Sære gleder 2
February 27th, 2010 at 21:27 (Glad geek)
Å være gipsa opp til midt på låret er i seg selv ganske kjipe greier. Spesielt når du ikke har lov å bevege på deg. Jeg kjeda meg temmelig lite, siden mye av det jeg liker er stillesittende aktiviteter – men livet består slettes ikke av mest hvordan-jage-vekk-kjedsomheten momenter. Å neida. Livet består av masse ting du må gjøre. Disse tingene kunne jeg ikke gjøre da jeg var såpass invalidisert at jeg ikke hadde lov å stå/sitte oppreist lenge av gangen.
Det kan jeg nå. Pur lykke:
Det er så fint nå, å kunne sitte ved et bord, på en stol, og spise. Ikke ligge i en seng, ikke stå ved benken, men sette seg ned, begge føttene planta på gulvet, og spise uten å ha vondt eller være redd for å ramle overende.
Å gå på do alene. Å få lov til å dusje er himmelsk. Jeg dusja ikke på ca en måned. Jeg hadde lyst å gråte av glede når jeg endelig kunne gjøre det.
Å kunne ligge på sia, i stedet for kun på ryggen hele dagen og hele natta, i ukesvis. Å faktisk få lov til, og å få til å snu seg! Jeg sover urolig, og jeg foretrekker sove på sia. Akkurat dette aspektet ved gipsen var med andre ord temmelig slitsomt for meg. Snakk om maur i kroppen.
Å komme seg ut av senga uten hjelp. Beinet mitt måtte løftes og svinges ut av senga av noen andre, fordi gipsen var diger og uhåndterlig, og det var altfor vondt til at jeg kunne gjøre det selv. Og så, når man er ute av senga; å ikke trenge stå stille og holde seg fast i noe/noen for ikke å svime av på grunn av alt blodet som går bananas. Fantastisk.
Å slippe ringe/rope på noen for å få hjelp til alt dette med do og mat osv. Man føler seg skikkelig liten og ydmyk etterhvert, tro meg. Det hjelper ikke at jeg er typen som spiser hver tredje time, og må tilsvarende mye på do.
Å kunne gå i trapper. Første gangen jeg kom meg opp trappa uten hjelp føltes som verdens største seier. Det var dødsskummelt, med tanke på hvor lite kontroll og balanse jeg hadde, og hvor lett jeg kunne falle (jeg gikk aldri helt alene, noen var som regel bak meg, eller i det minste i nærheten), men det var så nydelig. Nå kan jeg løpe opp trappene! Og hoppe!
Å slippe være redd for at det skal skje en eller annen ulykke i løpet av natta mens alle andre sover, fordi du ikke har mulighet for å komme deg vekk eller få tak i hjelp på egenhånd. I starten hadde jeg så mye angst at det var ikke til å tro.
Å kunne gå ut, i frisk luft. Å kunne gå fritt, og raskt, uten krykker. Jeg får fremdeles vondt i foten, men jeg er fri. Det teller mest.
Det er med andre ord virkelig noe i dette klisjé med at man verdsetter kun det man mister. Jeg håper jeg aldri glemmer det. Det er ganske fint å sitte ved middagsbordet og kjenne gledesrusen komme strømmende kun fordi man sitter der.




