Jeg tror på kaos. Tomhet. Meningsløshet.

Jeg kom fram til denne bevisstheten gjennom flere eksistensielle kriser, der jeg gradvis begynte å oppfatte at ingenting har noen egentlig mening, og alt vi gjør er nyttesløst. Jeg husker ikke hvordan det begynte, men jeg husker at det var grufullt å erkjenne.

Det er ingenting i verden som har noen iboende verdi, alt vi oppfatter som verdifullt og moralsk er kun våre projeksjoner på verden, fordi vi trenger å ha noe å tro på. Den personlige oppdagelsen av at ingenting har verdi har i essensen gjort meg til en nihilist.

Det var vanskelig. Det er vanskelig. Som mennesker trenger vi troen på, eller overbevisningen om, at alt vi gjør er verdifullt, og vil til slutt føre til noe godt; en bedre verden, eller i det minste et bedre liv for oss selv. Å plutselig føle seg som et løsrevet individ, tilfeldig flytende gjennom totalt kaos, er ingen enkel følelse å takle. Det er veldig lett å skulle bukke under for den følelsen, og bli totalt desillusjonert, og ganske enkelt gi faen i alt og alle. Nihilismen erkjenner at det ikke finnes noen sannheter, ingen verdier, og dette innebærer også en forkastning av alt; mellommenneskelige bånd, moral, samfunnsnormer, estetikk.

Dette med å plutselig oppdage at kunsten egentlig er totalt verdiløs var litt ekstra vanskelig, fordi jeg bestandig har ansett det kunstneriske aspektet ved meg som absolutt viktigst. Ofte, når folk blir bedt om å liste opp de ti av de viktigste aspektene de mener beskriver dem selv som menneske, lister de gjerne opp hva de er i forhold til andre: Mor, datter, søster, student, arbeider. Slikt. Jeg definerer meg utifra de individuelle kvalitetene jeg har. Først kreativ, så lidenskapelig, så ærlig. Og så videre. Familie- eller samfunnsroller kommer langt ned, eller havner ikke på listen i det hele tatt. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg definerer meg selv i kraft av meg selv og det jeg skaper. Det er ikke dermed sagt at familie og samfunn ikke er viktig for meg: tvert i mot, jeg har svært sterk tilknytning til familien min, og hadde ikke tenkt meg om et øyeblikk dersom det ble snakk om å ofre meg selv for deres ve og vel. Jeg har også sterk arbeidsmoral, er i overkant empatisk, og føler dermed samfunnsproblemer sterkt på kroppen. Trekk som per def er svært lite nihilistisk.

Men jeg er likevel først og fremst meg og kunsten min. Og da jeg i øyeblikk av intens selvrefleksjon oppdaget at det ikke har noen mening uansett, og at min eksistens er totalt arbitrær og meningsløs – at alt er arbitrært og meningsløst – da var det nok til at jeg i lang tid gikk rundt med en konstant følelse av desperasjon og panikk. En fare med nihilismen er det å falle inn i suicidalitet – eller til og med noe så forferdelig som massemord. Dersom ingenting betyr noe, betyr heller ikke menneskelivet noe. Da kan vi likesågodt dø alle sammen. Da kan vi sprenge jorda i lufta, da kan universet likesågodt implodere, og det vil ikke ha noe å si uansett. Og det vil virkelig ikke ha noe å si, fordi ingenting har verdi i kraft av seg selv.

Heldigvis gikk det aldri så langt med meg. Jeg har aldri vært, og kommer aldri til å bli, suicidal. Død er ikke et alternativ for meg på noe som helst sett og vis. Jeg har kraftig dødsangst, og tror ikke på dødsstraff som en form for rettferdighet, i noe tilfelle.

Jeg tror det reddet meg. I dypet av meg endret noe essensielt seg. Jeg går fremdeles rundt hver eneste dag med denne viten om at ingenting betyr noe, men jeg har blitt sterkere av det, tror jeg. Fordi dersom ingenting betyr noe, da må vi skape den betydningen, den meningen. Da må vi gi alt og alle mening. Og da kan vi gjøre godt – selv om “godt” også er en abstrakt størrelse uten iboende mening! Men vi definerer den. Den vil endre seg. Men vi definerer den likefullt, fordi vi er mennesker, og mening i kombinasjon med verdi er noen av menneskets mest grunnleggende egenskaper og behov.

I et av mine slike eksistensielt problematiske øyeblikk begynte jeg lese om og av Nietzsche, som har skrevet mye rundt problemet med nihilisme. Dette syns jeg summerer opp hva jeg kom ut av krisen min med:

“Nietzsche distinguishes a morality that is strong or healthy, meaning that the person in question is aware that he constructs it himself, from weak morality, where the interpretation is projected on to something external.”

Tar du for god fisk det alle rundt deg definerer som godt og verdifullt er det ikke sagt at du selv egentlig har den overbevisningen, og at den dermed vil holde i kriser, når den virkelig trengs. Det er ikke gjennomtenkt. Det er passivt. Passivitet er farlig.

En sterk moral man skaper selv, i den viten om at ingenting har moral i seg selv derimot, vil klore og bite seg fast, begrave seg i deg, vokse fast i deg, til den blir deg, og da vil du greie opprettholde denne i møte med nesten hva som helst.

Jeg tror på verdiløsheten. I møte med denne har jeg blitt et sterkere menneske.