I natt og i morges leste jeg Paul Austers lille 130 siders bok, Travels in the Scriptorium. Utgangspunktet for boka er fantastisk, for meg som elsker absurd, surrealistisk litteratur. Beskrivelsen bakpå boka er som følger:

An old man sits in a room, with a single door and window, a bed, a desk and a chair. Each day he awakes with no memory, unsure of whether or not he is locked in the room. Then a middle-aged woman called Anna enters and talks of pills and treatment, but also of love and promises. Who is this this “Mr Blank”, and what is his fate? What does Anna represent from his past – and will he have enough time to ever make sense of the clues that arise?

Når jeg sto i bokhandelen og leste dette ble jeg helt yr av glede. For meg hørtes dette ut som en helt fabelaktig bok, med noe Beckettsk over seg. Spesielt fikk den meg til å tenke på Becketts Endgame, et drama jeg simpelthen elsket. Jeg startet å lese boka med iver.

(Spoileradvarsel. Har du tenkt å lese boka, ikke les videre, siden jeg avslører alt. Og sånn.)

Og den begynner så bra. Det er masse uforklarte spørsmål som dukker opp, man blir dratt inn i historien fordi man sammen med Mr Blank har lyst å løse alle de mysteriene som presenterer seg. Er døra låst? Har han lov å gå ut? Hvor kommer alle menneskene fra? Hvilke oppdrag er det de snakker om? Hva er det den såkalte behandlingen går ut på?

I tillegg, som et slags subplot, leser Mr Blank et manuskript som ikke er ferdig, men som han sammen med legen som kommer på besøk blir oppfordret til å avslutte selv.

Men så kommer slutten. Og den kommer så altfor fort. Alle mysteriene, alle spørsmålene forblir ubesvart, og ikke på en positiv måte. Beckett lover aldri leserne sine noe annet en absurdisme og stasis – du går inn i de dramaene og får akkurat det Beckett lover. Om han overrasker er det aldri på en negativ måte.

Auster får ikke til det samme. Han lover leseren svar på alle spørsmålene. Sakte men sikkert rulles det opp flere og flere hint til hva som foregår, og hintene lover en dødsspennende avslutning. …ooog så slutter boka. Og det føles som om noen har kappet av et lem, og du sitter igjen og stirrer på en blodig stump. Parallellen til det uferdige dokumentet Mr Blank leser er selvsagt spennende, men mer enn noe anna er det bare en frustrerende måte å avslutte boka på. Jeg har generelt ikke noe i mot åpne endinger, men dette er ikke åpent, det er maltraktert. Auster sier på slutten noe generelt om bøker og karakterer og skriving og det fungerer bare ikke, selv ikke for ihuga metafiksjonfans som meg.

Visstnok er karakterene i boka, bortsett fra Mr Blank, karakterer fra andre bøker Auster har skrevet. Jeg gjenkjente de som var fra New York Trilogy, fordi den hadde jeg faktisk lest, men dersom hele bokas forståelse og forløselse henger på at jeg må lese alt av Auster, da blir jeg bare sur. Det er ikke kult. Når man vet dette faktum (som jeg ikke oppdaga før etter jeg hadde lest boka), ser man fort at Mr Blank er forfatter, og alle de andre er karakterene hans, og det hele er en parabel over livet og verket til Forfatteren. Og det er dødsartig når forfattere drar inn kjente karakterer, eller til og med seg selv (som Auster faktisk gjorde i New York Trilogy), men jeg har på følelsen av at jeg burde lese alt av ham for å forstå denne ene boka, og det er totalt nekt. Obsternasig geek liker ikke å bli fortalt hva hun burde gjøre…