Ord på hud

Jeg har i ny og ne spekulert på om jeg kanskje skulle fått meg en tatovering, og hva det skulle vært av i såfall. Jeg har ikke så lyst å gå rundt med et bilde som ikke betyr noe som helst for meg for resten av livet, og vil heller ikke hive meg på en av de mange tatoveringstrendene som fluktuerer inn og ut av samfunnet. Jeg har ofte tenkt at en føniks hadde vært fint, fordi det er favorittmytedyret mitt, og det har sterke, underliggende følelser og meninger for meg, men to ting taler i mot:

1) Om jeg skulle hatt en føniks, ville jeg hatt en i farger. Og slikt koster penger. Jeg er ikke sikker nok på at det er det jeg vil ha, til at jeg vil bruke tusenvis av kroner på det.

2) Det er blitt altfor Harry Potter-assosiert. Ja, jeg er glad i HP, men jeg vil ikke gå rundt med noe på kroppen som tusen andre har (jeg vil være en unik liten blomst!) og som alle vil ha massemasse meninger om. Jeg er sær. Jeg liker å være sær. Jeg vil fortsette å være sær.

Så fant jeg denne nettsia: The Word Made Flesh

Jeg har alltid vært skeptisk til ordtatoveringer (og da mer spesifikt navn). Folk tatoverer så mye rart på seg. Hippe ord, hele tavler med tekst og navn på kjærester de har hatt i ei uke.

Men etter å ha sett så mange vakre, litterære tatoveringer, slo det meg plutselig. Om jeg noen gang skulle tatovert noe som helst på meg selv måtte det vært den vakreste linjen fra et dikt jeg noen gang har lest:

I would that we were, my beloved, white birds on the foam of the sea

Det er den første linjen fra “The White Birds” av Yeats. Det er få ting her i verden som gjør meg fullt så gråtkvalt og samtidig lykkelig, og som sier så mye, og med så få, vakre ord, som akkurat den linjen. Det er også noe av det eneste jeg noen gang har greid å memorisere (jeg er fryktelig dårlig på å huske ting ordrett), og det skjedde uten at jeg prøvde. Den gravde seg inn i sinnet mitt, og ble der.

Kanskje skal jeg inngravere den i huden min også. Vi får se.

Dette er kun for å si…

Nå når det er jul tilbringer jeg mye av tiden hos mine foreldre. Foreldrene mine er glade i mat, og kjøleskapet og fruktfatene og alt er bestandig stappfullt – aller mest i jula.

Akkurat nå satt jeg og skreiv på kjøkkenet, og mamma kom inn for å lage seg lunsj. Hun åpner kjøleskapsdøra, og lurer på hvorfor i alle dager det ligger en eneste enslig plomme der inne (når alle de andre ligger i fruktfatet).

Jeg skylder på William Carlos Williams:

This Is Just To Say

I have eaten
the plums
that were in
the icebox

and which
you were probably
saving
for breakfast

Forgive me
they were delicious
so sweet
and so cold

Plommer skal være kalde.

Flytter

…og det er ikke bare-bare.

Vi har fått en tålelig liten (smal) leilighet. Det er en studentleilighet, så de veggene skal være sånn, umalt betong og finér. Jeg liker betongen. Jeg begynner å venne meg på finéren. Vi har planer om å fylle opp med planter, så det blir tre, stein og trær. Det vil si: en liten skog.

Det blir en del rot, når man flytter. Det hører liksom med:

Men det er ikke så lett å la være rote, når man ikke har så mange steder å gjøre av rotet – når alt man har av flater er et bittelite bord, noen få benkeplater, og senga (de to første dagene hadde vi bord, men ikke stoler, og heller ingen sofa (det har vi enda ikke skaffet) så måltidene ble spist i senga).

Det hjelper selvsagt på både rot og humør å ha høyteknologiske vidundre som vaskemaskin (en livredder dette, for studenter som hater oppvask), skikkelig stekeovn, mikrobølgeovn, og sist, men ikke minst, et kjøleskap som har ørtenførten funksjoner, og til og med informerer oss om hvor kaldt det er der inne:

(Trenger jeg vite hvor kaldt det er i kjøleskapet mitt?)

Dette spørsmålet har jeg spurt meg selv flere ganger den siste uken (det er bare tull å ringe noen som faktisk kan svare på nevnte spørsmål). Studentbyen vår er ikke en gang på listen over de som har vaskerier. Så vi må snart ut på utforskningsferd, for det fylles jo selvsagt opp med rot i skittentøyskurven også – som forøvrig var det første vi kjøpte sammen. Jepp. Skittentøyskurv. Og søppelbøtte. Alt det rare man ikke tenker over at trengs i ny heim altså…

Inngangsdøren vår har et digert vindu i seg, så aaaalle som går forbi kan se oss. Og de kikker inn også, selvfølgelig. Det gjør jo vi også, når vi går forbi deres dører, det sier seg selv.

Leiligheten er såpass liten og smal at vi er nødt til å velge ut med hard hånd hva som får bli med. Foreløpig har jeg kun de to viktigste bøkene mine med meg. Kun to bøker. To. Ja, bare to. Jeg lider.

Men så er ikke alt det der så veldig farlig uansett, for livet – det er herlig.

Derren Brown

Jeg har i det siste sittet i timesvis på YouTube og sett på videoer. Hvorfor? Fordi jeg gjennom denne bloggposten av AL Kennedy snublet over Derren Brown (forøvrig en flott bloggpost, som anbefales).

Derren Brown er magisk. Han er utrolig. Gjennom sublime beskjeder får han hele folkemengder til å gjøre en bevegelse samtidig, han tryller vekk kort på de sprøeste måter, han forutser hva folk vil gjøre, han vinner alltid i stein saks papir.

Han gir reklamemennesker en smak av egen medisin (hurra!):

Han gir Stephen Fry totalt hakeslepp:

Og han avslører triksene sine, han holder beinhardt på at han IKKE er synsk, bare årvåken, flink til å lese mennesker, fordi vi alltid er så veldig forutsigbare. Han kjenner psykologien bak hvordan folk fungerer. Og så viser han hvordan det gjøres.

Han sier han ikke er magisk. Og det gjør ham så veldig, veldig magisk.

Pet peeves

Denne lille enruteren er fra en av de desidert beste webcomicsene der ute: XKCD (copyright breach not intended). Og jeg lo høyt av akkurat denne, for det der er en av mine pet peeves også; folk som ikke fatter at det går an å ha lyst å være hjemme med en bok en helg. Mmm bøker.

Aaanyway. For de som ikke er sikker på hva en pet peeve er: Det er noe tilsynelatende ubetydelig som irriterer deg i mye større grad enn det burde, og som andre ikke helt ser problemet med. Jeg har ikke noe godt norsk uttrykk for det dessverre. Derfor bruker jeg bare det engelske.

Når jeg da altså begynte å tenke på det oppdaget jeg at jeg har temmelig mange slike. Og de er som regel skikkelig sære (litt av greia med pp-er er jo at de gjerne virker sære på andre). Så, litt for en god latter, en liten liste:

  • En av de rareste, i alle fall om jeg skal tro andre, er at jeg er veldig spesifikk på hvordan brus skal helles i et glass. Å jada. Jeg hater at brusen helles slik at den skvulper ut av flaska, jeg får helt frysninger. Det går bra med all anna drikke, men jeg ser formelig at kullsyra kreperer på vei ut av flaska, og siden jeg også hater død brus hater jeg altså denne brå hellinga.
  • Jeg takler ikke papir som rives på tvers av retninga. På samme måte som andre får fysisk ubehag av negler mot tavler etc, får jeg ubehag av riving mot retninga. Når jeg påpeker dette kontrer mange at de ikke en gang vet at papir har en retning, men det er lett å se: Om du river et ark og du får til ei lang, fin, rett linje er det med retninga. Om rifta skjener til både høyre og venstre er det mot retninga. Og det er grusomt å høre på.
  • Nok et punkt angående papir: Jeg hater negler mot papir. Jeg får helt noia. Jeg får lyst å klore ut øra mine, og så kappe av arma til vedkommende som klorer på papiret.
  • Tørre hender. Hater å ta i ting når jeg har tørre hender. Blæ blæ blæ.
  • Jeg syns det er horribelt når folk mener kunst kun betyr billedkunst og skulpturer. Hva med musikk, dans, litteratur, film? Bare tull det a vel? Grr.
  • Utslett. Uansett alvorlighetsgrad, alt fra soleksem til … ja. Jeg blir kvalm bare av å tenke på det. Moving on.

…til en helt egen underkategori: Grammatikk!

Som litteraturfantast og språkelsker er jeg veldig opptatt av dette med bra språk og grammatikk. Derfor får jeg litt neller av skrive- og grammatikkfeil. Dog noen er verre enn andre, og fortjener helt egen liste! Men altså, jeg er langt i fra perfekt. Ingen greier skrive korrekt hele tiden.

Og nå ser jeg dessuten for meg at Storesøster sitter og rister på huet av den språkkonservative (skrev først “soråk” der; jfr det faktum at ingen er uten feil) lillesøstra si og den kommende lista. Vi har hatt krangler så busta har føket mange mange ganger angående språk, der jeg stritter i mot endringer og hun omfavner de fleste uten problemer. Hun syns for eksempel det er kjekt med økt fonetisering. Så hu er på g med kidza og jeg er en bitter, gammel dame. Nu skal den gamle damen komme med listen sin, hytte litt med knyttneven til kidza på plena, og trekke seg tilbake med en god kopp te mens dere leser:

  • Jeg er som de fleste andre språknerder og hater orddelingsfeil. Det kan finne på å bli gøyale resultater av det (aggressiv ananas anyone?), men det skjærer i øya likevel.
  • Blir litt klinka av skrivefeil selvsagt, men det er verst når det er i forholdsvis formaliserte (og offentlige) format. Avisartikler, skilt, oppgaver, informasjon fra diverse instanser osv.
  • Jeg hater at verre skrives med æ, selv om det er lovlig sideform. Det er forferdelig. Edit: Det er ikke lovlig sideform! Hurra! Takk til Strekker for herlig opplysning.
  • To punktum i stedet for tre. Eller ørtenførten punktum. Begge deler gir meg nuppeneller. Det er ett punktum eller tre. Noen ganger kan man visst bruke fire har jeg hørt rykte om, men jeg holder for ørene og roper høyt lalala for dette. Ett eller tre. Og det overføres selvsagt til andre typer punktsetting – tretten spørsmålstegn gir deg ikke raskere svar enn ett!
  • Når idet deles opp. I det er ikke det samme som idet! Så det.
  • Graverende og/å-feil, men den er kinkig, spesielt når man skriver raskt, så det er bare når det er veldig opplagt jeg sliter, f.eks. “Sol å måne”. Ææh. Det er ekkelt bare å skrive som eksempel.

Men, som sagt: alle disse språktingene er ting jeg irriterer meg over når det skal være litt stilisert og riktig. Artikler, skilt, skjønnlitterære tekster – alle disse mener jeg skal være kjemisk renset for feil. At det sniker seg inn er uunngåelig men oppdages de bør de fjernes. Ananasboksen har jo faktisk fått bindestrek! Hurra! Sikkert på grunn av mye tenners gnissel fra språkloonies. Disse feilene er langt mindre irriterende for meg i uformelle format som epost, msn og sms. Jeg merker dem automatisk (det er ikke uten grunn at jeg ofte blir brukt som retteprogram av diverse folk), men jeg lar være henge meg opp i det. Prøver i alle fall…

Antagonister

Når jeg ikke får sove begynner jeg som regel å tenke. Ofte tenker jeg på skriving. I natt har jeg tenkt på antagonister. For er det en ting som alltid har plaget meg skikkelig, så er det at jeg er helt håpløs på å skrive antagonister. Skurker. Slemmingene i en historie som gir historien driv. For historier er ofte gørrkjedelige uten noe som går galt på et eller annet plan, og til det må man gjerne ha en form for antagonist – indre eller ytre.

Antagonister er det som gjør en historie god mye av tiden – de folka du rett og slett elsker å hate, de du jubler over at brenner. Kjipe antagonister = kjip historie. Protagonisten har ikke noe å bryne seg på, ergo har ikke leseren det heller. Ofte er det jo faktisk slik at skurken er mye mer spennende, fascinerende og minneverdig enn helten i ei bok!

I Faust forelska jeg meg dønn i Mefistofeles – han er superbra. Han er Styggen sjøl, og herre min dag så bra skrevet han er. Jeg fikk helt fiksjoncrush. Faust selv husker jeg mest som en whiny kjiping. Heathcliff fra Wuthering Heights er en av de aller beste skrevne karakterene ever – ikke bare som antagonist, men som karakter helhetlig. Men han er vitterlig en kjempeknall antagonist altså (selv om det kan diskuteres hvorvidt han ikke er både antagonist og protagonist), og for meg er det han som er aller mest minneverdig, ikke noen av Cathrine’ene eller noe som helst. Noen skurker er så bra at jeg får lyst å kaste boka tvers gjennom rommet. Noen er så dårlige at jeg har lyst å gi opp lesinga.

Jeg kunne dratt fram tusenvis av eksempler på både bra og dårlige skurker, men poenget mitt her er at de er virkelig definerende for en god historie. Hva hadde Mio vært uten Kato, Othello uten Iago, Frodo uten Sauron, Luke Skywalker uten Darth Vader? Og dette er bare de lett definerbare, fysiske skurkene. Men bøker om karakterer som kjemper mot en indre demon, eller mot urettferdighet som begrep eller noe helt uidentifiserbart er vel så bra. Om ting går kjempebra får du en kjedelig historie. En eller annen definerte en gang starten på en god historie som “Den dagen som skiller seg ut”. Og i bøker betyr dette gjerne at en skurk har en finger eller ti med i spillet. Heltinna lever lykkelig sammen mannen sin til noen kommer og kidnapper ham. Om ingen kidnapper ham: ingen historie.

Og jeg får ikke til disse forbaskede skurkene. De sitter og ler av meg, langt bak i hodet mitt, peker nese og er teite. Når jeg prøver skrive dem høres de bare ut som sarkastiske, bitre versjoner av meg selv. Jeg har lange samtaler med dem, og forsøker finne utav hvorfor i alle dager de ikke kan bli seg selv i stedet for å være meg, og de bare ler.

Det er nok fordi i dem ligger Historien. Og ingenting er vanskeligere enn det. Så jeg fortsetter å spekulere, og rope til fiksjonelle mennesker om at nå må de skjerpe seg, og om jeg ikke blir tvangsinnlagt på et eller annet tidspunkt, kryper kanskje en av dem fram og får meg til å synge i glede over å finne noen å avsky. Det er rart med det der.

Søvnløs

Ziarah skrev en blogg post om døgnrytme og slikt, og det fikk meg til å tenke litt på min egen døgnrytme.

Eller mangel på sådan.

I dag våkna jeg kvart over tre tror jeg. Veldig groggy etter seks timer søvn. Det er ikke så veldig heldig å sove vekk dagen og dagslyset – spesielt ikke for folk som sliter med depresjon. Da jeg ikke sto på medisiner sleit jeg skikkelig i løpet av vinteren. Heldigvis er den sida av det mye bedre nå, men det er likevel slitsomt i forhold til, som ziarah sier, at verden er lagt opp rundt en døgnrytme som tilsier man er våken om dagen og sover om natta.

Nå er det ikke det at søvnløsheta mi tilsier at jeg bare sover om dagen. Det ville ganske enkelt vært forskjøvet døgnrytme. Jeg har hatt det som kan kvalifiseres som fabelaktig døgnrytme, der jeg våkner fem-seks om morgenen. Jeg sover ikke stort mer enn ellers, men det er mer sosialt akseptabelt å stå opp seks om morgenen enn seks om kvelden. De gangene jeg har hatt fast arbeidstid (typ sommerjobb etc) hele uka gjennom kan jeg finne på å få to-tre timer søvn hver natt. Som regel får jeg to-tre timer søvn en natt fordi jeg ikke har sovet noe som helst natta før. Det er den rytmen jeg er inne i nå. Jeg sover en natt fordi jeg ikke sov natta før.

Jeg er altså, som nå burde være tydelig, en hardbarka søvnløs sjel. Mer spesifikt har jeg innsovningsproblemer. Når jeg først sovner kan jeg derimot finne på å sove i tolv timer. Når jeg har tatt opp søvnproblemene mine med leger føyser de det kun vekk med “Du er ungdom/du er student! Sånn er det bare.” Uhm, nei. Sånn er det ikke bare. Jeg var ikke student da jeg var fem og likevel lå til langt på natt og bare stirra i taket. Når jeg påpeker dette får jeg gjerne høre de vanlige tingene søvnløse får høre:

  1. Legg deg tidligere
  2. Legg deg til fast tidspunkt hver dag
  3. Spis sunnere, drikk mer vann
  4. Drikk/spis [generisk søvndyssende fôr]
  5. Tren mer (evnt tren i det hele tatt i mitt tilfelle da, men jeg gikk på kung fu et halvår uten nevneverdig resultat på sovefronten)
  6. Gjør ting som gjør deg trøtt

Og så videre. Det er veldig gode råd, ikke noe å si på det. Alle burde legge seg/stå opp fast, spise sunt, drikke mye vann. De har ikke funka på meg, dessverre, men poenget her er at jeg vil gjerne avlive et par feiloppfatninger mange ser ut til å ha om folk som er søvnløse:

De gjør det med vilje.
Hvorfor i alle dager skulle jeg gå inn for å ikke få sove? Det er et helvete. Det er ikke noe jeg syns er gøy. Det er sant at i ungdomstida har man gjerne verre søvnmønster enn når man blir eldre, men for mennesker med søvnproblemer er det ikke snakk om å ikke ha lyst å legge seg og sove. De får det rett og slett ikke til.

De lever usunt.
Jeg skal innrømme at jeg ikke lever spesielt sunt. Jeg burde mosjonere mer, spise mindre sukker. Men dette gjelder ikke alle søvnløse, og de periodene jeg hardbarka har gått inn for å leve sunt har ikke endra nattesøvnen (men det kan hjelpe for andre, sier ikke noe anna).

Og nå den rareste:

Søvnløse er ikke trøtte.
Dette er det pussigste jeg hører. Typisk samtale:

“Du må slite deg ut så du blir trøtt!”
“Uhm jeg er da trøtt.”
“Hvorfor sover du ikke da?”

Altså: Når man har et søvnproblem har man et problem. Hadde jeg ikke vært trøtt, og kun trengt disse to timene søvn hver natt hadde det ikke vært et problem! Da hadde jeg vært et lykkelig geekdyr som kunne brukt timene i døgnet til produktive ting i stedet for å være trøtt/sove i tolv timer når jeg først sovner.

Nå skal jeg ikke komme her å rope høyt og lenge om at man må la søvnløse være i fred og ikke gi dem råd. For all del, vet du om noe som funker, så fortell meg om det. Jeg har masse gode råd inne, og selv om de ikke har fungert for meg enda, kanskje de vil gjøre det en gang i tida. Eller kanskje de vil hjelpe noen med søvnproblemer som leser bloggen! Ingenting bedre enn det:

  • Ikke forbind senga di med annet enn søvn. Det betyr at du ikke skal lese, spise, skrive, se film eller noe som helst anna enn å sove eller ha sex i senga di. Litt av problemet mange søvnløse har er at senga ikke betyr søvn for dem. Dette leder til neste punkt:
  • Ikke ligg i senga i timesvis uten å få sove. Ingenting gir deg lakenskrekk som å vite at når du legger deg kommer du til å ligge der frustrert uten å sove, og bare bli mer og mer sliten. Ideelt sett skal du stå opp igjen etter tyve minutter og gjøre noe anna til du føler du kan finne på å sovne igjen. Dette er dessverre vanskelig gjennomførbart når man har skole og arbeid, fordi det gjerne betyr veldig lite søvn den første perioden. Men det kan hjelpe, til slutt.
  • Soverommet skal kun være det: et soverom. Du skal ikke ha arbeidspult eller bøker eller noe som helst annet enn senga di, kanskje et nattbord og ei lampe eller to, og kanskje et garderobeskap. Ideelt sett skal det ikke være noen elektroniske duppeditter på rommet, og i alle fall ingen blinkende lys etc.
  • Ikke gjør noe oppspillende to timer før du legger deg. Det vil si, ingen tv eller pc etc før leggetid. Ideelt er å lese en bok, visstnok. Ikke et problem for min del – bortsett fra når boka er så spennende at klokka plutselig er fire på natta uten at jeg merka det… ahem.
  • Noen promoterer en gåtur før leggetid. Noen sier at dette må for enhver pris unngås. Jeg regner med dette betyr at det er individuelt, og man må finne utav det selv.
  • Hold en søvndagbok. Tidspunkt for innsovning og oppvåkning, eventuelle oppvåkninger i løpet av natta, og gjerne hva du gjorde før du la deg. Dette vil kanskje ikke hjelpe deg sovne tidligere eller bedre, men det kan føre til at et mønster viser seg som du kan rette på. Spiser du kraftig de gangene du ikke sover? Slutt å spis rett før du legger deg. Etc.

Dette er bare en brøkdel av alle de tipsene som finnes, og jeg har prøvd alle de jeg har listet opp, pluss noen til. Søvn er spennende. Hadde jeg ikke studert litteratur hadde jeg studert psykologi og blitt søvnforsker i stedet. Det som er spennende med det er at man i grunn ikke vet hvorfor man sover. Hvorfor vi faktisk trenger det. At vi trenger det er opplagt, om vi ikke sover blir vi syke og, går det lang nok tid, gale. Så langt har det heldigvis ikke gått til meg enda (eller har det…? Muahaha), men jeg merker på meg selv at jeg blir veldig redusert av lite søvn. Det er bra jeg ikke kjører bil, for mister du en natts søvn er det likestilt med å ha promille. Personlig blir jeg svimmel, sløv, fryser mye, føler meg konstant sulten (kroppen forsøker kompensere for mangelen på søvn ved å få i seg anna type energi), og har veldig treig reaksjonsevne.

Jeg klarer meg på lite søvn (jeg må typisk ha sovet mindre enn tre-fire timer for å føle meg skikkelig redusert), men det er ikke fordi det faller meg naturlig, det er fordi jeg har banna bein vært nødt å lære meg til det i løpet av årene. Det finnes likevel dem som har et helt naturlig søvnmønster på 4 timer søvn hver natt. Eller mindre. Av kjente personer har man Thatcher, Michelangelo, Florence Nightingale, Nikola Tesla. Leonardo Da Vinci sov 15 minutter hver fjerde time! Dalí duppet veldig mye, men for å sørge for at han ikke sov for lenge holdt han i metallkuler eller lignende over en metallskål, slik at når han dyppet inn i dyp søvn ville han miste kulene, og lyden vekket ham.

Det har blitt gjort eksperimenter på dyr i forhold til deres cirkadianske rytme, der de har vært “free running”, det vil si de har gått uten ytre stimuli som dagslys osv som gjerne bestemmer denne rytmen, for å se hvordan døgnrytmen deres ble. Det strekkes gjerne til 25,5 timer, og blir gjerne litt mer ustabil. Dagslys er som tidligere nevnt viktig.

Et par fine artikler:

Understanding Sleep
Rytmer, depresjon og lys
Insomnia

Jeg lurer på hvordan min indre rytme egentlig er. Kanskje jeg skulle meldt meg opp til søvnforskning…

Lesehastighet

Jeg elsker å teste slike ting som hurtighet og forståelse. Jeg har testa skrivehastigheten min på tastatur, som lå på 60-70 ord i minuttet, og som antagelig er litt høyere når jeg er kommet godt i gang. Nå fant jeg en lesehastighetstest, og siden jeg skal lese pensum, tar jeg selvsagt tester i stedet. Gøy gøy gøy!

Ta testen her.

Jeg leste første gang 325 ord i minuttet, og 553 ord andre gang (på skjerm altså, det er visst litt raskere på papir). Jeg hadde 100% forståelse utifra testen man kunne ta etterpå der de spør spørsmål om teksten. De var temmelig simple, OG var flervalgsspørsmål, så jeg vet ikke om jeg egentlig syns testen var så god. Det ene spørsmålet skjønte jeg ikke en gang, men greide å logisk tenke meg fram til svaret. Hm.

I tillegg har jeg på følelsen av at jeg leste hakket fortere enn jeg vanligvis ville gjort, for det er vanskelig å ikke gjøre det når du vet du blir tatt tiden på. Vel, jeg syns det er vanskelig. Så man kan sikkert si at ved førstegangs gjennomlesning ligger jeg på 250-300. Gjennomsnittet er 200 ord i minuttet – mens en speed reader har 1000 ord i minuttet… oioioi. Jeg har fryktelig lyst å lære meg speed reading. Holder på å trene på å la være lese ordene høyt inni meg, for det sakker lesehastighet kraftig.

Det var dagens lille fun fact om lesegeeken. Hvor fort leser du? :D

Jeg fikk en utfordring

Og siden jeg er den jeg er, tok jeg den. Og denne gangen var det en gøy utfordring, sånne ting jeg virkelig liker: En diktutfordring! Oh. Jeg og Storesøster satt nemlig i går og diskuterte dette med dikt, og klisjéer, og hva jeg hater i dikt. Spesifikt hater jeg når ting sies veldig rett ut. Så:

Noe av det vanskeligste å skrive er kjærlighets- og angstdikt, fordi det er vanskelige temaer, og dermed lett å falle tilbake på klisjéene. Roser. Varme. “Jeg elsker deg”. Eller mørke. Kulde. “Jeg har angst”. Jeg nekter bruke slike klisjéer.

Og nå fikk jeg utfordring… bruk ordene sjel, angst, mørke og kulde i ett og samme dikt. Jeg kjente faktisk angsten komme krypende.

Nå nettopp fikk jeg nok en utfordring. Legg det ut på bloggen! Siden jeg gjerne ikke gjør sånt. Men hmft. Her er resultatet, uansett. Så får man se hva godtfolket sier:

Inngang eller utgang?

Det er lengden som er vanskeligst.
De grønne, kalde irrgangene
gjengir lydene av skoene mine
som smell fra pistolskudd.

Jeg tar dem av.
Nakne føtter som nakne, myke sjeler:
sementgulvet river dem opp.

Øynene mine flenger opp kinnene mine
og under dem strammer kjeven seg,
neseborene dirrer:
lukta av jern i lufta.


er jeg ved døra. Det står angst
skrevet med små bokstaver på den.

Åpner likevel.
Går gjennom.