Jeg er i ferd med å lese gjennom de bøkene jeg ikke har hatt tid til å lese tidligere. En av disse er en samlebok med to romaner og masse noveller av Ben Bova, Laugh Lines. Det er science fiction, og da jeg fikk boka i bursdagsgave bestemte jeg meg for å lese novellene, siden bursdagen min er i slutten av september, og dermed midt i semesteret, med masse pensum. Da er noveller fint, for det er raskt å lese, og man går gjerne ikke med plottet i hodet like lenge som med romaner – noe som er kjekt når man skal tenke på pensumromaner, ikke andreromaner.

Så gikk det et år, og jeg fikk ikke sjansen til å lese de to romanene i boka. Jeg elska novellene, og hadde store forhåpninger til romanene også. Novellene var sånn som noveller skal være: bra persongallerier, kreative, annerledes, kompakte, og alle hadde dødsbra twist. I tillegg er Ben Bova kjempemorsom. Jeg som selv liker å skriver noveller sikla nesten over hvor godt gjort det hele var.

Så leste jeg nylig The Starcrossed, som er første romanen i boka. Det er en satire og et harselas med underholdningsindustrien i USA, der The Starcrossed er en science fiction-serie som skal produseres.

Og det er jo vel og greit. Når jeg først begynte hadde jeg nettopp lest Stephen Frys The Liar, som var dødsbra, og jeg var helt britisk i hodet, og overgangen til det amerikanske desillusjonerte kapitalistuniverset var… tungt. Men jeg tenkte som så at jeg måtte bare fortsette og lese, så kom jeg til å havne i grooven etterhvert.

Det skjedde ikke. Jeg hadde lyst å hive fra meg boka mellom alle mannsgrisene, de stereotypiske kvinnefremstillingene, og kapitalistånden. Det var rent grusomt å lese. Hver eneste kvinne var vakker, men dum som et brød. Var de ikke vakre var de ondskapsfulle. Og dersom de faktisk var vakre OG ondskapsfulle, var det bare fordi de hadde gjennomgått kraftig plastisk kirurgi. Og nesten ingen av beskrivelsene av damer inneholdt annet enn at “Oi, hun hadde på seg no gjennomsiktig”, eller “Hu hadde lange, sexy bein”, eller “Hu hadde dødsbra kropp”. Etter den femte eller sjette utbrytelsen av at den ene kvinnelige hovedpersonen hadde lange, pene bein hadde jeg lyst å hyle.

Og alle mennene var enten Nerd Som Ikke Får Damer, men er Supersmart, eller Sexdyr, eller Pengegriske Idioter. Heeeerre.

På slutten ga det seg heldigvis litt. De siste kapitlene redda boka for min del (Nerden fikk ei dame, som viste seg å være Pen OG Smart), og forsåvidt funka jo satiren, i og med at jeg ble kvalm av nesten alt som foregikk i boka, men det ble fanken meg litt mye til tider. Det kunne vært gjort bedre mener jeg.

Og nå har jeg begynt på den andre boka, Cyberbooks, som er … en satire over publiseringsindustrien i USA. Og allerede har det blitt etablert, to ganger, at den kvinnelige hovedpersonen er Pen, og den mannlige er en Smart Nerd.

Jeez.