Eek, A Geek!

Dagen i dag har vært ganske så episk. Etter en lang skoledag dro jeg på kafé og spiste god mat og drakk cappuccino mens jeg leste Trollmannens hatt av Tove Jansson. Jeg elsker Jansson. Har jeg nevnt det før? Eeelsker. I alle fall så forsvant to timer på det viset, fordi jeg ikke greide legge fra meg boka før jeg hadde lest hele. Det som var litt ekstra flott denne gangen – ved siden av alt som alltid er flott med Jansson – var at jeg ble helt sommer i hodet mitt mens jeg leste. Alle bekymringer seilte rolig avgårde, og på slutten av boka, en sen augustkveld feiret slik bare mummier kan feire dem, var jeg helt fortryllet. Såpass fortryllet at når jeg vandra ør og glad ut av kaféen for å finne en buss glemte jeg helt å tulle skjerfet rundt meg, glemte lukke jakka, og mens jeg sto og venta på grønn mann kikka jeg på den røde og gyldne himmelen rundt meg og tenkte hvor fint det var med slike sensommerkvelder.

Oh yes. En bitende kald marskveld var varm og lun for meg der jeg sto helt innkapsla i mummiverden. Det tok temmelig lang tid før det gikk opp for meg at den lille brisen ikke var en fin fønvind, men et ganske iskaldt gufs. Jeg flyter fremdeles på rusen over å ha hatt to timer med sommer, i mars. Det var ganske spesielt.

Men dagens episkhet slutta neimen ikke der, for når jeg kom hjem lå det to bøker å venta på meg. To stykker. Og begge var yndlingsboka mi; Den uendelige historie. En på norsk og en på tysk. Jeg skal skrive master om boka, og må da sitere osv på tysk, derfor har jeg bestilt den tyske. Det var en veldig god unnskyldning til å gjøre noe jeg alltid har hatt lyst til, nettopp det å lese den på orginalspråket. Nå får jeg lov til å gjøre det i halvannet år til ende (høhø), for det er skolearbeid! Åh. Så jeg har tre utgaver: En norsk leseutgave (den gamle, elskede jeg har fra før av), en til å notere masterting i (den nye pocketen jeg bestilte), og den tyske, for å få lese boka slik den skal leses, og ha noe å sitere fra. Jeg har allerede begynt lesingen selvsagt, og lykken ble hakket større da jeg oppdaget at ti sider gikk relativt smertefritt fordi jeg kan boka så godt fra før av! Yay! Kanskje lærer jeg meg tysk skikkelig i prosessen. Man kan drømme.

Nå regner man jo med at det blir ikke bedre enn dette. Men håh joda! Jeg trodde hjertet mitt skulle briste i ren lykkeoverdose da jeg åpna boka og ble møtt av dette:

Antagelig litt uklart for dem som ikke kjenner boka hvorfor jeg skal bli helt svimmel av glede over å se rød og grønn skrift, men det er sånn boka skal være. Den røde skriften signaliserer Den Virkelige Verden, og den grønne signaliserer Fantásia, landet i boken Bastian sitter og leser i – som er trykt i rødt og grønt! Å trykke i to blekkfarger er dog dyrere enn å trykke i bare svart, derfor bruker de aller fleste forlag kursiv for å signalisere Bastians verden, og vanlig skrift for å signalisere Fantásia. Den nye norske jeg fikk i posten nå har faktisk ikke noe skille i det hele tatt! Det er dårlig det.

Men nå har jeg min elskede bok sånn som den skal være. På tysk, i rødt og grønt. Nå må jeg bare finne en hardcoverversjon som er innbundet i kobberfarget silke…

Gjennom twitter fikk jeg forespørsel fra Aschehoug om å anmelde en bok. Vi fikk velge en av tre romaner som vi kunne få tilsendt gratis mot at vi blogget om den. Av de tre syntes jeg Jorden nynner sin hemmelige sang av Mari Strachan hørtes mest spennende ut:

“Gwenni er ikke som andre jenter i den lille walisiske byen. Hun er nysgjerrig, glad i bøker og full av energi, hun kan fly i søvne, og hun elsker å leke detektiv. Så den dagen naboen forsvinner på mystisk vis, og ingen ser ut til å stille de riktige spørsmålene, bestemmer Gwenni seg for å starte sin egen etterforskning.

Hun samler opplysninger og lytter til det som blir sagt. Men trekker hun de riktige slutningene? Forstår hun rekkevidden av hendelsene hun er vitne til? Hva er egentlig sannheten? Og hva vil skje med henne, med familien hennes og de andre rundt henne, hvis hun finner ut hva som faktisk har skjedd?

Jorden nynner sin hemmelige sang handler også om en ung jentes vei mot voksenlivet. Romanen er fylt med herlige skikkelser og skrevet med innsikt og varme.”

Jeg var solgt et den andre setninga av beskrivelsen, og ba om å få den tilsendt. En liten uke senere var den i postkassa mi.

Jeg skulle svært gjerne likt å lest romanen på orginalspråket, for det første som slo meg mens jeg leste var hvor vakkert språket var i oversettelsen, og jeg er temmelig sikker på at det nok er minst like vakkert på engelsk. Bare tittelen er nydelig: The Earth Hums in B Flat.

Det er en roman som har det meste – den er trist, fin, morsom og forunderlig. Det var masse lesedriv i den, og Strachan har greid å skrive en roman som ikke ligner alt annet som finnes på markedet. Den er annerledes. Og det er godt å lese.

Gwenni er en tolv år gammel jente, og jeg ble straks litt kritisk da jeg leste det, fordi det mellomstadiet som er mellom barn og ungdom er vanskelig å skrive troverdig. Men Strachan får det til. Gwenni er akkurat passe smart, men samtidig såpass naiv som tolvåringer gjerne er. Forfatteren har hverken forsøkt å skrive Gwenni som et slags barnegeni, eller undervurdert hvor oppegående en tolvåring faktisk er – Gwenni er tolv år på alle mulige måter:

Hun sliter når bestevenninnen plutselig begynner interessere seg for gutter; de var da skjønt enige om at gutter var ekle, var de ikke? Hun liker absolutt ikke gutter – den rare følelsen i magen hun får når nabogutten plutselig smiler og prater til henne må være det hun kaller “familiemagen”, den hun har arvet av faren, den som kommer når noe ubehagelig skjer.

Når hun drar på besøk til nabokona for å være barnevakt for døtrene hennes, ser Gwenni at hun blør fra munnen og regner hun med at fru Evans har vært hos tannlegen og trukket ei tann. For hun skulle jo det den morgenen. Men det var da en veldig tidlig time hun hadde fått, nå var det jo ingen vits å sitte barnevakt? Og hvor er herr Evans? Men det var jo fryktelig kaotisk på kjøkkenet, med mat på gulvet og knuste kopper og fat – så hun kunne jo hjelpe til med å rydde, siden hun likevel var der.

Hun elsker familien sin over alt i verden, selv om moren oppfører seg direkte slemt mot henne. Hun forstår ikke helt hvor alle de stygge kommentarene kommer fra, samtidig som man får inntrykk av at hun heller ikke synes de er så unaturlige. I den alderen tror man gjerne at ens egen familiesituasjon gjelder alle andre familier, så det var realistisk av Strachan å formidle Gwennis reaksjoner som hun har gjort.

Det hele er skrevet så subtilt at jeg blir varm inne i meg. Gwenni forstår mye, men ikke alt, og hun skal ikke kunne forstå alt. Strachan har skrevet det på en måte som gjør at den voksne leseren ser de tingene en tolvåring naturlig overser, eller ikke forstår. Eller ikke vil forstå. I så måte skjønner man gjerne hva som har skjedd ganske tidlig, og Gwennis detektivarbeid har som sådan ingen spenning for oss – det som er spennende å følge med på er hvordan hun sakte men sikkert begynner å forstå.

Innimellom alle disse svært realistiske skildringene av en tolvårings opplevelser av at hennes verden og dens fasade sakte slår sprekker, kommer alle de magiske elementene. Gwenni flyr. Det lever ansikter i veggene. Jorden nynner. Disse elementene har to lesermåter: Enten kan man tro på at Gwenni virkelig flyr når hun sover, eller man kan tro at hun bare drømmer. Enten kan man tro at de malte figurene på koppene som står på hylla virkelig følger familien interessert, eller man kan tro Gwenni bare har overaktiv fantasi. For meg er begge lesemåtene like fine. Det er ting som tipper i favør for det magiske; en natt Gwenni er ute og flyr ser hun en mann som ligger og flyter i innsjøen ved landsbyen. Senere får vi vite at en av innbyggerne har druknet. Hadde Gwenni virkelig sett ham, eller var det en tilfeldig drøm? Andre ganger tipper det i favør av en realistisk lesning; figurene i koppene på hylla er aktive og levende – så lenge det bare er Gwenni som ser på dem. Når moren ser dit slutter de å røre på seg.

Alle karakterene i boken er godt skildret. Selv om Gwennis personlighetstrekk – smart, nysgjerrig, outsider, kreativ osv – er blitt en liten klisjé i samtidslitteraturen, er hun en fryd å lese. Gwenni har det man ville kalt tvangstanker, selv om hverken hun eller noen rundt henne kaller det akkurat det – de kaller henne rar. Og disse farger alt hun gjør, hvordan hun tenker og opplever verden. Det gjør henne til en veldig allsidig karakter.

Moren er full av angst og sinne, og hun får mer og mer nervesammenbrudd, noe som er beskrevet svært troverdig, og i god takt med alle hemmelighetene som utfoldes og avsløres.

Gwennis søster er på sin side slik tenåringsstoresøstre gjerne er mot småsøsknene sine; brå og sint i all sin usikkerhet, men samtidig trykker hun Gwenni til seg når det stormer som verst rundt dem.

Faren har kjærlighet nok for alle i familien som ellers er så preget av splid og konflikter, samtidig som han tidvis tviholder på en roserød versjon av tilværelsen. Han trår til, men man får også følelsen av at han har mest lyst å dytte fingrene i ørene og knipe igjen øynene.

Slutten på romanen er et lite hopp fram i tid, og er like realistisk som resten av historien. Den fanger karakterene og deres ulike reaksjoner på den turbulente tiden som har vært på en god måte. Dog, om det er noe jeg skulle satt fingeren på så er det at den kanskje er litt brå, og at det er noen tråder jeg skulle ønske ble samlet opp bedre. Men så igjen; tråder blir ikke alltid samlet opp i det virkelige liv heller.