Jeg elsker barnebøker. Storkoser meg med alt fra Roald Dahl og Michael Ende til folkeeventyr og Ole Brumm. Jeg kunne godt tenkt meg å skrive masteren min om barnelitteratur – da helst om fantastisk barnelitteratur, alá Michael Ende, som er favorittforfatter nummer én.
Da jeg startet å lese dette blogginnlegget av Nicholas D. Kristof fra The New York Times begynte jeg automatisk å liste opp herlige barnebøker jeg har lest opp gjennom tidene. Så kom jeg til den siste setningen.
But if you mention a comic book, I’m going to report you to your school librarian!
Ja, jeg forstår det er sagt spøkefullt. Det skal være en humoristisk avslutning på et sentimentalt, fint innlegg. Greit nok det. Men likevel begynte det å kverne oppe i hodet mitt.
For jeg elsker tegneserier. Jeg er skikkelig litteraturgeek, sluker klassikere rått, leste Sofies Verden da jeg var tolv, storkoser meg med lyriske epos opp og ned og i mente. Og forteller jeg om dette blir jeg som oftest sett litt rart på, men samtidig syns ikke folk det er dumt. Når man går på ungdomsskolen, og leser Lord of the Flies side om side med Stephen King er man en pussig skrue, men det er ikke noe å fnyse av. Det kan være litt imponerende, om enn kanskje irriterende, når jeg setter i gang høylitterære diskusjoner. Velvel.
Men sier jeg at jeg leser tegneserier, får pipa en annen låt. Tegneserier er jo bare møl! Bare for kidsa. Det er jo bare Donald og tiss og bæsj-humor det, er den allmenne tankegangen.
Og det er så langt fra sannheten. Ja, jeg syns også Donald Duck-bladene i hylla på butikken nå er røl. Jeg blir sint når jeg leser dem. Men dra fram Carl Barks eller Don Rosa, og jeg sitter i timesvis. Det er fargesprakende, oppfinnsomme historier fulle av fart og spenning, samtidig som de er spekket med litterære kvaliteter: parodiering, allusjoner, metaforer. Don Rosa driver nådeløs research til hver eneste historie. Få har noen gang vært så kreative som Carl Barks.
Tegneserier er ikke bare bladlefser, med korte historier på kanskje ti sider. Tegneserier er grafiske romaner også. Lange, komplekse historier, med sirlig utført manus og tegninger, med moralske dilemmaer og karakterer som er mer enn bare helt og skurk, slem og snill. Ja, de handler ofte om superhelter. Nei, det tar ikke vekk fra kvaliteten. Da jeg leste Dark Knight Returns, som er en Batman-tegneserie, var jeg helt slått ut på slutten. Der det spekuleres vidt om hvorvidt Batman egentlig er så mye bedre enn Jokeren. Hvor vanskelig det skal være å prøve gjøre noe godt i en verden som gjerne slår tilbake gode handlinger, eller mistolker dem, eller hvor gode mennesker blir korrupte inn i ryggmargen fordi det er det enkleste. Dette er ikke ting forbeholdt Gothams fiksjonelle gater. Dette gjelder også den virkelige verden.
Innenfor norsk tegneserieverden leser jeg både Pondus og Nemi og M. Eon er storfavoritt, og Lauvik tar jo gjerne opp samfunnsaktuelle ting i tegneserien sin, der han er kritisk til det som skjer i det offentlige liv. Av utenlandske tegneserier leser jeg for eksempel Asterix om og om igjen, der Goscinny leker seg så mye med språket at jeg kan sitte og le av noen få replikker i dagesvis etter at jeg har lest dem.
Tegneserier for meg er ikke lav litteratur, som sløver barnesinn, eller drar vekk interessen fra “viktigere” bøker. Tegneserier KAN være dette – men det kan da bøker også være. Og TV. Og internett. Alt er slik. Tegneserier kan være stor tegne- og skrivekunst. At det følger bilder med teksten gjør det ikke mindre stort. Det kan være litterært som pokker.
Agree!
Klassikere til barna!
De gamle er eldst og best osv. Mhm. Tegneserier er fine de. Om de er lagd skikkelig, og ikke er røl, som du sier.
Jaa. Sånn er det jo med alt. Ting er ikke røl over ei lav sko. Kvalitet og kunst avhenger av arbeidet som legges ned i det, syns jeg.
Tegneserier er vel blant de tingene “alle” mener at de kan si noe om, uten at man egentlig vet så mye om nettopp de ulike tegneseriene som faktisk finnes der ute! Du skriver en engasjerende tekst som det var gøy og lærerikt å lese!
Braaaaaa!:DD
Folk trenger å få opp øya for hva som finnes der ute! Var en engasjerende tekst å skrive også, huhu. Blir gira av sånne ting, geek som jeg er
Hei, Eirin, så morosamt å sjå at du har blogg!
Og dette var eit gildt innlegg om teikneseriar. Det fekk meg til å tenkje på kor lett ein har for å meine at ting som er teikna er “barnslege” og ikkje noko for vaksne å bruke tid på. The Simpsons, for eksempel, vart jo kåra til tidenes beste barneprogram for nokre år sidan!
Bra, bra skrive.
- PE
Åh, gøy å bli funnet av folk! Gleder meg til å lese din blogg også nå
Tegneserier sliter ikke så mye med ryktet lengre, hvertfall ikke på den akademisk arena. Jeg har personlig forelest og hatt seminarer om tegneserie estetikk, narrasjon og historikk. Det var alltid mange studenter som satte pris på at et medium de likte blei tatt på alvor. Greit nok at min kolegaer bryr seg ikke så veldig. Prøver hele tiden å avdelingens litteraturmann til å lese Torso eller Jinx. Tegneserier har fått en mye større oppmerksomhet pågrunn av filmatisering, da særlig Hollywood. Om det er høy eller lav kultur er vel en debatt som blei drept av postmodernismen på 80 tallet. Jeg personlig har ikke noe problem med å vise min tegneseriesamling selv om jeg skammer meg litt men det er bare fordi det er mye penger som står i hyllene.
Personlig leser jeg mye såkalte grafic novels, husker når jeg var rundt 15 så begynte min søster å kjøpe Sandman av Neil Gaiman. Det var saker som jeg aldri hadde lest før, helt annen galakse enn Fantomet og Donald som jeg digget da. Siden den gangen begynte jeg å kjøpe mye rart. Akkurat nå har jeg fått kloa i Brubakers Sleeper. Den har blitt trykt opp på nytt, noe som er bra siden eneste måten var å kjøpe den brukt på nettet for 100 dollar album. Var like før jeg kjøpte de brukt på nett hehe.
Bra post!
Ja, har desidert venner og bekjente jeg kan diskutere tegneserier seriøst med i timesvis – men det er litt den allmenne populasjon som ikke har kjennskap til så mye annet enn Mikke og Donald fra de var små som rynker på nesa. Har møtt på mange av dem. Og når jeg prøver forklare hvorfor det ikke er kjipt syns de gjerne jeg er kjip og så går de
Jeg oppdaga ikke graphic novels før for noen år siden, og da på grunn av V for Vendetta som gikk på kino – jeg har en sånn greie med at jeg må lese det filmer jeg ser er basert på, så da jeg fant ut at det var en graphic novel måtte jeg jo skaffe den. Etter det har det gått slag i slag, det er bare så synd at de beste gjerne er så dyre. Holder på å jobbe meg gjennom Sandman jeg også (vel, alt av Gaiman for å være ærlig), men begrensa hvor mye man har råd til på en gang! Men det blir, det blir
det å samle Graphic Novels, (eller mer korrekt, det og samlinger av utgivelser (som Preacher og Punisher er f.eks.) appelerer til samleren i meg, har ikke mange Serier av Graphic Novels, men jeg må ha alt av de jeg har.
husker godt The Dark Knight sjøl og ja.