Stille vann
November 19th, 2009 at 04:15 (Skriblerier)
Det er noe med søvnløse netter og skriving. Trangen kommer alltid krypende da. Denne er skrevet for lenge siden, men nylig redigert. Kanskje ble den bedre. Kanskje ikke. Her er den likevel.
—
Stille vann
Ada sover alltid med klærne sine på. Alt føles tryggere med klær på. Hun skjønner ikke hvorfor hun skal bytte fra det ene antrekket til det andre bare fordi hun skal sove. Klærne blir rynkete av at Ada sover i dem, og mamma blir rynkete i fjeset. Men Ada skal jo skifte neste morgen uansett, så hva gjør vel det? Mamma rynker likevel.
Med klær på kan ikke monstrene plage Ada. Monstrene er dumme. De skjønner ikke at det er natt hvis Ada har genser og bukse på. De tror det er dag, og at Ada bare ligger lenge i sengen. Da går monstrene tilbake til skapet, og venter på natten, venter på pysjamas-Ada. Ada kniser stille for seg selv da, for pysjamas-Ada kommer jo ikke.
Om dagen leker Ada med vinden. Ada og mamma bor på et høyt fjell og det er alltid masse vind der. Ada liker vinden. Den er heftig og flyktig og ler og brøler, akkurat som Ada. Mamma syns Ada ligner for mye på vinden. Hun glemmer melken på benken, og kaster sokkene under vasken som om hun var en tornado. Da blir mamma rynkete igjen. Men alt kommer jo på plass igjen til slutt, så Ada forstår ikke hvorfor mamma rynker sånn.
Huset der Ada og mamma bor har mange krinker og kroker. Ada leker gjemsel med katten i krinkene, i krokene. Men katten er slettes ikke flink til å gjemme seg, og slettes ikke flink til å lete. Ada vinner hver eneste gang. Da er det ikke gøy lenger.
Ada ligger utstrakt på gulvet og ser opp på mamma. Mamma er et fjell, og Ada er et teppe. Fjellet vandrer rundt teppet, og prikker det litt i siden nå og da. Teppet vrir på seg og prøver la være le. Da humrer fjellet, buldrer som myk torden, og teppet må gi opp å være teppe og bli Ada igjen. Ada er ofte teppe.
Ada liker bokstaver. Ada ser ofte på at mamma skriver, strekker snirklete bokstaver bortover arket. Når mamma er ferdig tar Ada en fargestift og skriver oppå. Det blir ikke like snirklete og rett, men fargerikt og flott. Da rynker ikke mamma. Mamma samler Ada opp i armene sine, klemmer henne hardt og ler.
I skogen bortenfor fjellet der Ada og mamma bor er det et vann. Det er dypt og blått og veldig stille. Ada er redd for vannet, hun syns det ligger på lur i skogen sånn som monstrene i skapet hennes. Hun syns stille badekarvann er som vannet i skogen, og plasker og bråker og hyler for at vannet ikke skal ligge stille. Men mamma er tålmodig, for mamma er også redd for ting. Mamma er redd for at Ada skal bli redd. Så mamma tar Ada med til havet, og viser Ada at ikke alt vann er stille og ligger på lur. Ada ser på havet, og smiler av de viltre bølgene. Kanskje Ada skal bli som havet også.
Ada går alltid barbent. Hun tusler rundt på katteføtter og er inntrenger på kattens territorier. Katten blir snurt da, og snur rumpa til Ada. Ada ler, og sniker seg videre. Mamma sier Ada er som støvet da, hun dukker opp når mamma minst venter det. Særlig rett etter storvask, og spesielt hvis Ada har lekt i sølepytter hele dagen. Ada ser mamma sukker tungt da, og så hjelper hun mamma vaske på nytt. Ada lager oversvømmelse og får ikke med seg all gjørmen, men mamma bare ler. Mamma løfter Ada høyt opp i luften og snurrer rundt.
Det står et bilde på mammas kommode. Det har stått der så lenge Ada kan huske. Ada liker å se på bildet. Mannen på bildet smiler så lurt, og det er et fly bak ham. Ada liker fly. Hun må stå på en krakk for å se på bildet, men noen ganger vil mamma også se på bildet. Da tar mamma bildet med seg til sofaen. Hun løfter Ada opp på fanget og de ser på bildet sammen. Mannen har Adas grønne øyenfarge.
Om kvelden synger mamma for Ada. I kveld har mamma sunget to sanger, og til og med lest et eventyr. Det var et flott eventyr, med prinser og prinsesser og drager. Mamma kaller Ada sin lille prinsesse, og da sier Ada at mamma må være dronning. Ja, mamma er dronning, svarer hun da. Ada lurer på om mannen på bildet kanskje vil være prins. Mannen på bildet var konge han, sier mamma. Men nå er han langt borte og kjemper mot drager og monstre. Ada sier hun vil at mannen skal komme og slåss mot monstrene i skapet hennes. Da skal hun sove i pysjamas igjen. Ja, sier mamma, da må han komme og kjempe mot dem. Så kysser hun Ada på pannen, og så er det god natt. Innimellom hører mamma at Ada kniser inne på rommet sitt. Mamma skulle ønske kongen også var der for å høre den vesle prinsessa ligge å knise av dumme monstre.
Eva Kittelsen said,
November 19, 2009 at 18:22
Å, fantastisk! Så vakkert. Samme her, det er om natten kreativitetsutbruddene skjer. Og det er bare å benytte seg av muligheten. Litt kjedelig – nei det var feil ord – jeg mener lite praktisk når disse kommer hver natt i en uke eller to, slik de ofte gjør.
eekageek said,
November 19, 2009 at 18:45
Tusen takk for så fine ord! Og det er skikkelig upraktisk ja, men samtidig deilig å sitte der og skrive lenge. Det er bare ikke like deilig morgenen etter når man må på jobb eller skole…
Sanne said,
November 19, 2009 at 21:52
Nydelig! Nøt det mens jeg leste, virkelig ^^ Digga fjell og teppe biten. Haha, ser det for meg liksom
Likte alt veldig godt da! Det var bare skikkelig godt å lese det 
Goodie goodie
men det mener jeg om alt du skriver da 
eekageek said,
November 19, 2009 at 21:55
Hehehe! Bra du syntes det var gøy! Håpa jeg greide fange barnlig glede. Takk for fin kommentar ^^
Elisabeth said,
November 19, 2009 at 22:58
Nydelig skrevet. Fortellingen fanget meg fullstendig!
eekageek said,
November 19, 2009 at 23:10
Yay, tusen takk! =)
Susanne said,
November 20, 2009 at 00:41
Denne var helt skjønn. Fin å lese, godt skrevet og ikke for belærende på noen måte.
Susanne said,
November 20, 2009 at 00:57
Det eneste jeg opplever er at det kanskje blir litt mye Ada, noe som for denne leseren føles litt oppramsende. Men igjen er det en flott tekst, så det speller ikke store rollen.
Leser gjerne mer om Ada, om du skriver det altså
Susanne said,
November 20, 2009 at 02:36
Eh mente ikke Ada som i handling, men altså gjentagelse av navnet.
eekageek said,
November 20, 2009 at 06:08
Hehehe, skjønte hva du mente. Jeg har spekulert litt på det, og kommer til å pusle mer med teksten, for det er jo ei vanskelig line. Jeg vil ha den barnlige følelsen slik repetisjon har, men samtidig vil jeg ikke det skal tippe over i for mye. Så skal jobbe videre! Tusen takk for fin kommentar
Susanne said,
November 20, 2009 at 11:13
Jeg synes den er god altså og ting modner for nå leser jeg for fjerde gang og jeg synes det fungerer bedre og bedre.
eekageek said,
November 20, 2009 at 12:40
Det var fint å høre =D Jeg kommer fremdeles til å redigere litt fram og tilbake, men godt å vite at folk liker den i alle fall!
Susanne said,
November 21, 2009 at 08:27
Det er fint at man ikke slutter å jobbe med tekstene sine synes jeg.
Kjersti H said,
November 23, 2009 at 22:27
That broke my heart
eekageek said,
November 23, 2009 at 23:04
Aaw! Det skal jo være trist på slutten der, så jeg håper det ikke var for ille?
Kjersti H said,
November 23, 2009 at 23:36
Det var bare saa nydelig skrevet og jeg ble saa fanget av historien at ‘virkeligheten’ paa slutten fikk meg nesten til aa graate. Hvordan kan du ikke ville ha barn naar du kan beskrive det aa ha dem saa fantasktisk?
eekageek said,
November 24, 2009 at 01:12
Oi, så fint sagt! Tusen takk =) Jeg er “glad” det nesten fikk deg til å gråte (du skjønner), for det skal jo det. Ift det å få barn; jeg skjønner jo at det ikke er fæle greier liksom, men det er bare en del faktorer som gjør at jeg vil ikke ha dem. Tror ikke jeg hadde blitt noen god mamma osv!
Julius said,
November 25, 2009 at 18:19
for å quote ebeneezer scrooge: BAH! HUMBUG! til ditt siste utsagn
eekageek said,
November 26, 2009 at 21:25
Bah humbug! Vel, takk, antar jeg =P Men jeg tror likevel ikke det, så det.
Julius said,
November 27, 2009 at 00:07
vel skjønner deg godt, har slike tanker sjøl jeg hadde blitt en forferdelig mor!
eekageek said,
November 27, 2009 at 15:25
Haha
Susanne said,
November 30, 2009 at 09:33
Neida, Eirin, sikker på at du ville bli en flott mor. Ingen mennesker er automatisk født mor ( eller far) Det kommer med modning, læring og lignende. Omsorg tror jeg ofte finnes i oss da og empati for egne og andres barn.
Men man kjenner jo seg selv best.
eekageek said,
November 30, 2009 at 22:46
Ja, absolutt sant alt det du sier, men jeg føler det bare ikke om meg selv… ser ikke for meg å noen gang bli moden nok! Pluss at jeg vet ikke hvor kjekt det blir for et eventuelt barn dersom den bipolare mora plutselig får skikkelig nedturer og ligger i senga hele dagen osv. Det er litt sånt!
Susanne said,
November 30, 2009 at 23:44
Jeg skjønner det du mener og forstår hvorfor. Du får vurdere, ting kan endre seg eller i blant gjør de ikke det. Det er lov å ikke ville også, synes det er modent og sterkt at du vurderer barnets beste. Du tenker reflektert. :=)
” Klem til deg”
eekageek said,
December 1, 2009 at 01:00
Takk takk
Jeg har jo spekulert mye frem og tilbake, og jeg har funnet ut det jeg tror er best. Kanskje vil det endre seg med åra, men det får vi se på. Klem tilbake!
Susanne said,
December 1, 2009 at 12:56
Ting endrer seg. Jeg selv vil gjerne ha barn en gang i framtida. Må bare finne denne passende barnefaren først.
Hehe… Det har forøvrig ingen hast for meg egentlig, har mange ting jeg ønsker å gjøre først.
Men håpet om en liten en er tilstedeværende.
eekageek said,
December 1, 2009 at 15:13
Ja, de fleste tenker litt som deg tror jeg. Vil ha, men ingen hast. Er kanskje derfor så mange reagerer når jeg sier blankt nei
Men som sagt, hvem vet hva som skjer i framtida.
julius said,
December 2, 2009 at 04:01
Skjønner deg helt Eirin, selv er jeg skeptisk til å få barn (ikke at jeg har noen mulighet til det for øyeblikket
, men snakker prinsipielt), men grunnen min er vel mer filosofisk enn noe annet, selv om jeg skulle ta en grundig titt på mine “evner” (eller mangel derav) så står det ikke så bra til der heller…
eekageek said,
December 4, 2009 at 19:10
Jepp, skjønner hva du mener.