Det kommer nok til å handle mye om lesing og skriving her, skjønner jeg. Satt og spekulerte på hva den nye bloggposten skulle være om, og alt jeg kom på var bøker og egne skriblerier. Såh, da er det bare og hive seg uti det, vel?

Jeg holder for tida på å lese The Classic Fairy Tales: Norton Critical Editions, en fantastisk bok som tar for seg en del av de klassiske eventyrene (duh), deres mange versjoner, fra opprinnelsen, til de mer kjente utgavene alá Grimm og Disney. Foran hvert eventyr er det et forord som går kritisk gjennom versjonene, og bakerst er det en appendix med masse essays om eventyr av folk som Propp og Gilbert&Gubar. Det er noe av det mest spennende jeg har lest på lenge.

Og noe av det mest inspirerende, for å lese så mange (totalt ulike) versjoner av den samme fortellinga gir meg skrivekløe. Så jeg skreiv en dagen-derpå-versjon av Tornerose:

–
Narkoleptisk kongelighet

Jeg burde visst det fra starten av, jeg burde skjønt faretegnene med en gang. Hvordan kunne jeg unngå se noe så opplagt, hvordan kunne jeg unngå forstå at en fyr som farter rundt for å finne sovende damer å kysse ikke kan være annet enn syk i hodet sitt?

Der lå jeg så uskyldig som bare sovende kan, helt i uvitende tro om at i det øverste tårnet, i en svært godt bevoktet borg, bak en låst dør, med en føkkings drage som vakthund, og et viltvoksende tornekratt atpåtil er man trygg for gærne nekrofile voldtektsmenn med stormannsgalskap. Men neida. Den gang ei.

At både han, i tillegg til kongen – min far, dronningen – min mor, og resten av kongeriket, skulle tro at mitt sjokkerte gisp da jeg våknet av at en fyr presser tunga mellom leppene mine, og befølte meg mens jeg sov, og den påfølgende målløsheten var en form for samtykke til ekteskap er utenfor min forstand. Men jeg har aldri vært en for å skuffe min far og min mor. Jeg tenkte som så at han måtte jo være akseptabel ektemann om de likte ham.

Men at han siden skulle hylles som min redningsmann, bare fordi han vekket meg fra mitt livs beste lur – som dog skulle transformeres til mitt livs verste – er så fornærmende at jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Målløshet og handlingslammelse fører sporenstreks til bryllup og påfølgende bortførelse til et annet slott for å bo sammen nekrofile tullinger, må skjønne.

Jeg trodde jeg hadde opplevd det verste. Nå kunne det ikke bli verre. Det kunne ikke bli verre enn at jeg ikke får lov til å prate, at jeg helst skal late som at jeg sover hele tiden, og at jeg for guds skyld må ligge i ro!! når han puler meg. Nei, verre blir det ikke, forsikret jeg meg selv fornøyd.

Så oppdaget jeg haremet med oppsamlede, narkoleptiske prinsesser. Hu-føkkings-ra.