Eek, A Geek!

I dag fikk jeg pakke. Jeg får ikke så veldig ofte pakker i posten, så ble skikkelig gira bare av å se innpakkingspapiret. Fant meg ei saks og klippet lykkelig opp. Inni finner jeg en dukke og en lapp. Gaven er fra bestevenninna mi. På lappen står det at hun så dukka og tenkte på meg. Beskrivelsen av dukka er som følger:

Clumsy. To watchover your accident prone ways and keep you from the doctor’s surgery.

For ca et par måneders tid siden brakk jeg begge leggbeina i venstrefoten gjennom å, klønete nok, rygge en plukktruck inn i meg selv og smelle inn i veggen. Gjennomgikk mye feilbehandling. Den første gipsinga gjorde meg immobil i et par-tre uker, og under den andre omgipsinga greide de brekke opp beinet mitt, så ukene i den første gipsen var totalt bortkasta. Dette førte til videre immobilisering, intense, unødvendige smerter i over en uke, unødvendig fasting i et døgn før en operasjon som jeg skulle hatt med en gang, men som jeg aldri fikk, og så nødvendig fasting i nok et døgn før jeg endelig faktisk fikk den stupide operasjonen.

Jeg trenger denne dukka. Og som bestevenninna mi så fornøyd uttrykte på baksida av lappen hun sendte med: det er jo til og med samme foten!

Ja, jeg liker virkelig Brave New World. Ja, jeg adapterer frasen til alt jeg kan tenke meg. Nei, det er ikke det denne posten skal handle om. Den skal handle om mitt funklende nye, helt egne sted på webben.

Etter bare noen timer på WordPress-bloggen min fikk jeg anbefaling av svogeren min om å skaffe meg eget domene. Dette surra og gikk i bakhodet mitt hele dagen, og jo mer det surra, jo kulere ble det. Til slutt, i et litt manisk øyeblikk, gikk jeg spontant ut og skaffa meg domene. Jeg kan ingenting om å opprette nettsider, koding, programmering, webhosts, ftp, databaser eller noe som helst. Men domene, det kjøpte jeg. For det var kult. Nå kan jeg si til folk at jeg er Eek A Geek! tenkte jeg fornøyd. Det er mitt. Jeg eier det.

Og enn så lenge gjorde den tanken meg til en fryktelig lykkelig liten geek. For jeg måtte jo ikke rote med sida enda, jeg hadde bare kjøpt domenet: pengene var ikke registrert enda, og jeg kunne ikke gjøre noe uansett. Alt var trygt og godt.

Så fikk jeg mail fra dem jeg kjøpte domenet hos. Pengene var kommet inn, domenet registrert, og innen 24 timer ville det være up and running. 24 timer til jeg kunne begynne leke meg med mitt helt eget domene! …så satte panikken inn. Åssen leker jeg meg med domenet? Åssen publiserer jeg ting? Men min kjære svoger hadde forsikra meg om at dette var barnemat, kakestykke, alt man kan tenke seg av enkle matretter i det hele tatt egentlig, så simpelt kom det til å være. Smått beroliget kverna tankene mine på det. Like enkelt som å blogge på WordPress. Men svogeren min er en fantastisk smart og dyktig fyr som kan jævla mye rart, og jeg er ikke like smart og dyktig, og kan aldeles ingenting om å starte nettsider. Panikken lå og ulma.

Så gikk det 24 timer. Jeg satte meg foran den velkjente, elska laptopen min med en underlig følelse av frykt. Åpna nettsia. Domenet er parkert hos PRO ISP. Jeg er vanligvis tålelig dreven på pc-dilleri, bortsett fra når det gjelder å begynne med så blanke ark som dette framsto som for meg. Men jeg tenkte som så at det måtte jo være guider og walkthroughs og whatnot. Google is my god i slike usikre stunder. Etter å ha stramma meg opp på den måten åpna jeg mailen og greide guide meg selv inn på Cpanelet mitt, gjennom en liten førstegangswalkthrough. Det var jo lett.

Og så var jeg totalt stumpa. Hva skulle jeg gjøre nå? Var dette nettsida mi? Det kunne det ikke være. Men det sto noe om File Manager der. Aha. Kanskje jeg bare laster opp filer og så ordner nettstedet dem automatisk i sexy nettsider?

…det gjorde det ikke. Jeg prøvde alt mulig rart. Ingenting funka. Neivel. Men jeg fant til slutt en handy liten guide. Innstallering av WordPress. Ahaa! Fabelaktig. Jeg liker guider. Jeg liker følelsen av å prøve meg på noe helt nytt, samtidig som jeg har håndfast hjelp når jeg snubler og ikke skjønner noe. Og guiden var flott. Jeg oppretta database, ftp-klient, og alt gikk strålende. Men så ble plutselig min trofaste ridder av en guide så vag. “Bruk ftp for å laste opp wordpress.” Jammen jammen jammen, kverna oppi huet mitt. Åssen bruker jeg Ftp til det? Hva mener de? Så jeg tok noen forsiktige steg, og begynte å – jeg skjems når jeg tenker på det – laste opp manuelt. En og en fil. Og herrejemini det var mange filer. Men det sto at det kunne ta lang tid, fordi det var mange filer. Likevel var det noe som skurra. Jeg tok pause. Dette var skummelt slitsomt. Det kunne ikke være meninga det skulle være så vanskelig og ikke minst knølete. Jeg spiste middag mens jeg grubla på det, men ble ikke klokere. Når jeg kom tilbake til laptopen fikk jeg tak i den smarte svogeren.

Last ned en Ftp-klient, og last opp hele mappa med et klikk.

Å. Å. Å! Det tok jo tid. Et par minutter. Det er lang tid på webben det. Men jeg dør litt innvendig av å tenke på at jeg villa lasta opp alle filene manuelt hadde det ikke vært for ham. Alt virka helt i orden nå.

Så gikk alt galt igjen. Jeg, i min idioti, skjønte ikke hva som var en database og hva som var et brukernavn, og fikk fanken meg ikke til å redigere wp-config.php riktig. Dette alene holdt jeg på med i sikkert halvannen time før det endelig gikk, etter mye bannskap og dumheter fra min side.

Og når jeg nå sjekka http://eekageek.com … fikk jeg opp en Index. Der wordpress lå. Men bloggen min var der, under http://eekageek.com/wordpress. Jeg murra litt. Det kule med eget domene var jo desidert å slippe ha anna enn eekageek i navnet! Så jeg rota litt rundt inne på adminsia, og fant en mulighet til å redigere blogurl! HURRA! Så jeg sletta “wordpress” fra begge urlene, og oppdaterte endringene, og…

fikk en massiv error som lyste mot meg om at ingenting kunne bli funnet. Det var 404 fra helvete. Alt slitet, alle TIMENE (ja, TIMENE, jeg er fryktelig dårlig på dette som sagt) jeg hadde brukt gikk rett i dass. Jeg som hadde greid å importere de allerede eksisterende bloggpostene og kommentarene. Som hadde greid å finne themet jeg ville ha fra en themelager som hadde gått fullstendig under jorda. Jeg som endelig hadde nettsted. Rett i dass.

Prøvde forholde meg rolig. Fant en guide. Den snakka om filer jeg ikke fant og steder jeg ikke skjønte hvor var som jeg skulle flytte nevnte ikke-eksisterende filer til. Den var grusom. Den var alt innstallerings-ridderen min ikke var. Men prøvde forholde meg rolig. Tenkte, Ok, nå VET jeg alt dette med wp-config og databaser og ftp og importering av wordpress-bloggen og alt. Jeg hadde gjort det bokstavelig talt minst fjorten ganger gjennom å rote til alt så hinsides hele tiden. Jeg hadde lært. Jeg kunne få til dette. Så jeg sletta og lasta opp på nytt. Sjekka nettsia.

Blank. Ingen error. Ingen “Dette domenet er parkert hos PRO ISP”. Ingenting. Bare en kritthvit side der Fullført sto og lyste frekt mot meg nederst i nettleseren. Fortvilelsen var total. Jeg ga opp. Trengte å komme meg vekk fra det dumme domenet som jeg hadde svetta over i fire-fem timer allerede, og som belønna meg med å være BLANKT. Jeg så en film, fikk roa meg ned. Da jeg kom tilbake til maskina vurderte jeg sterkt å benytte meg av returretten min. Få pengene tilbake. Drite i hele greia. Men så ser jeg på msn: den svært datakyndige kompisen min. Jeg liker ikke spørre om hjelp, men nå måtte jeg. Smått desperat utreder jeg om hvor fryktelig nub jeg har vært, og om han kan hjelpe meg, selv om jeg ikke skjønner hva jeg har gjort galt.

Ha i minne: jeg har holdt på med dette i flerfoldige timer. Han har aldri hatt noe med wordpress-innstallasjoner og slikt å gjøre på nettsider.

Han fiksa det på ti minutter.

I tillegg lærte han meg åssen jeg gjør det selv om (når) jeg nuber igjen. Jeg greide faktisk rote det til igjen, men han bare pekte på hva jeg gjorde galt, og så fikk jeg til å fikse det igjen. Og der var den. Nettsia mi. Domenet mitt, MED innhold, og ikke bare en blank nettleser fra helvete eller dommedagserrorer.

Jeg sitter bare og gliser. Evig takknemlig for all hjelpa jeg fikk, og fantastisk fornøyd med domenet, som funkler som en edelsten i bakhodet mitt. Og jeg har lært masse – som ekte geeky nerd stortrives jeg med det. Jeg tør ikke gjøre stort anna enn å skrive innlegg akkurat nå, men det kommer det også. Det kommer.

Jeg tenker mye på dette med kreativitet, det å skape. Regner i grunn med at de fleste med et kreativt virke gjør det, metareflekterer – tenker på hva det er de faktisk gjør. Hvor skremmende det kan være noen ganger å sette seg ned foran et blankt ark, tomt lerret, et urørt instrument, og så forvente av seg selv at det neste som kommer ut nå skal være det beste du noensinne har gjort.

Det er fryktelig sjelden det. Men noen ganger skjer det et eller anna, og du føler deg som en gud, og alt faller riktig på plass. Det er denne følelsen, denne sjeldne, flyktige følelsen av at alt stemmer jeg leter etter hele tida. Det er lenge siden jeg har hatt den nå. Å alltid lete etter den er både tortur og lykke.

–
Skapelsen verker: som en fødsel, som en død

Gud skapte menneskene i sitt bilde: jeg lurer, er vi da ment for å skape, slik han skapte, skal jeg skape, og dermed bli en gud selv – bortsett fra at jeg blir ikke gud. Jeg blir gudinne. Jeg har et univers under fingrene mine, med hele verden innen rekkevidde, og jeg kan skape, jeg skal skape; under mine innfall kommer en by til live, et kontinent, havet, lyset – menneskene.

Jeg skal lage min Adam, min Eva, jeg lager dem i mitt bilde, jeg lager Eva først. Men hun er ikke en Eva, hun er en Ofelia, og jeg gir henne utseende, jeg gir henne sort hår og grumsete øyne, jeg transkriberer personlighet inn i ryggraden hennes, sier dette er deg – hvisker i øret hennes: du er meg, slik at dette for alltid klinger bakerst i hodet hennes, hele livet vil hun vite at hun er ikke seg selv, hun er noe annet, noen andre. Utifra min Eva-Ofelia skaper jeg Adam, trekker ham ut av ribbeinet hennes slik at han alltid skal ligge inntil hjertet hennes, og Adam er Gabriel hos meg, og jeg blåser liv i dem. Fyller lungene deres med meg, løfter dem opp og ut, inn i en Edens hage; men her er Edens hage en bakgård. En bakgård full av ugress, av søppel og steiner, men fylt av dem, og de ser ikke ugresset, de ser hverandre: de er hverandre. De er mor og sønn, søster og bror, han er hennes elsker, hun er hans kone. Og når jeg ber dem ha sex i Eden, i bakgården, bak en vedstabel, ved siden av en søppelkasse, mellom hverandres stilltiende stønn, er det også masturbasjon.

Og så, fordi jeg kan, plasserer jeg en feit rotte oppå vedstabelen, en rotte med personlighet, med skitten pels og bevissthet, en rotte som ser på dem, og rotta er deres Slange, og min Ofelia hyler, ber Gabriel jage den vekk, men samtidig – samtidig… jeg hvisker i øret hennes igjen, denne gangen at det er noe med den rotta, og rotta hvisker i øret hennes at det er noe med ham, og hun tenker at ja, ja – det er noe med den, og Gabriel får ikke lov til å jage den vekk.

Siden plasserer jeg dem i en nedslitt burgersjappe, jeg kan bestemme at Ofelia vil belønne Gabriel for noe han ikke forstår hva er og egentlig vil hun belønne rotta for noe hun heller ikke forstår men sier ikke det, i stedet sier hun at han skal spise. Her er mitt eple: en burger det renner fett av, en burger full av kolesterol, med for mye ost og for lite rent kjøtt og hun sier Spis. Spis hvis du elsker meg for jeg elsker deg, og han protesterer sier han har lagt på seg, sier han begynner få mage, men hun bare fnyser og sier at mage er sjarmerende, men egentlig syns hun det er den feite rotta som er sjarmerende, men hun skyver det vekk og ber ham spise og dette er deres syndefall.

Ved et bord klissete av sukker og fett faller de ut av Paradiset, jages de ut av Paradiset av mine formanende, nådeløse fingre, og i stedet for å bo i et hvitt hus med en bakgård, med et Eden, ender de opp i en trang leilighet, i en høyblokk, og kun asfalten, kun fortauet er deres bakgård, og etter tre unger trenger de ingen bakgård å ha sex i lenger, for de har ikke sex lenger. Og her skaper jeg dem, middelaldrende og miserable, Gabriel har blitt feit, og Ofelia slamrer med dører, og har hender som skjelver og tenker at hun har gått glipp av noe, kjefter og gråter bitre tårer som hun retter mot Gabriel og ungene, men som egentlig er rettet inn mot seg selv, mot noe i henne som har pels og stikkende øyne – og så er hun gammel.

Ofelia sitter ikke ved en peis, hennes peis er en glødeovn som freser, hennes gyngestol er en slitt, burgunder skinnstol, en stol som minner henne om skinnsofaene på burgersjappa for seksti år siden, og hun strikker ikke, men sitter med en kopp i hånda som hun sier er kaffe, men Gabriel kjenner på pusten hennes at det er vodka, og hun skjelver, sier hun fryser, men hun skjelver fordi mine hender skjelver. De skjelver lik lange værhår som merker at noe er i ferd med å gå galt, og de skjelver fordi jeg skal snart drepe mitt skaperverk, og skaperverket tenker med seg selv at livet er ikke som det skal være, et sted ned veien har hun gått glipp av noe, det var noe hun skulle gjort… og jeg vet. Egentlig skulle de hvite, altfor nakne veggene hennes vært dekt i penselstrøk, i skimrende farger: i hennes kraftfulle veggmalerier. Men jeg turte ikke la mitt skaperverk skape, turte ikke la henne danse ut av fingrene mine, og nå faller koppen til gulvet og går i tusen knas, og hendene mine skjelver mer enn noen gang, akkurat som hendene til min gud skjelver når han ser meg danse ut av grepet hans idet jeg har blitt en gud selv.

Det kommer nok til å handle mye om lesing og skriving her, skjønner jeg. Satt og spekulerte på hva den nye bloggposten skulle være om, og alt jeg kom på var bøker og egne skriblerier. Såh, da er det bare og hive seg uti det, vel?

Jeg holder for tida på å lese The Classic Fairy Tales: Norton Critical Editions, en fantastisk bok som tar for seg en del av de klassiske eventyrene (duh), deres mange versjoner, fra opprinnelsen, til de mer kjente utgavene alá Grimm og Disney. Foran hvert eventyr er det et forord som går kritisk gjennom versjonene, og bakerst er det en appendix med masse essays om eventyr av folk som Propp og Gilbert&Gubar. Det er noe av det mest spennende jeg har lest på lenge.

Og noe av det mest inspirerende, for å lese så mange (totalt ulike) versjoner av den samme fortellinga gir meg skrivekløe. Så jeg skreiv en dagen-derpå-versjon av Tornerose:

–
Narkoleptisk kongelighet

Jeg burde visst det fra starten av, jeg burde skjønt faretegnene med en gang. Hvordan kunne jeg unngå se noe så opplagt, hvordan kunne jeg unngå forstå at en fyr som farter rundt for å finne sovende damer å kysse ikke kan være annet enn syk i hodet sitt?

Der lå jeg så uskyldig som bare sovende kan, helt i uvitende tro om at i det øverste tårnet, i en svært godt bevoktet borg, bak en låst dør, med en føkkings drage som vakthund, og et viltvoksende tornekratt atpåtil er man trygg for gærne nekrofile voldtektsmenn med stormannsgalskap. Men neida. Den gang ei.

At både han, i tillegg til kongen – min far, dronningen – min mor, og resten av kongeriket, skulle tro at mitt sjokkerte gisp da jeg våknet av at en fyr presser tunga mellom leppene mine, og befølte meg mens jeg sov, og den påfølgende målløsheten var en form for samtykke til ekteskap er utenfor min forstand. Men jeg har aldri vært en for å skuffe min far og min mor. Jeg tenkte som så at han måtte jo være akseptabel ektemann om de likte ham.

Men at han siden skulle hylles som min redningsmann, bare fordi han vekket meg fra mitt livs beste lur – som dog skulle transformeres til mitt livs verste – er så fornærmende at jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Målløshet og handlingslammelse fører sporenstreks til bryllup og påfølgende bortførelse til et annet slott for å bo sammen nekrofile tullinger, må skjønne.

Jeg trodde jeg hadde opplevd det verste. Nå kunne det ikke bli verre. Det kunne ikke bli verre enn at jeg ikke får lov til å prate, at jeg helst skal late som at jeg sover hele tiden, og at jeg for guds skyld må ligge i ro!! når han puler meg. Nei, verre blir det ikke, forsikret jeg meg selv fornøyd.

Så oppdaget jeg haremet med oppsamlede, narkoleptiske prinsesser. Hu-føkkings-ra.

Når jeg sitter her nå og skal skrive min første bloggpost tenker jeg det er så altfor mye jeg skulle skrevet. Og så kommer jeg selvsagt ikke på noe som helst. Men slik starter jo alt stort – med små, usikre steg. For jeg er jo viss på at denne bloggen blir fantastisk, det er klart! Såpass ego må man ha, ellers er det jo ikke vits å gjøre noe.

Jeg har nok ikke så stort ego. Og jeg greier ikke se fremtiden til bloggen, utover denne ene posten, og muligheten for at jeg kan komme til å trykke Ctrl-A Delete hvert øyeblikk – en mulighet som egentlig morer meg litt. Det er ingen obligasjoner knyttet til dette, og angrealternativet internett utgir er fint. Kanskje litt dumt innimellom, man tenker seg kanskje ikke godt nok om før man gjør noe, fordi muligheten til Ctrl-Z ligger der hele tiden. En hurtigtast jeg ofte har ønsket meg i virkeligheten, som de aller fleste andre indoktrinerte datanerder.

Eller da geeker, som er min selvpåsatte merkelapp. Jeg liker ikke merkelapper. Jeg elsker være geek. Omfavner merkelappen med alt jeg er (pun, lol?!) og er geek opp og i mente.

Denne bloggen kommer til å være geeky. Det er egentlig alt jeg kan si om den. Kanskje blir det inkonsekvent, usammenhengende dagbokrøl fra ende til annen. Kanskje blir det bitende samfunnskritikk. Mest av alt blir det nok om bøker, filmer, litteratur, musikk, skriving, data. Nevnte jeg bøker og litteratur? Det er det jeg brenner for her i livet, det er en viss fare for at det blir overvekt av det.

Nå er klokka 13:37 her. Passende tidspunkt å publisere geekebloggen.