Jeg er superfangirl av William Butler Yeats, en ire som for meg er ca den fineste dikteren som noen gang har eksistert. Et år fikk jeg en av diktsamlingene hans, Romantic Visionary, i julegave av bestevenninna mi. Den er, som man sikkert forstår, bestående hovedsaklig av kjærlighetsdikt, nydelig illustrert og alt.

Yeats forelsket seg intenst i Maud Gonne, men de ble aldri sammen. Hun var irsk aktivist (1880-90-tallet) som ville ha et fritt Irland, mens Yeats var nasjonalist, hvorpå de var for uenige, og kjærligheten hans aldri ble gjengjeldt av henne. Han fridde flere ganger, men hun sa alltid nei, og giftet seg til slutt med en annen. Yeats og Gonne hadde en natt sammen, men det ble aldri mer enn det. Yeats følte også, da han var 51, at han burde gifte seg og få en arving, men han sluttet visstnok aldri å elske Gonne, og han skrev mengder med dikt til og om henne.

Det aller fineste jeg vet av, ikke bare av ham, men av alle dikt, fant jeg i den samlinga jeg fikk: The White Birds. Første linje er noe av det vakreste skrevet, og jeg kan finne på og gå rundt og resitere større deler av diktet for meg selv.

Og siden jeg er sånn litteraturfanatiker som jeg er, og liker at andre får lese fine fine ting, tenkte jeg å dele det! Yay! Without further ado:

The White Birds

I would that we were, my beloved, white birds on the foam of the sea!
We tire of the flame of the meteor, before it can fade and flee;
And the flame of the blue star of twilight, hung low on the rim of the sky,
Has awakened in our hearts, my beloved, a sadness that may not die.

A weariness comes from those dreamers, dew-dabbled, the lily and rose;
Ah, dream not of them, my beloved, the flame of the meteor that goes,
Or the flame of the blue star that lingers hung low in the fall of the dew:
For I would we were changed to white birds on the wandering foam: I and you!

I am haunted by numberless islands, and many a Danaan shore,
Where Time would surely forget us, and Sorrow come near us no more;
Soon far from the rose and the lily, and fret of the flames would we be,
Were we only white birds, my beloved, buoyed out on the foam of the sea!