Derren Brown er magisk. Han er utrolig. Gjennom sublime beskjeder får han hele folkemengder til å gjøre en bevegelse samtidig, han tryller vekk kort på de sprøeste måter, han forutser hva folk vil gjøre, han vinner alltid i stein saks papir.

Han gir reklamemennesker en smak av egen medisin (hurra!):

Han gir Stephen Fry totalt hakeslepp:

Og han avslører triksene sine, han holder beinhardt på at han IKKE er synsk, bare årvåken, flink til å lese mennesker, fordi vi alltid er så veldig forutsigbare. Han kjenner psykologien bak hvordan folk fungerer. Og så viser han hvordan det gjøres.

Han sier han ikke er magisk. Og det gjør ham så veldig, veldig magisk.

William Wordsworth: I Wandered Lonely as a Cloud

I wandered lonely as a cloud
That floats on high o’er vales and hills,
When all at once I saw a crowd,
A host of golden daffodils;
Beside the lake, beneath the trees,
Fluttering and dancing in the breeze.

Continuous as the stars that shine
and twinkle on the Milky Way,
They stretched in never-ending line
along the margin of a bay:
Ten thousand saw I at a glance,
tossing their heads in sprightly dance.

The waves beside them danced; but they
Out-did the sparkling waves in glee:
A poet could not but be gay,
in such a jocund company:
I gazed – and gazed – but little thought
what wealth the show to me had brought:

For oft, when on my couch I lie
In vacant or in pensive mood,
They flash upon that inward eye
Which is the bliss of solitude;
And then my heart with pleasure fills,
And dances with the daffodils.

Intervjuet i seg selv var interessant nok det. Det var om Andsnes selv, livet, musikken og følelsene hans rundt det hele. Det var skuffende lite pianospilling, men på et tidspunkt spilte han tre små musikksnutter, for å illustrere et eller annet poeng om musikk.

Slik snublet jeg over “The Hut on Bird’s Legs (Baba Yaga)” av Mussorgsky, en hittils totalt ukjent komponist for meg. Jeg beit meg merke i det først på grunn av tittelen, fordi jeg elsker eventyr, og Baba Yaga er en heks i russisk folkeeventyr, som har en hytte på kyllingføtter, fantastisk nok.

Men ikke bare tittelen på stykket var fabelaktig. Starten er utrolig. Den er en løpende, skrekkinngytende heksehytte. Hele stykket puster og freser og er en illsint heks og hennes syke hytte. Andsnes spilte bare bittelitt av starten, men det var nok til at jeg straks fant fram YouTube og søkte opp stykket. Dessverre fant jeg det ikke en fin versjon med bare piano, men Ravel har komponert en hel orkesterversjon. Og det var sannelig sterke saker:

It would be much truer to say that fairy land arouses a longing for he knows not what. It stirs and troubles him (to his life-long enrichment) with the dim sense of something beyond his reach and, far from dulling or emptying the actual world, gives it a new dimension of depth. He does not despise real woods because he has read of enchanted woods: the reading makes all real woods a little enchanted.

Oh yes. En bitende kald marskveld var varm og lun for meg der jeg sto helt innkapsla i mummiverden. Det tok temmelig lang tid før det gikk opp for meg at den lille brisen ikke var en fin fønvind, men et ganske iskaldt gufs. Jeg flyter fremdeles på rusen over å ha hatt to timer med sommer, i mars. Det var ganske spesielt.

Men dagens episkhet slutta neimen ikke der, for når jeg kom hjem lå det to bøker å venta på meg. To stykker. Og begge var yndlingsboka mi; Den uendelige historie. En på norsk og en på tysk. Jeg skal skrive master om boka, og må da sitere osv på tysk, derfor har jeg bestilt den tyske. Det var en veldig god unnskyldning til å gjøre noe jeg alltid har hatt lyst til, nettopp det å lese den på orginalspråket. Nå får jeg lov til å gjøre det i halvannet år til ende (høhø), for det er skolearbeid! Åh. Så jeg har tre utgaver: En norsk leseutgave (den gamle, elskede jeg har fra før av), en til å notere masterting i (den nye pocketen jeg bestilte), og den tyske, for å få lese boka slik den skal leses, og ha noe å sitere fra. Jeg har allerede begynt lesingen selvsagt, og lykken ble hakket større da jeg oppdaget at ti sider gikk relativt smertefritt fordi jeg kan boka så godt fra før av! Yay! Kanskje lærer jeg meg tysk skikkelig i prosessen. Man kan drømme.

Nå regner man jo med at det blir ikke bedre enn dette. Men håh joda! Jeg trodde hjertet mitt skulle briste i ren lykkeoverdose da jeg åpna boka og ble møtt av dette:

Antagelig litt uklart for dem som ikke kjenner boka hvorfor jeg skal bli helt svimmel av glede over å se rød og grønn skrift, men det er sånn boka skal være. Den røde skriften signaliserer Den Virkelige Verden, og den grønne signaliserer Fantásia, landet i boken Bastian sitter og leser i – som er trykt i rødt og grønt! Å trykke i to blekkfarger er dog dyrere enn å trykke i bare svart, derfor bruker de aller fleste forlag kursiv for å signalisere Bastians verden, og vanlig skrift for å signalisere Fantásia. Den nye norske jeg fikk i posten nå har faktisk ikke noe skille i det hele tatt! Det er dårlig det.

Men nå har jeg min elskede bok sånn som den skal være. På tysk, i rødt og grønt. Nå må jeg bare finne en hardcoverversjon som er innbundet i kobberfarget silke…

Det kan jeg nå. Pur lykke:

Det er så fint nå, å kunne sitte ved et bord, på en stol, og spise. Ikke ligge i en seng, ikke stå ved benken, men sette seg ned, begge føttene planta på gulvet, og spise uten å ha vondt eller være redd for å ramle overende.

Å gå på do alene. Å få lov til å dusje er himmelsk. Jeg dusja ikke på ca en måned. Jeg hadde lyst å gråte av glede når jeg endelig kunne gjøre det.

Å kunne ligge på sia, i stedet for kun på ryggen hele dagen og hele natta, i ukesvis. Å faktisk få lov til, og å få til å snu seg! Jeg sover urolig, og jeg foretrekker sove på sia. Akkurat dette aspektet ved gipsen var med andre ord temmelig slitsomt for meg. Snakk om maur i kroppen.

Å komme seg ut av senga uten hjelp. Beinet mitt måtte løftes og svinges ut av senga av noen andre, fordi gipsen var diger og uhåndterlig, og det var altfor vondt til at jeg kunne gjøre det selv. Og så, når man er ute av senga; å ikke trenge stå stille og holde seg fast i noe/noen for ikke å svime av på grunn av alt blodet som går bananas. Fantastisk.

Å slippe ringe/rope på noen for å få hjelp til alt dette med do og mat osv. Man føler seg skikkelig liten og ydmyk etterhvert, tro meg. Det hjelper ikke at jeg er typen som spiser hver tredje time, og må tilsvarende mye på do.

Å kunne gå i trapper. Første gangen jeg kom meg opp trappa uten hjelp føltes som verdens største seier. Det var dødsskummelt, med tanke på hvor lite kontroll og balanse jeg hadde, og hvor lett jeg kunne falle (jeg gikk aldri helt alene, noen var som regel bak meg, eller i det minste i nærheten), men det var så nydelig. Nå kan jeg løpe opp trappene! Og hoppe!

Å slippe være redd for at det skal skje en eller annen ulykke i løpet av natta mens alle andre sover, fordi du ikke har mulighet for å komme deg vekk eller få tak i hjelp på egenhånd. I starten hadde jeg så mye angst at det var ikke til å tro.

Å kunne gå ut, i frisk luft. Å kunne gå fritt, og raskt, uten krykker. Jeg får fremdeles vondt i foten, men jeg er fri. Det teller mest.

Det er med andre ord virkelig noe i dette klisjé med at man verdsetter kun det man mister. Jeg håper jeg aldri glemmer det. Det er ganske fint å sitte ved middagsbordet og kjenne gledesrusen komme strømmende kun fordi man sitter der.

• Tynne islag (gjerne på asfalt) som knekker så fint når du går på dem. Jeg liker is som er tynn nok til å knekke men tykk nok til å lage sånn knakende knekk best. Lyden av isbiter som knaker når du slipper dem i et glass med drikke er også fabelaktig flott.
• Lukta av nyklipt gress, bøker og solvarm hud. Det er de beste luktene i hele verden for meg. Jeg kan finne på å sitte og sniffe på mine egne armer om sommeren – noe som vitterlig ser ganske mystisk ut…
• Nye bøker. Eller bøker generelt egentlig, men nye for meg – når jeg får en bok i hendene sitter jeg ofte lenge og bare stryker på den, ser på den, lukter på den. Blir helt sitrete av å åpne en bok jeg ikke har lest før.
• Skriveblokker og penner. Jeg samler på dem. Jeg elsker dem. Jeg elsker å begynne på dem. Det er bittersøtt å avslutte dem. Jeg elsker bla i gamle skrivebøker og lese hva jeg har skrevet, både bra og dårlige tekster blir som å hilse på gamle venner.
• Ord. Ord gjør meg så ubegripelig glad (eller hissig, alt ettersom).
• At drikker blir så fantastisk annerledes med litt tilføyelser. Jeg liker ikke svart kaffe, men elsker cappuccino eller kaffe med fløte. Te med litt sukker og/eller sitron. Vann med is og litt sitron er en hel verden annerledes enn vanlig vann. Jeg liker at noe så lite gjør så stor forskjell.
• Her en dag oppdaget jeg at et lite havnebasseng hadde frosset til såpass at isen så ut som en isbre. Jeg greide knapt bevege meg vekk. Det var som å falle inn i en magisk verden.
• Å bli virkelig oppslukt av noe. Det er fabelaktig mens det pågår, selvsagt, med det er også helt nydelig å faktisk komme til overflaten av denne dypdykken igjen. Mens jeg har vært borte er det som om verden har stoppet opp sammen meg, og den starter ikke igjen før jeg er tilbake. Det er magisk.
• Gress/kornåkre som bølger i vinden. Som grønne og gule hav. Jeg blir helt fjetret.
• Å være listefri. Det er sjelden, og kanskje det er derfor jeg er så glad i å forsvinne inn i lidenskapen min så verden stopper opp, for da har jeg null lister. Og det er ren lykke det.

Dette er noen av de sære små gledene jeg har, dem mange blir litt lattermilde av å høre om. Jeg har mange mer vanlige også selvsagt. Jeg blir gjerne helt forfjamset og gråtkvalt av fargeeksploderende natur (himmel, blomster, trær, vann). Blir like forundra hver gang jeg våkner frisk, opplagt og uthvilt. Er helt vill etter god mat. Å ha en kveld fri. Gode filmer og serier, gode bøker, god musikk. Skriving og lesing er hele livet mitt og det gjør meg så lykkelig; skriver jeg noe jeg faktisk er fornøyd med blir jeg helt heliumlett i hodet, og alt virker mulig.

Jeg kunne ramset opp i all evighet, egentlig. Men det skal jeg ikke gjøre. Kanskje dere vil tilføye noe?

Jeg har hjemmeeksamen i 1700-tallslitteratur, og har fått den beste oppgaven fra det beste av alle fakultet (seriøst nerdete litteraturspøk der, la oss se hvem som tar den…)! Geeken får lov å skrive om Candide av Voltaire, og som jeg har nevnt før er jeg fryktelig glad i Voltaire. Candide er i tillegg kjempegøy, så dette er bra saker.

Voltaire er sin samtids SuperKritiker. Han er kjempegøy, og samtidig setter han søkelys på masse ting han ikke liker, og som er kjipe. Vi skulle seriøst hatt en Voltaire i dag også, for hadde han sett åssen tilstanden er nå i forhold til de tinga han ikke likte i sin samtid… ai. Uansett.

Han som har skrevet introduksjonen til boka elsker tydeligvis Voltaire like mye som meg, for forordet er skrevet skikkelig kjempegøy – nesten litt Voltairesk! Det er fantastisk. Og en av de tinga jeg lo høyest av? Det skal jeg nå dele med dere!

Forordmannen skriver litt om Optimisme-teorien til filosofen Leibniz, en av de tinga Voltaire kritiserer mest i Candide. Den går ut på at det må være en grunn til at verden er som den er, gud er perfekt, må dermed ha skapt tilnærma perfekt verden og blablabla. Det oppsummeres i (her kommer løsninga på litteraturspøken lenger oppe, for dem som lurte på den) “alt er for det beste i den beste av alle verdener”. Voltaire syns det er no tullball. Men det er ikke det som er gøyest. Herr Forordsmann skriver videre:

Finally, as to the question of man’s soul and the nature of the interaction between matter and spirit, Leibniz (…) posited the existence of what he called monads, spiritual units which were in perfect, divinely “pre-established” harmony with the material universe in the manner of two clocks keeping perfect time with each other.

Voltaire thought this completely daft.

Er det rart jeg elsker Voltaire? Og nå også Herr Forordsmann! At hjemmeeksamen kunne være så gøy skulle en aldri tru…

De øverste fire har jeg lest allerede. De var knall alle som en. I am Legend leste jeg i går, hiih. Anbefales til science fiction-elskere. Neverwhere anbefales til alle, nydelige boka. I tillegg til den bunken der har jeg kjøpt disse to, som ikke lar seg… øh, bunkifisere:

Er totalt avhengig av barnebøker, mmmm. Begge to er topp.

Men geeker kjøper jo ikke bare bøker over nett, hallo. Noe av det koseligste som finnes er jo å gå i en bokhandel i timesvis, og bare kikke på bøker, ta på dem, bla litt i dem. En gang, da jeg begynte å oppdage hvor mye jeg elsker science fiction, satt jeg ved engelskseksjonen på ARK på Torget (som fremdeles er fantastisk, jeg kjøper nesten alle bøkene mine der) i en halvtime. Det var bare meg i butikken. Butikkmannen kikka lattermild på meg, der jeg satt på knær og leste vaskeseddel på vaskeseddel. Jeg hadde armene fulle av bøker når jeg endelig kom til disken, og han spurte leende om jeg hadde funnet noe jeg likte. Vi endte opp med å prate bøker og sf i et kvarter. Herlig. Så virkelige butikker er deilige saker det også (dette er tålelig lite til meg å være på noen måneder, og pensumbøker er igjen ikke tatt med):

Leste nylig The Old Man and The Sea, og jeg hadde lyst å sparke meg selv for ikke å ha lest den tidligere, for boka var noe av det beste jeg har lest. Så det blir mer Hemingway på meg med tiden. This Book Does Not Exist måtte jeg selvsagt ha. Alle bokelskere burde skjønne det. Det er en bok om filosofiske paradokser og eksperimenter.

Jeg tror jeg har noen fler liggende rundt omkring, blant annet Pride and Prejudice and Zombies, men kommer ikke på hvor de er i farta. Dette var de som lå mest lett tilgjengelig i nattbordsskuffene mine. Og jeg har selvsagt et par til på vei i posten…

Og hva er det som møter meg når jeg trekker fra gardina? RIM PÅ PLENA! I starten av oktober hadde vi liten snøstorm her. Da var jeg bitter. Det var kaldt og slaps overalt. Gjørmete. Nå derimot, er det sent i oktober, det er tørt, himmelen er isblå, og det er RIM på plena. Nå begynner jeg glede meg til jul og snø. Snømennesker, lange turer, snøballkrig, masse nydelige bilder, ren og skjær glede. Åh. Det er lenge siden jeg har våkna riktig så glad, for oioioi så vakkert det er ute nå.

Jeg lurer på om det er ei sonette som ligger der ute?