På denne kanten går det mest i pensumlesing og stress for tida: geeken er altfor flink til å utsette, og begynner da følgelig å stresse når hun plutselig har tre romaner å lese på en uke. Derfor er det opplagt at man skriver bloggposter!
Et av fagene jeg har dette semesteret er om litteratur og politikk på 1700-tallet. Der har jeg en del romaner. Ca nettopp har jeg slept meg gjennom en av disse ovenfornevnte romanene, Persiske brev av Montesquieu. Boka er skrevet utifra ståstedet til to persere som kommer til Paris, og underliggjør dermed det franske samfunn og dets skikker og samfunnsforhold; og er bitende kritisk. Høres spennende ut ja? Nei. Boka er stort sett dørgende kjedelig – de eneste lyspunktene var fablene i fabelen, og størsteparten av Rica (den ene perseren) sine brev, siden han er skikkelig sleip, og lar kritikken av diverse samfunnsforhold og slikt gli ubemerket inn på deg gjennom anekdoter, helt til den på slutten treffer så det synger. Hurra! Men Usbek, hovedbrevskriveren, er kjip, belærende, hovmodig og sur. Tidvis direkte frekk mot venner som han skriver til, der han får dem til å fremstå som idioter. Ikke like gøy. På slutten, dvs de siste ti-tyve sidene, ble boka skikkelig action, men det var i grunn litt sent for mitt vedkommende, så er fryktlig lunken i forhold til boka.
Så hadde jeg Filosofiske brev av Voltaire (hvorfor så mye breveri? På 1700tallet var romanen enda ikke en skikkelig etablert sjanger – forfatterne prøvde seg frem, og da ble det mest brevromaner). Og denne franskmannen liker vi! – i motsetning til han andre (selv om jeg anerkjenner at Montesquieu så og si var grunnleggeren av moderne samfunnsvitenskap osv. Kjedelig likevel). Voltaire er brilliant. Han er provoserende, sneaky, morsom og utrolig treffende i sine kritikker og tanker. Filosofiske brev er en hyllest av England og deres måte å gjøre ting på, og dermed en indirekte kritikk av Frankrike (dere vet klisjéen om at franskmenn og engelskmenn hater hverandre? Den oppsto ikke uten grunn). Boka fikk lite oppmerksomhet i England, men ble hissig mottatt i Frankrike, med brenning og forbud og gode greier.
Uansett, jeg har forelska meg såpass i Voltaire (jeg har det med å forelske meg i diverse teoretikere og forfattere. Og romanfigurer. Hm.) at jeg tenkte å dele de tinga jeg syns har vært aller mest brilliante av ham i boka med dere. Bær over med en begeistret geek.
Voltaire synser om … det meste mellom himmel og jord:
Først, som den litteraturstudenten jeg er, et sitat om Aristoteles, som umiddlebart provoserte meg, men så fikk meg til å knekke sammen i latter, fordi det er så sant.
Aristoteles, som man har tolket på tusen måter, fordi han er uforståelig, trodde, hvis man bygger på noen av hans disipler, at alle menneskers forstand var én og samme substans.
Tusen forskjellige måter! Ahaha. Voltaire er søtest når han bare hiver inn sånne slengbemerkninger som virkelig treffer hjem (resten av setningen har jeg tatt med bare fordi sitatet ser rart ut om bare det første står).
-*-
Om Newton, og de hobbyer han tydeligvis har hatt:
Newtons oppdagelser, som har gjort ham så berømt overalt, angår oppbygning, lyset, det uendelige i matematikken, og endelig tidsregningen, som han moret seg med for å koble av.
Jeg og morer meg med å dechiffrere tidsregning, helt klart. Sånt er normalt.
-*-
Til slutt, mitt absolutte favorittsitat av kjære Voltaire. Det er fra slutten på første kvekerbrev, og kvekeren det er snakk om forklarer hovedpersonen hvordan deres holdning og reaksjoner til krig/kolonisering er:
Vår Gud, som har befalt oss å elske våre fiender og å lide uten å klage, vil sikkert ikke at at vi skal dra over havet og skjære strupen over på våre brødre, fordi mordere kledd i rødt, og med en lue som er to fot høy, verver borgere ved å slå to trommestikker mot en utspent eselhud; og når hele London, efterat et slag er vunnet, er strålende opplyst og himmelen glitrer av fyrverkeri, når luften gjenlyder av støyen fra takksigelser, klokker, orgler, kanoner, da jamrer vi i stillhet over mordene som er årsak til all denne offentlige lystighet.
Den siste delsetningen der, da jamrer vi i stillhet etc, kommer alltid til å være med meg. Aldri har jeg sett noen oppsummere så godt, så kort, hvor grusomt krig er, og hvor grusomt det er å faktisk glede seg over og å ville drepe.
-*-
Det var dagens lille pensumbloggeri. Siden jeg begynte på bloggposten (begynte før jeg avslutta Filosofiske brev) har jeg også lest Voltaires Zadig, og mannen er dæven meg like artig der også. Yay! Anbefales til alle.
