Eek, A Geek!

I det siste har jeg blitt totalt hekta på alt som kommer fra japanske Studio Ghibli. Det begynte med at ei venninne anbefalte meg å se My Neighbour Totoro og Spirited Away. Det tok flere år før jeg faktisk satte meg ned og så filmene – Totoro først, Spirited Away etterpå.

Og jeg falt fullstendig pladask. Sparket meg selv for ikke å ha sett dem tidligere (den samme venninna har anbefalt meg tusenvis av ting jeg har elska, så gudene vet hvorfor denne geeken er så treig på uptake’en). Vel og merke var jeg av den oppfatning at jeg ikke likte anime. Uten å ha noe grunnlag for det. Jeg bare likte det ikke, og ville derfor ikke se noe av det. Når jeg ble bedt om å forklare meg synes jeg å huske at jeg poengterte i vage tonefall om at all anime var Pokemon og kjipe greier. Så skifta jeg tema.

Det er absolutt ikke Pokemon og kjipe greier (for den saks skyld skal jeg innrømme at jeg ikke veit om Pokemon er kjipt eller ei!). Studio Ghibli leverer hardtslående filmer. Ved første øyekast er de søte, morsomme, fine, triste, og alt du kan tenke deg i mellom. De spiller vilt på følelsesspekteret ditt, med syke mødre, småsøsken som går seg vekk, sjarmerende fantasidyr og morsom dialog. Men innimellom alt dette er det noe mer.

Vil poengtere at dersom man ikke har sett filmene, bør man kanskje ikke lese mer. Filmene inneholder mer enn nok i detaljer til at om jeg avslører plotet (hvilket ofte er temmelig enkelt) vil ikke det legge demper på opplevelsen, men nå er man i alle fall advart.

For å ta Totoro, som jeg har sett desidert flest ganger: The film follows the two young daughters of a professor and their interactions with friendly wood spirits in postwar rural Japan.

Og det er greit nok det. De gjør så mye gøy sammen. Man ønsker seg en Totoro etter å ha sett denne filmen. Men nå har jeg som sagt sett filmen en del ganger, og det slår meg hvor mye den tar opp. Moren i filmen er syk: filmen kan ses som døtrenes måte å takle dette på. Cirka hver gang Totoro dukker opp er jentene søvnige, eller de har sovet: filmen leker litt med sin egen virkelighet, den gir ikke et klart svar på om dette er drøm eller virkelighet, og man blir sittende igjen litt usikker på hva som egentlig har skjedd. Men det er en god følelse, det er en følelse som illustrerer hvordan barndom faktisk gjerne oppleves! Filmen tar også for seg fantastisk sterke jentefigurer, maken til hvilke man aldri ser i for eksempel Disney. Det er en fryd å se på. Samtidig er ungene unger, ikke nødvendigvis jenter. Og slik er det jo å være barn – når man er så ung er man ikke klar over at samfunnet har roller man “skal” passe inn i bare fordi man har det ene eller det andre kjønnet. Fabelaktig realistisk med andre ord, innimellom skogsguder og kattebusser.

Men når man først skal snakke kjønnsproblematikk tar i enda større grad Spirited Away opp dette. Hovedrolleinnehaveren her er desidert en slik sterk jentefigur, der hun må kjempe mot hekser og monstre og det som verre er. Filmen har mye Skjønnheten og Udyret-tematikk, der den unge jenta ser rett inn i folk, ånder, hekser, drager – og behandler dem deretter. Hun er sterk og hardtarbeidende, hun gir aldri opp. Hun trenger ikke reddes av noen prins: om noen reddes i disse filmene gjør hovedpersonen det som regel selv.

I tillegg til alt dette er et av de aspektene jeg liker best ved disse filmene at de omtaler ikke godt og ondt som noe enkelt, binært, noe som lett kan skilles fra hverandre. Oftere enn ikke har både biroller som hovedroller flere “negative” personlighetstrekk, ofte er det de som er snillest, og mest hjelpsom i starten de som sliter mest med et indre onde. Filmene er spekket full av fantasi og magi, men de tar for seg barn, jenter (ja, rødstrømpa i meg hopper lykkelig opp og ned for dette) og godt/ondt-tematikk på en måte som poengterer at dette er ikke enkelt. Alt har flere sider. Alt kan ses på minst to måter. Det er ekte, midt oppi all magien.

Og om ikke alt dette var nok: filmene syder over av detaljrikdom som er helt uten sidestykke. Når jeg var ung og dum var jeg av det inntrykk at anime var enkelt, at det var kjip tegnekunst. Det er det ikke. Figurene og ansiktene deres er tålelig enkle, ja, om man ikke er vant med anime kan kanskje alle sammen se like ut – det gjorde de for meg i starten. Men i lys/skyggebruk og bakgrunnskunst er det helt uovertruffent. Og oppfinnsomt! Alle fantasidyr, og magien gir tegnerne fritt spillerom, noe som virkelig vises. Det er ren nytelse å se på.

Og nå skal geeken sette seg godt til rette med en av de tre nye Ghibli-filmene hun har kjøpt. Mest sannsynlig ser jeg vel alle tre før dagen er omme…