Eek, A Geek!

Denne lille enruteren er fra en av de desidert beste webcomicsene der ute: XKCD. Og jeg lo høyt av akkurat denne, for det der er en av mine pet peeves også; folk som ikke fatter at det går an å ha lyst å være hjemme med en bok en helg. Mmm bøker.

Aaanyway. For de som ikke er sikker på hva en pet peeve er: Det er noe tilsynelatende ubetydelig som irriterer deg i mye større grad enn det burde, og som andre ikke helt ser problemet med. Jeg har ikke noe godt norsk uttrykk for det dessverre. Derfor bruker jeg bare det engelske.

Når jeg da altså begynte å tenke på det oppdaget jeg at jeg har temmelig mange slike. Og de er som regel skikkelig sære (litt av greia med pp-er er jo at de gjerne virker sære på andre). Så, litt for en god latter, en liten liste:

• En av de rareste, i alle fall om jeg skal tro andre, er at jeg er veldig spesifikk på hvordan brus skal helles i et glass. Å jada. Jeg hater at brusen helles slik at den skvulper ut av flaska, jeg får helt frysninger. Det går bra med all anna drikke, men jeg ser formelig at kullsyra kreperer på vei ut av flaska, og siden jeg også hater død brus hater jeg altså denne brå hellinga.
• Jeg takler ikke papir som rives på tvers av retninga. På samme måte som andre får fysisk ubehag av negler mot tavler etc, får jeg ubehag av riving mot retninga. Når jeg påpeker dette kontrer mange at de ikke en gang vet at papir har en retning, men det er lett å se: Om du river et ark og du får til ei lang, fin, rett linje er det med retninga. Om rifta skjener til både høyre og venstre er det mot retninga. Og det er grusomt å høre på.
• Nok et punkt angående papir: Jeg hater negler mot papir. Jeg får helt noia. Jeg får lyst å klore ut øra mine, og så kappe av arma til vedkommende som klorer på papiret.
• Tørre hender. Hater å ta i ting når jeg har tørre hender. Blæ blæ blæ.
• Jeg syns det er horribelt når folk mener kunst kun betyr billedkunst og skulpturer. Hva med musikk, dans, litteratur, film? Bare tull det a vel? Grr.
• Utslett. Uansett alvorlighetsgrad, alt fra soleksem til … ja. Jeg blir kvalm bare av å tenke på det. Moving on.

…til en helt egen underkategori: Grammatikk!

Som litteraturfantast og språkelsker er jeg veldig opptatt av dette med bra språk og grammatikk. Derfor får jeg litt neller av skrive- og grammatikkfeil. Dog noen er verre enn andre, og fortjener helt egen liste! Men altså, jeg er langt i fra perfekt. Ingen greier skrive korrekt hele tiden.

Og nå ser jeg dessuten for meg at Storesøster sitter og rister på huet av den språkkonservative (skrev først “soråk” der; jfr det faktum at ingen er uten feil) lillesøstra si og den kommende lista. Vi har hatt krangler så busta har føket mange mange ganger angående språk, der jeg stritter i mot endringer og hun omfavner de fleste uten problemer. Hun syns for eksempel det er kjekt med økt fonetisering. Så hu er på g med kidza og jeg er en bitter, gammel dame. Nu skal den gamle damen komme med listen sin, hytte litt med knyttneven til kidza på plena, og trekke seg tilbake med en god kopp te mens dere leser:

• Jeg er som de fleste andre språknerder og hater orddelingsfeil. Det kan finne på å bli gøyale resultater av det (aggressiv ananas anyone?), men det skjærer i øya likevel.
• Blir litt klinka av skrivefeil selvsagt, men det er verst når det er i forholdsvis formaliserte (og offentlige) format. Avisartikler, skilt, oppgaver, informasjon fra diverse instanser osv.
• Jeg hater at verre skrives med æ, selv om det er lovlig sideform. Det er forferdelig. Edit: Det er ikke lovlig sideform! Hurra! Takk til Strekker for herlig opplysning.
• To punktum i stedet for tre. Eller ørtenførten punktum. Begge deler gir meg nuppeneller. Det er ett punktum eller tre. Noen ganger kan man visst bruke fire har jeg hørt rykte om, men jeg holder for ørene og roper høyt lalala for dette. Ett eller tre. Og det overføres selvsagt til andre typer punktsetting – tretten spørsmålstegn gir deg ikke raskere svar enn ett!
• Når idet deles opp. I det er ikke det samme som idet! Så det.
• Graverende og/å-feil, men den er kinkig, spesielt når man skriver raskt, så det er bare når det er veldig opplagt jeg sliter, f.eks. “Sol å måne”. Ææh. Det er ekkelt bare å skrive som eksempel.

Men, som sagt: alle disse språktingene er ting jeg irriterer meg over når det skal være litt stilisert og riktig. Artikler, skilt, skjønnlitterære tekster – alle disse mener jeg skal være kjemisk renset for feil. At det sniker seg inn er uunngåelig men oppdages de bør de fjernes. Ananasboksen har jo faktisk fått bindestrek! Hurra! Sikkert på grunn av mye tenners gnissel fra språkloonies. Disse feilene er langt mindre irriterende for meg i uformelle format som epost, msn og sms. Jeg merker dem automatisk (det er ikke uten grunn at jeg ofte blir brukt som retteprogram av diverse folk), men jeg lar være henge meg opp i det. Prøver i alle fall…

På denne kanten går det mest i pensumlesing og stress for tida: geeken er altfor flink til å utsette, og begynner da følgelig å stresse når hun plutselig har tre romaner å lese på en uke. Derfor er det opplagt at man skriver bloggposter!

Et av fagene jeg har dette semesteret er om litteratur og politikk på 1700-tallet. Der har jeg en del romaner. Ca nettopp har jeg slept meg gjennom en av disse ovenfornevnte romanene, Persiske brev av Montesquieu. Boka er skrevet utifra ståstedet til to persere som kommer til Paris, og underliggjør dermed det franske samfunn og dets skikker og samfunnsforhold; og er bitende kritisk. Høres spennende ut ja? Nei. Boka er stort sett dørgende kjedelig – de eneste lyspunktene var fablene i fabelen, og størsteparten av Rica (den ene perseren) sine brev, siden han er skikkelig sleip, og lar kritikken av diverse samfunnsforhold og slikt gli ubemerket inn på deg gjennom anekdoter, helt til den på slutten treffer så det synger. Hurra! Men Usbek, hovedbrevskriveren, er kjip, belærende, hovmodig og sur. Tidvis direkte frekk mot venner som han skriver til, der han får dem til å fremstå som idioter. Ikke like gøy. På slutten, dvs de siste ti-tyve sidene, ble boka skikkelig action, men det var i grunn litt sent for mitt vedkommende, så er fryktlig lunken i forhold til boka.

Så hadde jeg Filosofiske brev av Voltaire (hvorfor så mye breveri? På 1700tallet var romanen enda ikke en skikkelig etablert sjanger – forfatterne prøvde seg frem, og da ble det mest brevromaner). Og denne franskmannen liker vi! – i motsetning til han andre (selv om jeg anerkjenner at Montesquieu så og si var grunnleggeren av moderne samfunnsvitenskap osv. Kjedelig likevel). Voltaire er brilliant. Han er provoserende, sneaky, morsom og utrolig treffende i sine kritikker og tanker. Filosofiske brev er en hyllest av England og deres måte å gjøre ting på, og dermed en indirekte kritikk av Frankrike (dere vet klisjéen om at franskmenn og engelskmenn hater hverandre? Den oppsto ikke uten grunn). Boka fikk lite oppmerksomhet i England, men ble hissig mottatt i Frankrike, med brenning og forbud og gode greier.

Uansett, jeg har forelska meg såpass i Voltaire (jeg har det med å forelske meg i diverse teoretikere og forfattere. Og romanfigurer. Hm.) at jeg tenkte å dele de tinga jeg syns har vært aller mest brilliante av ham i boka med dere. Bær over med en begeistret geek.

Voltaire synser om … det meste mellom himmel og jord:

Først, som den litteraturstudenten jeg er, et sitat om Aristoteles, som umiddlebart provoserte meg, men så fikk meg til å knekke sammen i latter, fordi det er så sant.

Aristoteles, som man har tolket på tusen måter, fordi han er uforståelig, trodde, hvis man bygger på noen av hans disipler, at alle menneskers forstand var én og samme substans.

Tusen forskjellige måter! Ahaha. Voltaire er søtest når han bare hiver inn sånne slengbemerkninger som virkelig treffer hjem (resten av setningen har jeg tatt med bare fordi sitatet ser rart ut om bare det første står).

-*-

Om Newton, og de hobbyer han tydeligvis har hatt:

Newtons oppdagelser, som har gjort ham så berømt overalt, angår oppbygning, lyset, det uendelige i matematikken, og endelig tidsregningen, som han moret seg med for å koble av.

Jeg og morer meg med å dechiffrere tidsregning, helt klart. Sånt er normalt.

-*-

Til slutt, mitt absolutte favorittsitat av kjære Voltaire. Det er fra slutten på første kvekerbrev, og kvekeren det er snakk om forklarer hovedpersonen hvordan deres holdning og reaksjoner til krig/kolonisering er:

Vår Gud, som har befalt oss å elske våre fiender og å lide uten å klage, vil sikkert ikke at at vi skal dra over havet og skjære strupen over på våre brødre, fordi mordere kledd i rødt, og med en lue som er to fot høy, verver borgere ved å slå to trommestikker mot en utspent eselhud; og når hele London, efterat et slag er vunnet, er strålende opplyst og himmelen glitrer av fyrverkeri, når luften gjenlyder av støyen fra takksigelser, klokker, orgler, kanoner, da jamrer vi i stillhet over mordene som er årsak til all denne offentlige lystighet.

Den siste delsetningen der, da jamrer vi i stillhet etc, kommer alltid til å være med meg. Aldri har jeg sett noen oppsummere så godt, så kort, hvor grusomt krig er, og hvor grusomt det er å faktisk glede seg over og å ville drepe.

-*-

Det var dagens lille pensumbloggeri. Siden jeg begynte på bloggposten (begynte før jeg avslutta Filosofiske brev) har jeg også lest Voltaires Zadig, og mannen er dæven meg like artig der også. Yay! Anbefales til alle.

Det er ikke mange dagene før semesteret begynner på igjen; om en uke skal jeg lese pensum pensum pensum, og gru-glede meg til å skrive en masteroppgave som jeg ikke forstår jeg skal greie trykke utav meg (Skrive opp mot hundre sider? Jeg som har slitt med seks? Aida).

Men akkurat nå, disse siste dagene fri, tilbringes i Bøkene. For jeg har et arsenal av uleste Bøker som truer med mytteri, og å hive meg ut av rommet mitt hvis jeg ikke leser dem snart, så jeg bruker all min tid på dem.

Og mens regn og vind og høstkulde sniker seg rundt hushjørnene ute, er ikke jeg i Norge lenger. Jeg er i Tyskland med Mann, jeg er i gudeverdener sammen Gaiman, jeg er i England sammen Fry, jeg er på sinnsykehus, jeg er i en eng med påskeliljer. Jeg drikker te og spiser toast med egg sammen internatgutter som ikke vet hva de vil i livet, men later som, jeg gråter sammen selvmordskandidater, jeg ler sammen karakterer som endelig Vinner.

Timene løper avgårde. Jeg har med meg Bøkene overalt. Leser på bussen, mens jeg er ute og går, på vei opp trappa for å lage mer te, mens jeg lager middag. Plutselig oppdager jeg at jeg må slå på lyset, fordi sola ikke skinner inn gjennom vinduet lenger, og var jeg ikke på side femten i sted? Når ble det hundreogfemten?

Det er natt. Klokka tikker mot tre, alt er stille, alle sover – utenom meg og internatguttene, poetene, liderne, gudene. Og jeg titter opp fra Boka, ut av vinduet, smiler til den sovende verdenen, snur sida, og leser videre.

Jeg elsker bøker, litteratur, og skrift generelt (både den jeg selv og andre produserer). Som sådan er jeg veldig spesifikk på hvordan bøkene mine skal behandles. Hvordan de skal lagres, leses, rekkefølge, alt i mellom.

La meg vise deg tvangstankene til en litteraturgeek:

• Nyinnkjøpte bøker som jeg ikke leser med en gang kan ikke settes i hylle. De kan ligge på pulten, i pulten, i poser, i nattbordet, på nattbordet, i vinduet, hvorsomhelst bortsett fra i hylla (og på det støvete gulvet, fysjom). Kun bøker som er lest, og med nød og neppe pensumbøker som jeg bruker et-to-tre år i slengen får stå i hylle. Sånn er det med den saken. De uleste bøkene behandles pent, men de står ikke i hylle.

• Uleste bøker jeg har kjøpt må beholde prislappen på. De er markert som ulest (nei det holder ikke at de ikke står i hylle. Hysj.), og sånn skal det være. Har jeg først tatt av prislappen får jeg litt angst om jeg ikke får sjansen til å starte på boka med en gang. Det kan være et par sider, aller helst et kapittel, uansett hvor lite. Men jeg må starte på boka. Dette fører til:

• Bøker jeg skal starte på må jeg skrive navnet mitt i. På den første sida (ikke side nr 1 av selve boka, men den første sida du blar opp til når du åpner coveret), uansett hva som står der først. Navnet mitt står øverst i høyre hjørne, bortsett fra i bøker som har en boks eller lignende dedikert til navnetrekket ditt, sånn som A Series of Unfortunate Events-bøkene har. Da går det greit å ha navnet et annet sted. Ja, dette markerer tydelig boka som mi. Jeg er glad i bøkene mine. Jeg er ikke fryktelig materialistisk ellers, klarer meg fint uten nye klær, cder, filmer etc. Men bøkene mine, de må jeg ha.

• Bøker jeg leser får bokmerke. Eselører er fysj. Aller helst skal de ha fine bokmerker. Søte bokmerker som det står ting som “There’s no such thing as too many books” på. For det er jo sant. Mens jeg leser dem legger jeg bokmerket bakerst i boka. Helt bakerst. Ja, like manisk på dette som på navnetrekket. Om boka mot formodning skulle være kort, og bokmerket langt, kan jeg legge bokmerket vekk, for jeg hater at bokmerkene stikker for langt ut (ja, det er bare jeg som vet hva som er “for langt”). Men om jeg legger det vekk må det ligge et sted jeg ikke legger merke til og ikke tenker over det. Ja, tidenes rareste punkt, men om feks bokmerket ligger ved beinet mitt ligger jeg og “kjenner” på det hele tida. Urk.

• Når en bok er lest skal den endelig settes i hylle: den skal hylles! Og de skal sorteres spesifikt i nevnte hylle. Alfabetisk? Neinei. Etter sjanger? Pfff. Etter år da, eller lignende forfattere? Haha – nei. De skal settes i hylle kronologisk etter når jeg leste dem. Oh yes. Det eneste unntaket er at trilogier/serier og lignende settes sammen, og diverse lignende litteratur kan settes sammen, som feks tegneserier. Teoripensum skal stå på en hylle helt for seg selv, og skjønnlitterært pensum for seg, med mindre jeg ved slutten av skoleåret føler bøkene kan oppgraderes, vekk fra “pensum” og til “bøker”. Men alt annet, alle “randoms”, settes kronologisk. Dette punktet fører til opplagte problemer nå, når geeken har alle bøkene sine nedpakka i esker, og ikke husker kronologien på bøker hun leste for årevis siden.

Jeg blir litt andpusten av det, kjenner jeg. Jeg vet at når bøkene får komme i hylle igjen, kommer jeg ikke til å huske rekkefølgen. Det gjør meg trist, stressa, jeg føler jeg skuffer bøkene mine og meg. Jeg har et foreløpig system med at leste bøker ligger i esker, uleste alle andre steder (selv om jeg har uleste i esker, grøss og gru).

Jeg har gått og tenkt på andre system som kanskje kan glede meg. Alfabetisk føles altfor strengt og kaldt. Jeg vil aldri greie bestemme meg for sjanger, bøker er jo mer enn sjangeren sin! Epokemessig vil smake for mye av skole for meg; jeg som sleit som en gal for å huske hva som kom først, romantikken eller renessansen, eller naturalismen, og hvilke bøker er det egentlig som er modernistiske, hvilke er postmoderne? Post-post-moderne? Nei. Kronologisk har alltid vært veien og gå. Jeg leter frenetisk etter bilder av bokhyllene mine.

Har du syke systemer på åssen ting skal være? Del! Har du forslag til en fin, koselig måte å sortere bøker på, som får dem til å føles som gamle venner og ikke soldater på geledd? Giev, plzkthx!!1

Og så har jeg ikke en gang tatt for meg hvor nitidig jeg sorterer notatbøker, kladdebøker, nestenferdigeutkast-bøker, renskrevne dokumenter, og (semi)endelige versjoner av skribleriene mine…

Som tegneserieentusiast og -forkjemper følte jeg det var på sin plass å skrive om Watchmen, den grafiske romanen som regnes som en av verdens beste. Men så når jeg skulle begynne å skrive om den, gikk jeg litt tom for ord. Hvor skal jeg begynne? Jeg kunne tatt for meg så utrolig mye:

Selve tegnekunsten, som er helt utrolig, så detaljert og gjennomtenkt, både i bakgrunn og i persongalleri, fargelegging, skyggelegging – alt, rett og slett.

Eller plottet, og de innfletta subplottene, som på slutten la meg igjen måpende og såpass imponert at jeg ikke greide plukke opp noen ny bok eller tegneserie etterpå.

Eller kompleksiteten og ekteheten i en skittenvirkelig historie som omhandler avdanka superhelter av alle ting.

Eller kanskje jeg skulle tatt for meg språket, dialogen, litterariteten.

Til slutt greide jeg aldri bestemme meg. Kanskje jeg gjør det en dag. Det er for mye å ta fatt i. Man kunne skrevet masteroppgave om Watchmen. I stedet skal jeg bare være supergeek og superfan og vise fram Watchmenveska mi, og kanskje rote fram boka og lese den en gang til:

Det kommer nok til å handle mye om lesing og skriving her, skjønner jeg. Satt og spekulerte på hva den nye bloggposten skulle være om, og alt jeg kom på var bøker og egne skriblerier. Såh, da er det bare og hive seg uti det, vel?

Jeg holder for tida på å lese The Classic Fairy Tales: Norton Critical Editions, en fantastisk bok som tar for seg en del av de klassiske eventyrene (duh), deres mange versjoner, fra opprinnelsen, til de mer kjente utgavene alá Grimm og Disney. Foran hvert eventyr er det et forord som går kritisk gjennom versjonene, og bakerst er det en appendix med masse essays om eventyr av folk som Propp og Gilbert&Gubar. Det er noe av det mest spennende jeg har lest på lenge.

Og noe av det mest inspirerende, for å lese så mange (totalt ulike) versjoner av den samme fortellinga gir meg skrivekløe. Så jeg skreiv en dagen-derpå-versjon av Tornerose:

–
Narkoleptisk kongelighet

Jeg burde visst det fra starten av, jeg burde skjønt faretegnene med en gang. Hvordan kunne jeg unngå se noe så opplagt, hvordan kunne jeg unngå forstå at en fyr som farter rundt for å finne sovende damer å kysse ikke kan være annet enn syk i hodet sitt?

Der lå jeg så uskyldig som bare sovende kan, helt i uvitende tro om at i det øverste tårnet, i en svært godt bevoktet borg, bak en låst dør, med en føkkings drage som vakthund, og et viltvoksende tornekratt atpåtil er man trygg for gærne nekrofile voldtektsmenn med stormannsgalskap. Men neida. Den gang ei.

At både han, i tillegg til kongen – min far, dronningen – min mor, og resten av kongeriket, skulle tro at mitt sjokkerte gisp da jeg våknet av at en fyr presser tunga mellom leppene mine, og befølte meg mens jeg sov, og den påfølgende målløsheten var en form for samtykke til ekteskap er utenfor min forstand. Men jeg har aldri vært en for å skuffe min far og min mor. Jeg tenkte som så at han måtte jo være akseptabel ektemann om de likte ham.

Men at han siden skulle hylles som min redningsmann, bare fordi han vekket meg fra mitt livs beste lur – som dog skulle transformeres til mitt livs verste – er så fornærmende at jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Målløshet og handlingslammelse fører sporenstreks til bryllup og påfølgende bortførelse til et annet slott for å bo sammen nekrofile tullinger, må skjønne.

Jeg trodde jeg hadde opplevd det verste. Nå kunne det ikke bli verre. Det kunne ikke bli verre enn at jeg ikke får lov til å prate, at jeg helst skal late som at jeg sover hele tiden, og at jeg for guds skyld må ligge i ro!! når han puler meg. Nei, verre blir det ikke, forsikret jeg meg selv fornøyd.

Så oppdaget jeg haremet med oppsamlede, narkoleptiske prinsesser. Hu-føkkings-ra.

Når jeg sitter her nå og skal skrive min første bloggpost tenker jeg det er så altfor mye jeg skulle skrevet. Og så kommer jeg selvsagt ikke på noe som helst. Men slik starter jo alt stort – med små, usikre steg. For jeg er jo viss på at denne bloggen blir fantastisk, det er klart! Såpass ego må man ha, ellers er det jo ikke vits å gjøre noe.

Jeg har nok ikke så stort ego. Og jeg greier ikke se fremtiden til bloggen, utover denne ene posten, og muligheten for at jeg kan komme til å trykke Ctrl-A Delete hvert øyeblikk – en mulighet som egentlig morer meg litt. Det er ingen obligasjoner knyttet til dette, og angrealternativet internett utgir er fint. Kanskje litt dumt innimellom, man tenker seg kanskje ikke godt nok om før man gjør noe, fordi muligheten til Ctrl-Z ligger der hele tiden. En hurtigtast jeg ofte har ønsket meg i virkeligheten, som de aller fleste andre indoktrinerte datanerder.

Eller da geeker, som er min selvpåsatte merkelapp. Jeg liker ikke merkelapper. Jeg elsker være geek. Omfavner merkelappen med alt jeg er (pun, lol?!) og er geek opp og i mente.

Denne bloggen kommer til å være geeky. Det er egentlig alt jeg kan si om den. Kanskje blir det inkonsekvent, usammenhengende dagbokrøl fra ende til annen. Kanskje blir det bitende samfunnskritikk. Mest av alt blir det nok om bøker, filmer, litteratur, musikk, skriving, data. Nevnte jeg bøker og litteratur? Det er det jeg brenner for her i livet, det er en viss fare for at det blir overvekt av det.

Nå er klokka 13:37 her. Passende tidspunkt å publisere geekebloggen.