Eek, A Geek!

Å være gipsa opp til midt på låret er i seg selv ganske kjipe greier. Spesielt når du ikke har lov å bevege på deg. Jeg kjeda meg temmelig lite, siden mye av det jeg liker er stillesittende aktiviteter – men livet består slettes ikke av mest hvordan-jage-vekk-kjedsomheten momenter. Å neida. Livet består av masse ting du må gjøre. Disse tingene kunne jeg ikke gjøre da jeg var såpass invalidisert at jeg ikke hadde lov å stå/sitte oppreist lenge av gangen.

Det kan jeg nå. Pur lykke:

Det er så fint nå, å kunne sitte ved et bord, på en stol, og spise. Ikke ligge i en seng, ikke stå ved benken, men sette seg ned, begge føttene planta på gulvet, og spise uten å ha vondt eller være redd for å ramle overende.

Å gå på do alene. Å få lov til å dusje er himmelsk. Jeg dusja ikke på ca en måned. Jeg hadde lyst å gråte av glede når jeg endelig kunne gjøre det.

Å kunne ligge på sia, i stedet for kun på ryggen hele dagen og hele natta, i ukesvis. Å faktisk få lov til, og å få til å snu seg! Jeg sover urolig, og jeg foretrekker sove på sia. Akkurat dette aspektet ved gipsen var med andre ord temmelig slitsomt for meg. Snakk om maur i kroppen.

Å komme seg ut av senga uten hjelp. Beinet mitt måtte løftes og svinges ut av senga av noen andre, fordi gipsen var diger og uhåndterlig, og det var altfor vondt til at jeg kunne gjøre det selv. Og så, når man er ute av senga; å ikke trenge stå stille og holde seg fast i noe/noen for ikke å svime av på grunn av alt blodet som går bananas. Fantastisk.

Å slippe ringe/rope på noen for å få hjelp til alt dette med do og mat osv. Man føler seg skikkelig liten og ydmyk etterhvert, tro meg. Det hjelper ikke at jeg er typen som spiser hver tredje time, og må tilsvarende mye på do.

Å kunne gå i trapper. Første gangen jeg kom meg opp trappa uten hjelp føltes som verdens største seier. Det var dødsskummelt, med tanke på hvor lite kontroll og balanse jeg hadde, og hvor lett jeg kunne falle (jeg gikk aldri helt alene, noen var som regel bak meg, eller i det minste i nærheten), men det var så nydelig. Nå kan jeg løpe opp trappene! Og hoppe!

Å slippe være redd for at det skal skje en eller annen ulykke i løpet av natta mens alle andre sover, fordi du ikke har mulighet for å komme deg vekk eller få tak i hjelp på egenhånd. I starten hadde jeg så mye angst at det var ikke til å tro.

Å kunne gå ut, i frisk luft. Å kunne gå fritt, og raskt, uten krykker. Jeg får fremdeles vondt i foten, men jeg er fri. Det teller mest.

Det er med andre ord virkelig noe i dette klisjé med at man verdsetter kun det man mister. Jeg håper jeg aldri glemmer det. Det er ganske fint å sitte ved middagsbordet og kjenne gledesrusen komme strømmende kun fordi man sitter der.

Siden forrige post var så depressiv, så tenkte jeg en motpart var nødvendig. Det er vel temmelig klisjé dette med små gleder, men de er jo så fine, nettopp fordi de er gleder! Og siden jeg er litt sær vil jeg ha en post med sære ting jeg elsker. Here we go:

• Tynne islag (gjerne på asfalt) som knekker så fint når du går på dem. Jeg liker is som er tynn nok til å knekke men tykk nok til å lage sånn knakende knekk best. Lyden av isbiter som knaker når du slipper dem i et glass med drikke er også fabelaktig flott.
• Lukta av nyklipt gress, bøker og solvarm hud. Det er de beste luktene i hele verden for meg. Jeg kan finne på å sitte og sniffe på mine egne armer om sommeren – noe som vitterlig ser ganske mystisk ut…
• Nye bøker. Eller bøker generelt egentlig, men nye for meg – når jeg får en bok i hendene sitter jeg ofte lenge og bare stryker på den, ser på den, lukter på den. Blir helt sitrete av å åpne en bok jeg ikke har lest før.
• Skriveblokker og penner. Jeg samler på dem. Jeg elsker dem. Jeg elsker å begynne på dem. Det er bittersøtt å avslutte dem. Jeg elsker bla i gamle skrivebøker og lese hva jeg har skrevet, både bra og dårlige tekster blir som å hilse på gamle venner.
• Ord. Ord gjør meg så ubegripelig glad (eller hissig, alt ettersom).
• At drikker blir så fantastisk annerledes med litt tilføyelser. Jeg liker ikke svart kaffe, men elsker cappuccino eller kaffe med fløte. Te med litt sukker og/eller sitron. Vann med is og litt sitron er en hel verden annerledes enn vanlig vann. Jeg liker at noe så lite gjør så stor forskjell.
• Her en dag oppdaget jeg at et lite havnebasseng hadde frosset til såpass at isen så ut som en isbre. Jeg greide knapt bevege meg vekk. Det var som å falle inn i en magisk verden.
• Å bli virkelig oppslukt av noe. Det er fabelaktig mens det pågår, selvsagt, med det er også helt nydelig å faktisk komme til overflaten av denne dypdykken igjen. Mens jeg har vært borte er det som om verden har stoppet opp sammen meg, og den starter ikke igjen før jeg er tilbake. Det er magisk.
• Gress/kornåkre som bølger i vinden. Som grønne og gule hav. Jeg blir helt fjetret.
• Å være listefri. Det er sjelden, og kanskje det er derfor jeg er så glad i å forsvinne inn i lidenskapen min så verden stopper opp, for da har jeg null lister. Og det er ren lykke det.

Dette er noen av de sære små gledene jeg har, dem mange blir litt lattermilde av å høre om. Jeg har mange mer vanlige også selvsagt. Jeg blir gjerne helt forfjamset og gråtkvalt av fargeeksploderende natur (himmel, blomster, trær, vann). Blir like forundra hver gang jeg våkner frisk, opplagt og uthvilt. Er helt vill etter god mat. Å ha en kveld fri. Gode filmer og serier, gode bøker, god musikk. Skriving og lesing er hele livet mitt og det gjør meg så lykkelig; skriver jeg noe jeg faktisk er fornøyd med blir jeg helt heliumlett i hodet, og alt virker mulig.

Jeg kunne ramset opp i all evighet, egentlig. Men det skal jeg ikke gjøre. Kanskje dere vil tilføye noe?

Eksamenstiden er over oss. I alle fall dem av oss som har eksamen langt inn i advendtstida…

Jeg har hjemmeeksamen i 1700-tallslitteratur, og har fått den beste oppgaven fra det beste av alle fakultet (seriøst nerdete litteraturspøk der, la oss se hvem som tar den…)! Geeken får lov å skrive om Candide av Voltaire, og som jeg har nevnt før er jeg fryktelig glad i Voltaire. Candide er i tillegg kjempegøy, så dette er bra saker.

Voltaire er sin samtids SuperKritiker. Han er kjempegøy, og samtidig setter han søkelys på masse ting han ikke liker, og som er kjipe. Vi skulle seriøst hatt en Voltaire i dag også, for hadde han sett åssen tilstanden er nå i forhold til de tinga han ikke likte i sin samtid… ai. Uansett.

Han som har skrevet introduksjonen til boka elsker tydeligvis Voltaire like mye som meg, for forordet er skrevet skikkelig kjempegøy – nesten litt Voltairesk! Det er fantastisk. Og en av de tinga jeg lo høyest av? Det skal jeg nå dele med dere!

Forordmannen skriver litt om Optimisme-teorien til filosofen Leibniz, en av de tinga Voltaire kritiserer mest i Candide. Den går ut på at det må være en grunn til at verden er som den er, gud er perfekt, må dermed ha skapt tilnærma perfekt verden og blablabla. Det oppsummeres i (her kommer løsninga på litteraturspøken lenger oppe, for dem som lurte på den) “alt er for det beste i den beste av alle verdener”. Voltaire syns det er no tullball. Men det er ikke det som er gøyest. Herr Forordsmann skriver videre:

Finally, as to the question of man’s soul and the nature of the interaction between matter and spirit, Leibniz (…) posited the existence of what he called monads, spiritual units which were in perfect, divinely “pre-established” harmony with the material universe in the manner of two clocks keeping perfect time with each other.

Voltaire thought this completely daft.

Er det rart jeg elsker Voltaire? Og nå også Herr Forordsmann! At hjemmeeksamen kunne være så gøy skulle en aldri tru…

Mamma kommenterte i går, etter at jeg fikk nok en bestilt bok i posten, at det koker i postkassa vår. Stakkars postmannen, tenker de alle sammen, han må jo virkelig begynne å lure. For meg er det jul hver uke, for jeg bestiller så masse bøker at jeg glemmer hva jeg bestiller, så når det kommer en pakke aner jeg ikke hva det er, og blir hysterisk glad når jeg skal åpne den. Denne sinnssvake kjøpeorgien startet med at jeg oppdaga hvor billige bøker er på play.com, og at det ikke er noen leveringskostnader. Niks. Nada. Holder jeg prisen på bøkene under 200,- slipper jeg toll også. Oioioi, tenkte jeg. Ok. Bestille noen bøker du har hatt lyst på lenge, som du ikke finner i Norge. Dette er “noen”, som har blitt bestilt siste, tja, to månedene kanskje? Og de fire pensumbøkene jeg bestilte er ikke tatt med.

De øverste fire har jeg lest allerede. De var knall alle som en. I am Legend leste jeg i går, hiih. Anbefales til science fiction-elskere. Neverwhere anbefales til alle, nydelige boka. I tillegg til den bunken der har jeg kjøpt disse to, som ikke lar seg… øh, bunkifisere:

Er totalt avhengig av barnebøker, mmmm. Begge to er topp.

Men geeker kjøper jo ikke bare bøker over nett, hallo. Noe av det koseligste som finnes er jo å gå i en bokhandel i timesvis, og bare kikke på bøker, ta på dem, bla litt i dem. En gang, da jeg begynte å oppdage hvor mye jeg elsker science fiction, satt jeg ved engelskseksjonen på ARK på Torget (som fremdeles er fantastisk, jeg kjøper nesten alle bøkene mine der) i en halvtime. Det var bare meg i butikken. Butikkmannen kikka lattermild på meg, der jeg satt på knær og leste vaskeseddel på vaskeseddel. Jeg hadde armene fulle av bøker når jeg endelig kom til disken, og han spurte leende om jeg hadde funnet noe jeg likte. Vi endte opp med å prate bøker og sf i et kvarter. Herlig. Så virkelige butikker er deilige saker det også (dette er tålelig lite til meg å være på noen måneder, og pensumbøker er igjen ikke tatt med):

Leste nylig The Old Man and The Sea, og jeg hadde lyst å sparke meg selv for ikke å ha lest den tidligere, for boka var noe av det beste jeg har lest. Så det blir mer Hemingway på meg med tiden. This Book Does Not Exist måtte jeg selvsagt ha. Alle bokelskere burde skjønne det. Det er en bok om filosofiske paradokser og eksperimenter.

Jeg tror jeg har noen fler liggende rundt omkring, blant annet Pride and Prejudice and Zombies, men kommer ikke på hvor de er i farta. Dette var de som lå mest lett tilgjengelig i nattbordsskuffene mine. Og jeg har selvsagt et par til på vei i posten…

For en gangs skyld har jeg stått opp tidlig. La meg tidlig i går, sto opp tidlig i morres. Geeken føler seg flink – ja, dette er hverdagskost for folk flest; for søvnløse nattugler er dette en liten seier.

Og hva er det som møter meg når jeg trekker fra gardina? RIM PÅ PLENA! I starten av oktober hadde vi liten snøstorm her. Da var jeg bitter. Det var kaldt og slaps overalt. Gjørmete. Nå derimot, er det sent i oktober, det er tørt, himmelen er isblå, og det er RIM på plena. Nå begynner jeg glede meg til jul og snø. Snømennesker, lange turer, snøballkrig, masse nydelige bilder, ren og skjær glede. Åh. Det er lenge siden jeg har våkna riktig så glad, for oioioi så vakkert det er ute nå.

Jeg lurer på om det er ei sonette som ligger der ute?

Hva gjør geeken for tida? lurer kanskje noen av dere. Ok, antageligvis ikke så veldig mange, men likevel. Jeg liker å tro at det er noen der ute som tenker, Hmmm! – så til den hmm’eren som kanskje finnes der ute: Denne er dedikert til deg!

Siden jeg i bursdagsgave nylig fikk meg verdens lekreste Nikon D3000 speilreflekskamera har jeg flydd rundt og tatt bilder i hytt og gevær. Lillesøster har villig vekk stilt opp som forsøkskanin. “Hva gjør denne innstillinga her? Lese manualer er for pyser! Lillesøster, stå der!” etc. Det har vært gøy. Så nå blir det bildeblogg igjen, yay!

For geeken leser. Maaasse. Nå er ikke dette uvanlig, men på litteraturmaster er det litt ekstra mye lesing (spesielt når jeg i tillegg til pensum tar meg tid til å ligge til fire om morran og lese ikke-pensum… lalala). Anyway, point in case:

Og hva trår til for å hjelpe geeken komme gjennom all lesinga? Kaffe? Cola? Sjokolade? Ritalin? Neinei. Her i gården går det i TE. Te i bøtter og spann, og verdens søteste kanner og kopper:

Mmm te og litterære kopper og pensumbøker på geledd i bakgrunnen. Motivasjonsfaktorer dette, nå når jeg må lese hundrevis av sider med løsark fordi ikke alle bøkene i det ene faget mitt er tilgjengelig lenger, så vi har måttet bruke masse tid, svette, bannord og penger på å kopiere ørtenførten sider. Vet dere hvor utrolig vanskelige matere på kopimaskiner kan være? Hvor gøy det er å få en bunke helt svarte eller helt hvite ark? Har jeg nevnt at jeg foretrekker bøker? At jeg hater løsark? Arg.

Da kommer teen inn og er min store livredder. Alt ordner seg med te. Og litt pauseblogging selvsagt…

Back to the grindstone! Ka-pish!

The Guardian har en bokblogg som jeg elsker. Den er alltid full av interessante, spennende, morsomme innlegg. De har hatt et innlegg om ord som gjør deg glad (med den deilig allitererende tittelen “Which words make you merry?”), og et annet innlegg der de spurte folk hva de hatet.

Sånt syns jeg er dødsspennende. Spesielt interessant er det å se hvorfor folk reagerer på ulike ord i forhold til lydene i det. Siden jeg elsker dikt tenker jeg mye på dette med lydene i et ord, siden det faktisk er viktig for et dikt å klinge fint. Lydene kan gi en lyrisk dobbelbunn, forhøye en opplevelse, eller skape skjærende kontraster, alt som kan gjøre den tematiske helheten bedre.

Et av mine egne absolutte favorittord er klikkestatistikk. Det har så herlige konsonanter. Klinger utrolig nydelig, selv om jeg vanligvis foretrekker mykere ord. Klikkestatistikk har jo til og med relevans i forhold til bloggen min. Hah.

Pjusk og pjusken er også storfavoritt. Det høres så mykt og deilig ut, som en fjær som strykes mot hud. Det går jo på å ikke være helt i form, men i hodet mitt er det altså ei dunmjuk fjær…

Et av de verste ordene jeg vet derimot er pølse. Det er virkelig et superekkelt ord for meg, med pløsete (anna ekkelt ord) lyder. Pø’en gjør seg ikke godt sammen med min tykke trønder-l, og den vislete s-lyden avslutter det hele på en måte som gjør at hele ordet høres helt tilfeldig slengt sammen ut. Uff.

Det som fikk meg til å tenke på disse favorittordene mine, og bokbloggen, var pensum. Jeg leser litteraturteori fullstendig overlesset med ord jeg aldri har sett før. For eksempel:

Solipsisme. Jeg kan takke Ingebjørg Seips bok om metoden i Adornos estetikk for å ha lært meg disse nye fremmedordene (vel det var jo en munnfull av en setning…), og jeg elsker det (selv om boka er tung som bly). Solipsisme er læren om at jeget og jeg-bevisstheten er det eneste som eksisterer. De fleste har antagelig hørt Cogito, ergo sum. Det er Descartes’ “Jeg tenker, derfor er jeg.”, og det er solipsisme. Ingenting eksisterer uten en bevissthet til å erfare det.

Nå er ikke Adorno kjempeenig i dette, såvidt jeg har skjønt, han mener at subjekter (feks mennesker) også trenger objektene (feks omverdenen) for å kunne ha en bevissthet å erfare noe med. Man må bruke ord for å gi dem betydning, men man må vite betydningen av ordene for å kunne bruke dem…

Adorno er tungt. Men han er gøy å prøve å løse opp, i all sin kryptiskhet (kryptisk er et annet ord jeg elsker! Det har så mange harde, smellende lyder. Hih.).

Andre ord jeg har forelska meg i er blant annet transcendental (jeg er glad i ord med sjeldent brukte bokstaver i), som går på det som ligger utenfor erkjennelsens grenser, noe oversanselig. Immanent (iboende) og amorf (uten form) er også gøye ord. Mmmm masse fine m’er. Og et jeg hata først, men nå digger er monade (udelelig enhet som verden tenkes oppbygd av). Jeg likte det ikke fordi jeg hadde hele tida lyst å lese nomade, og det ga ikke mening i sammenhengen i det hele tatt. Men nå liker jeg at det sitter litt rart på tunga. Jeg må konsentrere meg om å holde det riktig i sinnet. Herlig.

Et ord jeg virkelig ikke liker derimot er nivellering. Det går på det fenomenet at det blir mindre forskjell på formell og uformell tale (feks at De og Dem er så og si utradert fra det norske språket). Betydninga er ikke det jeg syns er ekkelt med ordet da, språkfluktueringer er spennende. Men jeg liker ikke lyden av ordet. Det høres for meg ut som det engelske snivelling, som er å være snørrete, snufsete. Det betyr også at du syter og klager og er litt puslete. I tillegg kom ordet på side 64 i boka, og jeg var temmelig lei… så det kan jo ha no med det hele å gjøre.

Dette ble sannelig repetisjon av pensum det. Håper det ikke var for surt for dere =D Jeg koser meg i alle fall, nå som jeg føler jeg har faktisk fått litt utbytte av det jeg har slitt og slava over i timesvis.

Del gjerne egne favorittord! Eller hatord. Gøy det og!