Category Archives: Glad geek

Roman

Posted on by
15

Etter en irriterende lang periode med skrivetørke har jeg endelig skrevet ferdig første utkastet til romanen jeg begynte på under NaNoWriMo.

La meg bare poengtere det en gang til:

Jeg har skrevet en roman.

Det ble mye dansing og hopping og hyling her i sted. Den harde realiteten er dog det faktum at det er et førsteutkast, og det er dårlig. Når jeg sier dårlig er ikke det noen form for falsk ydmykhet. Det er elendig. Det har svakt skrevne karakterer, dårlig forklart og forankret magi, en dårlig utarbeidet verden, det et stappet fullt av ulogiskheter og motsigelser, og på et punkt midt i romanen dropper jeg å skrive om en karakter (jeg glemte at jeg hadde den med…) så denne bare forsvinner uten noen grunn. Plottet er svakt og klisjé. Boken er skrevet i en undersjanger jeg egentlig ikke er særlig fan av – quest-fantastikk som involverer masse reising. Jeg hater reiselitteratur… (og vi trenger et bedre norsk ord for quest enn søken, hallo.) Så nå har jeg to valg – enten forsøke å arbeide med det jeg allerede har i redigeringsprosessen – eller stryke hele greia, planlegge et nytt og bedre utkast, og begynne på nytt. Eller bare stryke alt og skrive en helt ny roman.

Men poenget er likevel:

Jeg har skrevet (nesten) 70,000 ord (151 sider) med sammenhengende historie, som har flere karakterer, som spenner over et større tidsrom, og har et tydelig, gjenkjennelig plott, en start, en midt og en slutt (som jeg liker! slutten er fin!).

Det var noe jeg trodde jeg ikke hadde i meg. Noe jeg trodde var umulig. Og nå er det gjort.

Plutselig er alt mulig.

Sestina

Posted on by
19

Jeg har i lang tid, på grunn av den kranglete masteroppgaven min, ikke hatt overskudd til å skrive noe som helst annet. Jeg har ikke hatt overskudd til så mye som å tenke på å skrive noe en gang.

Dette er veldig ulikt meg. Jeg har i årevis skrevet så godt som hver dag, og når jeg ikke har fått til det, er det som regel fordi noe har kommet i veien; aldri har jeg unnlatt å skrive fordi jeg ikke har lyst til å skrive. Skrivesperre har ikke eksistert i hodet mitt siden jeg var fjortis. En kan ikke få skrivesperre, mente jeg, med mindre noen setter seg på skrivepulten og sperrer for skrivingen din.

Men så ble masteroppgaven min kranglete. Jeg måtte forlenge masteråret med et semester. Jeg begynte å tvile sterkere og sterkere på meg selv og skrivingen min. Jeg fikk det ikke til. Det ville ikke ut. Og plutselig, når fagskrivingen stoppet opp – da stoppet alt opp.

De siste månedene har jeg skrevet mye fagtekst – men nesten ingenting skjønnlitterært. Jeg har noen krampeaktige små tekster skrevet med ukesvis mellomrom mellom hver gang. Det har vært smertefullt – ikke å la være å skrive, som alltid har vært standarden – men å skrive. Det har pleid å være slik at om jeg ikke fikk skrive på noen dager begynte jeg å få abstinenser. Jeg ble grinete, lei meg, jeg følte alt bygget seg opp inni meg og skapte kaos. Skriving har alltid vært så avslappende, så befriende, en måte jeg har kunnet vært fullstendig meg. Jeg elsker følelsen av å skape. Ja, mesteparten av tiden er det bare tull, det er dårlig, det er tekster som jeg ikke en gang vurderer å jobbe videre med, tekster som går rett i glemmeboken. Noen ganger treffer jeg gull, men det er ikke gullkornene som gjør at jeg skriver. Jeg skriver fordi jeg liker å skrive.

Men plutselig mislikte jeg å skrive. Kanskje var jeg ikke ment å skrive. Hverdagen var da mye gøyere uten skrivingen. Det er mye enklere å se en film eller gå en tur enn å forsøke å vrenge et dikt utav seg. Jeg sluttet nesten å lese. Jeg sluttet helt å lese dikt. Det var for vondt. Det var for kjipt.

Så en dag bestemte jeg meg for at masteroppgaven min hadde blitt så vrang at jeg ikke greide jobbe videre med den alene. Så jeg leverte den til veilederen min, og ba ham påpeke alt som er feil, alt jeg burde gjøre, alt som mangler. Det var mye tekst – over 80 sider. Men når den var levert inn til korrektur hos ham… da kunne jeg jo ikke skrive på den. Det ville ikke være noe vits. Enn om jeg plutselig skrev masse som bare måtte strykes? Plutselig var dagene mine fri for fagskriving.

Og så kom skrivelysten snikende igjen. Jeg fikk plutselig behovet. Behovet. Men jeg har kommet ut av trening. Det har sluttet å være naturlig å sette seg ned og bare begynne. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg rotet rundt i bokkassen med uleste bøker, fordi jeg visste at nederst i den, der lå det jeg trengte. The Ode Less Travelled av Stephen Fry (ja, den Stephen Fry): En bok om å skrive dikt i faste former. For jeg skriver ikke dikt i faste former og på rim. Jeg kan ikke å rime. Jeg liker ikke metrikk. Jeg har prøvd det, igjen og igjen. Men jeg liker det ikke.

Det var nøyaktig det jeg trengte nå. Å la være tenke på ordvalg og tema og motiver og metaforer, og i stedet tenke på rim, på jamber og trokéer, tenke på sonnetter og villaneller. Å lese hva andre har skrevet før meg. Studere og øve.Være fersk skribent igjen, være 13 år, ha nettopp oppdaget at det er dikt jeg liker, og å øve øve øve.

Jeg skrev side opp og side ned. Fry lager små skriveøvelser: Ta dette ordet og skriv så mange rim du kommer på. Skriv en villanelle. Skriv et dikt i jambisk pentameter. Det resulterte nødvendigvis i mye tull fra min side, fordi jeg kan som sagt ikke dette. Jeg er horribel på å rime, det er en skandale. Jeg rimer “hjem” med “venn” og “igjen”. Deg-meg-jeg. Milde himmel, sier jeg bare. Metrikk er litt enklere, straks man begynner å høre forskjellen på de ulike føttene (jambe, troké, spondé…). Problemet med Fry sine skriveøvelser er at de fokuserer på jambiske føtter, fordi engelsk er veldig jambisk. Norsk er – såvidt jeg greier skjønne – mer trokeisk (er det noen som er mer språk-/lyrikk-kyndig enn meg som kan bekrefte/avkrefte dette?). Å skrive jambisk pentameter ble veldig unaturlig. Det er relativt enkelt på engelsk – men jeg skriver på norsk.

Så kom det et kapittel som fokuserte på former som ikke hadde fast metrikk. Og en form som hverken hadde fast metrikk eller rim.

Sestinaen.

Jeg har forelsket meg.

Jeg greier ikke finne det norske ordet for sestina (igjen – kan noen opplyse?), men formen er som følger:

Seks strofer med seks linjer i hver, der det siste ordet i hver linje i foregående strofe gjentas i den neste strofen i rekkefølgen 6-1-5-2-4-3. Det vil si at hvis et dikt har i første strofe sluttordene: hus-tre-bil-eple-tekanne-skolesekk, så blir sluttrekkefølgen i strofe to: skolesekk-hus-tekanne-tre-eple-bil, og rekkefølgen i strofe tre blir: bil-skolesekk-eple-hus-tre-tekanne, og så videre, helt til du kommer til sjette strofe, der det siste ordet i strofen vil være det det siste ordet i første linje i første strofe, noe som gjør at dersom du skriver en syvende strofe vil du komme tilbake til den orginale rekkefølgen.

HOI.

Det er vilt å holde styr på. Jeg skjønte ikke en dritt da jeg leste Frys beskrivelse (akkurat som at dere sikkert ikke skjønte en dritt av min beskrivelse). Men så kommer han alltid med eksempler. Og jeg forelsket meg så veldig i det ene eksemplet hans: “Sestina” av Elizabeth Bishop. Jeg digger Bishop fra før av, så at sestinaen hennes var flott var ikke så veldig overraskende. Poenget var at Frys skriveøvelse i det kapittelet var selvfølgelig å skrive en sestina. Så jeg brukte Bishop sin som mal, og satte i gang.

Jeg feilet helt grenseløst masse. I linje 23 og 24 greide jeg å bytte om på ordrekkefølgen (3-4 i stedet for 4-3), noe som gjør at hele resten av diktet slutter å være en skikkelig sestina. Fordi hele poenget er jo at du skal opprettholde den samme rekkefølgen og komme tilbake til utgangspunktet ditt.

Jeg likte nesten-sestinaen min likevel. Det som skjedde når jeg skulle skrive et såpass langt og strengt dikt (det er sannelig heftig å skulle finne på seks ulike linjer å bruke det samme ordet til slutt i – og du har seks ord som skal brukes seks ganger! – samtidig som du prøver å holde orden på en overordnet historie eller tematikk) var at hodet mitt sluttet å fortvile over kvalitet, og bare fokuserte på regler.

Det var befriende. Plutselig fant jeg tilbake til følelsen jeg pleide å ha når jeg skrev dikt. Dette har aldri skjedd de mange, mange andre gangene jeg har øvd på dikt i fast form (alle som vil skrive dikt burde øve seg på faste former, det er nesten obligatorisk…), det har bare vært slitsomt. Jeg har lært meg metrikk og sonetter og dill og dall, men det har ikke vært no gøy. Denne gangen var det gøy. Det var GØY med store bokstaver. Jeg likte riktignok at jeg slapp å tenke på rim, det skal sies, men jeg likte også at jeg måtte forholde meg til et sett ord hele tiden, jeg likte å gå fram og tilbake mellom strofene mine for å sjekke at det ble riktig (det ble jo ikke det, men det er ikke poenget).

Det jeg syns er gøyest er kanskje det faktum at formen tvingte fram en viss historie. Og om jeg skal skrive om den maltrakterte sestinaen min for å bli en skikkelig en – så vil det bli en helt annerledes historie. Jeg vil ha to ulike dikt. Bare ved å endre rekkefølgen på et par ord i et par strofer. Fordi jeg er nødt til å få det til å henge sammen på et vis. Nå er vel ikke alle så store diktnerder som meg, men likevel: hvor kult er ikke det?

Jeg skal skrive om diktet, og se om jeg får det til skikkelig. Jeg lurer på hvilket dikt som ligger og lurer bak denne nesten-sestinaen. Jeg har lyst å bli kjent med det diktet.

Og så skal jeg skaffe meg rimordbok. Fordi jeg trenger det. Jeg mener: hjem-igjen. Patetisk…

BookCrossing

Posted on by
26

Jeg har vært medlem av nettsiden bookcrossing.com ganske lenge. Faktisk noen år, tror jeg. Men jeg er ekstrem sløv på slike ting, jeg melder meg på noe jeg syns høres fantastisk artig ut, og så glemmer jeg det. Tanken bak BookCrossing er helt vidunderlig, men jeg glemte helt av det også, helt til i går.

Jeg satt i kantinen og pratet om litteratur med andre litteraturstudenter som følgelig er like intenst opptatt av bøker og lesing som jeg er. Vi kom over på bøker vi ikke liker, og hvorfor vi ikke liker dem. Jeg nevnte at det stresser meg at jeg har bøker jeg ikke har lyst å lese fordi jeg vet jeg ikke kommer til å like dem. Jeg føler bøker SKAL leses, men har samtidig ikke lyst å bruke tid på noe jeg ikke synes er gøy. En slik bok er De dødes båt av Knut Nærum. Nærum er en artig fyr. Jeg leste den første boken, Døde menn går på ski og ble – vel, skuffet. Han er artig, men tydeligvis ikke i parodisk format, for den boken fungerte ikke for meg. De dødes båt endte jeg opp med fordi mamma skulle egentlig gi den i gave til noen andre, men så fikk hun vite at vedkommende hadde boken allerede. Så hun ga den til meg (jeg leser jo alt!). Dette er mange, mange år siden. Det har gjort meg vondt å se på boken ligge der, ulest, samtidig som jeg vet i mitt stille sinn at jeg aldri kommer til å lese den.

Dette fortalte jeg disse fabelaktige vennene mine i går, hvorpå Engeline sier:

“Men du kan jo bare slippe den fri, gjennom BookCrossing!”

Og i dag gikk jeg til verks. Jeg fant fram den støvete boka, børstet av den. Logget så på nettsiden og printet ut BookCrossing-lapper, og spradet ut døren med boka i veska. For første gang hadde jeg all verdens velvilje til den! Jeg ønsket den alt godt her i verden! Jeg hadde tenkt en god del på hvor jeg skulle slippe den fri, og fant ut at en bussholdeplass ville være tingen. En ikke altfor travel en, men samtidig en der jeg vet folk vil kunne finne boka. Den endte opp på Bugges veg-holdeplassen:

Poenget med BookCrossing er rett og slett å legge fra seg bøker der andre kan finne dem, og ta dem med seg. Det er et fabelaktig alternativ til å la bøker støve ned i en eske, og det fyller litteraturnerden i meg med boblete lykke å tenke på at folk sørger for at andre får lese bøker. Litt av poenget er også at man har et sporingssystem på bøkene. Det består av en lapp med en kode på, som den som finner boka kan taste inn på bookcrossing sine sider, og slik fortelle at de fant boka, at de leste den, og om de eventuelt gir den videre. På den måten kan bøker ende opp omtrent hvor som helst i verden! Og DET er kult det. Slik ser en sånn lapp ut, klistret på innsiden av boka:

[Som Elin så fint påpekte til meg som den ferske BC-eren jeg er: Man skal helst ikke legge ut hele BCID-koden, derfor har jeg sensurert den litt. De første tre tallene skal være private: "The full BCID should NOT be posted anywhere other than inside the book; otherwise, pranksters or even spammers might get hold of it and be able to make false and/or annoying journal entries."]

Jeg måtte jo selvfølgelig dra tilbake til bussholdeplassen senere, for å sjekke om boka hadde blitt plukket opp. Jeg gikk en liten runde på Berg, før jeg overivrig dro tilbake til bussholdeplassen, ca et kvarter-tyve minutter senere. Og boka? Den var borte!

Tom bussholdeplass (komplett med skygge av fotografen og alt). Hih! Jeg håper virkelig den som fant den liker boka, og kanskje logger seg på siden og sier i fra til meg. Og så slipper den fri igjen.

Dette er kun for å si…

Posted on by
4

Nå når det er jul tilbringer jeg mye av tiden hos mine foreldre. Foreldrene mine er glade i mat, og kjøleskapet og fruktfatene og alt er bestandig stappfullt – aller mest i jula.

Akkurat nå satt jeg og skreiv på kjøkkenet, og mamma kom inn for å lage seg lunsj. Hun åpner kjøleskapsdøra, og lurer på hvorfor i alle dager det ligger en eneste enslig plomme der inne (når alle de andre ligger i fruktfatet).

Jeg skylder på William Carlos Williams:

This Is Just To Say

I have eaten
the plums
that were in
the icebox

and which
you were probably
saving
for breakfast

Forgive me
they were delicious
so sweet
and so cold

–

Plommer skal være kalde.

Publisert, igjen!?

Posted on by
16

Her går det unna i svingene skal sies. I år har geeken vært på trykk FIRE ganger. Tre ganger med dikt, og en gang med en artikkel, skrevet sammen flotte Engeline.

Nå ble jeg publisert nok en gang i Kraftverk, som sist. Denne gangen jeg fikk en kortprosa og to dikt på trykk.

Litt i etterkant av mailen som informerte om at jeg var antatt, fikk jeg en mail der redaktøren lurte på om jeg hadde lyst å ha høytlesning, siden jeg skulle komme til Bergen og være med på lanseringen uansett.

Dette sa jeg ja til. Jeg hater å snakke i store forsamlinger.

Seriøst. Jeg blir nervøs av å snakke selv i grupper der jeg kjenner alle sammen. (Og jeg skal kanskje bli lærer? Herrejemini sier jeg bare).

Det var… en opplevelse. For det første så var det ubeskrivelig rart å se diktene mine på trykk i et magasin folk kjøpte og satt og bladde og leste i. Og så gikk det opp for meg at jeg skulle lese dem høyt, med mikrofon, foran disse menneskene. Iiih!

Det var en meget følelsesladet aften. Og fordi Storesøster var med denne gangen, har jeg til og med dokumentasjon i form av bilder! Og så er det dette med bildene og de tusen ordene, vet dere.

Det første her er på vei ut døren. Og her ser jeg jo riktig så fornøyd ut med saken. Kanskje litt vel fornøyd. Nesten så det tipper over i lalaland-fornøyd det der.

Neste bilde derimot. Her har det gått opp for meg hva det er som skal skje, at jeg skal opp og lese, og det foran masse mennesker som kommer til å sitte der og høre på meg! Holymoly! Jeg hadde så mye nerver at jeg trodde jeg skulle krepere. Generelt ser jeg litt ut som en fortapt tolvåring som har mistet mammaen sin:

Her sitter jeg frenetisk og leser egne tekster, og lurer på hva i alle dager det er jeg egentlig har begitt meg ut på (her begynner da også lokalet og fylles litt):

Jeg har høytlesning. Høytlesning! Jeg! Foran masse mennesker! Med MIKROFON. Såvidt jeg husker skalv jeg som et aspeløv og repeterte gang på gang inni hodet mitt at jeg måtte lese sakte (jeg tenderer mot å gallopere gjennom tekster for å bli ferdig). Utover det er denne biten av kvelden litt vag:

Men jeg kom helskinna gjennom det. Her har jeg fått nervene tålelig under kontroll, og jeg har falt tilbake i behagelig litteraturgeekmodus, med cappuccinoen og litteraturmagasinet:

Og det var da så storveis. Jeg tenkte kun “Nei nei nei nei nei” like før jeg skulle opp og lese, men… det var da så kjekt likevel. Jeg døde ikke! Absolutt et pluss i hverdagen, må jeg si.

(Kan jeg kalle meg forfatter nå?)

Bleak House av Dickens

Posted on by
3

Som mange andre er jeg av typen litteraturnerd som kjøper fler bøker enn jeg greier lese. Dette betyr at mange bøker ligger i flere år før jeg plukker dem opp og setter i gang. Noen ganger glemmer jeg hvorfor jeg kjøpte dem, og så ser jeg dem ligge der og så tenker jeg at ånei, nå har jeg slett ikke lyst å lese den boka! Eller de ser tunge ut, og jeg har ikke tid, eller jeg er inne i en periode hvor jeg kun greier lese en viss type litteratur. Du vet, det er sommer og du greier ikke lese tunge, dystre, skitten-virkelige bøker. Eller plutselig har du fått helt dilla på en viss forfatter, eller en viss sjanger, og alle bøker som ikke er av det slaget virkelig plutselig dritkjipe.

Nå nettopp var det flere slike faktorer for meg: Jeg har hatt en ned-periode bipolarmessig sett, og har dermed kun hatt lyst å lese vakre bøker, og de bøkene som ligger og venter på meg har alle sammen sett utrolig tunge ut. Blant annet:

Bleak House av Dickens.

Boka er en murstein av en roman. Den er 740 sider lang, og fordi min versjon er en Wordsworth Classic (de tar stolthet i å lage bøker billigst mulig så det skal være mest mulig tilgjengelig (forøvrig er det aspektet heeelt elsk!)), har den knøttliten, tett skrift. Den er selvsagt skrevet på 1800-talls, tung Dickensiansk engelsk, som krever masse fotnoter (348!) for at man skal henge med på kontekst og språk og referanser som dagens lesere ikke tar. I tillegg er selve skrivemåten til Dickens heftig nok i seg selv, der han har et billedspråk av en anna verden, og han har så lange setninger at mange må jeg lese to ganger for å greie få med meg all infoen som er pakka inn i dem.

Jeg kjøpte boka fordi jeg hadde sett BBCs filmatisering av den, som var ubegripelig bra. Jeg var så oppslukt og så fengslet av den miniserien som jeg sjelden har vært før. Den er episk. Så jeg gikk sporenstreks ut og kjøpte boka. Det var i jula 2008.

Nå har det gått to år, og for noen dager siden satt jeg og kikka gjennom bokkassa med uleste bøker, for å se hva jeg skulle lese, ettersom jeg nettopp hadde blitt ferdig med den forrige boka. Jeg holdt den tunge mursteinen i hånda, veide den, kikka på skriftstørrelsen, kikka på sidetallet, og var generelt skeptisk. Men det var den desidert eldste boka i kassa, og jeg tenkte at, vel, Dickens er jo bra, det vet jeg, og på grunn av miniserien vet jeg at plot og alt mulig rart i denne spesifikke boka er bra. Jeg var skeptisk likevel.

Jeg unngår alltid lange bøker når jeg har skole. Men. Det som er fint med å skrive master er at jeg for en gangs skyld kan tillate meg å lese litteratur utenom pensum, fordi det skjønnlitterære pensumet mitt er jo bare én bok! Og jeg er dypt nok inne i både den og faglitteraturen til at utenomfaglig litteratur ikke er distraherende. Så jeg tenkte, ok. Gi boka en sjanse.

Det var farlig. Jeg satte meg ned og begynte å lese. Det første jeg blir møtt med er:

it would be wonderful to meet a Megalosaurus, forty feet or so, waddling like an elephantine lizard up Holdborn Hill.

og

flakes of soot in it as big as full-grown snow-flakes – gone into mourning, one might imagine, for the death of the sun.

Dette er om været. Været! Det var ikke snakk om å legge vekk den boka igjen.

Nå har jeg bare lest 250 sider, men jeg er så Dickens i hodet mitt at innimellom lurer jeg på om det finnes noe utenfor Bleak House.

En litteraturnerds Dickens-opplevelse og påfølgende virkelighetsomveltning:

  • Hele verden forsvinner, og plutselig er jeg i attenhundretalls London, og når jeg trenger leselys fordi det begynner å bli mørkt på stua, tenner jeg stearinlys i stedet for å skru på ei lampe.
  • Når det så blir kaldt tenker jeg at jeg må tenne opp i peisen. Vi har ikke peis.
  • Språket mitt blir stort og blomstrende og vokser og strekker på seg, til det er nesten så jeg føler behov for å tiltale mennesker med herr, fru eller frøken, og deretter legge ut i det vide og det brede om den andre personens mange kvaliteter, før jeg i det hele tatt kan vurdere å begynne en vanlig samtale.
  • Jeg må i tillegg anstrenge meg for ikke å tiltale folk jeg liker med “O my pet!” (“Å mitt kjæledyr!” klinger ikke like fint).
  • Finnes det litterære, typete karakterer som ikke er morsomme og velskrevne…?
  • Er det mulig å gjøre noe som helst uten å unnskylde seg for at man er til og for at man ikke kan noe som helst?
  • Er det mulig å ikke være uhørt britisk?
  • Det finnes omtrent ikke andre måltider enn ekstravagante teselskaper der man disker opp med alt som finnes av brød og toast og skinke og ost og lekre puddinger og rykende varm te. Te er også den eneste drikken, utenom alkoholholdige drikker, som eksisterer.
  • Og når man faktisk ikke har slike ekstravagante teselskaper har man selvsagt ekstravagante middager med rykende steker og grønnsaker i alle mulige former og fasonger og minst tre typer alkohol.
  • Jeg har fått intenst behov for å gå lange turer.
  • Jeg har lyst på et rom dedikert helt og holdent til ett spesifikt humør, og så gi det kallenavn. Enn å ha et rom som heter The Growlery! Det burde være like selvsagt som stue.
  • Jeg lurer på hvorfor det ikke er et fulldekket frokostbord på kjøkkenet når jeg våkner, med ovenfornevnte obligatoriske te.
  • Jeg syns det er rart at jeg må spise på kjøkkenet i det hele tatt. Alle har jo spisestue, hallo!
  • Inni hodet mitt ser jeg for meg masse mennesker som jeg må minne meg selv på at ikke eksisterer. Men jeg har så lyst å drikke te med Esther… Og filleriste Mr Skimpole. Grr.
  • Noen ganger skifter tankene mine språk, fra norsk til Dickens-engelsk. Komplett med gøyale metaforer og tretten bisetninger.

I tillegg til alt dette sitter jeg samtidig og analyserer boka mens jeg leser, og vil bare poengtere noe som ikke kommer like godt fram i miniserien (for de som har sett den): Esther er sabla morsom. Hun er verdens mest ydmyke karakter, men hun har sånn snert, og kan være så sarkastisk at du ikke vet hva som traff deg før du sitter og ler høyt. Jeg er litt forelska, tror jeg. Åh.

Nå skal jeg lese litt videre, og så skal jeg lese litt på flyet til Bergen, og så skal jeg lese litt på senga og så–

vent nå litt. Hadde jeg ikke noe annen litteratur jeg egentlig skulle jobbet med…?

Nåvel! Kan noen brygge en kanne te?

John Kenn

Posted on by
6

Jeg har forelsket meg helt i post-it-kunsten til John Kenn. Den er fantastisk detaljert, oppfinnsom og litt skummel. Og så fiiin. Jeg kan stirre på tegningene hans i evigheter! De er verdt å sjekke ut for alle og enhver:

Han gir meg utrolig lyst til å tegne.

Løp til nettsida hans og nyt! http://johnkenn.blogspot.com/

(Alle bildene (c) John Kenn, selvsagt)

Metafiksjon: Six Characters in Search of an Author

Posted on by
4

Metafiksjon er noe av det beste jeg vet innen litteratur. Jeg får en ubeskrivelig boblete glad følelse inni meg av å lese om karakterer som plutselig kommenterer sin egen litterære status, eller forfattere som bryter inn i sitt eget plott, eller forfattere som skriver seg selv inn i plottet sitt!

For de som ikke er like glad i og like stø på hva dette dreier seg om: Metafiksjon er fiksjon som handler om fiksjon. Alt av kunst kan være meta, selvsagt, ikke bare litteratur. Så lenge det er noe som er selvrefleksivt/klar over seg selv som artistisk verk, er det meta-etellerannet. Men som litteraturnerd er det litteraturtypen jeg er gladest i.

Metafiksjon problematiserer forholdet mellom fiksjon og virkelighet, og stiller spørsmål ved den gjennomsiktigheten og enkelheten vi til daglig antar virkeligheten å ha. Kan vi snakke om en felles virkelighet, når det spesifikke menneskesinn er så subjektivt og uforenelig med alle andre sinn? Mine refleksjoner rundt en gitt hendelse er unike og ulik alle andres.

Og hva skjer da når man lager kunst? Hvor blir virkeligheten av når man skaper noe som fra starten av aldri var virkelig, men likevel prøver å gi inntrykk av at det er virkelighet det er? Og kan ikke kunsten ofte berøre Sannheten i større grad enn virkeligheten, med all dens tåkethet, aldri kan? Hva skjer når virkelighet kræsjer med Virkelighet?

Nå i kveld har jeg lest et metaskuespill som gjorde meg så inderlig boblete at jeg nesten sprakk: Six Characters in Search of and Author av Luigi Pirandello.

Stykket er om nøyaktig det tittelen sier det er: seks karakterer som leter etter en forfatter som kan skrive og sette opp det skuespillet de egentlig tilhører, men som de har løsrevet seg fra. Den orginale forfatteren deres skapte dem, men ga opp stykket uten å la det noen gang realiseres – og så drar karakterene ut for å finne en som kan skrive dem og regissere dem.

Det er helt fantastisk. Jeg føler det er et stykke man må se, oppleve på kroppen, med karakterer som kommer vandrende inn fra salen der publikum sitter, skuespill i skuespill, en Regissør og Scenehjelpere og Skuespillere som egentlig skal øve til et annet skuespill – og så kommer disse, og så blir vi vitne til en vill heisatur av realitet i realitet, som samtidig er fiksjon i fiksjon inn i evigheten…

Karakterene greier ikke bryte ut av rollene sine (de er jo ikke mennesker, de er karakterer), og midt innimellom monologer og forsøk på å få regissøren til å regissere dem, bryter deres skuespill gjennom, så vi sakte men sikkert får bygget opp hva deres historie er – samtidig som Skuespillerene skal utøve det skuespillet Karakterene tilhører, men som Karakterene aldri blir fornøyd med… tolkningene blir ikke riktige. Men kan fiksjon noen gang bli noe annet enn tolkninger av noe annet? Igjen, denne subjektiviteten…

Pirandello spekulerer i hva som utgjør fiksjon og hva som utgjør virkelighet på en helt vidunderlig måte, som etterlot meg helt svimmel av glede – og samtidig frustrasjon. Jeg tror det er et stykke som må leses – eller ses – mange ganger for å fullt ut nyte det. Det er så nakent og ekte, og samtidig så påkledd og påtatt og konstruert! Det var en forunderlig opplevelse å lese.

Masterpanikkglede

Posted on by
5

Å ta master i litteraturvitenskap er litt som å skyte seg selv i foten – du gjør ikke ting lett for deg selv, det er tidvis smertefullt, og du må jobbe hardt for å komme deg noe steds som helst.

Likevel er det det jeg holder på med. Og i motsetning til skuddsår i foten, så elsker jeg dette. Samtidig som det skremmer vannet av meg (litt som skuddsår i foten). Jeg veksler lett flere ganger om dagen mellom å tenke, “Åh dette er så gøy!” og “Dette kommer jeg aldri til å få til og jeg kommer til å dø arbeidsløs av sult!”

Noen ganger har jeg lyst å bare drite i hele greia, for ikke å skuffe meg selv, når visjoner av skuffet familie, veileder, venner og forferdelige karakterer flimrer for øynene. Andre ganger skulle jeg ønske jeg kunne skrive tretten masteroppgaver, og er like sikker på at alle blir like fordømt bra!

Ingen sa at dette kom til å bli lett. Og det er det ikke heller. Jeg kan bruke timesvis bare på å stirre på den fordømte blinkende markøren som krever: “Putt inn masterdokumenttekst her!”, og så kommer det ingenting som helst. Andre ganger strømmer linjene på, og jeg får krampe i fingrene av å prøve henge med. Jeg leser fantastisk teori om fantastisk litteratur, og tenker “Dette er så genialt! – Jeg kommer aldri til å greie skrive noe lignende.”

Noen dager spretter jeg ut av senga for å komme meg på lesesalen (eller nei, i hodet mitt gjør jeg det, men kroppen min sleper seg som regel ut på badet mens den protesterer vilt), mens andre dager har jeg total skrekk for å så mye som tenke på pulten på skolen med alle bøkene og papirene og kravene.

Den siste uken har vært en uke med panikk – men produktivitet. Jeg har ikke vært på skolen en eneste dag, men jeg har lest og skrevet masse likevel. Oppgaven tar form i hodet mitt, samtidig som den formen veksler mellom vakre skapninger og fryktelige udyr. Jeg bruker en helt vanlig torsdag til å gjøre absolutt ingenting, men jobber som en gal, trøtt og sliten, på søndag.

Jeg tenker: “Hah, det er bare november.” Og så tenker jeg: “Aaaugh, det er NOVEMBER!” Jeg tenker: “Det er absolutt ingenting jeg kan skrive om romanen min!” Og så tenker: “Åssen i alle dager skal jeg få plass til alt på bare hundre sider!?”

Å skrive masteroppgave føles litt som å være syk i hodet. Du føler deg gal (alle kravene! alle bebreidelsene! alle stemmene i hodet som roper ting om litteratur og teori til deg!).

Noen burde et sted ned veien fortalt meg at å skrive masteroppgave er som å være bipolar ganger to.

Men jeg hadde sikkert skutt meg selv i foten likevel. De gale har det godt.

Publisert?

Posted on by
10

Det begynner slik:

En setning. Og så en til. Og så -

Det vokser og gror i hodet mitt, slyngplanter, kjøttetende planter, ulende dyr, gryntende dyr, stjernehimmel, overskyet himmel, og jeg vet ikke hva. I meg gror det bilder og ord og ting som aldri har vært og aldri kommer til å være. I meg gror løgnene som jeg liker så godt, disse løgnene som er så fine, de som jeg føler menneskeheten flyter på.

Det er historiene. Diktene. Livene man spinner fram og klipper opp etter eget forgodtbefinnende. Og så godt som jeg liker det! Så godt. Så godt. Og samtidig er det så vondt, så heslig, og noen ganger så tomt, å skulle lete etter disse flyktige ikke-vesnene, ikke-hendelsene som ligger og fniser godt bortgjemt. Jeg savner dem! Og så titter de fram igjen. Og så -

Og så er det noen andre som leser det. Og så er det noen andre som liker det. Og så er det noen andre som hater det. Noen ganger har jeg kontroll. Noen ganger sier jeg: “Her. Vil du lese?” Og så leser de mens jeg sitter hjertebankende og venter på en respons.

Men så -

Så blir noen av diktene mine, skapningene mine, barna mine trykt. De blir – nå må jeg nesten hviske det – publisert. Og så må jeg nesten rope det. Publisert! Jeg! De!

Så kommer den forventede lykkerusen. Så kommer den uventede angsten.

Diktene mine, alene ute i verden? For å bli lest av mennesker jeg ikke kjenner? Mennesker som ikke kan nå tak i meg og si -

ja. Hva vil jeg at de skal si? Kanskje trenger disse barna mine få lov til å ha hemmeligheter med disse skjulte leserne som ligger fnisende bortgjemt og leser uten at jeg kan lokke dem frem. Ord som leserne kan hviske til bare barna mine.

Ja. Det er vel litt fint. Er det ikke?

Nå er fire av dem ute og svinser på egenhånd. De heter “Tapt i tidevannet”, “Tungt”, “Abstinenser”, og “Ras”, sånn i tilfelle du vil bli kjent med dem, og kanskje hviske dem noen ord.

Og så er det mange andre barn der inne, fine, fine barn. Hvisk dem noe, også.