Når jeg ikke får sove begynner jeg som regel å tenke. Ofte tenker jeg på skriving. I natt har jeg tenkt på antagonister. For er det en ting som alltid har plaget meg skikkelig, så er det at jeg er helt håpløs på å skrive antagonister. Skurker. Slemmingene i en historie som gir historien driv. For historier er ofte gørrkjedelige uten noe som går galt på et eller annet plan, og til det må man gjerne ha en form for antagonist – indre eller ytre.
Antagonister er det som gjør en historie god mye av tiden – de folka du rett og slett elsker å hate, de du jubler over at brenner. Kjipe antagonister = kjip historie. Protagonisten har ikke noe å bryne seg på, ergo har ikke leseren det heller. Ofte er det jo faktisk slik at skurken er mye mer spennende, fascinerende og minneverdig enn helten i ei bok!
I Faust forelska jeg meg dønn i Mefistofeles – han er superbra. Han er Styggen sjøl, og herre min dag så bra skrevet han er. Jeg fikk helt fiksjoncrush. Faust selv husker jeg mest som en whiny kjiping. Heathcliff fra Wuthering Heights er en av de aller beste skrevne karakterene ever – ikke bare som antagonist, men som karakter helhetlig. Men han er vitterlig en kjempeknall antagonist altså (selv om det kan diskuteres hvorvidt han ikke er både antagonist og protagonist), og for meg er det han som er aller mest minneverdig, ikke noen av Cathrine’ene eller noe som helst. Noen skurker er så bra at jeg får lyst å kaste boka tvers gjennom rommet. Noen er så dårlige at jeg har lyst å gi opp lesinga.
Jeg kunne dratt fram tusenvis av eksempler på både bra og dårlige skurker, men poenget mitt her er at de er virkelig definerende for en god historie. Hva hadde Mio vært uten Kato, Othello uten Iago, Frodo uten Sauron, Luke Skywalker uten Darth Vader? Og dette er bare de lett definerbare, fysiske skurkene. Men bøker om karakterer som kjemper mot en indre demon, eller mot urettferdighet som begrep eller noe helt uidentifiserbart er vel så bra. Om ting går kjempebra får du en kjedelig historie. En eller annen definerte en gang starten på en god historie som “Den dagen som skiller seg ut”. Og i bøker betyr dette gjerne at en skurk har en finger eller ti med i spillet. Heltinna lever lykkelig sammen mannen sin til noen kommer og kidnapper ham. Om ingen kidnapper ham: ingen historie.
Og jeg får ikke til disse forbaskede skurkene. De sitter og ler av meg, langt bak i hodet mitt, peker nese og er teite. Når jeg prøver skrive dem høres de bare ut som sarkastiske, bitre versjoner av meg selv. Jeg har lange samtaler med dem, og forsøker finne utav hvorfor i alle dager de ikke kan bli seg selv i stedet for å være meg, og de bare ler.
Det er nok fordi i dem ligger Historien. Og ingenting er vanskeligere enn det. Så jeg fortsetter å spekulere, og rope til fiksjonelle mennesker om at nå må de skjerpe seg, og om jeg ikke blir tvangsinnlagt på et eller annet tidspunkt, kryper kanskje en av dem fram og får meg til å synge i glede over å finne noen å avsky. Det er rart med det der.
Dette var et fint innlegg. Jeg gjenkjenner meg igjen. Har også problemer med skurkene når jeg skriver. Mine er ikke meg ( Eller kanskje de er det. Hjelpe meg. Plutselig ble jeg grublende her. )
Men en dag vil de rette personligheten springe ut av teksten din. Som alt annet vil det kreve at man skriver, grubler og skriver.
Jeg tror det må lages mange slaggpersoner, før man får de karakterne man ønsker.
Men jeg tror også at du kan klare det. Både det jeg har lest her, samt det jeg husker fra vi tok Prosessorientert skriving sammen, har du det udefinerbart noe i tekstene dine. Så er det bare å massetrene som man har diskutert før.
Vi skal nok komme i mål, begge to. Og i mellomtiden skal vi nyte å være litteraturstudenter, ha litteræresalonger samt lese barnelitteratur sammen med Ellinor og Annette.
Når det kommer til Heathcliff. No words needet… Men ja.. Enig med deg!;)
Vel, de er jo ikke meg, men de har min måte å snakke på etc. Jeg vet ikke hvorfor. Når det er snakk om andre karakterer greier jeg gjerne gi dem mer egne stemmer, men ikke disse skurkene. Jeg blir litt småtullete av det =P
Jeg håper sannelig jeg får det til en gang i tiden. Jobber masse med det. Og det blir mange overflødige karakterer i jakten på de gode ja (de overflødige skuler olmt på meg. kanskje gjør de mytteri en gang).
Gleder meg til neste litterære salong!! Kanskje vi kan etterhvert få til no skriveverksted-aktige greier? Innspill er jo alltid kjekt =)
Jeg elsker ordet skurk.
Jeg også
Satan så enig jeg er med deg!!!
Skurker blir så lett “skurker” som egentlig er snille, og damn it! Sånn skal det ikke være! Klart de bør ha en del sympatiske trekk (for å unngå at de blir stereotyper snarere enn skurkiser selvsagt, og for å unngå at de blir rett og slett freaks som uanstt blir sperret inn), men på bunnen bør de være evilkenivel. Og så enig, de kan være stygge som fy (særlig i bøker) uten at det har noen innvirkning på inntrykket mitt av dem. Ondinger blir jo uansett alltid framstilt som stygginger (da de er slemme)… Men sånt er utrolig vanskelig, I do agree 
Hahah, fabelaktig godt oppsummert syns jeg (spesielt evilknievel-delen), og godt å høre folk er enige og ikke bare jeg som sliter
Det må vi og skal vi. Vil gjerne ha skrivegruppe jeg
Jaa
(Åh. Jeg blir pedant. Mio slåss med Ridder Kato. Kavring har Katla. Og lindormen Karm. Jeg har forlest meg.)
og så – mindre pedant og veldig entusiastisk:
Ja! skurkene gjør fortellingen i nesten alle eksempler. Men! Jeg leste en gang et eller annet sted en eller annen person som skrev om at det som gjorde Winnie the Poh så usedvanlig bra, var nettopp mangelen på skurker. En kan si mye det samme om Tove Jansson, har jeg tenkt i ettertid – det er snakk om de historiene som er genuint spennende, men som ikke har noen klare antagonister. Det er litterær kunst, det!
Ikke at Wuthering heights ikke er det.
Kanskje vi skal ha dette som tema på en kollokvie? Det vil si, enda en kollokvie om dette, og denne gangen planlegge det? Hvem vet, en får kanskje bruk for det?
Herremin, skrev jeg Katla! Oioioi. Skal straks endres gitt, hater sånne feil, og liker pedanter som retter på dem.
Ja, jeg tenkte faktisk på nettopp Winnie the Pooh mens jeg skrev den, og det er jo virkelig fantastiske fortellinger. Så helt enig med deg der! Og jaa, det hadde vært gøy å tatt opp på kollokvie, hurra! Jeg er engasjert i dette.