Har du ikke hørt om Unicefs Den Ene-kampanje sier du? Klikk på linken og les litt, og kom så tilbake hit.

Ferdig med å lese? Flotte greier.

Unicef har da altså startet en kampanje som handler om å se barn. Jeg fikk utfordring av Storesøster om å blogge om dette. Hennes bloggpost er fantastisk, og verdt å lese. Hun undervurderer seg selv kraftig, for jeg tror – nei, jeg vet – hun er Den Ene for mange flere barn enn hun tror. Når man er lærer syns jeg det skal være innlysende å innha denne rolle, å se barna. Bare man er voksen skal det si seg selv at man ser barn og tar vare på dem.

Det er altfor sjelden tilfelle.

Jeg er ikke Den Ene for noen, i alle fall ingen barn. Jeg vet jeg har vært en støtte for noen, og folk har fortalt meg at jeg er flink til å lytte, og å se.  Men jeg har lite med barn å gjøre, dessverre. Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe mer, på en måte, på en annen måte skulle jeg ønske det ikke var behov for det. I en perfekt verden skulle alle barn ha noen som elsket dem, som tok vare på dem og behandlet dem som likeverdige. Jeg har to tantebarn, og jeg håper de synes jeg er en god tante som ser dem og hører på dem. Disse to har også verdens mest fantastiske foreldre – likevel kan man aldri få nok av mennesker som elsker en. Selv om man har mange som elsker en er det fryktelig vondt at en person ikke gjør det. Og omvendt – har man ingen som elsker en betyr Den Ene så mye mer. Jeg blir lei meg, sint og vantro når jeg hører om barn som ikke har noen. Det knuser noe inne i meg.

Jeg tror voksne flest er redd for disse barna. Rett og slett redd. Redd for å se noe i dem de ikke vil se. For det er ingenting som er så ille som et barn som lider. Det er ingen som greier fnyse av det, ingen som ikke får vondt i magen når man hører om barn som bor på gata, blir slått, blir misbrukt, blir mobbet, blir oversett og frosset ut.

Men det er så vanskelig å rekke ut en hånd, for det krever involvering, og man har da ikke tid til slikt, og det er nok noen i omgangkretsen til barnet som kan gjøre det i stedet for, og det er ikke mitt barn, og jeg har ikke noe jeg skulle sagt.

Men man har det. Man har plikt til å si noe. Til å rekke ut den hånda. Kanskje blir foreldrene sinte. Kanskje skremmer man barnet, for barn som ikke er vant med kjærlighet er forskremte små fugleunger som ikke tør stole på noen eller noe. Men kanskje, bare kanskje, når man fram til det ene barnet som blir litt gladere, får det litt lettere, som kjenner en varme der det tidligere bare var kulde.

Det er enkelt å sitte her og skrive. Det er enkelt å si at sånn må det være. Men som sagt; jeg har lite med barn å gjøre. Jeg har ikke barn i min omkrets. Men de som sleit som barn sliter gjerne som voksne, og de føler seg fremdeles som en forskremt fugleunge inni seg. Jeg håper jeg kan nå fram til disse barna, om ingenting anna.