Eek, A Geek!

Jeg elsker å bli skremt. Jeg har ekstremt levende og kraftig fantasi, hvilket betyr at jeg kan skremme vannet av meg selv. Jeg trenger ikke bøker eller filmer, jeg trenger bare å tenke på noe jeg syns er skummelt, og så er det gjort. Og jeg elsker det, faktisk. Der og da er det selvfølgelig forferdelig. Men likevel, jeg føler meg sjelden så levende som under påvirkning av illusoriske farer (ekte farer er slettes ikke morsomt i det hele tatt).

Det har ikke alltid vært sånn. Når jeg var liten hadde jeg den samme levende fantasien, men ikke den samme voksne logikken og rasjonaliteten rundt det. Jeg ble rett og slett livredd, og det var ikke rent sjelden jeg begynte å stortute i ren og skjær skrekk. Flere eksempler er:

• “Dodraugen” av Rolv Wesenlund, fra For de minste 1. Familien satt og hørte på sketsjen på radioen (eller cd?). Jeg var kanskje fem? Seks? Det er litt uklart. Men alle, inkludert min to år yngre lillesøster, satt og lo seg skakk av sketsjen. Jeg var skrekkslagen. Såvidt jeg husker (og har blitt påmint igjen og igjen av snille familiemedlemmer…) begynte jeg å hylskrike, når det ble for mye. Ja. Jeg hylte, og grein. Jeg har enda ikke hørt sketsjen om igjen. Det er lite sannsynlig at jeg noen gang kommer til å gjøre det. Den mørke, ondskapsfulle stemmen og latteren til Dodraugen er for alltid prenta inn i hodet mitt.
• Tove Janssons Hufsa. Her vet jeg heldigvis at jeg ikke er alene. Mange kan relatere når jeg forteller om mitt første møte med Hufsa. Jeg og lillesøster satt og så på Mummi på TV, den episoden der Hufsa kommer opp til Mummihuset. Jeg husker ærlig talt ikke helt hva hun ville, men jeg husker den følelsen av skrekk som storma gjennom den lille kroppen min da hun kom glidende ut av mørket, med sitt brede, tannfylte munn, og sine store, stirrende øyne, og den dødsskumle, fantastiske bakgrunnsmusikken som er typisk for alle Mummifilmene. Mamma og storesøster trodde jeg og lillesøster lo. Vi hylte.
• Jurassic Park. Jess. Dere leste riktig. Som sagt, jeg var et meget tandert barn. Jeg tror det var en bursdag. I alle fall var det mange unger til stede (her er jeg kanskje syv-åtte), og alle elska den filmen (inkludert min mye tøffere lillesøster). Den scenen der T-Rex glefser i seg utedo med inneholdende mann og alt? Fryktelig. Grusom. Horribel. Alle rundt meg lo, og jeg var så glad for at jeg, i løpet av mine mange episoder med skumle tv-serier og filmer, hadde lært meg å ufokusere øynene mine. Ja, nettopp – jeg ufokuserer så alt jeg ser bare er uklare farger. Det er en teknikk jeg fremdeles bruker om jeg blir for redd.
• Musikkvideoen til Michael Jacksons Thriller. Slutten, der øynene hans blir gule, og det runger en mørk latter ut av høyttalerne, gjorde at jeg nesten begynte gråte. Heldigvis kunne jeg også her ufokusere. Jeg husker kun masse brune og røde farger, og midt inne i dem, to knallgule rundinger. Ved siden av meg satt storebror og, nok en gang, lillesøster. Begge deklamerte høyt og tydelig: “KULT!”. Øhm, ja. Desidert.

Det er garantert flere episoder som dette, som jeg ikke kommer på i farten. Men alle disse sitter som klistra. Når jeg tenker på dem husker jeg fremdeles den intense skrekken de skapte. Jeg kjenner den på kroppen, selv om de ikke skremmer meg lenger, om jeg ser dem om igjen (kanskje med unntak av Dodraugen, men det har jeg ikke tenkt å finne ut).

Nå for tiden er det lite som skremmer meg riktig så intenst. Men det er noe. Jeg kan som sagt skremme vannet av meg selv. Skygger på soverommet sent om natten når jeg ikke får sove blir ofte digre, kappekledde vesner som står og stirrer på meg. Små lys, skapt av elektriske apparater eller gliper i gardinene blir øyne. Jeg ser monstre og romvesner i øyenkroken. Fremdeles, akkurat som da jeg var liten, er jeg nødt til å ha hele kroppen under dyna, for å være trygg. En fot utenfor dyna betyr øyeblikkelig livsfare. Flaks at jeg har nokså kjølig soverom, så jeg ikke svetter ihjel under der.

Det som skremmer meg mer enn noe annet nå, i voksen alder, og som fikk meg til å skrive denne bloggposten, er besettelser. Djevelbesettelser. Romvesner som invaderer, og tar over menneskekropper. Å ikke ha kontroll over sin egen kropp, rett og slett. Her kan jeg nevne eksempler som:

• Eksorsisten. Scenen der Regan kommer kravlende ned trappa, bøyd bakover i bru er fremdeles noe av det aller mest skumle jeg vet. Jeg grøsser her jeg sitter.
• Starten på Constantine, med hun jenta som er besatt av en demon. Jeg er veldig glad i filmen, men jeg spoler over eller lukker øynene på starten.
• The Exoricism of Emily Rose (eller noe i den dur). Filmen er egentlig dritkjedelig, og ganske dårlig, men det er en scene der hun og kjæresten har sovnet sammen, og når han våkner er hun ikke i senga. Vi ser bare ham. Han begynner se seg rundt, og hopper skrekkslagen opp i et hjørne av senga. Så svinger kameraet ut mot gulvet, der den nevne Emily ligger i en umulig, forvrengt posisjon (ikke ulik den fra Eksorsisten), og stirrer på ham. Jeg hater sånn stirring. Og forvrengte kropper. Uæh.
• Sluttscenen i Body Snatchers (tror det er den jeg tenker på), en film om romvesner som tar over mennesker. På slutten tror en av hovedpersonene at de har greid å slippe unna, og løper mot vennen/kjæresten sin, eller noe i den dur, hvorpå han står stokk stille, stirrer på henne (igjen!), løfter en arm, peker på henne, og åpner kjeften i et umulig stort gap og hyler. Digre øyne, diger munn, besatt mann, uæææh.
• Og så, det som skremte vannet av meg i gårkveld, så jeg lå stiv som en stokk, livredd i senga og prøvde sove, mens det fløt av monstre rundt meg: et par episoder fra Doctor Who; “Silence in the Library”, og “Midnight”. Særlig “Midnight”, der ei dame blir overtatt av en eller annen livsform, som lærer gjennom å observere, gjenta og stiiirre. Alltid denne stirringen. Det hjelper ikke at de øvrige karakterene er innelåst med dette vesenet i en uskyldig kvinnekropp, uten sjangs for å komme seg ut. Absolutt fantastiske episoder, og jeg kan se dem igjen og igjen. Ja, de skremmer livet av meg. Og det er så fantastisk godt gjort at jeg digger det. Da kan jeg tåle å ikke få sove.

Underlig nok kommer jeg ikke på noen spesifikke bøker i farten, men jeg er viss på at det var en del Stephen King som nok skremte meg kraftig, siden jeg leste de fleste av dem da jeg var ganske ung. Roald Dahl er også fantastisk grøsserlig, særlig i novellene sine. Men jeg har vel greid å styre unna de fleste bøker om besettelser, for ellers kunne jeg nok listet opp i hopetall…