Jeg bor på en haug. Nesten øverst (men bare nesten). Så:

Den haugen er dekt i trær. Så:

Jeg gikk tur i dag, og fant ut at jeg ville forsøke meg ned bratte skrenter, fra nevnte haug, som jeg pleide praktisk talt hoppe ned da jeg var liten. Jeg tenkte: Nå faller jeg. Så falt jeg:

I et bittelite skogholt fant jeg noe jeg elsket da jeg var liten. Spiselige blomster. Jeg tok med noen hjem for å ta bilde av:

På hjemveien møtte jeg på en liten gutt som hoppet og sprang rundt på en eng og pratet med noen jeg ikke kunne se. Han klatret opp på et gjerde og begynte balansere. Og mens jeg sto og balanserte på fortauskanten, og han på gjerdet sitt, så vi på hverandre, i to sekunder. Så hoppet han ned og forsvant.

Jeg gikk forbi en bukett halvvisne blomster, bundet sammen av en annen blomst, som lå på gelenderet til en overgang over en vei. Midt på overgangen fikk jeg lyst å leke Brummpinner.

Det landet et glinsende, mørkegrønn bille på meg.

Jeg så en vott trædd på en strømboks. Det satt en diger edderkopp på votten, og solet seg.

Det landet en bitteliten, oval flue på brilleglasset mitt. Jeg måtte blåse på den for å få den til å fly videre.

Jeg plukket en ny bukett spiselige blomster i skogholtet. Og spiste dem.

Skyene ble plutselig romskip og hvaler.

Neste gang tar jeg kanskje med kamera, og dokumenterer alle stedene jeg fant. Alle tingene jeg så.

Men så igjen, kanskje ikke. Kanskje legger jeg igjen både mobil, nøkler, musikk og penger, og løper ut i solskinnet, med spiselige blomster i tankene og grønske på knærne.