To Watchover Voodoo-dolls. Den til venstre er Lille Pirat, som “Beskytter deg på dine reiser ut i den store verden.”. Enhver som noen gang har vært med meg på tur og sett meg rote meg bort på de mest forunderlige måter, vet at denne trenger jeg. Den til høyre er Apenes Konge, som “Øker din kreativitet, og inspirerer deg til nye ideer.” – og i november skal jeg skrive roman. Den kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt, egentlig. Den skal henge ved pulten min, og være min lille tøy-muse når jeg føler at alt går til helvete.

Av sambo fikk jeg en bentoboks. Jeg tipper at de aller fleste der ute ser litt sånn spørsmålstegn ut nå, for det er ikke en vanlig norsk greie. Det er en japansk matboks. Og jeg har ønsket meg det LENGE. Hva er så greia med bentobokser som vanlige matbokser ikke får til? Ikke så veldig mye egentlig, annet enn at min har flere lag og rom:

Her er poenget litt at du skal gjøre deg ekstra flid. Du kan skille ulike typer mat fra hverandre, for eksempel ha skjør frukt i et rom, og vanlige brødskiver i et annet. Eller makiruller i et rom, og egg i et annet. Boksene er smale og lave, og det er meningen at man skal fylle dem skikkelig, så maten ikke ligger og slenger rundt i boksen. De er flotte til sushi for eksempel. Og når man snakker om egg, så kjøpte sambo også litt bento-tilbehør:

Dette er eggformer. Og jeg elsker dem. Du putter et varmt, nypillet hardkokt egg (vi har funnet ut at åtte minutter er best) i formen, putter formen i kaldt vann i ti minutter, og vips så har du egg som ser ut som en kanin! Det er så kawaii at jeg nesten går på veggen. Men jeg fikk mer!

Små søte pinner med pandaer på, som man putter på for eksempel eplebiter eller cherrytomater i matboksen, og sjarmerende skilleark til å holde ulike typer mat fra hverandre. Det er meningen at det skal være så søtt som mulig. Det tar litt tid å lage bentomatpakke, men det er også litt av det fine med det. For man går og gleder seg til lunsjen sin, når den er full av pandaer og kaniner og makiruller. Jeg fikk også to små bokser til å ha saus i, sånn at når vi har laget sushi dagen før, kan jeg ha det i lunsjen. Det har aldri vært så gøy å lage seg matpakke. Og noe av det beste med det? Jeg slutter å kjøpe dyr kantinemat, og begynner å bruke mer grønnsaker og frukt i matpakken min. For det er litt av poenget.

Bursdager er også ganske ok når man får pakker i posten, med bøker man selv har bestilt. Og jeg gleder meg november, for da er masteren ferdig, og da skal jeg skrive og lese dagen lang. Jeg skal lese:

Debutdiktsamlingen til Hilda Doolittle, best kjent som H. D. (fordi kvinnelige poeter kunne jo ikke skrive bra tidlig 1900-tall! Så da måtte en late som om en var mann). Hun er en del av Imagist-bevegelsen, som blant annet kunne skryte av poeter som Ezra Pound. Pound, som var en fascistisk dust av en mann, så forbi det faktum at Doolittle var kvinne (skrekk og gru!) og så kvaliteten i diktene hennes, og tok henne inn i varmen. Og hun skriver virkelig fabelaktig. Dette er fra diktet “Sea Poppies”, som gjorde at jeg sporenstreks kjøpte samlingen:

(…)
your stalk has caught root
among wet pebbles
and drift flung by the sea
and grated shells
and split conch-shells.
(…)

Bildebruken hennes, ordlydene, alt – alt gjør meg helt mo i knærne. Det gjør den andre boken jeg fikk også:

Woolf er en av favorittforfatterne mine. Skriving er en av favoritt-temaene mine. Woolf som skriver om skriving? Verdenen min imploderte nettopp litt av episkhet.

Og den siste boken som er…

…et science fiction-magasin fra 1967? Jeg fikk feil bok. For første gang på flere år som trofast kunde hos amazon, og de som selger bøker gjennom amazon, har jeg fått feil bok. Dette skulle egentlig være Dimension of Miracles  av Robert Sheckley. Det… er det ikke. Så jeg må vente enda litt lenger på å få den, siden jeg må sende Galaxy-tingen tilbake…

Men likevel. I tillegg har jeg fått gavekort og vanlige kort og penger, som alltid gjør fattige, stakkarslige studenter mycket nögda. Stort bedre gavehaug kunne jeg ikke bedt om egentlig (og jeg vet at folk hater å kjøpe gaver til meg, siden jeg aldri ønsker meg noe, og kjøper det jeg ønsker meg (bøker) selv…).

Nå kan det neste året bare komme! Jeg er forberedt.

Ja, innimellom kan jeg finne på å bli rent fatalistisk. Som regel går det greit uansett. Jeg greier roe meg ned, og jeg bor ikke på gata enda, så noe må jo ha gått rettveien. Men nå, om panikken kommer krypende, er jeg KLAR:

Har jeg nevnt hvor flink bestevenninna mi er på å finne perfekte gaver? Vel, hun er det.

Jeg vet hvor håndkleet mitt er. Gjør du?

Siden jeg i bursdagsgave nylig fikk meg verdens lekreste Nikon D3000 speilreflekskamera har jeg flydd rundt og tatt bilder i hytt og gevær. Lillesøster har villig vekk stilt opp som forsøkskanin. “Hva gjør denne innstillinga her? Lese manualer er for pyser! Lillesøster, stå der!” etc. Det har vært gøy. Så nå blir det bildeblogg igjen, yay!

For geeken leser. Maaasse. Nå er ikke dette uvanlig, men på litteraturmaster er det litt ekstra mye lesing (spesielt når jeg i tillegg til pensum tar meg tid til å ligge til fire om morran og lese ikke-pensum… lalala). Anyway, point in case:

Og hva trår til for å hjelpe geeken komme gjennom all lesinga? Kaffe? Cola? Sjokolade? Ritalin? Neinei. Her i gården går det i TE. Te i bøtter og spann, og verdens søteste kanner og kopper:

Mmm te og litterære kopper og pensumbøker på geledd i bakgrunnen. Motivasjonsfaktorer dette, nå når jeg må lese hundrevis av sider med løsark fordi ikke alle bøkene i det ene faget mitt er tilgjengelig lenger, så vi har måttet bruke masse tid, svette, bannord og penger på å kopiere ørtenførten sider. Vet dere hvor utrolig vanskelige matere på kopimaskiner kan være? Hvor gøy det er å få en bunke helt svarte eller helt hvite ark? Har jeg nevnt at jeg foretrekker bøker? At jeg hater løsark? Arg.

Da kommer teen inn og er min store livredder. Alt ordner seg med te. Og litt pauseblogging selvsagt…

Back to the grindstone! Ka-pish!

Clumsy. To watchover your accident prone ways and keep you from the doctor’s surgery.

For ca et par måneders tid siden brakk jeg begge leggbeina i venstrefoten gjennom å, klønete nok, rygge en plukktruck inn i meg selv og smelle inn i veggen. Gjennomgikk mye feilbehandling. Den første gipsinga gjorde meg immobil i et par-tre uker, og under den andre omgipsinga greide de brekke opp beinet mitt, så ukene i den første gipsen var totalt bortkasta. Dette førte til videre immobilisering, intense, unødvendige smerter i over en uke, unødvendig fasting i et døgn før en operasjon som jeg skulle hatt med en gang, men som jeg aldri fikk, og så nødvendig fasting i nok et døgn før jeg endelig faktisk fikk den stupide operasjonen.

Jeg trenger denne dukka. Og som bestevenninna mi så fornøyd uttrykte på baksida av lappen hun sendte med: det er jo til og med samme foten!