Eek, A Geek!

Denne lille enruteren er fra en av de desidert beste webcomicsene der ute: XKCD. Og jeg lo høyt av akkurat denne, for det der er en av mine pet peeves også; folk som ikke fatter at det går an å ha lyst å være hjemme med en bok en helg. Mmm bøker.

Aaanyway. For de som ikke er sikker på hva en pet peeve er: Det er noe tilsynelatende ubetydelig som irriterer deg i mye større grad enn det burde, og som andre ikke helt ser problemet med. Jeg har ikke noe godt norsk uttrykk for det dessverre. Derfor bruker jeg bare det engelske.

Når jeg da altså begynte å tenke på det oppdaget jeg at jeg har temmelig mange slike. Og de er som regel skikkelig sære (litt av greia med pp-er er jo at de gjerne virker sære på andre). Så, litt for en god latter, en liten liste:

• En av de rareste, i alle fall om jeg skal tro andre, er at jeg er veldig spesifikk på hvordan brus skal helles i et glass. Å jada. Jeg hater at brusen helles slik at den skvulper ut av flaska, jeg får helt frysninger. Det går bra med all anna drikke, men jeg ser formelig at kullsyra kreperer på vei ut av flaska, og siden jeg også hater død brus hater jeg altså denne brå hellinga.
• Jeg takler ikke papir som rives på tvers av retninga. På samme måte som andre får fysisk ubehag av negler mot tavler etc, får jeg ubehag av riving mot retninga. Når jeg påpeker dette kontrer mange at de ikke en gang vet at papir har en retning, men det er lett å se: Om du river et ark og du får til ei lang, fin, rett linje er det med retninga. Om rifta skjener til både høyre og venstre er det mot retninga. Og det er grusomt å høre på.
• Nok et punkt angående papir: Jeg hater negler mot papir. Jeg får helt noia. Jeg får lyst å klore ut øra mine, og så kappe av arma til vedkommende som klorer på papiret.
• Tørre hender. Hater å ta i ting når jeg har tørre hender. Blæ blæ blæ.
• Jeg syns det er horribelt når folk mener kunst kun betyr billedkunst og skulpturer. Hva med musikk, dans, litteratur, film? Bare tull det a vel? Grr.
• Utslett. Uansett alvorlighetsgrad, alt fra soleksem til … ja. Jeg blir kvalm bare av å tenke på det. Moving on.

…til en helt egen underkategori: Grammatikk!

Som litteraturfantast og språkelsker er jeg veldig opptatt av dette med bra språk og grammatikk. Derfor får jeg litt neller av skrive- og grammatikkfeil. Dog noen er verre enn andre, og fortjener helt egen liste! Men altså, jeg er langt i fra perfekt. Ingen greier skrive korrekt hele tiden.

Og nå ser jeg dessuten for meg at Storesøster sitter og rister på huet av den språkkonservative (skrev først “soråk” der; jfr det faktum at ingen er uten feil) lillesøstra si og den kommende lista. Vi har hatt krangler så busta har føket mange mange ganger angående språk, der jeg stritter i mot endringer og hun omfavner de fleste uten problemer. Hun syns for eksempel det er kjekt med økt fonetisering. Så hu er på g med kidza og jeg er en bitter, gammel dame. Nu skal den gamle damen komme med listen sin, hytte litt med knyttneven til kidza på plena, og trekke seg tilbake med en god kopp te mens dere leser:

• Jeg er som de fleste andre språknerder og hater orddelingsfeil. Det kan finne på å bli gøyale resultater av det (aggressiv ananas anyone?), men det skjærer i øya likevel.
• Blir litt klinka av skrivefeil selvsagt, men det er verst når det er i forholdsvis formaliserte (og offentlige) format. Avisartikler, skilt, oppgaver, informasjon fra diverse instanser osv.
• Jeg hater at verre skrives med æ, selv om det er lovlig sideform. Det er forferdelig. Edit: Det er ikke lovlig sideform! Hurra! Takk til Strekker for herlig opplysning.
• To punktum i stedet for tre. Eller ørtenførten punktum. Begge deler gir meg nuppeneller. Det er ett punktum eller tre. Noen ganger kan man visst bruke fire har jeg hørt rykte om, men jeg holder for ørene og roper høyt lalala for dette. Ett eller tre. Og det overføres selvsagt til andre typer punktsetting – tretten spørsmålstegn gir deg ikke raskere svar enn ett!
• Når idet deles opp. I det er ikke det samme som idet! Så det.
• Graverende og/å-feil, men den er kinkig, spesielt når man skriver raskt, så det er bare når det er veldig opplagt jeg sliter, f.eks. “Sol å måne”. Ææh. Det er ekkelt bare å skrive som eksempel.

Men, som sagt: alle disse språktingene er ting jeg irriterer meg over når det skal være litt stilisert og riktig. Artikler, skilt, skjønnlitterære tekster – alle disse mener jeg skal være kjemisk renset for feil. At det sniker seg inn er uunngåelig men oppdages de bør de fjernes. Ananasboksen har jo faktisk fått bindestrek! Hurra! Sikkert på grunn av mye tenners gnissel fra språkloonies. Disse feilene er langt mindre irriterende for meg i uformelle format som epost, msn og sms. Jeg merker dem automatisk (det er ikke uten grunn at jeg ofte blir brukt som retteprogram av diverse folk), men jeg lar være henge meg opp i det. Prøver i alle fall…

Når jeg ikke får sove begynner jeg som regel å tenke. Ofte tenker jeg på skriving. I natt har jeg tenkt på antagonister. For er det en ting som alltid har plaget meg skikkelig, så er det at jeg er helt håpløs på å skrive antagonister. Skurker. Slemmingene i en historie som gir historien driv. For historier er ofte gørrkjedelige uten noe som går galt på et eller annet plan, og til det må man gjerne ha en form for antagonist – indre eller ytre.

Antagonister er det som gjør en historie god mye av tiden – de folka du rett og slett elsker å hate, de du jubler over at brenner. Kjipe antagonister = kjip historie. Protagonisten har ikke noe å bryne seg på, ergo har ikke leseren det heller. Ofte er det jo faktisk slik at skurken er mye mer spennende, fascinerende og minneverdig enn helten i ei bok!

I Faust forelska jeg meg dønn i Mefistofeles – han er superbra. Han er Styggen sjøl, og herre min dag så bra skrevet han er. Jeg fikk helt fiksjoncrush. Faust selv husker jeg mest som en whiny kjiping. Heathcliff fra Wuthering Heights er en av de aller beste skrevne karakterene ever – ikke bare som antagonist, men som karakter helhetlig. Men han er vitterlig en kjempeknall antagonist altså (selv om det kan diskuteres hvorvidt han ikke er både antagonist og protagonist), og for meg er det han som er aller mest minneverdig, ikke noen av Cathrine’ene eller noe som helst. Noen skurker er så bra at jeg får lyst å kaste boka tvers gjennom rommet. Noen er så dårlige at jeg har lyst å gi opp lesinga.

Jeg kunne dratt fram tusenvis av eksempler på både bra og dårlige skurker, men poenget mitt her er at de er virkelig definerende for en god historie. Hva hadde Mio vært uten Kato, Othello uten Iago, Frodo uten Sauron, Luke Skywalker uten Darth Vader? Og dette er bare de lett definerbare, fysiske skurkene. Men bøker om karakterer som kjemper mot en indre demon, eller mot urettferdighet som begrep eller noe helt uidentifiserbart er vel så bra. Om ting går kjempebra får du en kjedelig historie. En eller annen definerte en gang starten på en god historie som “Den dagen som skiller seg ut”. Og i bøker betyr dette gjerne at en skurk har en finger eller ti med i spillet. Heltinna lever lykkelig sammen mannen sin til noen kommer og kidnapper ham. Om ingen kidnapper ham: ingen historie.

Og jeg får ikke til disse forbaskede skurkene. De sitter og ler av meg, langt bak i hodet mitt, peker nese og er teite. Når jeg prøver skrive dem høres de bare ut som sarkastiske, bitre versjoner av meg selv. Jeg har lange samtaler med dem, og forsøker finne utav hvorfor i alle dager de ikke kan bli seg selv i stedet for å være meg, og de bare ler.

Det er nok fordi i dem ligger Historien. Og ingenting er vanskeligere enn det. Så jeg fortsetter å spekulere, og rope til fiksjonelle mennesker om at nå må de skjerpe seg, og om jeg ikke blir tvangsinnlagt på et eller annet tidspunkt, kryper kanskje en av dem fram og får meg til å synge i glede over å finne noen å avsky. Det er rart med det der.

Ziarah skrev en blogg post om døgnrytme og slikt, og det fikk meg til å tenke litt på min egen døgnrytme.

Eller mangel på sådan.

I dag våkna jeg kvart over tre tror jeg. Veldig groggy etter seks timer søvn. Det er ikke så veldig heldig å sove vekk dagen og dagslyset – spesielt ikke for folk som sliter med depresjon. Da jeg ikke sto på medisiner sleit jeg skikkelig i løpet av vinteren. Heldigvis er den sida av det mye bedre nå, men det er likevel slitsomt i forhold til, som ziarah sier, at verden er lagt opp rundt en døgnrytme som tilsier man er våken om dagen og sover om natta.

Nå er det ikke det at søvnløsheta mi tilsier at jeg bare sover om dagen. Det ville ganske enkelt vært forskjøvet døgnrytme. Jeg har hatt det som kan kvalifiseres som fabelaktig døgnrytme, der jeg våkner fem-seks om morgenen. Jeg sover ikke stort mer enn ellers, men det er mer sosialt akseptabelt å stå opp seks om morgenen enn seks om kvelden. De gangene jeg har hatt fast arbeidstid (typ sommerjobb etc) hele uka gjennom kan jeg finne på å få to-tre timer søvn hver natt. Som regel får jeg to-tre timer søvn en natt fordi jeg ikke har sovet noe som helst natta før. Det er den rytmen jeg er inne i nå. Jeg sover en natt fordi jeg ikke sov natta før.

Jeg er altså, som nå burde være tydelig, en hardbarka søvnløs sjel. Mer spesifikt har jeg innsovningsproblemer. Når jeg først sovner kan jeg derimot finne på å sove i tolv timer. Når jeg har tatt opp søvnproblemene mine med leger føyser de det kun vekk med “Du er ungdom/du er student! Sånn er det bare.” Uhm, nei. Sånn er det ikke bare. Jeg var ikke student da jeg var fem og likevel lå til langt på natt og bare stirra i taket. Når jeg påpeker dette får jeg gjerne høre de vanlige tingene søvnløse får høre:

1. Legg deg tidligere
2. Legg deg til fast tidspunkt hver dag
3. Spis sunnere, drikk mer vann
4. Drikk/spis [generisk søvndyssende fôr]
5. Tren mer (evnt tren i det hele tatt i mitt tilfelle da, men jeg gikk på kung fu et halvår uten nevneverdig resultat på sovefronten)
6. Gjør ting som gjør deg trøtt

Og så videre. Det er veldig gode råd, ikke noe å si på det. Alle burde legge seg/stå opp fast, spise sunt, drikke mye vann. De har ikke funka på meg, dessverre, men poenget her er at jeg vil gjerne avlive et par feiloppfatninger mange ser ut til å ha om folk som er søvnløse:

De gjør det med vilje.
Hvorfor i alle dager skulle jeg gå inn for å ikke få sove? Det er et helvete. Det er ikke noe jeg syns er gøy. Det er sant at i ungdomstida har man gjerne verre søvnmønster enn når man blir eldre, men for mennesker med søvnproblemer er det ikke snakk om å ikke ha lyst å legge seg og sove. De får det rett og slett ikke til.

De lever usunt.
Jeg skal innrømme at jeg ikke lever spesielt sunt. Jeg burde mosjonere mer, spise mindre sukker. Men dette gjelder ikke alle søvnløse, og de periodene jeg hardbarka har gått inn for å leve sunt har ikke endra nattesøvnen (men det kan hjelpe for andre, sier ikke noe anna).

Og nå den rareste:

Søvnløse er ikke trøtte.
Dette er det pussigste jeg hører. Typisk samtale:

“Du må slite deg ut så du blir trøtt!”
“Uhm jeg er da trøtt.”
“Hvorfor sover du ikke da?”

Altså: Når man har et søvnproblem har man et problem. Hadde jeg ikke vært trøtt, og kun trengt disse to timene søvn hver natt hadde det ikke vært et problem! Da hadde jeg vært et lykkelig geekdyr som kunne brukt timene i døgnet til produktive ting i stedet for å være trøtt/sove i tolv timer når jeg først sovner.

Nå skal jeg ikke komme her å rope høyt og lenge om at man må la søvnløse være i fred og ikke gi dem råd. For all del, vet du om noe som funker, så fortell meg om det. Jeg har masse gode råd inne, og selv om de ikke har fungert for meg enda, kanskje de vil gjøre det en gang i tida. Eller kanskje de vil hjelpe noen med søvnproblemer som leser bloggen! Ingenting bedre enn det:

• Ikke forbind senga di med annet enn søvn. Det betyr at du ikke skal lese, spise, skrive, se film eller noe som helst anna enn å sove eller ha sex i senga di. Litt av problemet mange søvnløse har er at senga ikke betyr søvn for dem. Dette leder til neste punkt:
• Ikke ligg i senga i timesvis uten å få sove. Ingenting gir deg lakenskrekk som å vite at når du legger deg kommer du til å ligge der frustrert uten å sove, og bare bli mer og mer sliten. Ideelt sett skal du stå opp igjen etter tyve minutter og gjøre noe anna til du føler du kan finne på å sovne igjen. Dette er dessverre vanskelig gjennomførbart når man har skole og arbeid, fordi det gjerne betyr veldig lite søvn den første perioden. Men det kan hjelpe, til slutt.
• Soverommet skal kun være det: et soverom. Du skal ikke ha arbeidspult eller bøker eller noe som helst annet enn senga di, kanskje et nattbord og ei lampe eller to, og kanskje et garderobeskap. Ideelt sett skal det ikke være noen elektroniske duppeditter på rommet, og i alle fall ingen blinkende lys etc.
• Ikke gjør noe oppspillende to timer før du legger deg. Det vil si, ingen tv eller pc etc før leggetid. Ideelt er å lese en bok, visstnok. Ikke et problem for min del – bortsett fra når boka er så spennende at klokka plutselig er fire på natta uten at jeg merka det… ahem.
• Noen promoterer en gåtur før leggetid. Noen sier at dette må for enhver pris unngås. Jeg regner med dette betyr at det er individuelt, og man må finne utav det selv.
• Hold en søvndagbok. Tidspunkt for innsovning og oppvåkning, eventuelle oppvåkninger i løpet av natta, og gjerne hva du gjorde før du la deg. Dette vil kanskje ikke hjelpe deg sovne tidligere eller bedre, men det kan føre til at et mønster viser seg som du kan rette på. Spiser du kraftig de gangene du ikke sover? Slutt å spis rett før du legger deg. Etc.

Dette er bare en brøkdel av alle de tipsene som finnes, og jeg har prøvd alle de jeg har listet opp, pluss noen til. Søvn er spennende. Hadde jeg ikke studert litteratur hadde jeg studert psykologi og blitt søvnforsker i stedet. Det som er spennende med det er at man i grunn ikke vet hvorfor man sover. Hvorfor vi faktisk trenger det. At vi trenger det er opplagt, om vi ikke sover blir vi syke og, går det lang nok tid, gale. Så langt har det heldigvis ikke gått til meg enda (eller har det…? Muahaha), men jeg merker på meg selv at jeg blir veldig redusert av lite søvn. Det er bra jeg ikke kjører bil, for mister du en natts søvn er det likestilt med å ha promille. Personlig blir jeg svimmel, sløv, fryser mye, føler meg konstant sulten (kroppen forsøker kompensere for mangelen på søvn ved å få i seg anna type energi), og har veldig treig reaksjonsevne.

Jeg klarer meg på lite søvn (jeg må typisk ha sovet mindre enn tre-fire timer for å føle meg skikkelig redusert), men det er ikke fordi det faller meg naturlig, det er fordi jeg har banna bein vært nødt å lære meg til det i løpet av årene. Det finnes likevel dem som har et helt naturlig søvnmønster på 4 timer søvn hver natt. Eller mindre. Av kjente personer har man Thatcher, Michelangelo, Florence Nightingale, Nikola Tesla. Leonardo Da Vinci sov 15 minutter hver fjerde time! Dalí duppet veldig mye, men for å sørge for at han ikke sov for lenge holdt han i metallkuler eller lignende over en metallskål, slik at når han dyppet inn i dyp søvn ville han miste kulene, og lyden vekket ham.

Det har blitt gjort eksperimenter på dyr i forhold til deres cirkadianske rytme, der de har vært “free running”, det vil si de har gått uten ytre stimuli som dagslys osv som gjerne bestemmer denne rytmen, for å se hvordan døgnrytmen deres ble. Det strekkes gjerne til 25,5 timer, og blir gjerne litt mer ustabil. Dagslys er som tidligere nevnt viktig.

Et par fine artikler:

Understanding Sleep
Rytmer, depresjon og lys
Insomnia

Jeg lurer på hvordan min indre rytme egentlig er. Kanskje jeg skulle meldt meg opp til søvnforskning…

Jeg elsker å teste slike ting som hurtighet og forståelse. Jeg har testa skrivehastigheten min på tastatur, som lå på 60-70 ord i minuttet, og som antagelig er litt høyere når jeg er kommet godt i gang. Nå fant jeg en lesehastighetstest, og siden jeg skal lese pensum, tar jeg selvsagt tester i stedet. Gøy gøy gøy!

Ta testen her.

Jeg leste første gang 325 ord i minuttet, og 553 ord andre gang (på skjerm altså, det er visst litt raskere på papir). Jeg hadde 100% forståelse utifra testen man kunne ta etterpå der de spør spørsmål om teksten. De var temmelig simple, OG var flervalgsspørsmål, så jeg vet ikke om jeg egentlig syns testen var så god. Det ene spørsmålet skjønte jeg ikke en gang, men greide å logisk tenke meg fram til svaret. Hm.

I tillegg har jeg på følelsen av at jeg leste hakket fortere enn jeg vanligvis ville gjort, for det er vanskelig å ikke gjøre det når du vet du blir tatt tiden på. Vel, jeg syns det er vanskelig. Så man kan sikkert si at ved førstegangs gjennomlesning ligger jeg på 250-300. Gjennomsnittet er 200 ord i minuttet – mens en speed reader har 1000 ord i minuttet… oioioi. Jeg har fryktelig lyst å lære meg speed reading. Holder på å trene på å la være lese ordene høyt inni meg, for det sakker lesehastighet kraftig.

Det var dagens lille fun fact om lesegeeken. Hvor fort leser du?

Og siden jeg er den jeg er, tok jeg den. Og denne gangen var det en gøy utfordring, sånne ting jeg virkelig liker: En diktutfordring! Oh. Jeg og Storesøster satt nemlig i går og diskuterte dette med dikt, og klisjéer, og hva jeg hater i dikt. Spesifikt hater jeg når ting sies veldig rett ut. Så:

Noe av det vanskeligste å skrive er kjærlighets- og angstdikt, fordi det er vanskelige temaer, og dermed lett å falle tilbake på klisjéene. Roser. Varme. “Jeg elsker deg”. Eller mørke. Kulde. “Jeg har angst”. Jeg nekter bruke slike klisjéer.

Og nå fikk jeg utfordring… bruk ordene sjel, angst, mørke og kulde i ett og samme dikt. Jeg kjente faktisk angsten komme krypende.

Nå nettopp fikk jeg nok en utfordring. Legg det ut på bloggen! Siden jeg gjerne ikke gjør sånt. Men hmft. Her er resultatet, uansett. Så får man se hva godtfolket sier:

–

Inngang eller utgang?

Det er lengden som er vanskeligst.
De grønne, kalde irrgangene
gjengir lydene av skoene mine
som smell fra pistolskudd.

Jeg tar dem av.
Nakne føtter som nakne, myke sjeler:
sementgulvet river dem opp.

Øynene mine flenger opp kinnene mine
og under dem strammer kjeven seg,
neseborene dirrer:
lukta av jern i lufta.

Nå
er jeg ved døra. Det står angst
skrevet med små bokstaver på den.

Åpner likevel.
Går gjennom.

Jeg har lenge planlagt å skrive om det brukne beinet mitt, siden jeg har nevnt det i flere bloggposter. Hvordan jeg greide å brekke det gjennom å være Verdens Største Kløne, og alt mulig rart som skjedde rundt det. Men så er jeg fryktelig treig med sånt; det har vært mye annet som har foregått, og jeg ville ha med bilder jeg ikke hadde. Men endelig har jeg fått hevet meg rundt, så nå blir det dritlang bildebloggbonanza! Håper dere gidder henge med. Og jeg velger være fornøyd med at ja, det er fremdeles litt vanskelig å gå ned trapper, men gosjameg så glad jeg er for at jeg faktisk får til å gå i trapper!

Åssen jeg brakk beinet. Heh, vel. Det var 6. april og jeg var trøtt på jobb (lagerjobb) kokka seks om morran. Det første jeg greier gjøre er å rygge en lavtløftende plukktruck – en snile – inn i meg selv, som smalt meg inn i veggen. Jaaada. Herlige greier. Greide brekke begge beina i venstreleggen. Det vil si at når jeg hinka fram fra bakom snila tenkte jeg “Au, au, au, herre så vondt dette er, jeg må sette meg ned et sted.” …og så kikka jeg ned. Beinet mitt slepte etter meg i en 45 graders vinkel, knekt midt på leggen. Her hyla jeg og ramla sammen – i stabilt sideleie intet mindre! Kroppen er litt kul når den gjør sånt på egenhånd gitt. Så fikk jeg masse hjelp fra gode kolleger og bror som tok veldig godt vare på meg, ambulansepersonell med morfin, vakumgips og tur i ambulanse til sykehuset. De seks timene på sykehuset ble tilbragt i morfinrus, masse vondt, masse venting, og en supertålmodig bror som var med hele veien. Dette er fra en av de første dagene (kanskje den aller første?), endelig hjemme fra sykehuset:

Jeg fikk herlige mengder blomster, godteri (påskeegget i bakgrunnen er diiigert og stappfullt) og god bedring-ønsker fra snille venner, familie og kolleger. Det er ikke så ille å brekke bein når man har så fantastiske mennesker rundt seg. Ble også oppvarta som ei dronning av mamma og pappa, siden jeg hadde fått strengt forbud av legen fra å være oppreist anna enn for å gå på do (som forøvrig var et helvete, gipsa helt opp til midten av låret).

Det neste bildet er fra dagen jeg ble omgipsa fra den digre, hvite, gammeldagse støttegipsen (som jeg ikke har noen særlig gode bilder av), til moderne glassfibergips. Jeg måtte ha den andre i ca to uker først fordi jeg hadde ingen intern støtte i beinet: Det var sånn pussig halvgips, for at beinet skulle få både støtte og unngå opphovning og krøll med blodtilførsel. Men med glassfibergips hadde jeg lov til å røre litt på meg. Dette var første gangen jeg var ute siden ulykka (kløninga). Det er 16. april, og jeg har vært sengebunden i 10 dager:

Det er iskald aprilvind, beinet gjør vondt som et helvete, plaststolene er harde og vonde å sitte i, jeg er dødssliten etter turen opp trappa – og aldri har en vårdag vært så nydelig.

Dessverre greide legene å brekke opp beinet mitt da jeg skulle gipses om. Jeg hadde hyla en god del mens de holdt på, og legen mumla no om at det skulle da ikke gjøre vondt å gipses. Så jeg spøka om at jeg var pingle (noe jeg ikke er, har temmelig høy smerteterskel), hvilket det virka som om han faktisk mente. Da han fikk tilbake bildene fra røngten og så at beina lå skjevt i motsetning til å være fint lined up som de var i den gamle gipsen, rygga han sjokkert tilbake på stolen sin.

“Stusser du nå på at jeg hyla?”
“Øh, nei…” Rød som en peon.

Siden beina ble liggende skjevt, måtte jeg få operasjon (dog det var ikke noe de var sikre på med en gang, det måtte diskuteres på et styremøte. Jeez). Så jeg fikk operasjon satt til 22. april.

Den dagen jeg skulle opereres måtte jeg faste fra midnatt. De fleste som kjenner meg vet at dette er mitt personlige helvete, matglad som jeg er – spiser ca hver tredje time. Jeg hadde time på sykehuset halv åtte om morran. Men tro ikke at det var en fastsatt time, håh nei. Her begynte ventinga. Og timene gikk. Rundt ti-elleve kom jeg inn på et rom der jeg fikk ligge i ei seng i stedet for å sitte i harde venteromsstoler. Og timene de fortsatte å gå, uten en dritt å gjøre. Jeg fikk litt isvann, men ikke mat. Ca hver time kom det noen og sa at nå var det snart min tur. Nå var det snart min tur. Nå blir det snart. Bare vent litt til du. Klokka ble fem-seks-syv. Nei, nå er det for seint for operasjon fikk jeg beskjed om i nitida. Kirurgen har gått hjem for dagen. Nå får du noen brødskiver, og så må du begynne faste igjen ved midnatt. Tro meg, jeg hadde lyst å gråte.

Neste dag, samme ulla – men da fikk jeg faktisk operasjon, klokka ett. Jeg var lykkelig, og babla som en fjott med operasjonsassistentene om fargen på gipsen min, margnagla som skulle opereres inn, narkosen, og gud veit hva. Så fikk jeg en maske over munnen, beskjed om at jeg skulle puste inn og kom til å få løksmak i munnen. “Hva, hvorfor—” rakk jeg spørre, og så husker jeg ingenting mer før jeg kasta opp på overvåkninga, ca et døgn senere. Da jeg ble trilla ut derifra og tilbake på rommet fikk jeg besøk av mamma og pappa, og de tok dette sjarmerende bildet:

Ledninger nok til en cyborg: en veneflon i hver hånd, den sjarmerende saken i nesa, og kateter. Det var fryktelig pussig å måtte på do, og så ikke måtte på do lenger. Det tok litt tid før jeg skjønte hva som foregikk. Det er vanlig etter sånne operasjoner som min å bli sendt hjem ca samme dag, men siden jeg ble så dårlig lå jeg nesten et døgn totalt bevisstløs på overvåkinga, og to dager til på vanlig rom. Veldig bevisst. Hurra søvnløse netter og sykehuslukter.

Det gøyeste de to dagene var da de skulle skifte bandasjene på beinet mitt, og vaske vekk blod og sånn. Nysgjerrig som jeg er satte jeg meg opp og kikka på mens de gjorde det, og et stykk nervøs sykesøster var litt i tvil om dette kom til å gå bra, men de lot meg kikke. Jeg hadde tøffe edderkoppaktige sting, og jeg fikk studere sårene så mye jeg ville. I tillegg forklarte de hvordan de skifta bandasjer så jeg kunne gjøre det selv senere. Men på tross av at jeg er glad i nye erfaringer som sykehus og operasjoner var jeg drittlei på slutten. Det var utrolig deilig å få komme hjem igjen:

Opphovna bein, vondt overalt og masse blodutredelser. Det ankeraktige såret er der snila traff leggen. Likevel; en overlykkelig geek, svært fornøyd med å være ferdig med gips, sykehus og immobilitet. Som tydelig ble mange etterlengta timer tilbragt ute på verandaen, da jeg hadde savna sol og frisk luft sårt. Satt ute i timesvis og pløyde gjennom bøker til jeg holdt på å svime av fra vondt, men det var verdt det.

Dette er margnagla i beinet mitt. Kirurgen forklarte hvordan han snittet opp beinet mitt over kneet (noe som er ganske opplagt, med tanke på det svære arret), dro kneleddet til side (fremdeles litt fuzzy på hvordan dette faktisk har foregått), drillet hull i toppen av det store leggbeinet og banket inn margnagla. Så stoppet han litt bekymret opp og så nervøst på meg. Da jeg glisende utbrøt “…TØFT.”, lo han lettet, nikket energisk, og fortsatte med å forklare at han måtte drille hull i beinet oppe og nede og sette inn fire skruer, for: “Både leggbeinet og margnagla er hule, og nagla kan jo ikke spinne vilt rundt inne i beinet ditt!”, hvilket produserte mer lykkelig geeklatter, og en riktig fornøyd kirurg.

Og jeg syns jeg har de kuleste arra noensinne:

Herlige Frankensteinmonster-arr! Nå er arret på kneet blitt mye tykkere, siden jeg begynte løpe rundt på krykker straks jeg hadde sjansen til det, og det strakk ut arret litt. Men tøft likevel. Og så er det to sånne småarr til, nede ved ankelen. Den nagla skal ikke spinne noen steds altså.

Sisyfos: Meg
Kampestein: Adorno

*hytter knyttneve*

Hadde min første masterforelesning i litteratur i dag. Vel, forelesning er kanskje å ta i – det var introduksjon, og vi var tre studenter pluss foreleser. Så ganske… intimt. Teknisk sett skal vi være seks-syv stykker, tror jeg. Tiden vil vise. I tillegg har jeg begynt på mitt første masterpensum, noe som var heavy shit. Adorno vil bli min død, det er jeg viss på. Men Montesquieu ser tålelig interessant ut.

Nå har jeg også gått opp til 100 mg Lamictal. To uker til, så skal jeg trappe opp til det som antagelig blir full dose, 200 mg. Kjenner ingen forskjell foreløpig, men begynner nå å bli nervøs-spent for om det blir noen (store) endringer etter full dose. Hii.

Jeg kom meg på en stappfull buss uten å få panikkangst i morges, tross i at den sosiale angsten min har blomstra som ugress etter fire måneder temmelig isolert. En liten seier der, selv om jeg kjente det ble vel mye i den ti meter lange køa på stappfull, kvelende varm bokhandel etter forelesning.

Og så jukser me littegranne og føyer på det nye fra i går; første kveld på jobb etter de ovenfornevnte fire måneder, og ingen brukne bein. Sliten og vondt etter fire timer, men likevel gikk det overraskende bra. Hurra!

Nå får vi se om jeg også kommer meg i seng til ca tolv, og kanskje får sove. Men det er vel litt mye å be om