Jeg har verdens gøyeste haiku-tskjorte. Den påstår at:
Haikus are easy
but sometimes they don’t make sense
Refrigerator.
Det som er morsomt med den er selvsagt at den er skrevet i det som anses som haiku-format, og at den er sin egen vits; den gir ikke mening. Det som gjør den dobbelt morsom for meg dog, er at den er helt latterlig ute å kjøre. Som litteraturnerd og lyrikkfanatiker har jeg lest og studert dette med haiku opp og ned og i mente. Og litt sidelengs.
Skrifta på tskjorta mi er ikke et haiku i det hele tatt.
Første gangen jeg så den holdt jeg på å le meg skakk, og fremdeles gliser jeg bredt hver gang jeg ser den. Og noe av det beste med den er at de aller fleste andre ikke skjønner den i det hele tatt.
Og så får jeg lov til å snakke om haiku.
Haiku må være en av de mer misforståtte diktformene noensinne. Og ingenting er mer frustrerende enn folk som faktisk tror at “Haikus are easy”, og at de kan bare lire av seg tre linjer i 5-7-5 format, og vips har de besjelt store japanske diktere, og skrevet dype, fantastiske ting. Nånei. Så enkelt er det ikke.
En reise i japansk diktkunst:
- Ja, altså, haiku skal være 17 “stavelser”, i 5-7-5 format. På japansk. Denne regelen gjelder det som kalles japanske mora som vagt kan oversettes til stavelser. VAGT. Det er ikke det samme. Med mindre du kan skrive haiku på japansk så driter du i denne regelen. Den er ikke alfa og omega. Jevnt over er det normalt for vestlige haikudiktere å skrive 17 stavelser eller mindre, og over tre linjer. På japansk skrives haiku over EN linje, der 5-7-5 regelen gjeldes metrisk sammenhørende fraser, ikke linjer. Men den strenge formen er ikke viktig om du vil være vestlig haikudikter, den er mest begrensende, egentlig. Likevel er dette den ene regelen alle tror de kan. Og følger. Sukk.
- Haiku kan ikke være om hva som helst. Haiku kan ikke være metadiktning (sånn som på tskjorta mi; et dikt om diktning), det skal ikke være en historie, skal ikke omhandle mennesker, helst ikke ha personlige pronomen (dog det forekommer) etc etc. Det er fryktelig strenge regler innen hva haiku kan være om og hva som skal være med. En av disse tingene som skal være med er:
- Årstidbenevning. Men ikke nødvendigvis noe så enkelt som å faktisk nevne årstiden. Håh nei. Du skal helst bruke ord som får leseren til å forstå hvilken årstid det er. Japanske haikudiktere har lange lister med slike godkjente kigo; ord som gjelder for de ulike årstidene. Under dette med årstidsbenevning må nok også føyes på at haiku helst skal handle om naturen. I moderne tid tror jeg ikke dette er like strengt, men er usikker.
- Haiku er alltid i nåtid. Den tradisjonelle måten å skrive haiku på var gjerne munker som satte seg ute i naturen og observerte omgivelsene sine, og så skrev ned det de så. Dette anbefales desidert, jeg har selv prøvd det, og det er nydelig, fordi alle reglene (når du virkelig kan dem og slipper tenke på hvorvidt du gjør noe feil) gjør at du observerer på en helt annen måte enn til vanlig. Man ser naturen ikke naturen som om den er for mennesket. Det er fryktelig fint.
- Det er vanlig med en form for bevegelse eller kontrast i haiku. Det er vanlig at linje en og to (nå har ikke japanske haiku disse linjene, men altså de tre metrisk sammenhørende frasene) presenterer noe, et bilde, og i linje tre får man kontrasten til dette. Dette er noe av det vanskeligste med å skrive haiku. Det er ikke meningen at det skal være noen moral eller slikt tull i linje tre, om man får noe dypt og episk og moralsk utav haiku er det leseren selv som leser det inn. Dikteren skal ikke med vilje legge mer i haikuet sitt enn det han observerer rundt seg (jfr punkt 4).
- Flertallsformen av haiku er… oi, HAIKU. Ikke haikuer eller haikus. Bare haiku. Hmft.
Så ja. Ganske tydelig at diktet på tskjorta mi ikke er et haiku. Dog det er supermorsomt i sin ikkehaikuhet (selv om det faktisk har kontrasten, haha). Epic fail kaller man slikt. Og epic win, på samme tid! Rene kinderegget, tskjorta mi.
Helt til slutt, en bonus, for om du har gidda lese alt dette så har du kanskje begynt å like haiku litt (eller bare er supertålmodig med gærne geeks), og derfor har jeg tenkt å hive på det som kanskje er verdens mest kjente haiku, av Bashō:
- 古池や蛙飛込む水の音
- Furu ike ya kawazu tobikomu mizu no oto
- Gammal dam
- Ein frosk hoppar
- Lyden av vatnet
(Curtesy of Wikipedia, selvsagt. Og så på nydelig nynorsk da! Gøy!)
Gjerne kom med egenskrevne haiku, det er alltid supergøy! Geeken skal sannelig prøve seg fram litt selv. Hih.