Eek, A Geek!

Det er mars, og under en grå, regngravid himmel summer bilene sint forbi.

Jeg sitter på en kafé kledd i grått, brunt, grønt. Noen har hatt den lysende idéen å friske opp dette med sjokkrosa gardiner. Den er travel. Moderne. Doble cappuccioner, Cæsarsalater, sjokoladekaker med jordbær. Lystige stemmer.

Ingenting stemmer her. Hodet mitt lever i det sporadiske regnet. Bråket fra kaféen jeg gjemmer meg på drukner hylingen på innsiden. Svart og tung i hodet vurderer jeg å droppe alle avtaler jeg i ivrige, overmodige øyeblikk har inngått. Ja, selvsagt kan jeg jobbe meg ihjel de neste månedene. Selvsagt skal jeg hjelpe deg med pensum. Selvsagt skal jeg gjøre det bra på eksamen. Selvsagt kommer jeg dit, selvsagt blir jeg lenge her.

Summende motorlyder reflekterer den sinte stemmen i hodet mitt. Hvorfor kan du ikke dele deg i tre og gjøre alt?

Joda, sier jeg. Griper etter kniven. Joda, jeg kan vel det, sier jeg, og gror fast i den dype kafésofaen.

Nå som det har regjert storm og regnvær og vind de siste par ukene denne sommeren begynte jeg bli lei. Og nedtrykt. Humøret mitt er fryktelig klisjé, og påvirkes av vær: mangel på sol gjør meg nedfor. Det som derimot muntrer meg opp er å skrive. Og hva bedre enn å plukke fra hverandre, utforske, snu og vende på stormen, for så å skrive det ned? Aanyway. Tenkte som så at å legge det ut fostrer kanskje litt etterlengtet (og sårt nødvendig) konstruktiv kritikk? Håper i alle fall! Here goes nothing:

-

Storm

Det rager mørk og våt storm
i natten utenfor vinduene mine.

Trærne bøyer hodene for vinden,
han som pisker dem
med glede, pisker fordi pisken
finnes.

Trærne, saktmodige og gamle
har stivnet, de vet de brekker
om bare vinden tar i,
tar i litt for mye, ørlite for mye
i gledesrusen sin.

Men det våte gresset legger seg ikke
overgivende på rygg og venter—

gresset,
lekne, myke ungfole

spretter opp igjen
tåler alt
drikker og drikker og drikker
og overhører trærnes oppgitte rasling,

strekker og tøyer seg
slår ut med albuene
nyter å vite at dette er hennes orgie:
nå skal hun vokse.

Slik siver livets vemodige
nydelige melodi
inn gjennom mitt åpne vindu:

høststorm i juli.

-

Jeg dikter om været. Jeez. Betyr det at jeg har gått tom for andre ting å dikte om…?

Jeg elsker bøker, litteratur, og skrift generelt (både den jeg selv og andre produserer). Som sådan er jeg veldig spesifikk på hvordan bøkene mine skal behandles. Hvordan de skal lagres, leses, rekkefølge, alt i mellom.

La meg vise deg tvangstankene til en litteraturgeek:

• Nyinnkjøpte bøker som jeg ikke leser med en gang kan ikke settes i hylle. De kan ligge på pulten, i pulten, i poser, i nattbordet, på nattbordet, i vinduet, hvorsomhelst bortsett fra i hylla (og på det støvete gulvet, fysjom). Kun bøker som er lest, og med nød og neppe pensumbøker som jeg bruker et-to-tre år i slengen får stå i hylle. Sånn er det med den saken. De uleste bøkene behandles pent, men de står ikke i hylle.

• Uleste bøker jeg har kjøpt må beholde prislappen på. De er markert som ulest (nei det holder ikke at de ikke står i hylle. Hysj.), og sånn skal det være. Har jeg først tatt av prislappen får jeg litt angst om jeg ikke får sjansen til å starte på boka med en gang. Det kan være et par sider, aller helst et kapittel, uansett hvor lite. Men jeg må starte på boka. Dette fører til:

• Bøker jeg skal starte på må jeg skrive navnet mitt i. På den første sida (ikke side nr 1 av selve boka, men den første sida du blar opp til når du åpner coveret), uansett hva som står der først. Navnet mitt står øverst i høyre hjørne, bortsett fra i bøker som har en boks eller lignende dedikert til navnetrekket ditt, sånn som A Series of Unfortunate Events-bøkene har. Da går det greit å ha navnet et annet sted. Ja, dette markerer tydelig boka som mi. Jeg er glad i bøkene mine. Jeg er ikke fryktelig materialistisk ellers, klarer meg fint uten nye klær, cder, filmer etc. Men bøkene mine, de må jeg ha.

• Bøker jeg leser får bokmerke. Eselører er fysj. Aller helst skal de ha fine bokmerker. Søte bokmerker som det står ting som “There’s no such thing as too many books” på. For det er jo sant. Mens jeg leser dem legger jeg bokmerket bakerst i boka. Helt bakerst. Ja, like manisk på dette som på navnetrekket. Om boka mot formodning skulle være kort, og bokmerket langt, kan jeg legge bokmerket vekk, for jeg hater at bokmerkene stikker for langt ut (ja, det er bare jeg som vet hva som er “for langt”). Men om jeg legger det vekk må det ligge et sted jeg ikke legger merke til og ikke tenker over det. Ja, tidenes rareste punkt, men om feks bokmerket ligger ved beinet mitt ligger jeg og “kjenner” på det hele tida. Urk.

• Når en bok er lest skal den endelig settes i hylle: den skal hylles! Og de skal sorteres spesifikt i nevnte hylle. Alfabetisk? Neinei. Etter sjanger? Pfff. Etter år da, eller lignende forfattere? Haha – nei. De skal settes i hylle kronologisk etter når jeg leste dem. Oh yes. Det eneste unntaket er at trilogier/serier og lignende settes sammen, og diverse lignende litteratur kan settes sammen, som feks tegneserier. Teoripensum skal stå på en hylle helt for seg selv, og skjønnlitterært pensum for seg, med mindre jeg ved slutten av skoleåret føler bøkene kan oppgraderes, vekk fra “pensum” og til “bøker”. Men alt annet, alle “randoms”, settes kronologisk. Dette punktet fører til opplagte problemer nå, når geeken har alle bøkene sine nedpakka i esker, og ikke husker kronologien på bøker hun leste for årevis siden.

Jeg blir litt andpusten av det, kjenner jeg. Jeg vet at når bøkene får komme i hylle igjen, kommer jeg ikke til å huske rekkefølgen. Det gjør meg trist, stressa, jeg føler jeg skuffer bøkene mine og meg. Jeg har et foreløpig system med at leste bøker ligger i esker, uleste alle andre steder (selv om jeg har uleste i esker, grøss og gru).

Jeg har gått og tenkt på andre system som kanskje kan glede meg. Alfabetisk føles altfor strengt og kaldt. Jeg vil aldri greie bestemme meg for sjanger, bøker er jo mer enn sjangeren sin! Epokemessig vil smake for mye av skole for meg; jeg som sleit som en gal for å huske hva som kom først, romantikken eller renessansen, eller naturalismen, og hvilke bøker er det egentlig som er modernistiske, hvilke er postmoderne? Post-post-moderne? Nei. Kronologisk har alltid vært veien og gå. Jeg leter frenetisk etter bilder av bokhyllene mine.

Har du syke systemer på åssen ting skal være? Del! Har du forslag til en fin, koselig måte å sortere bøker på, som får dem til å føles som gamle venner og ikke soldater på geledd? Giev, plzkthx!!1

Og så har jeg ikke en gang tatt for meg hvor nitidig jeg sorterer notatbøker, kladdebøker, nestenferdigeutkast-bøker, renskrevne dokumenter, og (semi)endelige versjoner av skribleriene mine…

Fredagsportrettet i litteraturbloggen bokmerker.org er et fint, engasjerende tiltak – det er alltid morsomt å lese tankene andre har rundt litteratur, herlig lidenskapelig som de gjerne er. Dette fredagsportrettet derimot likte jeg ikke like godt.

Innlegget starter kjempefint, jeg har en forkjærlighet for bibliotekarer, og er enig i mye av det Monica Hansen sier. I starten. Men kjenner jeg blir ganske provosert, som bokelsker og språknerd, når andre kaller folk som elsker og engasjerer seg i språk for boksnobber:

- Det jeg ser etter er en god fortelling, noe som får deg til å dikte videre, og ønske at boka ikke skal ta slutt. Språket og oversettelseskvaliteten henger jeg meg ikke så mye opp i. Jeg er absolutt ikke den som klager på oversettelsen eller insisterer på å lese en bok på originalspråket. Det syns jeg er boksnobberi.

Jeg har ingen problemer med at folk foretrekker den gode historien framfor å henge seg opp i språket, eller helst vil lese en oversettelse av en eller annen grunn. Samtidig henger jeg meg faktisk opp i godt/dårlig språk – jeg skriver mye selv, og da dette er verktøyet jeg håper å en gang kunne leve av er det jo nødvendigvis en forutsetning at jeg pleier det og bryr meg om det, og at det er kvalitet over det jeg leverer. Da ser jeg helst at det andre også leverer faktisk er kvalitet – jeg setter pris på det, tar lærdom av det og nyter det.

I tillegg er jeg av de som liker best å lese bøker på orginalspråket der det lar seg gjøre – er av den oppfatning at forfatteren har valgt sine ord med omhu, har valgt å ta ulike språkvendinger med overlegg. Dette er ikke noe å kimse av for meg. I tillegg kan mye gå tapt i en dårlig oversettelse, uoversettligheter og diverse.

Men. Jeg syns ikke mindre om andre som ikke er som meg av den grunn. Hva folk velger å gjøre, hvilke bøker de leser og hvorfor de leser dem får være deres personlige valg tenker jeg. Det er unødvendig å stemple eller sette noen i bås over slikt.

Som tegneserieentusiast og -forkjemper følte jeg det var på sin plass å skrive om Watchmen, den grafiske romanen som regnes som en av verdens beste. Men så når jeg skulle begynne å skrive om den, gikk jeg litt tom for ord. Hvor skal jeg begynne? Jeg kunne tatt for meg så utrolig mye:

Selve tegnekunsten, som er helt utrolig, så detaljert og gjennomtenkt, både i bakgrunn og i persongalleri, fargelegging, skyggelegging – alt, rett og slett.

Eller plottet, og de innfletta subplottene, som på slutten la meg igjen måpende og såpass imponert at jeg ikke greide plukke opp noen ny bok eller tegneserie etterpå.

Eller kompleksiteten og ekteheten i en skittenvirkelig historie som omhandler avdanka superhelter av alle ting.

Eller kanskje jeg skulle tatt for meg språket, dialogen, litterariteten.

Til slutt greide jeg aldri bestemme meg. Kanskje jeg gjør det en dag. Det er for mye å ta fatt i. Man kunne skrevet masteroppgave om Watchmen. I stedet skal jeg bare være supergeek og superfan og vise fram Watchmenveska mi, og kanskje rote fram boka og lese den en gang til:

Da jeg ble utredet for bipolar lidelse for noen uker siden, ble jeg stilt en masse spørsmål. Vi satt ved et svært bord, psykologen og jeg, som var dekket av papirer jeg skulle tegne kurver på, papirer han noterte på, og en diger perm med ting han skulle spørre meg om. Et av disse spørsmålene han stilte var:

“Har du noen gang hatt noen form for storhetsfølelse?”

Nå, mitt aller største ønske er å bli utgitt forfatter. Om jeg noen gang får utgitt bok vil hele livsdrømmen min være oppfylt. Helst vil jeg utgi en illustrert barnebok, gjerne fantasy. Vanligvis er ikke det noe jeg har illusjoner om at skal være enkelt å få til. Jeg har valgt meg et av verdens vanskeligste yrker å ha som Drøm. Er fullstendig klar over hvor vanskelig det er å faktisk få et manuskript gjennom de mange hundre som hvert år strømmer inn til diverse forlag. For ikke å snakke om hvor vanskelig det er i det hele tatt å skrive den fordømte boka. Jeg har ikke stamina på skriving, jeg skriver dikt og kortprosa. De lengste novellene mine er på fem-syv sider. Det aller lengste jeg noen gang har skrevet er vel på 16-18 uferdige sider. Har ikke stor tro på at det noen gang kommer til å bli ferdig heller.

Som regel.

Når jeg er hypoman er saken en annen. Så da psykologen spurte det spesifikke spørsmålet begynte jeg å tenke tilbake på den siste hypomane episoden min.

Jeg sitter og chatter med ei venninne over msn. Vanligvis er hu den pratsomme av oss, og som oftest går praten jevnt og trutt. Denne kvelden derimot har jeg nettopp fiksa ferdig domenet mitt, og jeg er høy som et hus på livet. Prater som en foss om alt og ingenting, og hun slipper knapt nok gjennom. At jeg i tillegg skriver raskt gjør at linjene bare strømmer på i chatvinduet hennes. Samtidig har jeg oppe tre dokumenter jeg skriver diverse prosa og lyrikk i, ørtenførten FireFoxvinduer som jeg leser på, ei bok ligger åpen til venstre for meg, og jeg hadde i et vel ekstra energisk øyeblikk også dratt fram tegneblyantene mine, selv om de ligger glemt bak pcskjermen.

Impulsivt finner jeg plutselig ut, klokka to på natta, at nei nå trenger jeg en dusj. Jeg hadde svetta og streva over domenet hele dagen, og svetta i ren og skjær hyper glede over msn nå. Så jeg løper, så godt som jeg kan med operert bein, inn på badet (uten å si noe om hva jeg skal, forsåvidt en uvanlig ting av meg å gjøre, Høflighetens Høyborg som jeg er), river av meg klærna og hopper inn i dusjen.

Der står det en sjampoflaske jeg aldri har sett før. Aldri har en sjampoflaske vært så satans spennende noen gang, for denne het Royal Jelly av alle vakre, morsomme, fantastiske ting i hele verden. Den lyser som av gull mot meg, og mens jeg frenetisk gnir sjampoen inn i håret står jeg og tenker på at jeg vasker dæven håret med biedronningmat! Biedronningmat! Det blir neimen meg ikke bedre enn dette!, jog gjennom det hypomane hodet mitt.

Plutselig ble det det. For mens jeg står der og stirrer så fascinert på sjampoflaska, dukker det opp massevis av bilder der inne, av en biedronning, av et tronrom i gull, av rekker med bier i prosesjon, av et helt land fylt med bier, av farer og gleder og tårer og latter. Navn. Steder. En hel bok, rett og slett, ramler inn i det frenetiske hodet mitt, mens jeg står og skrubber inn hodebunnen med royal jelly.

Så jeg løper ut av dusjen, tørker av meg, får på meg fillene igjen og løper tilbake til pcen. Klokka er halv tre, jeg flerrer opp et nytt Open Office-dokument, og begynner manisk å skrive på denne bokidéen, mens jeg ser for meg alle illustrasjonene jeg skal lage, hvor mange kapitler den skal ha, hva den skal hete, hvor fantastisk det blir å se boka mi i bokhylla på butikken, samtidig som jeg fremdeles prater i ett sett over msn med venninna mi om denne fantastiske sjampoen, og hun desperat prøver få meg vekk fra idéen om å trademarke “Eek, a geek”, siden jeg nå skal bli stor forfatter og noen kanskje kan komme til å stjele tinga mine!. Helt spesifikt tenkte jeg hele veien gjennom;

Nå blir jeg berømt forfatter og mangemillionær!

Kikker opp på psykologen som sitter på andre sida av bordet for meg, med permen sin, og venter på svar.

“Jo, jeg har vel hatt noen storhetstanker om meg selv.”

For ei stund sia skreiv jeg Narkoleptisk Kongelighet, en omskriving av et eventyr. Jeg elsker slike omskrivinger, og opplevelsen av å skrive en selv var fryktelig gøy, så jeg prøvde meg en gang til. Dette er bare redigert en gang (først kladdet, og så renskrevet/redigert), så alle kommentarer og kritikk mottas med glede!

Vakre illusjoner og bestialiteten

Heltinnen i vår historie skulle vært vakker. Det er hun ikke. Hun ser seg i speilet, og sukker, og gidder ikke en gang spørre hvem som er vakrest i landet her. Speil svarer ikke uansett. Speilbildet ville bare geipet til henne. Ikke slik å forstå at hun er stygg, men hun er datter av en rik lord; jenter som er døtre av mektige menn skal være vakre, selvfølgelig.

Ingenting med meg er som det skulle vært, tenker hun stille og børster pistrete brunt hår som skulle vært tykt og mykt, kanskje gyllent, kanskje langt nok til å hale gutter til seg, kanskje vakkert nok til å fortrylle en omstreifende prins.

Men nei. Og ikke spinner hun heller. Kan ikke lage mat, lager bare oversvømmelse når hun vasker, ser dårlig, hører dårlig, har ikke sangstemme, har dårlig humor, dog godt humør – så lenge hun slipper bli påmint alt hun ikke har, et faktum de obligatoriske stesøstrene og stemoren hennes elsker å utnytte seg av, selvsagt. Den obligatoriske faren er fraværende, må skjønne. Ellers hadde han gjort noe, det er klart.

«Så vakker du er i dag da, en riktig Skjønnhet!» kniser søstrene, kaster på sine røde, tykke krøller, og ser på henne, umalt, uferdig. Her, et frampek til hvordan det går med de slemme søstrene: de vokser opp, slutter plage andre, gifter seg med hver sin rike kjøpmann, og lever lykkelig med sine respektive familier. Temmelig uortodoks, med andre ord.

Nå forventes det selvsagt i denne historie at vår antiheltinne har en egenskap totalt uovertruffen alt og alle andre, at hun har noe som gjør opp for alt hun ikke er, alt hun mangler.

Historien må skuffe. Vår Skjønnhet, som døtrene spytter så sarkastisk etter henne i gangene, er helt ordinær. Hun raper og fiser. Hun gråter mye. Hun leser bøker, men ikke komplekse, store klassikere, og slett ikke mange, kun nok til å holde kjedsomheten på avstand. Hun går turer, men verdsetter ikke naturen rundt seg. Hun prøvde synge til den en gang, og greide bare skremme vekk alle dyrene. Hun drømmer seg altfor mye vekk fra dette livet.

Det eneste annerledes med henne er at hun desperat ser skjønnhet i det stygge. Ikke fordi hun ser en form for faktisk Indre Skjønnhet ™ – hun tror alt stygt er vakkert fordi hun må, fordi ellers blir hun gal av vissheten om sin egen platthet.

Denne egenskapen – eller tvangstanken – vil ikke bli hennes redning, slik leseren håper. Hun kommer ikke til å plutselig gro fjær som den reneste furry og bosette seg sammen svaner. Det kommer til å bli hennes totale ulykke.

For når en fremmed en dag komme til den vesle landsbyen, et grotesk, heslig, illeluktende spetakkel av et vesen, forelsker hun seg hodestups. Dette veritable uhyret av et menneske gjør henne totalt overbevist om hans Forheksede Kongelighet, og at det er opp til henne å Fikse Ham.

Hun kaster seg ut i oppgaven med liv og lyst, og praktisk talt forfølger ham i dager til ende, trosser all spott han spyr utover henne om hvor kjip og dum hun er. Og hele tiden mens hun fotfølger ham som en lydig hund, overøser ham med komplimenter, oppvarter ham som en konge, prøver han seg på alle byens finere damer. Sleskt og uten skam egler han seg innpå dem alle sammen, snus rennende nedover tenna, ølstinkende ånde og med skitne, tafsende hender. De avslår ham, alle som en.

Han registrerer frustrert at vesenet som henger konstant i ræva på ham også er hunnkjønn, og om ikke direkte deilig å se på, så i alle fall ikke frastøtende. Han tenker det er bedre enn ingenting, og bruker henne på det groveste, bak et par søppelkasser, i byens skitneste bakgate. En bruken som slår over i voldtekt idet han er døv for henne da gleden og lykken hennes transformeres til vill protest om at han går for fort frem.

Han forvandles ikke til noen prins idet han trekker seg ut og sæden renner sakte nedover lårene hennes. Han spytter ut snusen og flirer over hennes sammenkrøpne skikkelse. Så drar han videre, til neste landsby, et rovdyr på jakt etter neste offer.

Det er her, i hennes endelikt, hun oppdager sin eneste ferdighet: hun kan å knytte en renneløkke.

Jeg elsker barnebøker. Storkoser meg med alt fra Roald Dahl og Michael Ende til folkeeventyr og Ole Brumm. Jeg kunne godt tenkt meg å skrive masteren min om barnelitteratur – da helst om fantastisk barnelitteratur, alá Michael Ende, som er favorittforfatter nummer én.

Da jeg startet å lese dette blogginnlegget av Nicholas D. Kristof fra The New York Times begynte jeg automatisk å liste opp herlige barnebøker jeg har lest opp gjennom tidene. Så kom jeg til den siste setningen.

But if you mention a comic book, I’m going to report you to your school librarian!

Ja, jeg forstår det er sagt spøkefullt. Det skal være en humoristisk avslutning på et sentimentalt, fint innlegg. Greit nok det. Men likevel begynte det å kverne oppe i hodet mitt.

For jeg elsker tegneserier. Jeg er skikkelig litteraturgeek, sluker klassikere rått, leste Sofies Verden da jeg var tolv, storkoser meg med lyriske epos opp og ned og i mente. Og forteller jeg om dette blir jeg som oftest sett litt rart på, men samtidig syns ikke folk det er dumt. Når man går på ungdomsskolen, og leser Lord of the Flies side om side med Stephen King er man en pussig skrue, men det er ikke noe å fnyse av. Det kan være litt imponerende, om enn kanskje irriterende, når jeg setter i gang høylitterære diskusjoner. Velvel.

Men sier jeg at jeg leser tegneserier, får pipa en annen låt. Tegneserier er jo bare møl! Bare for kidsa. Det er jo bare Donald og tiss og bæsj-humor det, er den allmenne tankegangen.

Og det er så langt fra sannheten. Ja, jeg syns også Donald Duck-bladene i hylla på butikken nå er røl. Jeg blir sint når jeg leser dem. Men dra fram Carl Barks eller Don Rosa, og jeg sitter i timesvis. Det er fargesprakende, oppfinnsomme historier fulle av fart og spenning, samtidig som de er spekket med litterære kvaliteter: parodiering, allusjoner, metaforer. Don Rosa driver nådeløs research til hver eneste historie. Få har noen gang vært så kreative som Carl Barks.

Tegneserier er ikke bare bladlefser, med korte historier på kanskje ti sider. Tegneserier er grafiske romaner også. Lange, komplekse historier, med sirlig utført manus og tegninger, med moralske dilemmaer og karakterer som er mer enn bare helt og skurk, slem og snill. Ja, de handler ofte om superhelter. Nei, det tar ikke vekk fra kvaliteten. Da jeg leste Dark Knight Returns, som er en Batman-tegneserie, var jeg helt slått ut på slutten. Der det spekuleres vidt om hvorvidt Batman egentlig er så mye bedre enn Jokeren. Hvor vanskelig det skal være å prøve gjøre noe godt i en verden som gjerne slår tilbake gode handlinger, eller mistolker dem, eller hvor gode mennesker blir korrupte inn i ryggmargen fordi det er det enkleste. Dette er ikke ting forbeholdt Gothams fiksjonelle gater. Dette gjelder også den virkelige verden.

Innenfor norsk tegneserieverden leser jeg både Pondus og Nemi og M. Eon er storfavoritt, og Lauvik tar jo gjerne opp samfunnsaktuelle ting i tegneserien sin, der han er kritisk til det som skjer i det offentlige liv. Av utenlandske tegneserier leser jeg for eksempel Asterix om og om igjen, der Goscinny leker seg så mye med språket at jeg kan sitte og le av noen få replikker i dagesvis etter at jeg har lest dem.

Tegneserier for meg er ikke lav litteratur, som sløver barnesinn, eller drar vekk interessen fra “viktigere” bøker. Tegneserier KAN være dette – men det kan da bøker også være. Og TV. Og internett. Alt er slik. Tegneserier kan være stor tegne- og skrivekunst. At det følger bilder med teksten gjør det ikke mindre stort. Det kan være litterært som pokker.

Nå nettopp satt jeg ute i sola og holdt på med de siste sidene i boka om de klassiske eventyrene. Storesøster kommer ut, og lurer på hva jeg leser. På en eller annen måte begynner vi å prate lidenskapelig om kunst (noe som ikke er så uvanlig for oss) og især dette med hvordan folk ser på det å skulle kommentere kunst. Begge er bloggere, og vi føler at dette med å få tilbakemeldinger er utrolig fine ting. Det er det ikke alle som er enig i.

Jeg har lenge vært aktiv på en del ulike nettsider der man publiserer tegninger, malerier, noveller, dikt etc etc, og disse nettsidene har gjerne kommentarfelt der andre kan komme og si sin mening om det man har laget. Dette er en funksjon jeg elsker, få ting er så fine som å diskutere egenskapt kunst med andre, få tilbakemeldinger – både positive og negative. Jeg er kritikkjunkie, elsker å få påpekt hvordan ting jeg gjør kan gjøres enda bedre.

Sånn er det ikke alle som er. Og det er jo forsåvidt en ærlig sak. Det har skjedd noen ganger at jeg har kommentert konstruktivt på for eksempel et dikt, bare for å oppleve at skribenten flyr i flint. Da beklager jeg, ikke alle har dønn seriøse ambisjoner med det de lager. Noen har det som hobby, eller som mental utblåsning, det har jeg ingen problemer med.

Men det er én type respons jeg ikke tåler like godt. Jeg er ikke profesjonell skribent, maler, tegner, fotograf eller noe som helst. Jeg er ikke publisert noe sted. Kort sagt; jeg er ingen egentlig autoritet på det jeg gjør. Da skjer det innimellom at jeg blir fortalt i klartekst at jeg ikke har noe jeg skulle sagt. At dersom tegningene mine ikke henger i et kunstgalleri et sted kan jeg fanken meg ikke komme her å si at proporsjonene i den og den tegningen er litt feil. Nåneidu, ikke tro du er noen, får jeg høre.

Samtidig har jeg hørt det andre veien også. Lillesøster er fryktelig glad i å lese det jeg skriver. Når jeg spør på hva hun syns, hvilke meninger hun har om det, sier hun at hun vet ikke helt. Hun tør ikke si noe. Hun kan ikke det med skriving, hun skriver jo ikke selv.

Begge disse tingene blir så feil som det går an for meg. Det skurrer som statisk støy i hodet mitt, det er som skrensende bilhjul der inne. Selvsagt kan man uttale seg selv om man ikke er en eller annen form for autoritet på området. Jeg er elendig på å fotografere, men dersom jeg ser et fotografi jeg synes kunne heller vært i svarthvitt enn i farger burde det ikke være noe i veien for å si det. Fotografen er i sin fulle rett til å avvise meningen min helt, eller ta den til etterretning. Det er ikke kommandoer, det er meninger.

Nå er det ikke sagt at jeg oppfordrer til dritslenging eller nedbrytende kommentering. Det har jeg også vært borti, det er ukult. Men jeg mener likevel at alle har rett til å uttale seg, profesjonell eller amatør, utdannet eller selvlært. Ofte har jeg også opplevd at det er de som ikke er totalt oppslukt i et emne som greier se ting vi andre ikke ser. Noen ganger blir skrivinga mi stiv og statisk, hodet mitt greier ikke tenke seg rundt alt jeg har lest og lært oppgjennom årevis med skriving. Da er det herlig med friske kommentarer fra Lillesøster, som ikke vet hvordan skriving “skal være” (som hun sier det), og greier påpeke ting jeg overser totalt.

Håper slike holdninger endrer seg. Håper kunsten slutter å skremme folk, og i stedet inkludere og inspirere, slik den absolutt burde gjøre, høy eller lav, amatør eller proff.

Sist uke ble jeg diagnostisert med en av de nye, svakt stigmatiserende, på-vei-til-å-bli-folkesykdom lidelsene: bipolar 2. Bipolar lidelse er det som før ble kalt manisk depressiv lidelse (hver gang jeg har fortalt noen at jeg ble diagnostisert bipolar sier de “Huh?”. Når jeg sier manisk depressiv sier de “Åå ja!”).

Dette vil si at jeg i perioder er deprimert, og i perioder er det som kalles hypoman; jeg blir overvettes glad og pratsom og energisk. Bruker penger og har tusen idéer, tanker og prosjekter. Blir litt stormannsgal (stordamgal?). Sitrer formerlig av energi.

Diagnosen min er mild. I følge psykologmannen oppfyller jeg kun minimumskravene for hypoman-delen av lidelsen, men jeg oppfyller nesten alle depressiv-kravene. Han sa det er mulighet for at jeg kun er atypisk deprimert, siden jeg har så milde hypomane episoder. Likevel vil han sette meg på Lamictal, men jeg får velge selv hvorvidt jeg begynner på det eller ei. Det er stemningsstabiliserende medisin (egentlig et antiepileptika), den trekker opp depresjonene og dytter ned hypomanien, men siden jeg er mer deprimert enn hypoman trekker den mer opp enn ned. Det er fint. Likevel har jeg har litt kvaler med å begynne på dette.

Geeken er redd hun skal slutte være sitt lidenskapelige selv om hun blir stabilisert. Å se den bipolare lillesøstra mi på medisin tilsier jo at dette ikke kommer til å skje. Lillesøster er fremdeles Lillesøster, på godt og vondt. Men hun er sterkt bipolar, jeg er mild. Hun er et fyrverkeri, en komet, en supernova når hun er hypoman, og totalt bunnløst vekke på havdypet sammen dyptvannsfisker med rare antenner når hun er deprimert. Jeg sitter bare på en søt cumulussky og ler og prater når jeg er hypoman, ligger i en iskald brønn sammen grunnvannet når jeg er deprimert. At hun stabiliseres mer er fint, men neimen om jeg veit om jeg vil stabiliseres. Slutte være meg. Slutte være så kreativ når jeg har en opptur.

Det er det skumleste med hele greia. Enn om jeg ikke lenger greier skrive eller tegne. Enn om jeg slutter se verden i all dens fargesprakende skjønnhet, eller dens kvelende styggedom? Jeg liker intensiteten. Jeg liker at jeg kan stoppe opp og se på en gatetegner i to timer, bare fordi jeg er så jævla fascinert. Jeg vil ikke være så stabilisert at det ikke gir meg tårer i øynene, og at jeg bare haster videre.

Men kanskje skjer ikke det. Kanskje får jeg det bare såpass fint og godt at jeg greier besøke vennene mine i de mørkere månedene av året, at jeg orker komme meg opp av senga, at jeg slutter sove 12-14-16 timer i strekk, eller ingenting i det hele tatt. Kanskje greier jeg tøyle den sitrende energien og endelig avslutte en av de mange novellene og bokprosjektene som ligger å venter på meg på harddisken og skuler til meg når jeg åpner mappene for så bare å lukke dem igjen.

Kanskje blir det veldig fælt. Kanskje blir det superfint. Jeg er både spent og nervøs.

Og så må jeg le av meg selv, for til og med i mine logiske resonnement med meg selv oppfører jeg meg bipolart, og svinger kraftig mellom polariserte argumenter.