Category Archives: Bipolar

Humørdagbok

Posted on by
12

Jeg har skrevet en del poster tidligere om hvordan det er å være deprimert. Denne posten skal også handle om det, men på et annet vis. Den skal handle om hvordan jeg tok tak i depresjonen min og filleristet den, til den gjorde som jeg ville.

Jeg har nemlig dokumentert den. Den likte tydeligvis ikke det, fordi de siste to ukene har den gått fullstendig i hi. Vanligvis er det jeg som går i hi i oktober/november.

Det jeg har gjort er å starte humørdagbok. Hva hjelper det så å dokumentere at en er deprimert? Det er jo noe jeg allerede vet. Jeg hadde hørt om dette grepet, dette med å skrive det ned, og for min del har de tidligere forsøkene ikke hjulpet. Jeg har skrevet side opp og side ned om hvor vondt det gjør, og det har bare gjort mer vondt. Denne gangen derimot, har det hjulpet. Fordi jeg har angrepet det hele på en annen måte.

Humørdagboken min begynte egentlig livet sitt som en søvn/humørdagbok. Jeg hadde en teori, som jeg meget groggy, søvnløs og utilpass skrev ned midt på natten, den første oktober. Jeg skrev en side om hvor vondt det gjør å være søvnløs, og at dette måtte da såvisst være en katalysator til depresjonsanfallene mine. Bipolarlidelse skrev jeg veldig pompøst og fornærmet, med tykk strek under lidelse. Bipolar disorder, skrev jeg, med nok en tykk strek og mye sinne, som om bare ordene i seg selv var bevis nok for at dette er noe vondt som springer ut av kaos. Og det gjør jo på mange vis det.

Nå skulle jeg nagle fast dette, bestemte jeg meg for. August og september pleier å være helt ok måneder for meg, men i år har de herja masse med hodet mitt. Hvorfor? tenkte jeg, sikkert med masse tykke understrekinger igjen, Hvorfor! Hvorfor oppfører ikke depresjonen min seg som den vanligvis gjør, hva utløser anfallene?

Jeg hadde en teori. Jeg hadde en teori om at søvn var nøkkelen her. Nøkkelen til alt det vonde inni meg. Så nå skulle jeg ta tak i det, skrive det ned på papir, få det fram helt konkret, og si: “Hah! Sånn henger det sammen!”. Jeg hadde ambisjoner om å lage grafer over søvnmønster og humør. Jeg skulle ta med dette til legen min og vifte med det og påpeke at medisin ikke fungerer: Disse to tinga, søvnløsheta mi og depresjonen min, de rotter seg sammen mot meg, og gjør at jeg kan stappe i meg både bipolarmedisin og sovemedisin, og likevel sitte våken om nettene og gråte. Det skulle jeg si. Så jeg begynte å dokumentere.

Jeg begynte med fire poster i dokumenteringen:

LA MEG; SOVNET; VÅKNET; HUMØR

Jeg laget meg en humørskala, 1-10. 1 er kommer-meg-ikke-ut-av-sengen-deprimert (der er jeg veldig sjelden, har ikke vært der siden jeg begynte på medisin, heldigvis), og 10 er hypoman-henger-oppunder-taket-lykkelig (9 er da vanlig, fornuftig lykkenivå, der jeg ikke får hypomane raptuser som sier til meg at jeg må bite noen fordi jeg er så hyper). Tallene skulle avsløre det hele, tenkte jeg. Nå skulle jeg finne utav et sunt søvnmønster, et sunt antall timer søvn, et sunt legge/ståopp-tidspunkt.

Så jeg dokumenterte da altså dette i noen dager, men som tilfellet er med mange teorier: Den stemte ikke. Det jeg alltid har ansett som en helt soleklar Sannhet, som Fakta Om Depresjon, det stemte ikke. Det var ingen klare, logiske mønstre mellom søvnløshet, søvnmønster og humøret mitt. Ingen i det hele tatt. Noen netter sov jeg ingenting som helst, og var riktig blid og glad neste dag, andre netter sov jeg fornuftige syv-åtte timer, var oppe i rimelig tid, og humøret var bånn i bøtta mørkt og dystert.

Jeg begynte å bli frustrert. Jeg begynte å fortvile. Nå kunne jeg jo slett ikke komme viftende til legen min med en bok som sa noe om hva jeg trengte. Jeg kunne ikke lage noen fornuftig graf. Det hadde riktig nok bare gått ca to uker (jeg dokumenterte fra og med 28.09, selv om jeg “begynte” 01.10), men det var ikke det minste fnugg av sammenheng i det hele tatt.

09.10 førte jeg på en post i innleggene mine:

DAG.

Jeg begynte å skrive små notater om hvorfor humøret mitt var som det var den dagen, eller, som oftere er tilfellet: Dersom jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hvorfor humøret var som det var, skrev jeg bare noen ord om hva jeg hadde gjort den dagen. Nå vil kanskje noen påpeke at, jammen, Eirin, dette må du da greie å huske, inne i hodet ditt? Alle vet jo hva de gjør fra dag til dag.

Åneida. Jeg er merkverdig glemsk på disse tingene. Jeg kan huske en syk liste med ting som må gjøres, kan huske samtaler i detalj, kan huske teite fakta om ting ingen bryr seg om – men å huske hva som har skjedd i løpet av en dag? Helt umulig. Jeg hoppet over å skrive ned en dag i dagboken, og når jeg skulle sette meg ned og “ta igjen” hadde jeg glemt alt. Flere ganger har jeg vært nødt til å spørre Martin hva vi gjorde dagen i forveien, fordi jeg ganske enkelt ikke husker. Dette blir mye verre når jeg er deprimert, fordi stormen som kverner oppi hodet mitt stenger ut alt annet.

Jeg føyde altså på denne DAG-biten, og begynte å notere lett. Ingen egentlige dagbok-innlegg, bare av typen “Var på skolen da-og-da, gjorde det-og-det, hadde det fint da, hadde det fælt litt senere”. Og så, plutselig, løsnet det.

13.10 satte jeg meg ned og gikk gjennom de innleggene jeg allerede hadde skrevet. Og frem vokste en teori. Et mønster. Det var et helt annet mønster enn forventet, men det var et mønster. Og kanskje burde jeg ha forstått dette mønsteret tidligere, kanskje er det en Sannhet for alle andre, men det var et Gjennombrudd for meg.

Depresjonen min reagerer med fullt hysteri og utagering på stress.

Stress her definert som: Altfor mange ting å gjøre i løpet av en dag; ting jeg ikke rekker/får til å gjøre; ekstremlisting (disse meget syke listene mine har jeg skrevet om her)

Og så videre. Straks jeg mistet oversikt over noe, hadde for mye å gjøre eller for lite tid å gjøre det på, gikk humøret rett til helvete. Helt konkret skrev jeg:

“Det som derimot ser ut til å være den største faktoren til anfallene mine, er stress [igjen, tykke understrekinger...]. Det er ikke så overraskende, ikke egentlig. Når jeg sover dårlig eller “feil” [dvs forskyver døgnrytmen] blir gjerne neste dag stressende. Enten fordi jeg har sovet vekk arbeidstimer, eller fordi mangel på søvn gjør meg susete og ukonsentrert. Det øker ethvert stressnivå.”

Boken viser at på søndager kunne jeg våkne så sent jeg bare gadd, uten å bli deprimert, fordi det er en fridag. Det er den eneste fridagen jeg har i uken for tiden. Boken viser at en helt vanlig onsdag som startet bra, kræsja humøret ned til 2-3, fordi jeg skulle møte masse mennesker (jeg liker ikke forsamlinger med fremmede). Det stresset meg.

Det som kom frem av dokumenteringen var altså at stress, som gjerne blir født av mangel på rutiner og kontroll, er hovedproblemet mitt. Jeg trenger stressmestring som en form for depresjonsmestring, står det skrevet i det innlegget.

Så jeg begynte å stressmestre. Nå tenker jeg aktivt over stress hver eneste dag, og jobber aktivt for å dempe det. Å ikke stresse betyr ikke å ikke jobbe: Å ha skolen å gå til er positivt, å skrive dikt hver eneste dag (selvpålagt oppgave) er positivt. Humøret blir overmåte bra når jeg får til noe jeg er fornøyd med. Om jeg kjenner at noe stresser meg setter jeg meg ned og analyserer følelsen. I stedet for å bli lei meg fordi jeg blir lei meg (hurra for sykdom!) sier jeg: Kan denne situasjonen bli mindre stressende? Hvorfor stresser jeg? Kan jeg unngå det/ta det opp med noen/gjøre noe med det? I stedet for å være kronisk Flink Pike som skal gjøre alt menneskene rundt meg ber om, har jeg blitt flink til å si “Nei, jeg har for mye å gjøre, jeg er for stressa allerede.”

De siste to ukene eller så har jeg ligget på 5 nesten kontinuerlig. Det som hjelper i tillegg til å minimalisere stress er å faktisk tenke over humøret mitt i kalde tall, i stedet for å vage, altoppslukende termer som “vondt” eller “mørkt”. Jeg kan merke at noe inne i meg begynner å bevege på seg, og så tenke “Er jeg 5 nå? Eller 4? Hvorfor synker det? Kan det stabiliseres?”

Det skremmer depresjonen min. Det lille monsteret liker ikke tallene. Det liker ikke å se at det står skrevet ned i en bok “I dag kræsjlanda jeg fordi…”. Monsteret går og gjemmer seg når jeg pirker borti det og sier: “EY! Hvordan er det du fungerer, egentlig?”

Nå er jeg fri til å faktisk kunne ligge våken og lese om natten når jeg ikke får sove, og samtidig synes at det er fint. Jeg kan vite at det ikke gjør noe om jeg kommer sent på skolen, fordi jeg kan jo bare jobbe senere utover dagen, og det trenger ikke være stressende. Derfor blir det ikke deprimerende heller.

Jeg liker også å ha den lille rutinen det er å skrive ned dagen min. Det er fint å poengtere “Dette var bra, dette var dårlig.”, og så se på det siden og tenke at “Det må jeg huske, det gjør meg mindre stressa og nedfor.” Det har begynte å komme fram et mønster som tilsier at jeg tipper opp på 6-7 når jeg skriver dikt jeg liker, men at jeg ikke tipper ned til 3-4 dersom jeg skriver dårlige dikt. Det har kommet fram et mønster som tilsier at dersom jeg slutter å tenke burde eller burde ikke, men tenker i termer som kan og vil, holder humøret seg. Jeg kan gi meg selv lov til å lese noe utenom pensum, fordi det gjør meg gladere, og dermed får jeg til å faktisk jobbe bedre. Når jeg derimot tenker “Jeg burde ikke lese noe annet nå,” blir humøret elendig, fordi jeg leser det likevel (hater å ikke ha en bok i nærheten), og så får jeg dårlig samvittighet, som stresser meg.

Jeg liker å se den lille rubrikken hvor det står antall timer søvn, humør og hvilket vær det er (i tilfelle været vil vise seg å ha noe med saken å gjøre, en vet jo aldri). Jeg liker å kunne konstatere at ja, de siste ti dagene har jeg kontinuerlig, utenom én (stressende!) søndag, ligget på 5. Som er et fantastisk humør for en bipolar å ligge på. Det er jo jevnt og balansert!

Er nå mer stabil og fornøyd enn alle mulige slags sedvanlige tips og råd og medisiner tidligere har fått til (men det skal sies at dette antageligvis er noe jeg ikke hadde fått til i høstmørket uten medisin, det holder meg som sagt oppe fra krøplende 1). Og det er ene og alene på grunn av en bitteliten skriveblokk og en penn.

Som skribent burde jeg ha visst det…

Nedsatt stemningsleie

Posted on by
29

Dette er en bloggpost som egentlig sitter litt langt inne. Og det på tross av at jeg bestandig har ment at tabuene og nedhysjingen av mentale lidelser er svært negativ. Både for dem som lider, og for samfunnet rundt. Tabuene og stigmaene bygger seg opp, og man begynner å føle at når man er syk i hodet (forøvrig en frase som brukes som skjellsuttrykk, “Du er jo syk i hodet du.”) er det ens egen feil, og man burde skjerpe seg. Eller, man har en mental lidelse av såpass store proporsjoner at man blir en fare for alt og alle, og man løsner helt fra verden, som for eksempel kraftig schizofreni og sykdommer i den familien – da er det ikke lenger ens egen feil, men i stedet er man ikke helt menneske lenger. Friske mennesker unngår mennesker som er såpass syke. Tenk om det er smittsomt…

Det som fikk meg til å tenke at jeg burde skrive denne bloggposten var en bok (uvanlig, ja?). Den heter Darkness Visible. A Memoir of Madness. og er av William Styron. I den beskriver han hvordan han sakte, men sikkert gled ned i depresjonshelvetet og hvordan det var å være der, hvordan hans oppfattelse av selvet og verden rundt endret seg, og hvor vanskelig det var å skulle takle det.

Han tar også for seg hvor vanskelig det er for den syke å beskrive sykdommen sin – for det er det. Det finnes ikke mange nok ord og et dekkende nok språk for psykiske lidelser. Depresjon karakteriseres som en lidelse med “varig nedsatt stemningsleie”. Det dekker ingenting. For en som aldri har vært deprimert vil ikke den beskrivelsen være med på å få vedkommende til å forstå noe som helst. En av de uheldige bivirkningene med det manglende språket til å beskrive denne lidelsen er da også det faktum at det opprettholder feiloppfatninger, mistolkninger, fordommer og stigmaer. Hvis den syke kun har “nedsatt stemningsleie” må da denne kunne skjerpe seg, ta seg sammen, bli munter, gjøre gøye ting, og så blir det bedre?

Men det er så mange ting “nedsatt stemningsleie” ikke greier favne. For eksempel:

Det faktum at verden mister alle farger. Dette er ikke metaforisk ment – når jeg (og flere jeg har snakket med) er deprimert er verden grå. Det både føles som og fysisk ser ut som om noen har sugd alt flott ut av verden, og tilbake ligger kun et tomt, grått, skjørt skall. Det er som å vandre rundt i en tilsmusset kulltegning. Om vinteren er dette ekstra påtrengende, selvfølgelig, for da ER verden fargeløs, men depresjonsfargeløsheten gjør at den glitrende snøen blir grå, og de bare treene blir irrsvarte, så svarte at det skjærer i øynene. Mange av tekstene jeg skriver når jeg er deprimert innehar beskrivelser av mørke bygninger og trær som skjærer opp himmelen og øynene mine. For det er slik det oppleves. Verden er totalt fargeløs. For meg er det enda verre dersom jeg er kraftig deprimert om våren/sommeren, fordi da vet jeg at verden egentlig har masse farger, jeg bare ser dem ikke. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at lyder blir altfor intense og skremmende. Jeg kjenner jeg er på vei inn i en bølgedal nå for tiden, og dette blir tydeliggjort ved at jeg skvetter himmelhøyt og får hjertebank fordi Martin veltet en liten plastdings på kjøkkenbenken. Det føltes som et pistolskudd i hjernen min. Jeg elsker vanligvis fugler og fuglelyder, det er noe av det vakreste jeg vet. Men når jeg er deprimert føles det som om jeg bor i en skrekkfilm, hver gang en fugleflokk letter. Da inneholder også mange av tekstene mine beskrivelser av fugler med døde øyne, skarpe nebb og blodbefengte fjær. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at som regel greier jeg faktisk ikke skrive når jeg er skikkelig langt nede. De tekstene jeg har til nå nevnt er som regel skrevet på vei ned i depresjonen (det samme gjelder denne bloggposten), mens jeg fremdeles er oppegående nok til å ikke føle at det er en sysifosisk kamp å holde fast i en penn, at det ikke skriker og hyler i hodet mitt når jeg prøver tenke på noe kreativt. Når jeg ligger på bunnen i det som egentlig føles som en bunnløs dal nytter det ikke å skrive. Da er det vanskelig å bare stå opp. Det er vanskelig å pusse tenner. Det er vanskelig å ta på seg sko. Og da mener jeg FYSISK vanskelig. Armene sleper etter meg som om de hadde digre lenker festet til seg. Hodet er bøyd fordi det føles som om jeg bærer på en planet. Kroppen er plutselig fylt opp av grus og gjørme i stedet for kjøtt og blod. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at mennesker blir ekle skapninger som jeg helst ikke vil ha noe som helst å gjøre med. Mennesker jeg vanligvis elsker. Mennesker som vanligvis får meg til å le, som jeg finner på morsomme ting med, som er en fryd å være sammen. Plutselig er de for pratsomme, de er for blide, de er for tilstedeværende. Jeg er jo ikke tilstedeværende. Og de drar i meg for at jeg skal komme tilbake til dem, og det føles som om de forsøker slite meg i stykker. Dette er velmenende mennesker som vil meg alt godt her i livet, og jeg vet det. Selv når jeg er deprimert vet jeg, rasjonelt sett, at de er snille, gode, fantastiske mennesker, som er der for meg, støtter meg, og vil hjelpe meg gjennom vanskene mine. Likevel sier hjernen min til meg at de er ekle. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at man slutter å tenke. Med dette går også all mulig konsentrasjon fløyten. Det er jo ikke mulig å tenke lenger, fordi hjernen er stappet full av bomull og grus, og samtidig hyler det en storm der inne. William Styron hadde et utrolig godt språklig poeng i boka si syns jeg, der han sier at “brainstorming” slett ikke høres ut som om det er om å ha aktiv, genial tankevirksomhet, men at det heller høres ut som det som foregår i hodet på en deprimert. For det er en storm der inne. Og den gir seg ikke uten kamp. Når det er høst/vinter opplever jeg som regel de verste periodene mine, og det vises gjerne på karakterene mine. Jeg er et sommermenneske. Men skole må man på uansett hva slags vær det er ute. Og så med denne blokaden i hodet, som stenger for alle intelligente tanker, og dermed gjør arbeidet mitt dårligere, kommer skyldfølelsen skyllende over meg. For jeg er ihuga perfeksjonist, og jeg er ekstremt opptatt av å gjøre det godt på skolen, og når sykdommen min da ikke lar meg gjøre det… da blir alt dobbelt så ille. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at søvnen forsvinner. Sakte men sikkert sover jeg dårligere og dårligere (og jeg sover dårlig fra før av!). Jeg går fra å bruke 1-2 timer på å sovne (gjennomsnitt for innsovning hos folk flest er syv minutter), til å ligge og stirre ut i mørket i 3-6 timer, og noen ganger får jeg ikke sove i det hele tatt. Å gå 40-50 timer uten søvn, med den stormen i hodet, og alle lydene rundt deg, og alt som er skremmende, og samtidig være forventet å oppføre deg som et samfunnsnyttig, produktivt menneske? Det er tortur. Jeg tuller ikke. Hele kroppen gjør vondt, fysisk vondt. Alle bevegelser er som pakket inn i nåler. I tillegg kommer svimmelheten, hodepinen, kulden og sulten som følger søvnmangel. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at man begynner å hate seg selv. Her hjelper det ikke på at man overalt blir møtt med holdninger som sier at psykisk syke er late, teite, oppmerksomhetssyke, svake, kan for det selv, burde bare skjerpe seg osv osv. Man blir møtt med snerrende overleppe og smale øyne. Eller folk flytter seg vekk fra deg. “Å, du er deprimert du? Ok…” Og så begynner de å behandle deg som om du hvert øyeblikk kan komme til å eksplodere som en bombe, og ta alle rundt med inn i døden. Det gjør ikke selvhatet lettere. Fordi alt føles galt. Man føler seg dum og stygg og teit og slem (særlig akkompagnert med det at man syns snille mennesker er ekle! Da syns man en selv er ekkel også). Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at ingenting er morsomt lenger. Man har ikke lyst å gjøre noe som helst. Jeg vil/greier ikke lese, skrive, se tv, se film, dra ut, spille spill … ingenting gir glede, når det er på det verste. Heldigvis for meg er depresjonsbiten av bioplarlidelsen min det som kalles atypisk depresjon. Det vil si at jeg innimellom alt mørket og smerten faktisk kan finne lyspunkt, jeg kan muntres opp, jeg kan finne glede i ting. Men som regel er det kortvarig. Og det er slitsomt. Det er, igjen, denne kampen, denne fysisk utmattende kampen om å gjøre noe som helst. Det gjør vondt å smile, det gjør vondt å gråte. Nedsatt stemningsleie.

Alt dette, og mer til, karakteriserer min form for depresjonsopplevelse. Og for hvert menneske med depresjon finnes det en annen form for opplevelse. Det er det som gjør sykdommen så vanskelig: den har ikke et språk, og den er en skiftende kimera av styggedom som aldri holder seg i ro, aldri gir deg noe konkret å peke på, noe konkret å behandle. De fleste fysiske lidelser som er mulig å behandle fungerer på alle som har den fysiske lidelsen. Diabetikere reagerer (som regel) positivt på medisin og diett. Men psykisk sykdom er ikke slik. For en god del fungerer medisiner – men det er ikke de samme medisinene som fungerer på alle. Noen må gjennom flere testrunder (noe som visstnok er jævlig nok i seg selv) før de finner riktig. For andre hjelper ikke medisiner i det hele tatt, og de må ha kognitiv terapi, eller innleggelse på sykehus. Og for dem som heller ikke det hjelper på? Vel, enten lider de seg gjennom sykdommen – eller så gjør de ikke det, og bestemmer seg i stedet for å sette en stopper for den, og alt annet, permanent. Nedsatt stemningsleie.

Alt dette, og mer til. Og det gjelder så mange som 1 av 10 personer. Kvinner er mest utsatt, og da gjerne de i 20-30 årsalderen. Noen har kun én runde depresjon i løpet av livet, men flere får tilbakefall. Noen har en kronisk, livslang lidelse, som feks bipolarlidelsen jeg har (som har et biologisk grunnlag). Og likevel, likevel er det så mange tabuer, så mange feiloppfattelser, så mange stigmaer og fordommer. Man støter på artikler som dette, med tilhørende kommentarfelt som ser ut til å inneholde mennesker fra den mørkeste middelalder og det mest grumsete bunnslammet i samfunnet. Bare det i seg selv er jo nok til å gi nedsatt stemningsleie…

Så igjen, selv de mørkeste lidelser har ofte lysglimt i ny og ne. Mine lysglimt består i det faktum at jeg kjenner lidelsen min, jeg har levd med den lenge. Jeg går på medisiner, og jeg vet nedturene er midlertidige. Jeg har venner og familie rundt meg med både forståelse og erfaring. De vet hva som foregår med meg, de vet at det beste de kan gjøre er å vise meg at de er der, og er like glade i meg om jeg er høyt oppe eller langt nede. Sånne mennesker gjør det lettere, mye mye lettere. Alle burde ha sånne pårørende. Ikke alle har det. La oss rive ned tabuene og fordommene, ja?

Og når noen sier til meg “Du er jo syk i hodet du!”, da svarer jeg “Ja. Men jeg går i det minste på medisiner for det.”

Mørketid

Posted on by
2

Det er den tiden på året igjen: mørketid. Som også for meg betyr ekstra-søvnløs-tiden, ekstra-søtsug-tiden, ekstra-lite-appetitt-tiden, ekstra-sove-tiden-når-ikke-søvnløs-tiden, ekstra-syte-tiden… – ekstra-alt-tiden, egentlig. Alt som kræsjer mest mulig. Alt blir så mye mer intenst når det blir mørkt, og mørket sitter i, graver seg inn i alt og gjør ting kaldt og hardt og langvarig. Det er så rart.

Da blir mørket på soverommet, som egentlig ikke er så veldig mørkt i det hele tatt, på grunn av utilstrekkelige persienner og merkelige installerte diodelys, ekstra mørkt og trykkende. Det holder øynene mine åpne.

Og så blir alt bakvendt. Sove når jeg ikke burde, være våken når jeg burde sove. Nå har jeg i grunn ikke tid eller mulighet til å være søvnløs (når har man egentlig det?). Dagene skal liksom tilbringes på lesesalen, man skal være våken, opplagt og i stand til å jobbe. Men så vil ikke kroppen og hodet være våken når det er lyst, men bestemmer seg innbitt for å være det når det er mørkt.

Det er rart med det.

Og så når de to endelig går sammen og blir enige om at, ja, nå kan vi flyte inn i drømmeland, da blir de der så lenge som mulig. Sove i 12 timer? Don’t mind if I do! Skru av vekkerklokka i søvne for å få lov til å sove i nevnte 12 timer? Oh yes. Business as usual.

Kanskje burde jeg tilbringe timene fra 20-04 på lesesalen, i stedet for de forsøkte 08-16 (som nesten alltid blir 11-18, uansett). Kanskje skal jeg dra dit allerede nå, klokka 04:46. Universitetet er nok et interessant sted midt på natta…

Jeg tror jeg skal slutte å kalle vinteren mørketid. Jeg tror jeg skal kalle den bakvendttid. Speilvendttid.

Ironitid.

Fortrollede skoger

Posted on by
10

Fra essayet On Three Ways of Writing for Children av C. S. Lewis:

It would be much truer to say that fairy land arouses a longing for he knows not what. It stirs and troubles him (to his life-long enrichment) with the dim sense of something beyond his reach and, far from dulling or emptying the actual world, gives it a new dimension of depth. He does not despise real woods because he has read of enchanted woods: the reading makes all real woods a little enchanted.

Om å ha fobi

Posted on by
10

Nå som det nærmer seg vår og varmegrader går jeg inn i en slags lykkerus. Jeg elsker vår og sommer, og har et innbitt kranglete forhold til vinteren. Men det er en ting jeg elsker med vinteren, for jeg har en fobi som gjør seg gjeldende i de snøfrie månedene, som gjør seg pinefullt gjeldende sammen snøsmelting og nakne veier:

Jeg er livredd for meitemarker.

Bare å skrive ordet gjør at jeg kaldsvetter, og ryggraden min knyter seg i protest. Jeg blir kvalm og generelt fysisk uvel.

Nå høres jo dette veldig sært ut. Åssen kan noen være redd små, uskyldige marker som beveger seg saktere enn snegler og egentlig bare er nyttedyr i forhold til alt planteliv? Som regel får jeg høre nettopp det: De er jo ikke farlige! Eller: De kan jo ikke akkurat ta deg igjen, de ligger jo bare der! Den særeste var dog: Vet du at marker ikke kan rygge? noe som faktisk fikk meg til å le høyt, midt i angsten, som jo forsåvidt var fint.

Men i alle fall, det er greia med fobier: De er irrasjonelle. Folk flest trekker på smilebåndet/ser forundret på meg/ler høyt når jeg forteller om fobien min. Om man er redd edderkopper eller høyder er man ofte litt mer akseptert, fordi det er blant de vanligste fobiene. Min er temmelig sjelden – i alle fall har jeg aldri møtt noen andre som er så redd disse fæle, rosa sakene. I høyden syns folk flest de er ekle, men ikke skumle. Så det er gjerne lite sympati å hente.

Helt til de opplever meg i møte med marker.

Jeg får fullstendig anfall. Fobien min er unaturlig sterk. Som sagt; bare ordet får meg til å svette; jeg får angst av å se at det begynner regne, siden de da kommer fram; mentale visualiseringer etterlater meg helt skjelven (denne bloggposten går i rykk og napp på grunn av dette) og bilder gjør meg gråtkvalt og panisk. Det var en reklame på National Geographic Channel eller noe sånt som etterlot meg i krampegråt, fordi det var et markelignende vesen i den. Så når jeg støter på dem i faktisk tilstand faller jeg totalt fra hverandre i irrasjonell, vill frykt.

En enkelt mark går som regel bra. Ja, jeg gråter og skjelver og blir hysterisk, og er helt utrøstelig i 15-30 minutter, men jeg kan i alle fall løpe vekk fra den. Ja, jeg LØPER. Jo større og feitere den er, jo fortere løper jeg. Jeg blir verdens beste sprinter når jeg støter på en spesielt stor mark (jeg begynner bli gråtkvalt her av tanken på store marker). Da jeg enda gikk på krykker noterte to venner sjokkert hvor raskt jeg plutselig var ti-tyve meter foran dem, selv på krykker, kun fordi jeg hadde sett en mark. Kompisen min bar meg på ryggen resten av veien hjem, så jeg kunne lukke øya og slippe være redd for å tråkke på dem, siden det er det aller aller verste jeg kan tenke meg; være i fysisk kontakt med en mark.

En gang jeg var på besøk hos ei venninne hadde det, uten at jeg la merke til det, begynt å striregne. I timesvis. Og når jeg da skulle hjem på kvelden var det marker overalt. Over. Alt. Og jeg måtte sykle hjem på asfalt (jeg vet ikke hvorfor, men de trekker til asfalt, så jeg holder meg til grusveier om jeg kan når det regner). Og det var strødd tett i tett med digre marker alle veier. Jeg har aldri sykla så fort, og da jeg kom hjem var jeg livredd, sønderknust, kritthvit i ansiktet, jeg strigråt og greide ikke si et ord. Storesøster og storebror var hjemme, og de var overbevist om at jeg hadde blitt overfalt eller noe annet like fryktelig, og ikke før etter flere minutter greide jeg såvidt stamme frem “mark”, og søstra mi som vet om fobien min greide roe meg ned. Storebror var beyond sjokkert. Men alle jeg kjenner godt er blitt veldig forståelsesfulle, siden de vet hvor livredd jeg faktisk blir.

Men det som gjør det å være fobisk verst av alt er latterliggjøring fra folk som ikke skjønner. De har gjerne gode løsninger. Bare tråkk på dem! - noe som gjerne resulterer i at jeg hyler. Bare overse dem! Jeg kan ikke: jeg må vite hvor de er, for å unngå tråkke på dem. Og så er det generell latter og terging. Jeg har vært borti folk som har beskrevet utførlig visuelt om marker, bare for å le av at jeg blir redd. De slutter som regel når jeg begynner gråte og slå på dem for å få dem til å slutte. Jeg har hørt lignende historier fra venner som har edderkoppskrekk – Det er jo bare å slå dem i hjel. Jahaja. Du vil jo absolutt være nære det som skremmer likskiten av deg.

Jeg blir frustrert av slikt. Jeg skulle virkelig ønske jeg faktisk kunne overse dem, tråkke på dem, le av dem, synes de er søte. Whatever. Jeg prøver trene vekk fobien min gjennom gradvis tilvenning. Jeg får litt skjelven av å se på diverse ost fra tube som ligger utover brødskiva mi som en mark før jeg har smurt den utover (ja seriøst), men jeg prøver alltid se litt ekstra lenge på, for å bli flinkere. Knøttsmå marker prøver jeg alltid stoppe opp i nærheten av og titte forsiktig på. En gang jeg gjorde det løfta den på overkroppen og så på meg. Jeg løp.

Jeg har veldig gode venner som gjerne holder meg i hånda og geleider meg forbi marker mens jeg kikker alle andre steder enn på veien. Da slipper jeg hverken se eller tråkke på dem. Eller de fører oppmerksomheta mi vekk dersom de ser en mark jeg ikke har sett enda. Dersom jeg skal på besøk til noen finnes det dem som fjerner marker i nærheten, mens de går meg i møte for eksempel. Jeg har venner som vet at når det har regnet skvetter jeg enormt bare jeg ser noe som ligner på en mark og de sier gjerne fra: “Det er bare en kvist!” før jeg rekker bli redd.

Slike gode mennesker gjør det så mye bedre og tryggere å være fobiker. Fobier er aldri lett, og det blir ikke bedre av folk som ikke vil skjønne, som syns det er artig. Det er jo vitterlig komisk, jeg skjønner det. Det er skikkelig absurd. Jeg kan fortelle historier om mine irrasjonelle møter med marker og virkelig heve latternivået hos folk, og jeg kan le av meg selv, for det er jo så utrolig dumt. Men det er også veldig reelt, og det er innbitt grusomt. Da er det godt å ha folk som, selv om de ikke direkte forstår, så i alle fall aksepterer og forsøker hjelpe. Ingenting bedre enn det.

Nå må jeg sette meg ned og tenke på noe annet, for det er like før jeg begynner gråte.

Lister

Posted on by
10

Nå er det så mye jeg skulle gjort. Hodet mitt og planleggeren og mobilen og post it-lapper er stappfulle av ting jeg må gjøre, skal gjøre, trenger gjøre, nå nå nå. Når det blir så mye å gjøre, når hodet mitt er tynget ned av burde-byrder, greier jeg ikke gjøre noe som helst (i stedet for denne bloggposten skulle jeg jo skrevet en ny om virkemidler for eksempel). Da setter apatien inn.

Jeg vet jeg burde ta en ting av gangen. Til i morgen skal jeg ha lest Persuasion av Austen. En gøy oppgave. Jeg liker Austen. Men så ligger de tusen andre tingene der som kampesteiner oppå boka. For jeg greier ikke ta en ting av gangen.

Jeg lager lister. I hodet mitt. Lange, ubegripelig detaljerte lister, både over gøye gjøremål og nødvendige gjøremål. Og de kverner om og om igjen. Når jeg har gått gjennom dem alle begynner jeg på nytt. Og det er ikke så enkelt som for eksempel “Dra på kafé” (som jeg skulle gjort i dag, som jeg hadde lyst til). Jeg går gjennom; “Få unna teoripensum først (som er en helt egen liste), finne ut av buss, ta på meg klær, gå ut i kulda (her følger en visualisering av veien til bussen), gå på bussen, prøv å ikke tenk på burde-byrdene på bussen, gå av bussen, finn kaféen (nok en visualisering), gå inn, finn kjentfolk…”

You get the idea. Jeg er litt klinka i huet. Listene er eviglange, de fleste har mange titalls punkter – og nå er de i tillegg mange. Gjennom årevis med disse listene har jeg jo blitt vant med dem. Jeg har lært meg til å forsøke ikke ha mye å gjøre på en gang (noe som har resultert i at jeg fremstår som utrolig lat, og kanskje er jeg det i tillegg, noe som jo ikke hjelper), men nå er det plent umulig å ikke ha mye å gjøre. Og så hoper de seg opp, og så blir hodet så tungt at bare å begrave det i ei pute og aldri komme ut igjen ser ut som eneste utvei.

Men i puta ligger det enda flere lister, og bebreidelser i tillegg. Jeg kommer på alt det dumme jeg har gjort, det dumme jeg er i ferd med å gjøre, alle gangene jeg har tatt feil, alle gangene jeg kommer til å ta feil. Så det blir lister og konstant repeterende mentale filmer utav dette, i tillegg til gjøremålslistene. Det er plent umulig å gjøre noe som helst da.

Egentlig burde jeg jo bare skjerpe meg, rulle opp ermene, og sette i gang, sant? Hakke i hjel kampesteinene, og dra fram boka. Men noen har stukket av med hakka mi, og å finne den måtte jo blitt nok en liste.

Noen som har en hakke å låne bort?

Bivirkninger

Posted on by
10

Jeg oppdaget nylig at nå som jeg er oppe i full dose Lamictal (bipolar-medisin), har jeg fått en bivirkning. De vanligste bivirkningene, som gjerne inntreffer hos mer enn 1 av 10 som står på medisinen er:

Greier man gjette seg til hvilken av disse bivirkningene Store Kløne har fått? Oh yes. Klossethet og mangel på koordinasjon. Dermed, i stedet for kun en gang i blant, får jeg nå lov til å miste ting i gulvet, søle mat og drikke, gå inn i dørkarmer og dører, kræsje i ting, snuble på flatmark, og bomme på munnen min når jeg spiser og drikker (ja, seriøst), hver eneste dag. Hurra!

Jeg blir comic relief i hverdagen for de rundt meg om ikke anna.

Er forsåvidt glad jeg ikke har fått en av de andre bivirkningene, det skal være sagt. Jeg har nok hodepine fra før av, er tidenes sløveste menneske, og hater utslett så heftig at det nesten er fobisk. Så, om jeg greier unngå å slå meg forderva er jo klossetheta nesten litt søt.

En dag for nye ting

Posted on by
10

Hadde min første masterforelesning i litteratur i dag. Vel, forelesning er kanskje å ta i – det var introduksjon, og vi var tre studenter pluss foreleser. Så ganske… intimt. Teknisk sett skal vi være seks-syv stykker, tror jeg. Tiden vil vise. I tillegg har jeg begynt på mitt første masterpensum, noe som var heavy shit. Adorno vil bli min død, det er jeg viss på. Men Montesquieu ser tålelig interessant ut.

Nå har jeg også gått opp til 100 mg Lamictal. To uker til, så skal jeg trappe opp til det som antagelig blir full dose, 200 mg. Kjenner ingen forskjell foreløpig, men begynner nå å bli nervøs-spent for om det blir noen (store) endringer etter full dose. Hii.

Jeg kom meg på en stappfull buss uten å få panikkangst i morges, tross i at den sosiale angsten min har blomstra som ugress etter fire måneder temmelig isolert. En liten seier der, selv om jeg kjente det ble vel mye i den ti meter lange køa på stappfull, kvelende varm bokhandel etter forelesning.

Og så jukser me littegranne og føyer på det nye fra i går; første kveld på jobb etter de ovenfornevnte fire måneder, og ingen brukne bein. Sliten og vondt etter fire timer, men likevel gikk det overraskende bra. Hurra!

Nå får vi se om jeg også kommer meg i seng til ca tolv, og kanskje får sove. Men det er vel litt mye å be om :D

Å være deprimert; å ha dårlig samvittighet for det

Posted on by
7

Det er mars, og under en grå, regngravid himmel summer bilene sint forbi.

Jeg sitter på en kafé kledd i grått, brunt, grønt. Noen har hatt den lysende idéen å friske opp dette med sjokkrosa gardiner. Den er travel. Moderne. Doble cappuccioner, Cæsarsalater, sjokoladekaker med jordbær. Lystige stemmer.

Ingenting stemmer her. Hodet mitt lever i det sporadiske regnet. Bråket fra kaféen jeg gjemmer meg på drukner hylingen på innsiden. Svart og tung i hodet vurderer jeg å droppe alle avtaler jeg i ivrige, overmodige øyeblikk har inngått. Ja, selvsagt kan jeg jobbe meg ihjel de neste månedene. Selvsagt skal jeg hjelpe deg med pensum. Selvsagt skal jeg gjøre det bra på eksamen. Selvsagt kommer jeg dit, selvsagt blir jeg lenge her.

Summende motorlyder reflekterer den sinte stemmen i hodet mitt. Hvorfor kan du ikke dele deg i tre og gjøre alt?

Joda, sier jeg. Griper etter kniven. Joda, jeg kan vel det, sier jeg, og gror fast i den dype kafésofaen.

O, du hypomane meg!

Posted on by
12

Da jeg ble utredet for bipolar lidelse for noen uker siden, ble jeg stilt en masse spørsmål. Vi satt ved et svært bord, psykologen og jeg, som var dekket av papirer jeg skulle tegne kurver på, papirer han noterte på, og en diger perm med ting han skulle spørre meg om. Et av disse spørsmålene han stilte var:

“Har du noen gang hatt noen form for storhetsfølelse?”

Nå, mitt aller største ønske er å bli utgitt forfatter. Om jeg noen gang får utgitt bok vil hele livsdrømmen min være oppfylt. Helst vil jeg utgi en illustrert barnebok, gjerne fantasy. Vanligvis er ikke det noe jeg har illusjoner om at skal være enkelt å få til. Jeg har valgt meg et av verdens vanskeligste yrker å ha som Drøm. Er fullstendig klar over hvor vanskelig det er å faktisk få et manuskript gjennom de mange hundre som hvert år strømmer inn til diverse forlag. For ikke å snakke om hvor vanskelig det er i det hele tatt å skrive den fordømte boka. Jeg har ikke stamina på skriving, jeg skriver dikt og kortprosa. De lengste novellene mine er på fem-syv sider. Det aller lengste jeg noen gang har skrevet er vel på 16-18 uferdige sider. Har ikke stor tro på at det noen gang kommer til å bli ferdig heller.

Som regel.

Når jeg er hypoman er saken en annen. Så da psykologen spurte det spesifikke spørsmålet begynte jeg å tenke tilbake på den siste hypomane episoden min.

Jeg sitter og chatter med ei venninne over msn. Vanligvis er hu den pratsomme av oss, og som oftest går praten jevnt og trutt. Denne kvelden derimot har jeg nettopp fiksa ferdig domenet mitt, og jeg er høy som et hus på livet. Prater som en foss om alt og ingenting, og hun slipper knapt nok gjennom. At jeg i tillegg skriver raskt gjør at linjene bare strømmer på i chatvinduet hennes. Samtidig har jeg oppe tre dokumenter jeg skriver diverse prosa og lyrikk i, ørtenførten FireFoxvinduer som jeg leser på, ei bok ligger åpen til venstre for meg, og jeg hadde i et vel ekstra energisk øyeblikk også dratt fram tegneblyantene mine, selv om de ligger glemt bak pcskjermen.

Impulsivt finner jeg plutselig ut, klokka to på natta, at nei nå trenger jeg en dusj. Jeg hadde svetta og streva over domenet hele dagen, og svetta i ren og skjær hyper glede over msn nå. Så jeg løper, så godt som jeg kan med operert bein, inn på badet (uten å si noe om hva jeg skal, forsåvidt en uvanlig ting av meg å gjøre, Høflighetens Høyborg som jeg er), river av meg klærna og hopper inn i dusjen.

Der står det en sjampoflaske jeg aldri har sett før. Aldri har en sjampoflaske vært så satans spennende noen gang, for denne het Royal Jelly av alle vakre, morsomme, fantastiske ting i hele verden. Den lyser som av gull mot meg, og mens jeg frenetisk gnir sjampoen inn i håret står jeg og tenker på at jeg vasker dæven håret med biedronningmat! Biedronningmat! Det blir neimen meg ikke bedre enn dette!, jog gjennom det hypomane hodet mitt.

Plutselig ble det det. For mens jeg står der og stirrer så fascinert på sjampoflaska, dukker det opp massevis av bilder der inne, av en biedronning, av et tronrom i gull, av rekker med bier i prosesjon, av et helt land fylt med bier, av farer og gleder og tårer og latter. Navn. Steder. En hel bok, rett og slett, ramler inn i det frenetiske hodet mitt, mens jeg står og skrubber inn hodebunnen med royal jelly.

Så jeg løper ut av dusjen, tørker av meg, får på meg fillene igjen og løper tilbake til pcen. Klokka er halv tre, jeg flerrer opp et nytt Open Office-dokument, og begynner manisk å skrive på denne bokidéen, mens jeg ser for meg alle illustrasjonene jeg skal lage, hvor mange kapitler den skal ha, hva den skal hete, hvor fantastisk det blir å se boka mi i bokhylla på butikken, samtidig som jeg fremdeles prater i ett sett over msn med venninna mi om denne fantastiske sjampoen, og hun desperat prøver få meg vekk fra idéen om å trademarke “Eek, a geek”, siden jeg nå skal bli stor forfatter og noen kanskje kan komme til å stjele tinga mine!. Helt spesifikt tenkte jeg hele veien gjennom;

Nå blir jeg berømt forfatter og mangemillionær!

Kikker opp på psykologen som sitter på andre sida av bordet for meg, med permen sin, og venter på svar.

“Jo, jeg har vel hatt noen storhetstanker om meg selv.”