Sist uke ble jeg diagnostisert med en av de nye, svakt stigmatiserende, på-vei-til-å-bli-folkesykdom lidelsene: bipolar 2. Bipolar lidelse er det som før ble kalt manisk depressiv lidelse (hver gang jeg har fortalt noen at jeg ble diagnostisert bipolar sier de “Huh?”. Når jeg sier manisk depressiv sier de “Åå ja!”).
Dette vil si at jeg i perioder er deprimert, og i perioder er det som kalles hypoman; jeg blir overvettes glad og pratsom og energisk. Bruker penger og har tusen idéer, tanker og prosjekter. Blir litt stormannsgal (stordamgal?). Sitrer formerlig av energi.
Diagnosen min er mild. I følge psykologmannen oppfyller jeg kun minimumskravene for hypoman-delen av lidelsen, men jeg oppfyller nesten alle depressiv-kravene. Han sa det er mulighet for at jeg kun er atypisk deprimert, siden jeg har så milde hypomane episoder. Likevel vil han sette meg på Lamictal, men jeg får velge selv hvorvidt jeg begynner på det eller ei. Det er stemningsstabiliserende medisin (egentlig et antiepileptika), den trekker opp depresjonene og dytter ned hypomanien, men siden jeg er mer deprimert enn hypoman trekker den mer opp enn ned. Det er fint. Likevel har jeg har litt kvaler med å begynne på dette.
Geeken er redd hun skal slutte være sitt lidenskapelige selv om hun blir stabilisert. Å se den bipolare lillesøstra mi på medisin tilsier jo at dette ikke kommer til å skje. Lillesøster er fremdeles Lillesøster, på godt og vondt. Men hun er sterkt bipolar, jeg er mild. Hun er et fyrverkeri, en komet, en supernova når hun er hypoman, og totalt bunnløst vekke på havdypet sammen dyptvannsfisker med rare antenner når hun er deprimert. Jeg sitter bare på en søt cumulussky og ler og prater når jeg er hypoman, ligger i en iskald brønn sammen grunnvannet når jeg er deprimert. At hun stabiliseres mer er fint, men neimen om jeg veit om jeg vil stabiliseres. Slutte være meg. Slutte være så kreativ når jeg har en opptur.
Det er det skumleste med hele greia. Enn om jeg ikke lenger greier skrive eller tegne. Enn om jeg slutter se verden i all dens fargesprakende skjønnhet, eller dens kvelende styggedom? Jeg liker intensiteten. Jeg liker at jeg kan stoppe opp og se på en gatetegner i to timer, bare fordi jeg er så jævla fascinert. Jeg vil ikke være så stabilisert at det ikke gir meg tårer i øynene, og at jeg bare haster videre.
Men kanskje skjer ikke det. Kanskje får jeg det bare såpass fint og godt at jeg greier besøke vennene mine i de mørkere månedene av året, at jeg orker komme meg opp av senga, at jeg slutter sove 12-14-16 timer i strekk, eller ingenting i det hele tatt. Kanskje greier jeg tøyle den sitrende energien og endelig avslutte en av de mange novellene og bokprosjektene som ligger å venter på meg på harddisken og skuler til meg når jeg åpner mappene for så bare å lukke dem igjen.
Kanskje blir det veldig fælt. Kanskje blir det superfint. Jeg er både spent og nervøs.
Og så må jeg le av meg selv, for til og med i mine logiske resonnement med meg selv oppfører jeg meg bipolart, og svinger kraftig mellom polariserte argumenter.
Jeg tror det går bra jeg, uansett hva du velger. Det går som regel bra til slutt. Men jeg skal stoppe deg ved hver en gatetegner når vi går i byen sammen, og så skal vi se, og la oss fascineres. Vi klarer det sammen, du er ikke alene. For jeg er glad i deg, uansett om du er hypoman, depressiv eller likegyldig.
Håper jeg fortsetter å stoppe selv jeg. Er jo det jeg vil, vil ikke stoppes av andre. Men godt å vite at noen er der også! Fint å ha solid støtteapparat rundt seg, når tingene er så skumle. Here there be monsters; but maybe they want to be my friends, tenker jeg.
Fint og viktig! Nødvendig å tenke nøye igjennom de ulike sidene ved dette!
medisinering er alltids skummelt, husker min egen indre debatt ang. det der, ikke enkelt. Uansett hva du velger har du jo alltids folk rundt deg. (selv om de er noen asosiale møkkasekker som bare legger kommentarer på blogger)
selve det å ha en diagnose er også ganske tosidig, på ene sia, greit å for å forståelse og medisin og forklaring og rettigheter, men på andre siden kan gi et inntrykk av en sykeligere person enn man egentlig er og dermed oppstå mye misforståelser.
uansett,
Lykke til!
Du skriver godt og det er bra at flere skriver åpent om de ulike aspektene ved å få en slik diagnose
Vi snakket jo om disse tingene for en stund siden. Jeg skjønner veldig godt at du er skeptisk til det hele, med tanke på hva du er redd skal forandre seg.. Du er jo den mest kreative personen jeg kjenner, og DET er virkelig deg! men det er verdt å prøve hvertfall
For det er ikke verre enn å slutte hvis alt forandrer seg og du synes det blir helt feil! 
Jeg kan jo egentlig ikke gi så mange råd, for jeg synes det var en DRØM å begynne på det, samtidig som jeg IKKE liker å bruke medisiner.
Men jeg vil uansett støtte deg i det valget du tar! Og synes jo seff du burde prøve da
Og så må jeg si at det var bra skrevet da!
Behagelig lesing, med god flyt så man ikke blir lei av å lese 
Velskrevet som vanlig! Jeg holder med Sanne her; du kan jo alltids slutte og det kan vel vaere verdt aa proeve det om ikke for annet enn aa ha proevd det. Det er lettere aa gjere gode valg naar man har kunnskap om konsekvensene av hvert valg.
Maatte du aldri slutte aa vaere deg!
Skviseklem!
Ja, skjønner jo at du vil stoppe selv
Jeg tror nok at du kommer til å gjøre det også! Men som du sa, det er greit å ha et støtteapparat. Veldig greit, faktisk! Jeg signerer Sanne og Kjersti på at det kan være verdt å prøve, og heller slutte om du synes det ikke er no særlig. Signerer også det Kjersti sier; måtte du aldri slutte å være deg!
Takk for i kveld, btw! Slike kvelder må det bli flere av^_^
E: Ja, jeg er jo ganske heavy på dette med å tenke grundig gjennom ting, så. Ordner seg nok, håper man!
Julius: Er glad jeg har mange mennesker som er glade i meg rundt omkring ja, det gjør ting lettere, definitivt. Og jeg hadde også litt kvaler om å skrive bloggen, for jeg vil ikke være sykdommen min; det er ikke den jeg er. Men samtidig er det så tabubelagt å snakke om psykiske sykdommer, og det syns jeg er dumt… så da vil jeg snakke åpent og ærlig rundt det og vise at man ikke nødvendigvis trenger gjør totalt klinka gærne ting selv om man har en diagnose.
Curly: Takk skal du ha, er fint å høre!
Sanne: Argumentene dine for veier selvfølgelig veldig sterkt for meg, det er klart. Og jeg tror nok jeg blir å prøve det, om ikke anna. Det er jo ikke verre enn å slutte, som du sier. Jeg må bare få tak i den ferieavvikla fastlegen min først, høhø.
Kjersti: Kommer nok til å prøve det ut, som jeg sa til Sanne. Litt av dealen er jo også at jeg er sabla nysgjerrig på åssen det blir med medisin; sciencegeeken i meg liker det der. Jeg vil vite hva som skjer og åssen den fungerer på meg osv. Knis. Skal nok ikke slutte være meg, håper jeg. Knusekleem!
Vaskeklut: Hurra for superkoselige grillkvelder og gode venner
For et fint innlegg! Jeg var akkurat redd for det samme før jeg begynte på medisiner selv! Og vet du hva? Bipolariteten er ikke den delen av personligheten du tror den er. Den er ikke idéene dine. Den er ikke hvor godt du skriver. Den er ikke smaken eller ferdighetene dine. Å få medisiner for meg var å få kjetting på bilen når jeg skulle kjøre på glatta. Jeg fikk veigrep, men jeg styrer fortsatt selv. Jeg liker å tenke på medisinene som en kjøkkenmaskin som gjør den kjedelige jobben for meg mens jeg kan konsenterere meg om andre ting.
Ja, du kan bruke alt av krefter på å mestre depresjonen i ubehandlet tilstand. Ja, du kan strukturere livet ditt megastrengt, legge deg presis og stå opp presis hver dag, spise pansersunt og føre nitidig humørdagbok. Det kan fungere. Men det er så digg å få litt ekstrahjelp og litt slingringsmonn, og det er det medisiner som gir deg.
*klemmepå*
Det er så utrolig fint å få avkrefta disse tinga, selv om jeg føler jeg trenger masse avkreftelser før jeg faktisk greier slippe tak i skepsisen. Å ha masse lange samtaler med lillesøstra mi har hjulpet. Har lest masse om bipolare, og hvordan de har opplevd medisiner etc etc. Jeg er infomaniac, må ha alle fakta på bordet før jeg greier å bestemme meg. Men i morra skal jeg ringe fastlegen, så får det briste eller bære!
hei!
Jeg har fått flere tilbud om medisinering. Jeg har til og med gått på medisiner ei stund. Det hjalp meg masse! Nå er jeg i en helt annen del av livet mitt, og har ikke psykoser lengre. Jeg har fortsatt humørsvigninger, men jeg velger å ikke ta medisiner for dem. Jeg synes oppturene gjør nedturene verdt slitet. Oppturene er så fantastiske, at uansett hvor svart det er på bunnen, er det verdt det. Men det var min vurdering. Din vurdering er det bare du som kan gjøre
Heisann!
Ja, jeg har tenkt mye fram og tilbake på dette, og har tenkt å prøve medisinene en stund i alle fall. Om jeg ikke liker dem så kan jeg jo bare slutter, tenker jeg! Det er de fabelaktige oppturene som gjør saken vanskelig for meg også, for jeg vil ikke miste dem! Forhåpentligvis finner jeg en god løsning på det
Pingback: Eek, A Geek! » Blog Archive » O, du hypomane meg!
ah, godt å høre at det er flere som meg ^^
Jeg tenkte også det. hvis jeg ikke liker det, så slutter jeg bare. Nå har jeg en ganske lang periode med “hvis jeg blir sjuk igjen, så begynner jeg bare” :p
Hei lurte på hvordan går det nå?? hvordan virket medisinene?
skriv til meg om du har tid. markusliendo@hotmail.com