Eek, A Geek!

Nå som det nærmer seg vår og varmegrader går jeg inn i en slags lykkerus. Jeg elsker vår og sommer, og har et innbitt kranglete forhold til vinteren. Men det er en ting jeg elsker med vinteren, for jeg har en fobi som gjør seg gjeldende i de snøfrie månedene, som gjør seg pinefullt gjeldende sammen snøsmelting og nakne veier:

Jeg er livredd for meitemarker.

Bare å skrive ordet gjør at jeg kaldsvetter, og ryggraden min knyter seg i protest. Jeg blir kvalm og generelt fysisk uvel.

Nå høres jo dette veldig sært ut. Åssen kan noen være redd små, uskyldige marker som beveger seg saktere enn snegler og egentlig bare er nyttedyr i forhold til alt planteliv? Som regel får jeg høre nettopp det: De er jo ikke farlige! Eller: De kan jo ikke akkurat ta deg igjen, de ligger jo bare der! Den særeste var dog: Vet du at marker ikke kan rygge? noe som faktisk fikk meg til å le høyt, midt i angsten, som jo forsåvidt var fint.

Men i alle fall, det er greia med fobier: De er irrasjonelle. Folk flest trekker på smilebåndet/ser forundret på meg/ler høyt når jeg forteller om fobien min. Om man er redd edderkopper eller høyder er man ofte litt mer akseptert, fordi det er blant de vanligste fobiene. Min er temmelig sjelden – i alle fall har jeg aldri møtt noen andre som er så redd disse fæle, rosa sakene. I høyden syns folk flest de er ekle, men ikke skumle. Så det er gjerne lite sympati å hente.

Helt til de opplever meg i møte med marker.

Jeg får fullstendig anfall. Fobien min er unaturlig sterk. Som sagt; bare ordet får meg til å svette; jeg får angst av å se at det begynner regne, siden de da kommer fram; mentale visualiseringer etterlater meg helt skjelven (denne bloggposten går i rykk og napp på grunn av dette) og bilder gjør meg gråtkvalt og panisk. Det var en reklame på National Geographic Channel eller noe sånt som etterlot meg i krampegråt, fordi det var et markelignende vesen i den. Så når jeg støter på dem i faktisk tilstand faller jeg totalt fra hverandre i irrasjonell, vill frykt.

En enkelt mark går som regel bra. Ja, jeg gråter og skjelver og blir hysterisk, og er helt utrøstelig i 15-30 minutter, men jeg kan i alle fall løpe vekk fra den. Ja, jeg LØPER. Jo større og feitere den er, jo fortere løper jeg. Jeg blir verdens beste sprinter når jeg støter på en spesielt stor mark (jeg begynner bli gråtkvalt her av tanken på store marker). Da jeg enda gikk på krykker noterte to venner sjokkert hvor raskt jeg plutselig var ti-tyve meter foran dem, selv på krykker, kun fordi jeg hadde sett en mark. Kompisen min bar meg på ryggen resten av veien hjem, så jeg kunne lukke øya og slippe være redd for å tråkke på dem, siden det er det aller aller verste jeg kan tenke meg; være i fysisk kontakt med en mark.

En gang jeg var på besøk hos ei venninne hadde det, uten at jeg la merke til det, begynt å striregne. I timesvis. Og når jeg da skulle hjem på kvelden var det marker overalt. Over. Alt. Og jeg måtte sykle hjem på asfalt (jeg vet ikke hvorfor, men de trekker til asfalt, så jeg holder meg til grusveier om jeg kan når det regner). Og det var strødd tett i tett med digre marker alle veier. Jeg har aldri sykla så fort, og da jeg kom hjem var jeg livredd, sønderknust, kritthvit i ansiktet, jeg strigråt og greide ikke si et ord. Storesøster og storebror var hjemme, og de var overbevist om at jeg hadde blitt overfalt eller noe annet like fryktelig, og ikke før etter flere minutter greide jeg såvidt stamme frem “mark”, og søstra mi som vet om fobien min greide roe meg ned. Storebror var beyond sjokkert. Men alle jeg kjenner godt er blitt veldig forståelsesfulle, siden de vet hvor livredd jeg faktisk blir.

Men det som gjør det å være fobisk verst av alt er latterliggjøring fra folk som ikke skjønner. De har gjerne gode løsninger. Bare tråkk på dem! - noe som gjerne resulterer i at jeg hyler. Bare overse dem! Jeg kan ikke: jeg må vite hvor de er, for å unngå tråkke på dem. Og så er det generell latter og terging. Jeg har vært borti folk som har beskrevet utførlig visuelt om marker, bare for å le av at jeg blir redd. De slutter som regel når jeg begynner gråte og slå på dem for å få dem til å slutte. Jeg har hørt lignende historier fra venner som har edderkoppskrekk – Det er jo bare å slå dem i hjel. Jahaja. Du vil jo absolutt være nære det som skremmer likskiten av deg.

Jeg blir frustrert av slikt. Jeg skulle virkelig ønske jeg faktisk kunne overse dem, tråkke på dem, le av dem, synes de er søte. Whatever. Jeg prøver trene vekk fobien min gjennom gradvis tilvenning. Jeg får litt skjelven av å se på diverse ost fra tube som ligger utover brødskiva mi som en mark før jeg har smurt den utover (ja seriøst), men jeg prøver alltid se litt ekstra lenge på, for å bli flinkere. Knøttsmå marker prøver jeg alltid stoppe opp i nærheten av og titte forsiktig på. En gang jeg gjorde det løfta den på overkroppen og så på meg. Jeg løp.

Jeg har veldig gode venner som gjerne holder meg i hånda og geleider meg forbi marker mens jeg kikker alle andre steder enn på veien. Da slipper jeg hverken se eller tråkke på dem. Eller de fører oppmerksomheta mi vekk dersom de ser en mark jeg ikke har sett enda. Dersom jeg skal på besøk til noen finnes det dem som fjerner marker i nærheten, mens de går meg i møte for eksempel. Venner som vet at når det har regnet skvetter jeg enormt bare jeg ser noe som ligner på en mark og som gjerne sier fra: “Det er bare en kvist!” før jeg rekker bli redd.

Slike gode mennesker gjør det så mye bedre og tryggere, men fobier er ikke lett uansett, og det blir ikke bedre av folk som ikke vil skjønne, som syns det er artig. Det er jo vitterlig komisk, jeg skjønner det. Det er skikkelig absurd. Jeg kan fortelle historier om mine irrasjonelle møter med marker og virkelig heve latternivået hos folk, og jeg kan le av meg selv, for det er jo så utrolig dumt. Men det er også veldig reelt. Og det er innbitt grusomt. Så til alle som har ledd, fnyst av eller kjeftet på en fobiker: Tenk litt etter neste gang. Det er veldig fornedrende å bli latterliggjort for noe du ikke har kontroll over.

Nå må jeg sette meg ned og tenke på noe annet, for det er like før jeg begynner gråte.

Nå er det så mye jeg skulle gjort. Hodet mitt og planleggeren og mobilen og post it-lapper er stappfulle av ting jeg må gjøre, skal gjøre, trenger gjøre, nå nå nå. Når det blir så mye å gjøre, når hodet mitt er tynget ned av burde-byrder, greier jeg ikke gjøre noe som helst (i stedet for denne bloggposten skulle jeg jo skrevet en ny om virkemidler for eksempel). Da setter apatien inn.

Jeg vet jeg burde ta en ting av gangen. Til i morgen skal jeg ha lest Persuasion av Austen. En gøy oppgave. Jeg liker Austen. Men så ligger de tusen andre tingene der som kampesteiner oppå boka. For jeg greier ikke ta en ting av gangen.

Jeg lager lister. I hodet mitt. Lange, ubegripelig detaljerte lister, både over gøye gjøremål og nødvendige gjøremål. Og de kverner om og om igjen. Når jeg har gått gjennom dem alle begynner jeg på nytt. Og det er ikke så enkelt som for eksempel “Dra på kafé” (som jeg skulle gjort i dag, som jeg hadde lyst til). Jeg går gjennom; “Få unna teoripensum først (som er en helt egen liste), finne ut av buss, ta på meg klær, gå ut i kulda (her følger en visualisering av veien til bussen), gå på bussen, prøv å ikke tenk på burde-byrdene på bussen, gå av bussen, finn kaféen (nok en visualisering), gå inn, finn kjentfolk…”

You get the idea. Jeg er litt klinka i huet. Listene er eviglange, de fleste har mange titalls punkter – og nå er de i tillegg mange. Gjennom årevis med disse listene har jeg jo blitt vant med dem. Jeg har lært meg til å forsøke ikke ha mye å gjøre på en gang (noe som har resultert i at jeg fremstår som utrolig lat, og kanskje er jeg det i tillegg, noe som jo ikke hjelper), men nå er det plent umulig å ikke ha mye å gjøre. Og så hoper de seg opp, og så blir hodet så tungt at bare å begrave det i ei pute og aldri komme ut igjen ser ut som eneste utvei.

Men i puta ligger det enda flere lister, og bebreidelser i tillegg. Jeg kommer på alt det dumme jeg har gjort, det dumme jeg er i ferd med å gjøre, alle gangene jeg har tatt feil, alle gangene jeg kommer til å ta feil. Så det blir lister og konstant repeterende mentale filmer utav dette, i tillegg til gjøremålslistene. Det er plent umulig å gjøre noe som helst da.

Egentlig burde jeg jo bare skjerpe meg, rulle opp ermene, og sette i gang, sant? Hakke i hjel kampesteinene, og dra fram boka. Men noen har stukket av med hakka mi, og å finne den måtte jo blitt nok en liste.

Noen som har en hakke å låne bort?

Jeg oppdaget nylig at nå som jeg er oppe i full dose Lamictal (bipolar-medisin), har jeg fått en bivirkning. De vanligste bivirkningene, som gjerne inntreffer hos mer enn 1 av 10 som står på medisinen er:

• hodepine.
• svimmelhet.
  
• søvnighet eller sløvhet.
  
• klossethet eller mangel på koordinasjon (ataksi).
  
• dobbeltsyn eller tåkesyn.
  
• kvalme eller oppkast.
  
• hudutslett.

Greier man gjette seg til hvilken av disse bivirkningene Store Kløne har fått? Oh yes. Klossethet og mangel på koordinasjon. Dermed, i stedet for kun en gang i blant, får jeg nå lov til å miste ting i gulvet, søle mat og drikke, gå inn i dørkarmer og dører, kræsje i ting, snuble på flatmark, og bomme på munnen min når jeg spiser og drikker (ja, seriøst), hver eneste dag. Hurra!

Jeg blir comic relief i hverdagen for de rundt meg om ikke anna.

Er forsåvidt glad jeg ikke har fått en av de andre bivirkningene, det skal være sagt. Jeg har nok hodepine fra før av, er tidenes sløveste menneske, og hater utslett så heftig at det nesten er fobisk. Så, om jeg greier unngå å slå meg forderva er jo klossetheta nesten litt søt.

Hadde min første masterforelesning i litteratur i dag. Vel, forelesning er kanskje å ta i – det var introduksjon, og vi var tre studenter pluss foreleser. Så ganske… intimt. Teknisk sett skal vi være seks-syv stykker, tror jeg. Tiden vil vise. I tillegg har jeg begynt på mitt første masterpensum, noe som var heavy shit. Adorno vil bli min død, det er jeg viss på. Men Montesquieu ser tålelig interessant ut.

Nå har jeg også gått opp til 100 mg Lamictal. To uker til, så skal jeg trappe opp til det som antagelig blir full dose, 200 mg. Kjenner ingen forskjell foreløpig, men begynner nå å bli nervøs-spent for om det blir noen (store) endringer etter full dose. Hii.

Jeg kom meg på en stappfull buss uten å få panikkangst i morges, tross i at den sosiale angsten min har blomstra som ugress etter fire måneder temmelig isolert. En liten seier der, selv om jeg kjente det ble vel mye i den ti meter lange køa på stappfull, kvelende varm bokhandel etter forelesning.

Og så jukser me littegranne og føyer på det nye fra i går; første kveld på jobb etter de ovenfornevnte fire måneder, og ingen brukne bein. Sliten og vondt etter fire timer, men likevel gikk det overraskende bra. Hurra!

Nå får vi se om jeg også kommer meg i seng til ca tolv, og kanskje får sove. Men det er vel litt mye å be om

Det er mars, og under en grå, regngravid himmel summer bilene sint forbi.

Jeg sitter på en kafé kledd i grått, brunt, grønt. Noen har hatt den lysende idéen å friske opp dette med sjokkrosa gardiner. Den er travel. Moderne. Doble cappuccioner, Cæsarsalater, sjokoladekaker med jordbær. Lystige stemmer.

Ingenting stemmer her. Hodet mitt lever i det sporadiske regnet. Bråket fra kaféen jeg gjemmer meg på drukner hylingen på innsiden. Svart og tung i hodet vurderer jeg å droppe alle avtaler jeg i ivrige, overmodige øyeblikk har inngått. Ja, selvsagt kan jeg jobbe meg ihjel de neste månedene. Selvsagt skal jeg hjelpe deg med pensum. Selvsagt skal jeg gjøre det bra på eksamen. Selvsagt kommer jeg dit, selvsagt blir jeg lenge her.

Summende motorlyder reflekterer den sinte stemmen i hodet mitt. Hvorfor kan du ikke dele deg i tre og gjøre alt?

Joda, sier jeg. Griper etter kniven. Joda, jeg kan vel det, sier jeg, og gror fast i den dype kafésofaen.

Da jeg ble utredet for bipolar lidelse for noen uker siden, ble jeg stilt en masse spørsmål. Vi satt ved et svært bord, psykologen og jeg, som var dekket av papirer jeg skulle tegne kurver på, papirer han noterte på, og en diger perm med ting han skulle spørre meg om. Et av disse spørsmålene han stilte var:

“Har du noen gang hatt noen form for storhetsfølelse?”

Nå, mitt aller største ønske er å bli utgitt forfatter. Om jeg noen gang får utgitt bok vil hele livsdrømmen min være oppfylt. Helst vil jeg utgi en illustrert barnebok, gjerne fantasy. Vanligvis er ikke det noe jeg har illusjoner om at skal være enkelt å få til. Jeg har valgt meg et av verdens vanskeligste yrker å ha som Drøm. Er fullstendig klar over hvor vanskelig det er å faktisk få et manuskript gjennom de mange hundre som hvert år strømmer inn til diverse forlag. For ikke å snakke om hvor vanskelig det er i det hele tatt å skrive den fordømte boka. Jeg har ikke stamina på skriving, jeg skriver dikt og kortprosa. De lengste novellene mine er på fem-syv sider. Det aller lengste jeg noen gang har skrevet er vel på 16-18 uferdige sider. Har ikke stor tro på at det noen gang kommer til å bli ferdig heller.

Som regel.

Når jeg er hypoman er saken en annen. Så da psykologen spurte det spesifikke spørsmålet begynte jeg å tenke tilbake på den siste hypomane episoden min.

Jeg sitter og chatter med ei venninne over msn. Vanligvis er hu den pratsomme av oss, og som oftest går praten jevnt og trutt. Denne kvelden derimot har jeg nettopp fiksa ferdig domenet mitt, og jeg er høy som et hus på livet. Prater som en foss om alt og ingenting, og hun slipper knapt nok gjennom. At jeg i tillegg skriver raskt gjør at linjene bare strømmer på i chatvinduet hennes. Samtidig har jeg oppe tre dokumenter jeg skriver diverse prosa og lyrikk i, ørtenførten FireFoxvinduer som jeg leser på, ei bok ligger åpen til venstre for meg, og jeg hadde i et vel ekstra energisk øyeblikk også dratt fram tegneblyantene mine, selv om de ligger glemt bak pcskjermen.

Impulsivt finner jeg plutselig ut, klokka to på natta, at nei nå trenger jeg en dusj. Jeg hadde svetta og streva over domenet hele dagen, og svetta i ren og skjær hyper glede over msn nå. Så jeg løper, så godt som jeg kan med operert bein, inn på badet (uten å si noe om hva jeg skal, forsåvidt en uvanlig ting av meg å gjøre, Høflighetens Høyborg som jeg er), river av meg klærna og hopper inn i dusjen.

Der står det en sjampoflaske jeg aldri har sett før. Aldri har en sjampoflaske vært så satans spennende noen gang, for denne het Royal Jelly av alle vakre, morsomme, fantastiske ting i hele verden. Den lyser som av gull mot meg, og mens jeg frenetisk gnir sjampoen inn i håret står jeg og tenker på at jeg vasker dæven håret med biedronningmat! Biedronningmat! Det blir neimen meg ikke bedre enn dette!, jog gjennom det hypomane hodet mitt.

Plutselig ble det det. For mens jeg står der og stirrer så fascinert på sjampoflaska, dukker det opp massevis av bilder der inne, av en biedronning, av et tronrom i gull, av rekker med bier i prosesjon, av et helt land fylt med bier, av farer og gleder og tårer og latter. Navn. Steder. En hel bok, rett og slett, ramler inn i det frenetiske hodet mitt, mens jeg står og skrubber inn hodebunnen med royal jelly.

Så jeg løper ut av dusjen, tørker av meg, får på meg fillene igjen og løper tilbake til pcen. Klokka er halv tre, jeg flerrer opp et nytt Open Office-dokument, og begynner manisk å skrive på denne bokidéen, mens jeg ser for meg alle illustrasjonene jeg skal lage, hvor mange kapitler den skal ha, hva den skal hete, hvor fantastisk det blir å se boka mi i bokhylla på butikken, samtidig som jeg fremdeles prater i ett sett over msn med venninna mi om denne fantastiske sjampoen, og hun desperat prøver få meg vekk fra idéen om å trademarke “Eek, a geek”, siden jeg nå skal bli stor forfatter og noen kanskje kan komme til å stjele tinga mine!. Helt spesifikt tenkte jeg hele veien gjennom;

Nå blir jeg berømt forfatter og mangemillionær!

Kikker opp på psykologen som sitter på andre sida av bordet for meg, med permen sin, og venter på svar.

“Jo, jeg har vel hatt noen storhetstanker om meg selv.”

Sist uke ble jeg diagnostisert med en av de nye, svakt stigmatiserende, på-vei-til-å-bli-folkesykdom lidelsene: bipolar 2. Bipolar lidelse er det som før ble kalt manisk depressiv lidelse (hver gang jeg har fortalt noen at jeg ble diagnostisert bipolar sier de “Huh?”. Når jeg sier manisk depressiv sier de “Åå ja!”).

Dette vil si at jeg i perioder er deprimert, og i perioder er det som kalles hypoman; jeg blir overvettes glad og pratsom og energisk. Bruker penger og har tusen idéer, tanker og prosjekter. Blir litt stormannsgal (stordamgal?). Sitrer formerlig av energi.

Diagnosen min er mild. I følge psykologmannen oppfyller jeg kun minimumskravene for hypoman-delen av lidelsen, men jeg oppfyller nesten alle depressiv-kravene. Han sa det er mulighet for at jeg kun er atypisk deprimert, siden jeg har så milde hypomane episoder. Likevel vil han sette meg på Lamictal, men jeg får velge selv hvorvidt jeg begynner på det eller ei. Det er stemningsstabiliserende medisin (egentlig et antiepileptika), den trekker opp depresjonene og dytter ned hypomanien, men siden jeg er mer deprimert enn hypoman trekker den mer opp enn ned. Det er fint. Likevel har jeg har litt kvaler med å begynne på dette.

Geeken er redd hun skal slutte være sitt lidenskapelige selv om hun blir stabilisert. Å se den bipolare lillesøstra mi på medisin tilsier jo at dette ikke kommer til å skje. Lillesøster er fremdeles Lillesøster, på godt og vondt. Men hun er sterkt bipolar, jeg er mild. Hun er et fyrverkeri, en komet, en supernova når hun er hypoman, og totalt bunnløst vekke på havdypet sammen dyptvannsfisker med rare antenner når hun er deprimert. Jeg sitter bare på en søt cumulussky og ler og prater når jeg er hypoman, ligger i en iskald brønn sammen grunnvannet når jeg er deprimert. At hun stabiliseres mer er fint, men neimen om jeg veit om jeg vil stabiliseres. Slutte være meg. Slutte være så kreativ når jeg har en opptur.

Det er det skumleste med hele greia. Enn om jeg ikke lenger greier skrive eller tegne. Enn om jeg slutter se verden i all dens fargesprakende skjønnhet, eller dens kvelende styggedom? Jeg liker intensiteten. Jeg liker at jeg kan stoppe opp og se på en gatetegner i to timer, bare fordi jeg er så jævla fascinert. Jeg vil ikke være så stabilisert at det ikke gir meg tårer i øynene, og at jeg bare haster videre.

Men kanskje skjer ikke det. Kanskje får jeg det bare såpass fint og godt at jeg greier besøke vennene mine i de mørkere månedene av året, at jeg orker komme meg opp av senga, at jeg slutter sove 12-14-16 timer i strekk, eller ingenting i det hele tatt. Kanskje greier jeg tøyle den sitrende energien og endelig avslutte en av de mange novellene og bokprosjektene som ligger å venter på meg på harddisken og skuler til meg når jeg åpner mappene for så bare å lukke dem igjen.

Kanskje blir det veldig fælt. Kanskje blir det superfint. Jeg er både spent og nervøs.

Og så må jeg le av meg selv, for til og med i mine logiske resonnement med meg selv oppfører jeg meg bipolart, og svinger kraftig mellom polariserte argumenter.