“Rushing was the very last thing his words semed to be doing; indeed, for one whose profession it was to be a writer, he was making miserably slow progress, and no one could have watched him without reaching the conclusion that a writer is a man to whom writing comes harder than to anyone else.”
Thomas Mann, “Tristan”, s. 123 i Death in Venice and Other Stories
Jeg kjenner på disse ordene, og tenker med meg selv hvor ulidelig sant det er. Kjenner hvor kritisk jeg er til meg selv, hvordan jeg vil at hvert ord skal smake honnig, glitre av gull, lyde som nydelig pianospill, at ordene sammen skal danne en symfoni, skal male et tak i en berømt kirke, skal være en kake du aldri får nok av men heller ikke får hull i tennene av…
Og så er ordene bare trassige treåringer som roper “NEI. VIL IKKE.” og uansett hvor mye jeg gråter og ber så legger de seg ikke der de skal, til riktig tid, og de spiser i alle fall ikke brokkolien sin og blir store sterke ord som smiler bredt og får betydning i verden. De vokser opp til å bli bitre, bleke skribenter selv, som sliter over papiret kveld etter kveld og roper til sine egne barn, og så kan jeg som gammel, bitter bestemor si:
“Hah. Der fikk du den.”
skjønner helt hva du mener, er som en episk kamp mot den romerske hær noen ganger å få trykt ordene ut av sjelens kroppsåpning (kan sjel ha kropp og ikke minst kroppsåpninger? men jeg sporer av) og ned på papir akkompagnert av tannknusende vræl fra ordene.
Ser for meg en sjel, en slags røyksubstans av skiftende farge, vandre rundt med bare kroppsåpninger. Hum. Spenstig…
Fantasi er en merkelig skapning det og, og hvis blandes med ting som teologi, filosofi, eller politikk, Gudene vet hva som skjer!
Jeg bare håper for guds skyld det faktisk skjer no på min kant snart
“Ja Hvad var
Å lete etter ord er et søk i eget sinn, som min tippoldefar sa. Det endte med Nobels litteraturpris. Slik beskriver han kjærlighet:
kjærligheten?
En vind som suser i roserne,
nei,
en
gul morild
i blodet.
Synes det er så vart.
Takk for interessante tanker!
Det var i sannhet nydelige ord ja. Var tippoldefaren din Hamsun altså? Tøft!
Men at du beseirer ordene, det gjør du! Uansett hvor opprørske de er!:D
Jeg sier meg enig med Elisabeth – det virker som om ordene dine er ganske lydige (sett utenifra selvfølgelig). Inni føles det ofte annerledes. Husk at de aller fleste lærer seg å like brokkoli når de blir litt eldre. ;o)
Tusen takk begge to! Godt å høre at slitet får resultater. Er nok annerledes inni enn utenpå ja, men når man får så positive tilbakemeldinger er det verdt det! Satser på at brokkolien begynner falle i smak snart ja
Du skal nok ikke bekymre deg for at ordene dine ikke fantastiske, for det er de. Jeg blir ydmyk av å lese hvordan du klarer å formulere deg
Aww, takk skal du ha Annika, det var superfint å høre!
Formuleringer , er aldri problemet ditt nei, tror jeg. Men skjønner deg så godt.
Sliter lenge lenge over dem for å få dem til å sitte da. Vanskelige dyra som de er.
vel hadde det ikke vært en episk kamp, så kunne enhver få det til (og de fleste tror jo det og ofte)