Eek, A Geek!

Det er noe med søvnløse netter og skriving. Trangen kommer alltid krypende da. Denne er skrevet for lenge siden, men nylig redigert. Kanskje ble den bedre. Kanskje ikke. Her er den likevel.

—

Stille vann

Ada sover alltid med klærne sine på. Alt føles tryggere med klær på. Hun skjønner ikke hvorfor hun skal bytte fra det ene antrekket til det andre bare fordi hun skal sove. Klærne blir rynkete av at Ada sover i dem, og mamma blir rynkete i fjeset. Men Ada skal jo skifte neste morgen uansett, så hva gjør vel det? Mamma rynker likevel.

Med klær på kan ikke monstrene plage Ada. Monstrene er dumme. De skjønner ikke at det er natt hvis Ada har genser og bukse på. De tror det er dag, og at Ada bare ligger lenge i sengen. Da går monstrene tilbake til skapet, og venter på natten, venter på pysjamas-Ada. Ada kniser stille for seg selv da, for pysjamas-Ada kommer jo ikke.

Om dagen leker Ada med vinden. Ada og mamma bor på et høyt fjell og det er alltid masse vind der. Ada liker vinden. Den er heftig og flyktig og ler og brøler, akkurat som Ada. Mamma syns Ada ligner for mye på vinden. Hun glemmer melken på benken, og kaster sokkene under vasken som om hun var en tornado. Da blir mamma rynkete igjen. Men alt kommer jo på plass igjen til slutt, så Ada forstår ikke hvorfor mamma rynker sånn.

Huset der Ada og mamma bor har mange krinker og kroker. Ada leker gjemsel med katten i krinkene, i krokene. Men katten er slettes ikke flink til å gjemme seg, og slettes ikke flink til å lete. Ada vinner hver eneste gang. Da er det ikke gøy lenger.

Ada ligger utstrakt på gulvet og ser opp på mamma. Mamma er et fjell, og Ada er et teppe. Fjellet vandrer rundt teppet, og prikker det litt i siden nå og da. Teppet vrir på seg og prøver la være le. Da humrer fjellet, buldrer som myk torden, og teppet må gi opp å være teppe og bli Ada igjen. Ada er ofte teppe.

Ada liker bokstaver. Ada ser ofte på at mamma skriver, strekker snirklete bokstaver bortover arket. Når mamma er ferdig tar Ada en fargestift og skriver oppå. Det blir ikke like snirklete og rett, men fargerikt og flott. Da rynker ikke mamma. Mamma samler Ada opp i armene sine, klemmer henne hardt og ler.

I skogen bortenfor fjellet der Ada og mamma bor er det et vann. Det er dypt og blått og veldig stille. Ada er redd for vannet, hun syns det ligger på lur i skogen sånn som monstrene i skapet hennes. Hun syns stille badekarvann er som vannet i skogen, og plasker og bråker og hyler for at vannet ikke skal ligge stille. Men mamma er tålmodig, for mamma er også redd for ting. Mamma er redd for at Ada skal bli redd. Så mamma tar Ada med til havet, og viser Ada at ikke alt vann er stille og ligger på lur. Ada ser på havet, og smiler av de viltre bølgene. Kanskje Ada skal bli som havet også.

Ada går alltid barbent. Hun tusler rundt på katteføtter og er inntrenger på kattens territorier. Katten blir snurt da, og snur rumpa til Ada. Ada ler, og sniker seg videre. Mamma sier Ada er som støvet da, hun dukker opp når mamma minst venter det. Særlig rett etter storvask, og spesielt hvis Ada har lekt i sølepytter hele dagen. Ada ser mamma sukker tungt da, og så hjelper hun mamma vaske på nytt. Ada lager oversvømmelse og får ikke med seg all gjørmen, men mamma bare ler. Mamma løfter Ada høyt opp i luften og snurrer rundt.

Det står et bilde på mammas kommode. Det har stått der så lenge Ada kan huske. Ada liker å se på bildet. Mannen på bildet smiler så lurt, og det er et fly bak ham. Ada liker fly. Hun må stå på en krakk for å se på bildet, men noen ganger vil mamma også se på bildet. Da tar mamma bildet med seg til sofaen. Hun løfter Ada opp på fanget og de ser på bildet sammen. Mannen har Adas grønne øyenfarge.

Om kvelden synger mamma for Ada. I kveld har mamma sunget to sanger, og til og med lest et eventyr. Det var et flott eventyr, med prinser og prinsesser og drager. Mamma kaller Ada sin lille prinsesse, og da sier Ada at mamma må være dronning. Ja, mamma er dronning, svarer hun da. Ada lurer på om mannen på bildet kanskje vil være prins. Mannen på bildet var konge han, sier mamma. Men nå er han langt borte og kjemper mot drager og monstre. Ada sier hun vil at mannen skal komme og slåss mot monstrene i skapet hennes. Da skal hun sove i pysjamas igjen. Ja, sier mamma, da må han komme og kjempe mot dem. Så kysser hun Ada på pannen, og så er det god natt. Innimellom hører mamma at Ada kniser inne på rommet sitt. Mamma skulle ønske kongen også var der for å høre den vesle prinsessa ligge å knise av dumme monstre.

Jeg elsker å teste slike ting som hurtighet og forståelse. Jeg har testa skrivehastigheten min på tastatur, som lå på 60-70 ord i minuttet, og som antagelig er litt høyere når jeg er kommet godt i gang. Nå fant jeg en lesehastighetstest, og siden jeg skal lese pensum, tar jeg selvsagt tester i stedet. Gøy gøy gøy!

Ta testen her.

Jeg leste første gang 325 ord i minuttet, og 553 ord andre gang (på skjerm altså, det er visst litt raskere på papir). Jeg hadde 100% forståelse utifra testen man kunne ta etterpå der de spør spørsmål om teksten. De var temmelig simple, OG var flervalgsspørsmål, så jeg vet ikke om jeg egentlig syns testen var så god. Det ene spørsmålet skjønte jeg ikke en gang, men greide å logisk tenke meg fram til svaret. Hm.

I tillegg har jeg på følelsen av at jeg leste hakket fortere enn jeg vanligvis ville gjort, for det er vanskelig å ikke gjøre det når du vet du blir tatt tiden på. Vel, jeg syns det er vanskelig. Så man kan sikkert si at ved førstegangs gjennomlesning ligger jeg på 250-300. Gjennomsnittet er 200 ord i minuttet – mens en speed reader har 1000 ord i minuttet… oioioi. Jeg har fryktelig lyst å lære meg speed reading. Holder på å trene på å la være lese ordene høyt inni meg, for det sakker lesehastighet kraftig.

Det var dagens lille fun fact om lesegeeken. Hvor fort leser du?

Mamma kommenterte i går, etter at jeg fikk nok en bestilt bok i posten, at det koker i postkassa vår. Stakkars postmannen, tenker de alle sammen, han må jo virkelig begynne å lure. For meg er det jul hver uke, for jeg bestiller så masse bøker at jeg glemmer hva jeg bestiller, så når det kommer en pakke aner jeg ikke hva det er, og blir hysterisk glad når jeg skal åpne den. Denne sinnssvake kjøpeorgien startet med at jeg oppdaga hvor billige bøker er på play.com, og at det ikke er noen leveringskostnader. Niks. Nada. Holder jeg prisen på bøkene under 200,- slipper jeg toll også. Oioioi, tenkte jeg. Ok. Bestille noen bøker du har hatt lyst på lenge, som du ikke finner i Norge. Dette er “noen”, som har blitt bestilt siste, tja, to månedene kanskje? Og de fire pensumbøkene jeg bestilte er ikke tatt med.

De øverste fire har jeg lest allerede. De var knall alle som en. I am Legend leste jeg i går, hiih. Anbefales til science fiction-elskere. Neverwhere anbefales til alle, nydelige boka. I tillegg til den bunken der har jeg kjøpt disse to, som ikke lar seg… øh, bunkifisere:

Er totalt avhengig av barnebøker, mmmm. Begge to er topp.

Men geeker kjøper jo ikke bare bøker over nett, hallo. Noe av det koseligste som finnes er jo å gå i en bokhandel i timesvis, og bare kikke på bøker, ta på dem, bla litt i dem. En gang, da jeg begynte å oppdage hvor mye jeg elsker science fiction, satt jeg ved engelskseksjonen på ARK på Torget (som fremdeles er fantastisk, jeg kjøper nesten alle bøkene mine der) i en halvtime. Det var bare meg i butikken. Butikkmannen kikka lattermild på meg, der jeg satt på knær og leste vaskeseddel på vaskeseddel. Jeg hadde armene fulle av bøker når jeg endelig kom til disken, og han spurte leende om jeg hadde funnet noe jeg likte. Vi endte opp med å prate bøker og sf i et kvarter. Herlig. Så virkelige butikker er deilige saker det også (dette er tålelig lite til meg å være på noen måneder, og pensumbøker er igjen ikke tatt med):

Leste nylig The Old Man and The Sea, og jeg hadde lyst å sparke meg selv for ikke å ha lest den tidligere, for boka var noe av det beste jeg har lest. Så det blir mer Hemingway på meg med tiden. This Book Does Not Exist måtte jeg selvsagt ha. Alle bokelskere burde skjønne det. Det er en bok om filosofiske paradokser og eksperimenter.

Jeg tror jeg har noen fler liggende rundt omkring, blant annet Pride and Prejudice and Zombies, men kommer ikke på hvor de er i farta. Dette var de som lå mest lett tilgjengelig i nattbordsskuffene mine. Og jeg har selvsagt et par til på vei i posten…

Dagen holder på å dø ut. Den er grønn nederst i kanten, og mens jeg går sakte over den belyste kirkegården forsøker jeg beskrive denne følelsen, forsøker jeg å mykt forme ordene inne i meg, de som skal gripe fatt i hvordan det er å se himmelen være grønn, for så å gå over i blått, en blå som blir mørkere og mørkere, før det over meg er helt svart. Og det er kun noen få stjerner strødd her og der, og når jeg ser ned igjen ser jeg at de fleste stjernene her hviler på toppen av jernstolper, og de lyser opp veien for meg, kun for at jeg skal se hvor jeg er. De er iskalde; hvitt kjølig lys, og de er kunstige, og likevel stopper jeg, ser på dem spredt mellom trærne, ser dem ta forsiktig på den nyfødte natten – jeg kan nesten høre den sutre som et spedbarn, men den vokser seg sterkere, natten. Det grønnere blir sakte blåere, og mens jeg enda forsøker forgjeves å fange hvordan alt dette er, hvordan det spiller på den spente pianostrengen i brystet mitt, ser jeg skyggen min foran meg, atten meter lang – jeg talte, med lange skritt som et barn – og tenker at jernstolpestjernene mine lyser mer enn både stjernene og månen til sammen, og så, på andre siden av kirkegården, kommer jeg til parkeringsplassen med alle bilene, med de vanlige lyktestolpene, og skyggen min er ikke atten meter lang lenger, den er like lang som meg, og så får jeg lyst til å gråte.