Eek, A Geek!

Nå nettopp satt jeg ute i sola og holdt på med de siste sidene i boka om de klassiske eventyrene. Storesøster kommer ut, og lurer på hva jeg leser. På en eller annen måte begynner vi å prate lidenskapelig om kunst (noe som ikke er så uvanlig for oss) og især dette med hvordan folk ser på det å skulle kommentere kunst. Begge er bloggere, og vi føler at dette med å få tilbakemeldinger er utrolig fine ting. Det er det ikke alle som er enig i.

Jeg har lenge vært aktiv på en del ulike nettsider der man publiserer tegninger, malerier, noveller, dikt etc etc, og disse nettsidene har gjerne kommentarfelt der andre kan komme og si sin mening om det man har laget. Dette er en funksjon jeg elsker, få ting er så fine som å diskutere egenskapt kunst med andre, få tilbakemeldinger – både positive og negative. Jeg er kritikkjunkie, elsker å få påpekt hvordan ting jeg gjør kan gjøres enda bedre.

Sånn er det ikke alle som er. Og det er jo forsåvidt en ærlig sak. Det har skjedd noen ganger at jeg har kommentert konstruktivt på for eksempel et dikt, bare for å oppleve at skribenten flyr i flint. Da beklager jeg, ikke alle har dønn seriøse ambisjoner med det de lager. Noen har det som hobby, eller som mental utblåsning, det har jeg ingen problemer med.

Men det er én type respons jeg ikke tåler like godt. Jeg er ikke profesjonell skribent, maler, tegner, fotograf eller noe som helst. Jeg er ikke publisert noe sted. Kort sagt; jeg er ingen egentlig autoritet på det jeg gjør. Da skjer det innimellom at jeg blir fortalt i klartekst at jeg ikke har noe jeg skulle sagt. At dersom tegningene mine ikke henger i et kunstgalleri et sted kan jeg fanken meg ikke komme her å si at proporsjonene i den og den tegningen er litt feil. Nåneidu, ikke tro du er noen, får jeg høre.

Samtidig har jeg hørt det andre veien også. Lillesøster er fryktelig glad i å lese det jeg skriver. Når jeg spør på hva hun syns, hvilke meninger hun har om det, sier hun at hun vet ikke helt. Hun tør ikke si noe. Hun kan ikke det med skriving, hun skriver jo ikke selv.

Begge disse tingene blir så feil som det går an for meg. Det skurrer som statisk støy i hodet mitt, det er som skrensende bilhjul der inne. Selvsagt kan man uttale seg selv om man ikke er en eller annen form for autoritet på området. Jeg er elendig på å fotografere, men dersom jeg ser et fotografi jeg synes kunne heller vært i svarthvitt enn i farger burde det ikke være noe i veien for å si det. Fotografen er i sin fulle rett til å avvise meningen min helt, eller ta den til etterretning. Det er ikke kommandoer, det er meninger.

Nå er det ikke sagt at jeg oppfordrer til dritslenging eller nedbrytende kommentering. Det har jeg også vært borti, det er ukult. Men jeg mener likevel at alle har rett til å uttale seg, profesjonell eller amatør, utdannet eller selvlært. Ofte har jeg også opplevd at det er de som ikke er totalt oppslukt i et emne som greier se ting vi andre ikke ser. Noen ganger blir skrivinga mi stiv og statisk, hodet mitt greier ikke tenke seg rundt alt jeg har lest og lært oppgjennom årevis med skriving. Da er det herlig med friske kommentarer fra Lillesøster, som ikke vet hvordan skriving “skal være” (som hun sier det), og greier påpeke ting jeg overser totalt.

Håper slike holdninger endrer seg. Håper kunsten slutter å skremme folk, og i stedet inkludere og inspirere, slik den absolutt burde gjøre, høy eller lav, amatør eller proff.