Det er en ting jeg lenge har hatt lyst å skrive bloggpost om. Noe jeg har diskutert med mange, især skribenter. Jeg hadde en minimonolog om dette fenomenet i bloggen til ei venninne, der begge var skjønt enige om at dette i sannhet var merkelige saker. Og jeg har tenkt litt på at dette kanskje fortjener en egen bloggpost. For det er så ubegripelig sært, jeg skjønner det rett og slett ikke. Det er dette:
De aller fleste i Norge – vel, Vesten generelt – kan å skrive, det vil si sette sammen bokstaver til å danne ord, ord til å danne setninger, og setninger til å danne avsnitt osv. Du skjønner hvor jeg vil. Dette har vi kunnet siden førsteklasse på barneskolen. Vi kan å skrive. Så, fra tid til annen, snubler jeg over en type splitter nye skribenter som har en pussig forestilling om at fordi vi alle kan skrive, kan alle Skrive. Og når da disse ferske skribentene (altså, ikke alle ferske skribenter, men denne spesifikke typen) ikke opplever at det ramler gull og grønne skoger ut av hodet deres og ned på papiret, blir de nedfor, oppgitt, og har lyst å slutte totalt å skrive.
Jeg blir så trist når jeg kommer over slike skribenter som har lyst å gi opp hele greia nesten før de har begynt. Jeg ser for meg framtidige Hemingwayer, Woolfer, Austener, Tolkiener som kaster penna fra seg og setter seg til å gråte over at de ikke får det til, at de aldri kommer til å få det til, fordi det ikke funka den første gangen, de ti første gangene, de hundre første gangene. Diktet er ikke på papiret det du har i hodet. Inne i deg har du en fabelaktig roman, og den nekter la seg lokkes ut. Alt går galt. Og så vil de gi opp. De kaller seg selv stygge ting. Og de gjør meg så triste. For de lider av en vrangforestilling. Rett og slett. Den at alle kan å Skrive.
Det jeg da forsøker å få dem til å skjønne er at et ytterst, ytterst fåtall heldige mennesker er belønnet med den gaven at alt som renner ut av dem er fabelaktig bra skriverier. Resten av oss? Vi må lære oss å Skrive.
Ja, nettopp. Lære oss å skrive. Å skrive, virkelig Skrive, krever trening. Og dette har jeg fått masse protester på, fordi det ser da så lett ut! Bøkene til Neil Gaiman flyter så magisk og uproblematisk. Han har bare latt en mytisk muse føre pennen sin, og ut ramlet det verdener og karakterer av ubegripelig skjønnhet (jeg hater den sagnomsuste musen, jeg har lyst å filleriste henne).
Nå nei. Det er når det ser som lettest ut, når det ser ut som ren magi, at det er en stor sjangs for at forfatteren bak har slitt og svetta og grått og hyla over verket sitt. Tolkien brukte elleve år på Ringenes Herre. Vel er det en stor trilogi, men elleve år. Han gjennomgikk revidering etter revidering etter revidering. Han skapte verdenen og språket fra bunnen av. Det rant ikke bare ut av ham. Det krevde trening, hardt arbeid.
Det er ingen (vel, få) som forventer at dersom de har lyst å lære seg å male er det bare å plukke opp en pensel og ut ramler de reneste Rembrandter. Om man vil bli musiker forstår man at man må ta musikktimer, og øve øve øve. Jeg har lest om gitarister, de beste i verden, som spilte fingrene sine til blods for å bli så flinke som de er. Og de aller fleste er enige i at dette må til. Skal man skape kunst må man jobbe for det. Lære seg basics og øve på skalaer, tegne firkanter og trekanter, lære seg skyggelegging, lære seg dur og moll. Du hiver deg ikke på en Beethovensonate med en gang.
Så hvorfor skulle det være annerledes med skriving? Alle former for litteratur og skriving har verktøy man må lære seg å bruke på samme måte som man må lære seg å lese noter, lære seg å blande farger. Du må ha begrep om plotbygging, rim og rytme, karakterutvikling, metaforer og similer, allusjoner, dialoger. Å skrive en roman krever nitidig planlegging. Dikt krever presis nøyaktighet. Det er ikke gjort i en fei. Man må lære seg reglene, lære seg å bruke verktøyene. Gå kurs. Samtale med andre skribenter. Få og gi kritikk. Skrive opp og ned i mente. Les bøker for å se hva andre har gjort. Finn ut hvorfor det de gjør funker så godt.
Når man så har lært seg alt dette kan man hive det hele til vinden. Ikke bruk klisjéer! formanes man når man forsøker lære seg å skrive dikt. Å nei? Når du har et fullstendig begrep om disse klisjéene, hvorfor de oppsto, hvor de kom fra, hva de har blitt bruk til og i – hvorfor da ikke hive seg på den utfordring det er å ta dem tilbake? Lær deg reglene. Etterpå kan du ignorere dem så mye du vil, fordi du har lært. Du vet åssen dette virkemidlet fungerer, derfor vil du ha en idé om hvordan det ville vært å ikke bruke det. Og det er forbanna stilig.
Det er ikke lett dette med å skulle lære seg noe så flyktig som en eller annen kunstform. De er så subjektive, de er så varierte, de er så mektige. De truer med å sluke deg om du ikke passer på. Så du må gå inn i en riktig brytekamp med dem. Men når ting så begynner å lysne, når du begynner se at tåka letner litt, så er det så fint. Det er så ubegripelig nydelig. Man kan aldri bli nok utlært, aaaaldri. Om du føler du har skrevet den perfekte roman kan du liksågodt slutte å skrive romaner. Streven etter perfeksjon har vært drivkraften bak alle store kunstnere.
Skriving er slit. Det krever trening, og side opp og side ned med dritt for hver lille glimmer av gull som titter frem.
Og det er så gøy, så gøy!
