Sist uke ble jeg diagnostisert med en av de nye, svakt stigmatiserende, på-vei-til-å-bli-folkesykdom lidelsene: bipolar 2. Bipolar lidelse er det som før ble kalt manisk depressiv lidelse (hver gang jeg har fortalt noen at jeg ble diagnostisert bipolar sier de “Huh?”. Når jeg sier manisk depressiv sier de “Åå ja!”).

Dette vil si at jeg i perioder er deprimert, og i perioder er det som kalles hypoman; jeg blir overvettes glad og pratsom og energisk. Bruker penger og har tusen idéer, tanker og prosjekter. Blir litt stormannsgal (stordamgal?). Sitrer formerlig av energi.

Diagnosen min er mild. I følge psykologmannen oppfyller jeg kun minimumskravene for hypoman-delen av lidelsen, men jeg oppfyller nesten alle depressiv-kravene. Han sa det er mulighet for at jeg kun er atypisk deprimert, siden jeg har så milde hypomane episoder. Likevel vil han sette meg på Lamictal, men jeg får velge selv hvorvidt jeg begynner på det eller ei. Det er stemningsstabiliserende medisin (egentlig et antiepileptika), den trekker opp depresjonene og dytter ned hypomanien, men siden jeg er mer deprimert enn hypoman trekker den mer opp enn ned. Det er fint. Likevel har jeg har litt kvaler med å begynne på dette.

Geeken er redd hun skal slutte være sitt lidenskapelige selv om hun blir stabilisert. Å se den bipolare lillesøstra mi på medisin tilsier jo at dette ikke kommer til å skje. Lillesøster er fremdeles Lillesøster, på godt og vondt. Men hun er sterkt bipolar, jeg er mild. Hun er et fyrverkeri, en komet, en supernova når hun er hypoman, og totalt bunnløst vekke på havdypet sammen dyptvannsfisker med rare antenner når hun er deprimert. Jeg sitter bare på en søt cumulussky og ler og prater når jeg er hypoman, ligger i en iskald brønn sammen grunnvannet når jeg er deprimert. At hun stabiliseres mer er fint, men neimen om jeg veit om jeg vil stabiliseres. Slutte være meg. Slutte være så kreativ når jeg har en opptur.

Det er det skumleste med hele greia. Enn om jeg ikke lenger greier skrive eller tegne. Enn om jeg slutter se verden i all dens fargesprakende skjønnhet, eller dens kvelende styggedom? Jeg liker intensiteten. Jeg liker at jeg kan stoppe opp og se på en gatetegner i to timer, bare fordi jeg er så jævla fascinert. Jeg vil ikke være så stabilisert at det ikke gir meg tårer i øynene, og at jeg bare haster videre.

Men kanskje skjer ikke det. Kanskje får jeg det bare såpass fint og godt at jeg greier besøke vennene mine i de mørkere månedene av året, at jeg orker komme meg opp av senga, at jeg slutter sove 12-14-16 timer i strekk, eller ingenting i det hele tatt. Kanskje greier jeg tøyle den sitrende energien og endelig avslutte en av de mange novellene og bokprosjektene som ligger å venter på meg på harddisken og skuler til meg når jeg åpner mappene for så bare å lukke dem igjen.

Kanskje blir det veldig fælt. Kanskje blir det superfint. Jeg er både spent og nervøs.

Og så må jeg le av meg selv, for til og med i mine logiske resonnement med meg selv oppfører jeg meg bipolart, og svinger kraftig mellom polariserte argumenter.