Verdens Største Kløne
September 7th, 2009 at 02:58 (Generelt fjas, Kløning)
Jeg har lenge planlagt å skrive om det brukne beinet mitt, siden jeg har nevnt det i flere bloggposter. Hvordan jeg greide å brekke det gjennom å være Verdens Største Kløne, og alt mulig rart som skjedde rundt det. Men så er jeg fryktelig treig med sånt; det har vært mye annet som har foregått, og jeg ville ha med bilder jeg ikke hadde. Men endelig har jeg fått hevet meg rundt, så nå blir det dritlang bildebloggbonanza! Håper dere gidder henge med. Og jeg velger være fornøyd med at ja, det er fremdeles litt vanskelig å gå ned trapper, men gosjameg så glad jeg er for at jeg faktisk får til å gå i trapper!
Åssen jeg brakk beinet. Heh, vel. Det var 6. april og jeg var trøtt på jobb (lagerjobb) kokka seks om morran. Det første jeg greier gjøre er å rygge en lavtløftende plukktruck – en snile – inn i meg selv, som smalt meg inn i veggen. Jaaada. Herlige greier. Greide brekke begge beina i venstreleggen. Det vil si at når jeg hinka fram fra bakom snila tenkte jeg “Au, au, au, herre så vondt dette er, jeg må sette meg ned et sted.” …og så kikka jeg ned. Beinet mitt slepte etter meg i en 45 graders vinkel, knekt midt på leggen. Her hyla jeg og ramla sammen – i stabilt sideleie intet mindre! Kroppen er litt kul når den gjør sånt på egenhånd gitt. Så fikk jeg masse hjelp fra gode kolleger og bror som tok veldig godt vare på meg, ambulansepersonell med morfin, vakumgips og tur i ambulanse til sykehuset. De seks timene på sykehuset ble tilbragt i morfinrus, masse vondt, masse venting, og en supertålmodig bror som var med hele veien. Dette er fra en av de første dagene (kanskje den aller første?), endelig hjemme fra sykehuset:
Jeg fikk herlige mengder blomster, godteri (påskeegget i bakgrunnen er diiigert og stappfullt) og god bedring-ønsker fra snille venner, familie og kolleger. Det er ikke så ille å brekke bein når man har så fantastiske mennesker rundt seg. Ble også oppvarta som ei dronning av mamma og pappa, siden jeg hadde fått strengt forbud av legen fra å være oppreist anna enn for å gå på do (som forøvrig var et helvete, gipsa helt opp til midten av låret).
Det neste bildet er fra dagen jeg ble omgipsa fra den digre, hvite, gammeldagse støttegipsen (som jeg ikke har noen særlig gode bilder av), til moderne glassfibergips. Jeg måtte ha den andre i ca to uker først fordi jeg hadde ingen intern støtte i beinet: Det var sånn pussig halvgips, for at beinet skulle få både støtte og unngå opphovning og krøll med blodtilførsel. Men med glassfibergips hadde jeg lov til å røre litt på meg. Dette var første gangen jeg var ute siden ulykka (kløninga). Det er 16. april, og jeg har vært sengebunden i 10 dager:
Det er iskald aprilvind, beinet gjør vondt som et helvete, plaststolene er harde og vonde å sitte i, jeg er dødssliten etter turen opp trappa – og aldri har en vårdag vært så nydelig.
Dessverre greide legene å brekke opp beinet mitt da jeg skulle gipses om. Jeg hadde hyla en god del mens de holdt på, og legen mumla no om at det skulle da ikke gjøre vondt å gipses. Så jeg spøka om at jeg var pingle (noe jeg ikke er, har temmelig høy smerteterskel), hvilket det virka som om han faktisk mente. Da han fikk tilbake bildene fra røngten og så at beina lå skjevt i motsetning til å være fint lined up som de var i den gamle gipsen, rygga han sjokkert tilbake på stolen sin.
“Stusser du nå på at jeg hyla?”
“Øh, nei…” Rød som en peon.
Siden beina ble liggende skjevt, måtte jeg få operasjon (dog det var ikke noe de var sikre på med en gang, det måtte diskuteres på et styremøte. Jeez). Så jeg fikk operasjon satt til 22. april.
Den dagen jeg skulle opereres måtte jeg faste fra midnatt. De fleste som kjenner meg vet at dette er mitt personlige helvete, matglad som jeg er – spiser ca hver tredje time. Jeg hadde time på sykehuset halv åtte om morran. Men tro ikke at det var en fastsatt time, håh nei. Her begynte ventinga. Og timene gikk. Rundt ti-elleve kom jeg inn på et rom der jeg fikk ligge i ei seng i stedet for å sitte i harde venteromsstoler. Og timene de fortsatte å gå, uten en dritt å gjøre. Jeg fikk litt isvann, men ikke mat. Ca hver time kom det noen og sa at nå var det snart min tur. Nå var det snart min tur. Nå blir det snart. Bare vent litt til du. Klokka ble fem-seks-syv. Nei, nå er det for seint for operasjon fikk jeg beskjed om i nitida. Kirurgen har gått hjem for dagen. Nå får du noen brødskiver, og så må du begynne faste igjen ved midnatt. Tro meg, jeg hadde lyst å gråte.
Neste dag, samme ulla – men da fikk jeg faktisk operasjon, klokka ett. Jeg var lykkelig, og babla som en fjott med operasjonsassistentene om fargen på gipsen min, margnagla som skulle opereres inn, narkosen, og gud veit hva. Så fikk jeg en maske over munnen, beskjed om at jeg skulle puste inn og kom til å få løksmak i munnen. “Hva, hvorfor—” rakk jeg spørre, og så husker jeg ingenting mer før jeg kasta opp på overvåkninga, ca et døgn senere. Da jeg ble trilla ut derifra og tilbake på rommet fikk jeg besøk av mamma og pappa, og de tok dette sjarmerende bildet:
Ledninger nok til en cyborg: en veneflon i hver hånd, den sjarmerende saken i nesa, og kateter. Det var fryktelig pussig å måtte på do, og så ikke måtte på do lenger. Det tok litt tid før jeg skjønte hva som foregikk. Det er vanlig etter sånne operasjoner som min å bli sendt hjem ca samme dag, men siden jeg ble så dårlig lå jeg nesten et døgn totalt bevisstløs på overvåkinga, og to dager til på vanlig rom. Veldig bevisst. Hurra søvnløse netter og sykehuslukter.
Det gøyeste de to dagene var da de skulle skifte bandasjene på beinet mitt, og vaske vekk blod og sånn. Nysgjerrig som jeg er satte jeg meg opp og kikka på mens de gjorde det, og et stykk nervøs sykesøster var litt i tvil om dette kom til å gå bra, men de lot meg kikke. Jeg hadde tøffe edderkoppaktige sting, og jeg fikk studere sårene så mye jeg ville. I tillegg forklarte de hvordan de skifta bandasjer så jeg kunne gjøre det selv senere. Men på tross av at jeg er glad i nye erfaringer som sykehus og operasjoner var jeg drittlei på slutten. Det var utrolig deilig å få komme hjem igjen:
Opphovna bein, vondt overalt og masse blodutredelser. Det ankeraktige såret er der snila traff leggen. Likevel; en overlykkelig geek, svært fornøyd med å være ferdig med gips, sykehus og immobilitet. Som tydelig ble mange etterlengta timer tilbragt ute på verandaen, da jeg hadde savna sol og frisk luft sårt. Satt ute i timesvis og pløyde gjennom bøker til jeg holdt på å svime av fra vondt, men det var verdt det.
Dette er margnagla i beinet mitt. Kirurgen forklarte hvordan han snittet opp beinet mitt over kneet (noe som er ganske opplagt, med tanke på det svære arret), dro kneleddet til side (fremdeles litt fuzzy på hvordan dette faktisk har foregått), drillet hull i toppen av det store leggbeinet og banket inn margnagla. Så stoppet han litt bekymret opp og så nervøst på meg. Da jeg glisende utbrøt “…TØFT.”, lo han lettet, nikket energisk, og fortsatte med å forklare at han måtte drille hull i beinet oppe og nede og sette inn fire skruer, for: “Både leggbeinet og margnagla er hule, og nagla kan jo ikke spinne vilt rundt inne i beinet ditt!”, hvilket produserte mer lykkelig geeklatter, og en riktig fornøyd kirurg.
Og jeg syns jeg har de kuleste arra noensinne:
Herlige Frankensteinmonster-arr! Nå er arret på kneet blitt mye tykkere, siden jeg begynte løpe rundt på krykker straks jeg hadde sjansen til det, og det strakk ut arret litt. Men tøft likevel. Og så er det to sånne småarr til, nede ved ankelen. Den nagla skal ikke spinne noen steds altså.
Sigrun said,
September 7, 2009 at 05:49
Stakkars deg!
Kløne-plassen kan du få dele med meg. Da jeg var barn, snublet jeg i mine egne føtter på flatt gulv – og brakk armen.
eekageek said,
September 7, 2009 at 07:36
Hehehe. Høres sannelig ut som noe jeg også kunne greid. Selv om dette er første gangen jeg har brukket noe, så har jeg det med å tryne på flatmark rett som det er.
Elisabeth said,
September 7, 2009 at 09:43
Veldig bra at dette, tross alt, gikk så bra som det gjorde! Hadde jeg fått brukket opp igjen bein som var begynt å gro, så tror jeg kanskje at jeg hadde blitt en smule hysterisk…
Godt du nå løper rundt!
vaskeklut said,
September 7, 2009 at 13:31
Hah, du fant bilde!
tøft. Jeg måtte forresten humre da jeg så at jeg hadde t-skjorte med påskriften “BONANZA!” på da jeg leste posten din.. 
(btw, du fikk tydeligvis “menger” med godteri) Og, jeg må støtte deg i at du var veldig sjarmerende der du er bevisstløs 
eekageek said,
September 7, 2009 at 14:49
Elisabeth: Jeg var litt hysterisk mens det holdt på, men gikk greit så lenge jeg hadde smertestillende i nærheten etterpå. Er herlig å kunne vandre ufortrødent avgårde ja! Verdsetter ting når de har blitt tatt vekk fra deg.
vaskeklut: Jaap. Er webcambilde da, så er jo ikke verdens beste kvalitet, men hurra! Retta opp skrivefeil, takktakk =) Jeg ser egentlig litt død ut, det er creepy =D
Hege said,
September 7, 2009 at 20:57
Hoho! Rigget meg til her med kaffekopp og greier, for aa endelig faa klarhet i hva som virkelig skjedde; og det var det verdt!
Er innmari glad jeg ikke var deg da du oppdaget foten din i 45 graders vinkel.. Hadde besvimt for evig tid, tror jeg, og blir litt svimmel bare ved tanken her jeg sitter naa :S
Jeg synes uansett du har taklet denne opplevelsen veldig nökternt, hadde det vaert meg hadde denne bloggartikkelen vaert skrevet for leeenge siden lol!!
Arni said,
September 7, 2009 at 22:22
Var jo ikke din feil. Det var jo snila på Sverre Johnsen som gjorde det. Den pressa deg inn i hjørnet å du hadde ingen plass å gjemme deg.
Uansett,etter at jeg leste dette idag tok jeg å sprengte den jævla snila,så du slipper noen flere konfrontasjoner.
Godt at du er back igen da ;0)
Hilde-Gunn said,
September 7, 2009 at 22:49
Kjære vakre, vene, alt man skal utsettes for! Stakkars deg. Dette hørtes supervondt ut. Ellers gjenkjente jeg sykehusminuttene. De har en egen tidsregning der. Fem sykehusminutter er absolutt ikke det samme som en middels røykepause. Ting tar (uendelig lang) tid! Men man får være glad at man iallefall får hjelp! Håper du ikke har vondt i beinet ennå – det kan visst ta lang tid før det slutter å verke selv om det er grodd i følge røngtenbildene.
Neglecta said,
September 7, 2009 at 23:03
Du store min, det får’n si… Det første bildet du, er det fremdeles morfinen som gjør deg lykkelig eller er det påskeegget? *knis* Ellers må jeg jo si at du høres ut som enhver kirurgs drømmepasient og at det er flott det har gått bra etter operasjonen. =o)
eekageek said,
September 7, 2009 at 23:19
Hege: Haha, artig! Visste ikke at det var så ettertrakta med gjennomgang. Jeg trodde det ville bli kjedelig for folk flest, siden det er så mye å lese gjennom (og jeg kutta mye i tillegg!). Det er gjerne de 45 graders-greiene som går sterkest inn på folk ja. Jeg liker å tro at jeg er ganske sterk på alt som har med skader og blod osv å gjøre, men det var ekkelt å se altså. Men jeg svimte ikke av! Husker jeg tenkte, “Må få tak i Rune, må si fra han skal ta tinga i skapet mitt, må på sykehus. Ok. Ok. Hyle nå.”
Arni (fnis): Jeg var jo ganske klønete da, men skylder på trøtthet osv! Greit at snila fikk litt straff lell, hoho. Godt å være tilbake, er det =)
Hilde-Gunn: Ja, jeg vil påstå det var det vondeste jeg har vært borti, unner ingen å oppleve det der. Det er helt pussig med sykehus! Tida gikk uendelig langsomt. I tillegg hadde jeg ei klokke på veggen rett foran meg, som jeg lå og kikka på hele tida. Det hjalp ikke. Jeg får fremdeles vondt om jeg går lenge av gangen, løper, eller hopper. Regner med det kommer til å være sånn i kanskje opp til et halvår til, om ikke lenger. Men det var et fint rent brudd, så skal nok gå bra med smertene til slutt!
Neglecta: Jeg er lykkelig på grunn av alle snille menneskene rundt meg, som var så omsorgsfulle =) Men tror ikke morfinen har gått helt ut av kroppen! Dog jeg likte ikke morfinrusen, ble smådårlig og rar av den, og var merkelig resistent. Han ambulansefyren som skulle gi meg morfin for å få meg over i vakumgips og inn i ambulansen måtte sette tre doser før jeg så mye som merka noe forskjell. Jeg tror han kirurgen likte at jeg var så glad og nysgjerrig ja, var artig for ham
Kjersti H said,
September 8, 2009 at 19:56
3 doser morfin foer du merket noe?! Er det noe annet du vil fortelle oss med det samme du er igang?
Jeg ante virkelig ikke hvor ille dette egentlig har vaert for deg. Beklager om jeg har virket fravaerende :S Problemet er at du alltid er saa *trekker paa skuldrene i god fransk stil* “jaja, jeg brakk beinet. Oj, naa brakk de det opp igjen. Jaja. Ojsann, der maatte jeg opereres ja. hmm” Du skriker liksom ikke ut (men det er kanskje mer min stil?). Jeg lover at jeg skal proeve aa bli flinkere til aa lirke ting og tang (ikke bokstavelig, med mindre du holder paa aa kveles) ut av deg!
Glad i deg!
eekageek said,
September 8, 2009 at 20:40
Tre doser ja. Ambulansefyren var sjokkert over at jeg ikke merka den første en gang, så han var temmelig skeptisk når han satte den tredje. Men da begynte jeg kjenne meg litt rar i hodet, så da sa jeg det var greit (han sa at smerten forsvinner ikke, man “glemmer” at den er der). Så selv om det var dritvondt, fikk de meg over i vakumgipsen. Så det var jo fint. Og så lå jeg og babla om studiet mitt og sånn i ambulansen, for å holde meg våken. Var veldig opptatt av at jeg måtte holde meg våken, men da de skulle gipse meg, og måtte sette nye 10 mg morfin begynte jeg virkelig å streve. Så da jeg skulle trilles inn til røngten, og røngtenmannen kom ut og spurte etter meg hørte jeg ham som om gjennom masse tykt stoff, dypt nede i et svart hull, men dæven steike jeg SKULLE svare (selv om brodern var der). Så jeg ralla liksågodt høyt og tydelig, siden jeg ikke greide formulere noe “Ja.”
Både Rune og han duden holdt visst på å dævve. Men det husker jeg ikke så mye av. Knis.
Altså, nå er jeg jo knallhard på dette med at det alltid går bra. Jeg har veldig Pollyanna-syndrom – om jeg brekker det ene beinet, så er jeg glad jeg ikke brakk begge (noe jeg var glad for, for neimen om jeg fatter åssen jeg faktisk greide unngå akkurat det). Liker ikke skrike ut, liker se det positive i ting. Dog, å være bundet til senga i så og si en måned (ble fort sliten i glassfibergipsen også) tærte litt på humøret til slutt. Men det gikk, greier du gjette det, bra det også. Er glad for at jeg fikk så mye hjelp, og har så mange snille mennesker rundt meg
Glad i deg og!
Julius said,
September 13, 2009 at 16:38
vel dette var jo hyggelig? lesning… leger er noen upragmatiske fjotter!
og ikke få meg starta på byråkratiet forbindet med å timer til undersøkelser osv. Blææææ-æææh!
Uansett… fint post, gjort enda bedre med bilder.
eekageek said,
September 13, 2009 at 20:08
Hehee, hyggelig ja. Men det gikk jo så fint at, ikkeno problem. Ikke alle leger er fjotter da, han kirurgen min var fantastisk. Var fælt å vente så mye på undersøkelser og operasjon da, det skal jeg være enig i. Takktakk for fin kommentar, koselig at folk liker!
Eek, A Geek! » Blog Archive » Bivirkninger said,
September 16, 2009 at 12:23
[...] menneske, og hater utslett så heftig at det nesten er fobisk. Så, om jeg greier unngå å slå meg forderva er jo klossetheta nesten litt [...]
Eek, A Geek! » Blog Archive » Sære gleder 2 said,
February 27, 2010 at 21:28
[...] Å være gipsa opp til midt på låret er i seg selv ganske kjipe greier. Spesielt når du ikke har lov å bevege på deg. Jeg kjeda meg temmelig lite, siden mye av det jeg liker er stillesittende aktiviteter – men livet består slettes ikke av mest hvordan-jage-vekk-kjedsomheten momenter. Å neida. Livet består av masse ting du må gjøre. Disse tingene kunne jeg ikke gjøre dem da jeg var såpass invalidisert at jeg ikke hadde lov å stå/sitte oppreist lenge av gangen. [...]