Eek, A Geek!

Jeg tenker mye på dette med kreativitet, det å skape. Regner i grunn med at de fleste med et kreativt virke gjør det, metareflekterer – tenker på hva det er de faktisk gjør. Hvor skremmende det kan være noen ganger å sette seg ned foran et blankt ark, tomt lerret, et urørt instrument, og så forvente av seg selv at det neste som kommer ut nå skal være det beste du noensinne har gjort.

Det er fryktelig sjelden det. Men noen ganger skjer det et eller anna, og du føler deg som en gud, og alt faller riktig på plass. Det er denne følelsen, denne sjeldne, flyktige følelsen av at alt stemmer jeg leter etter hele tida. Det er lenge siden jeg har hatt den nå. Å alltid lete etter den er både tortur og lykke.

–
Skapelsen verker: som en fødsel, som en død

Gud skapte menneskene i sitt bilde: jeg lurer, er vi da ment for å skape, slik han skapte, skal jeg skape, og dermed bli en gud selv – bortsett fra at jeg blir ikke gud. Jeg blir gudinne. Jeg har et univers under fingrene mine, med hele verden innen rekkevidde, og jeg kan skape, jeg skal skape; under mine innfall kommer en by til live, et kontinent, havet, lyset – menneskene.

Jeg skal lage min Adam, min Eva, jeg lager dem i mitt bilde, jeg lager Eva først. Men hun er ikke en Eva, hun er en Ofelia, og jeg gir henne utseende, jeg gir henne sort hår og grumsete øyne, jeg transkriberer personlighet inn i ryggraden hennes, sier dette er deg – hvisker i øret hennes: du er meg, slik at dette for alltid klinger bakerst i hodet hennes, hele livet vil hun vite at hun er ikke seg selv, hun er noe annet, noen andre. Utifra min Eva-Ofelia skaper jeg Adam, trekker ham ut av ribbeinet hennes slik at han alltid skal ligge inntil hjertet hennes, og Adam er Gabriel hos meg, og jeg blåser liv i dem. Fyller lungene deres med meg, løfter dem opp og ut, inn i en Edens hage; men her er Edens hage en bakgård. En bakgård full av ugress, av søppel og steiner, men fylt av dem, og de ser ikke ugresset, de ser hverandre: de er hverandre. De er mor og sønn, søster og bror, han er hennes elsker, hun er hans kone. Og når jeg ber dem ha sex i Eden, i bakgården, bak en vedstabel, ved siden av en søppelkasse, mellom hverandres stilltiende stønn, er det også masturbasjon.

Og så, fordi jeg kan, plasserer jeg en feit rotte oppå vedstabelen, en rotte med personlighet, med skitten pels og bevissthet, en rotte som ser på dem, og rotta er deres Slange, og min Ofelia hyler, ber Gabriel jage den vekk, men samtidig – samtidig… jeg hvisker i øret hennes igjen, denne gangen at det er noe med den rotta, og rotta hvisker i øret hennes at det er noe med ham, og hun tenker at ja, ja – det er noe med den, og Gabriel får ikke lov til å jage den vekk.

Siden plasserer jeg dem i en nedslitt burgersjappe, jeg kan bestemme at Ofelia vil belønne Gabriel for noe han ikke forstår hva er og egentlig vil hun belønne rotta for noe hun heller ikke forstår men sier ikke det, i stedet sier hun at han skal spise. Her er mitt eple: en burger det renner fett av, en burger full av kolesterol, med for mye ost og for lite rent kjøtt og hun sier Spis. Spis hvis du elsker meg for jeg elsker deg, og han protesterer sier han har lagt på seg, sier han begynner få mage, men hun bare fnyser og sier at mage er sjarmerende, men egentlig syns hun det er den feite rotta som er sjarmerende, men hun skyver det vekk og ber ham spise og dette er deres syndefall.

Ved et bord klissete av sukker og fett faller de ut av Paradiset, jages de ut av Paradiset av mine formanende, nådeløse fingre, og i stedet for å bo i et hvitt hus med en bakgård, med et Eden, ender de opp i en trang leilighet, i en høyblokk, og kun asfalten, kun fortauet er deres bakgård, og etter tre unger trenger de ingen bakgård å ha sex i lenger, for de har ikke sex lenger. Og her skaper jeg dem, middelaldrende og miserable, Gabriel har blitt feit, og Ofelia slamrer med dører, og har hender som skjelver og tenker at hun har gått glipp av noe, kjefter og gråter bitre tårer som hun retter mot Gabriel og ungene, men som egentlig er rettet inn mot seg selv, mot noe i henne som har pels og stikkende øyne – og så er hun gammel.

Ofelia sitter ikke ved en peis, hennes peis er en glødeovn som freser, hennes gyngestol er en slitt, burgunder skinnstol, en stol som minner henne om skinnsofaene på burgersjappa for seksti år siden, og hun strikker ikke, men sitter med en kopp i hånda som hun sier er kaffe, men Gabriel kjenner på pusten hennes at det er vodka, og hun skjelver, sier hun fryser, men hun skjelver fordi mine hender skjelver. De skjelver lik lange værhår som merker at noe er i ferd med å gå galt, og de skjelver fordi jeg skal snart drepe mitt skaperverk, og skaperverket tenker med seg selv at livet er ikke som det skal være, et sted ned veien har hun gått glipp av noe, det var noe hun skulle gjort… og jeg vet. Egentlig skulle de hvite, altfor nakne veggene hennes vært dekt i penselstrøk, i skimrende farger: i hennes kraftfulle veggmalerier. Men jeg turte ikke la mitt skaperverk skape, turte ikke la henne danse ut av fingrene mine, og nå faller koppen til gulvet og går i tusen knas, og hendene mine skjelver mer enn noen gang, akkurat som hendene til min gud skjelver når han ser meg danse ut av grepet hans idet jeg har blitt en gud selv.