Det er ikke mange dagene før semesteret begynner på igjen; om en uke skal jeg lese pensum pensum pensum, og gru-glede meg til å skrive en masteroppgave som jeg ikke forstår jeg skal greie trykke utav meg (Skrive opp mot hundre sider? Jeg som har slitt med seks? Aida).

Men akkurat nå, disse siste dagene fri, tilbringes i Bøkene. For jeg har et arsenal av uleste Bøker som truer med mytteri, og å hive meg ut av rommet mitt hvis jeg ikke leser dem snart, så jeg bruker all min tid på dem.

Og mens regn og vind og høstkulde sniker seg rundt hushjørnene ute, er ikke jeg i Norge lenger. Jeg er i Tyskland med Mann, jeg er i gudeverdener sammen Gaiman, jeg er i England sammen Fry, jeg er på sinnsykehus, jeg er i en eng med påskeliljer. Jeg drikker te og spiser toast med egg sammen internatgutter som ikke vet hva de vil i livet, men later som, jeg gråter sammen selvmordskandidater, jeg ler sammen karakterer som endelig Vinner.

Timene løper avgårde. Jeg har med meg Bøkene overalt. Leser på bussen, mens jeg er ute og går, på vei opp trappa for å lage mer te, mens jeg lager middag. Plutselig oppdager jeg at jeg må slå på lyset, fordi sola ikke skinner inn gjennom vinduet lenger, og var jeg ikke på side femten i sted? Når ble det hundreogfemten?

Det er natt. Klokka tikker mot tre, alt er stille, alle sover – utenom meg og internatguttene, poetene, liderne, gudene. Og jeg titter opp fra Boka, ut av vinduet, smiler til den sovende verdenen, snur sida, og leser videre.