Diskuterte dikt med storesøster, etter hun skrev Flyktende tanker, og begynte tenke på Sylvia Plath. Sylvia Plath er en amerikansk poet, som regnes som en av grunnleggerne av “confessional poetry” – bekjennelsespoesi. Poesien hennes går altså ut på hennes eget liv, hennes tanker og følelser, fremstilt intimt, til tider direkte nakent og uflatterende. Det ble svært populært, og er fremdeles populært, spesielt blant angstfylte tenåringer som vil skrive dikt om denne angsten sin. Plath har dermed i nyere tid fått et litt dårlig rykte på seg, da den nye tiden gjerne krever følelsesløs distansering, objektivitet og at man skal si noe allmennt i stedet for det absolutt nære, personlige og kanskje for mange utilgjengelige.
Men Plath har bestandig hatt en spesiell plass i hjertet mitt. Mye av det hun skriver om kan jeg ikke direkte relatere meg til (i Daddy skriver hun om sitt vanskelige forhold til sin tyske far, i Lady Lazarus skriver hun om selvmordsforsøk), men likevel greier hun gi innblikk i dette på en måte som treffer i alle fall meg.
Et av de vakreste diktene av henne syns jeg er Tulips. Det handler om å ligge på sykehuset (antagelig etter et av selvmordsforsøkene hennes), og hun skriver så intenst om det, så vakkert, at jeg tar meg selv i å hele tiden tenke, “Sånn er det, sånn skulle jeg ønske jeg hadde kunnet formulere det.” (dog jeg aldri har forsøkt ta livet av meg da).
Dermed, da jeg selv lå isolert og sengebunden etter jeg brakk beinet, og i det som tidvis virka som uoverkommelige smerter, begynte jeg tenke på Plath, og hennes bekjennende, treffende poesi. Det er ikke for alle, dette med å skrive som en form for terapi, og selv om jeg gjorde det mye før, har jeg i de siste årene så og si gått helt bort fra det. Men så skjer slike ekstreme ting, og det kommer tilbake. Og i blant er det fint. Det hjelper å stå slik utenfor seg selv, og skulle prøve å skrive om noe som bare er vondt på en vakker måte. Å prøve gjøre som et av idolene sine. Så dette er en slags hyllest til en litt misforstått, men dyktig poet, som jeg antagelig aldri kommer til å nå opp mot:
-
Verkebyll
Smaken av ulevd liv
er paracet på tunga
og halsen er en ørken
for slike små, døde biller;
de vil ikke krype ned.
Det levde livet står som et vinglass
fylt til randen med kaldt vann
på toppen av en hylle du ser
men ikke når:
Radbrukken på bunnen
med bitter paracet mellom jekslene
vel, er vanskelig å kommentere om noe som jeg mener har lite å gjøre i det offentlige rom.
For all del, folk må gjerne bruke skriving som terapi, men jeg synes ikke man burde vise slik skriving for andre, for den har som oftest null verdi for andre, og ofte fortoner seg ytterst klagete og emo i mangel av et bedre utrykk….
det viser seg tydelig at jeg har vært medlem av fjortisdiktsider og mektig lei av emo “poesi”
Jeg skal ikke gå inn på Plath siden jeg ikke kjenner til hennes forfatterskap.
og forresten skal kommentere diktet, må bare gnage litt på det først…
Er nok nettopp derfor Plath har fått litt dårlig rykte på seg. Men jeg synes hun er milevis over disse emodikterne, fordi hun greier gjøre noe med språket hennes, og tidvis er bildebruken hennes helt episk bra. For meg i alle fall. Hun greier se på ting som andre aldri har sett dem før, og det liker jeg. Verden blir plutselig ny igjen!
Angående Plath: Akk, Julius. Vi er så enige. Vi har jo tilbragt mye tid på den samme fjortisdiktesida, der jeg til og med var i redaksjonen ei stund. (Jeg aner ikke hvordan jeg gadd det. Kanskje var det fordi jeg kunne sensurere ting? Jeg tror kanskje det.)
Jeg har samme forhold til dette som du har, tror jeg. Det gir meg ingenting annet enn assosiasjoner til fjortisemoer.
Angående Geekens dikt: Du har for mange ord. Linje 5 får jeg ikke til å klinge. Hva med De vil ikke krype ned eller Men de kryper ikke ned eller Men vil ikke krype ned?
Jeg ville delt den første linja i strofe 2. Det levde livet står / som et vinglass
Hvorfor har du tankestrek til slutt? Den er i veien for meg når jeg leser. (Sier jeg, som til tider har nesten bare tegn når jeg skriver)
Men det var det jeg ikke fikk til å fungere. Jeg er en dårlig pedagog, og gir deg ros til slutt. Jeg får litt tørr smak i munnen, litt som hvis man ikke får svelget paraceten med en gang. Og det er bra. Får lyst til å svelge den fort som fysj. (det er også bra)
Den andre strofen er for meg en reklame for TEV. Du har kanskje sett dem, det er vann i diverse glassbeholdere. De var i busskur og i avisa for kanskje ett halvt år siden.
yez.
Var (vel er, men temmelig inaktiv) medlem av den fjortissida jeg og gitt, og gosjameg det er mye dårlig der ute. Likevel mener jeg fremdeles at Plath hever seg langt over dem. Men meg om det!
Ja, den linja skurra for meg også, så jeg tar sannelig forslaget om “De vil ikke krype ned”, det var fint. Skal prøve ut med linjedelinga også, selv om jeg er litt mer usikker på den. Tankestrek er fordi… øh… jeg har tankestrekfetisj, tror jeg. Ender nesten alle dikt med det. Heh. Jeg får prøve å gjøre noe med det =D
Jeg aner faktisk ikke hva disse TEV-greiene er. Jeg har totalt skylapper bestandig, så får ikke alltid med meg omverdenen…
Tusen takk for en fin og konstruktiv kommentar!
Nå skal det sies at jeg ikke kommenterte Plath eller diktet siden jeg ikke vet noe om hennes forfatterskap, men mer en kommentar til “confessional poetry”
Folk dreper og blir drept og klager mindre!
som i denne indiviets tid, gjør emoer spyr tårer ut på ark i stedet for å ta tak i problemer, faen jeg er bare lei av de klager så jævlig!
ang. diktet: hva med men i stedet for og halsen? kanskje for tydelig? rekker i stedet for når blir vel feil? 2 siste linjer sitter veldig godt!
Men hjelpe meg da. Drit nå i å les de jævla emodiktene om du ikke liker de.
Eirin: jeg liker diktet ditt!
Julius: Jepp, helt greit det. Er klar over at det er en diktform som gjerne ikke slår an, men jeg sier det igjen; Plath gjorde noe helt nytt da hun gjorde det, og hun gjør det på en finere måte enn mange av disse emoene da klarer. Og det er det jeg liker; Plath, ikke nødvendigvis Confessional Poetry som sjanger.
Jeg er litt usikker på hva det er du mener jeg skal bytte ut? Kunne du omformulert det litt? Jeg spekulerte lenge på de siste to setningene, så hurra! Fint noen andre liker dem også =)
vaskeklut: Det er jo det som er problemet med å være medlem av amatørdiktsider (oi nytt ord), man vil lese fine dikt, men må gjennom mye dritt… heh. Men ja, det er jo bare å ignorere (er som regel lett å skjelne mellom de som vil bli bedre, og de som bare skriver for å … være emo). Og tusen takk for at du likte diktet! Det er jo ikke akkurat lettilgjengelig (det er jo greia med sjangeren), så det var veldig fint å høre =)
altså: “men halsen” istedet for “og halsen” “ikke rekker” istedet for “ikke når”
men jeg er usikker på det bra utskiftninger…
Amatørdiktsider: Det er nettopp det. Man må liksom grave frem en bra ting mellom ti tusen elendige greier. Og ofte er det ikke klart hva som er bra og dårlig før man har begynt å lese. Og jeg liker å klage på ting som ikke er ett problem, så det så! :p
Angående Plath: Hun gjør det jo forsåvidt helt greit. Og joda, det er forskjell på en forfatter og en genere. Jeg bare liker å generalisere.
Julius: Jeg skal spekulere litt på det! Har vatt i hodet pga jeg er syk akkurat nå, så jeg greier ikke tenke rett. Er ikke helt fornøyd, men vet ikke hvorfor…
Marianne: Men poenget er jo også at man må begynne et sted – alle utenom geniale vidunderbarn begynner jo som amatører, uansett hva vi foretar oss. Så jeg syns i grunn det er ok. Jeg hadde også en sånn angstfylt dikteperiode, men jeg ville også bli bedre – det er dem man må finne.
Jeg hater å generalisere =D