Når jeg sitter her nå og skal skrive min første bloggpost tenker jeg det er så altfor mye jeg skulle skrevet. Og så kommer jeg selvsagt ikke på noe som helst. Men slik starter jo alt stort – med små, usikre steg. For jeg er jo viss på at denne bloggen blir fantastisk, det er klart! Såpass ego må man ha, ellers er det jo ikke vits å gjøre noe.

Jeg har nok ikke så stort ego. Og jeg greier ikke se fremtiden til bloggen, utover denne ene posten, og muligheten for at jeg kan komme til å trykke Ctrl-A Delete hvert øyeblikk – en mulighet som egentlig morer meg litt. Det er ingen obligasjoner knyttet til dette, og angrealternativet internett utgir er fint. Kanskje litt dumt innimellom, man tenker seg kanskje ikke godt nok om før man gjør noe, fordi muligheten til Ctrl-Z ligger der hele tiden. En hurtigtast jeg ofte har ønsket meg i virkeligheten, som de aller fleste andre indoktrinerte datanerder.

Eller da geeker, som er min selvpåsatte merkelapp. Jeg liker ikke merkelapper. Jeg elsker være geek. Omfavner merkelappen med alt jeg er (pun, lol?!) og er geek opp og i mente.

Denne bloggen kommer til å være geeky. Det er egentlig alt jeg kan si om den. Kanskje blir det inkonsekvent, usammenhengende dagbokrøl fra ende til annen. Kanskje blir det bitende samfunnskritikk. Mest av alt blir det nok om bøker, filmer, litteratur, musikk, skriving, data. Nevnte jeg bøker og litteratur? Det er det jeg brenner for her i livet, det er en viss fare for at det blir overvekt av det.

Nå er klokka 13:37 her. Passende tidspunkt å publisere geekebloggen.