Akkurat nå satt jeg og skreiv på kjøkkenet, og mamma kom inn for å lage seg lunsj. Hun åpner kjøleskapsdøra, og lurer på hvorfor i alle dager det ligger en eneste enslig plomme der inne (når alle de andre ligger i fruktfatet).

Jeg skylder på William Carlos Williams:

This Is Just To Say

I have eaten
the plums
that were in
the icebox

and which
you were probably
saving
for breakfast

Forgive me
they were delicious
so sweet
and so cold

–

Plommer skal være kalde.

Vi har fått en tålelig liten (smal) leilighet. Det er en studentleilighet, så de veggene skal være sånn, umalt betong og finér. Jeg liker betongen. Jeg begynner å venne meg på finéren. Vi har planer om å fylle opp med planter, så det blir tre, stein og trær. Det vil si: en liten skog.

Det blir en del rot, når man flytter. Det hører liksom med:

Men det er ikke så lett å la være rote, når man ikke har så mange steder å gjøre av rotet – når alt man har av flater er et bittelite bord, noen få benkeplater, og senga (de to første dagene hadde vi bord, men ikke stoler, og heller ingen sofa (det har vi enda ikke skaffet) så måltidene ble spist i senga).

Det hjelper selvsagt på både rot og humør å ha høyteknologiske vidundre som vaskemaskin (en livredder dette, for studenter som hater oppvask), skikkelig stekeovn, mikrobølgeovn, og sist, men ikke minst, et kjøleskap som har ørtenførten funksjoner, og til og med informerer oss om hvor kaldt det er der inne:

(Trenger jeg vite hvor kaldt det er i kjøleskapet mitt?)

Dette spørsmålet har jeg spurt meg selv flere ganger den siste uken (det er bare tull å ringe noen som faktisk kan svare på nevnte spørsmål). Studentbyen vår er ikke en gang på listen over de som har vaskerier. Så vi må snart ut på utforskningsferd, for det fylles jo selvsagt opp med rot i skittentøyskurven også – som forøvrig var det første vi kjøpte sammen. Jepp. Skittentøyskurv. Og søppelbøtte. Alt det rare man ikke tenker over at trengs i ny heim altså…

Inngangsdøren vår har et digert vindu i seg, så aaaalle som går forbi kan se oss. Og de kikker inn også, selvfølgelig. Det gjør jo vi også, når vi går forbi deres dører, det sier seg selv.

Leiligheten er såpass liten og smal at vi er nødt til å velge ut med hard hånd hva som får bli med. Foreløpig har jeg kun de to viktigste bøkene mine med meg. Kun to bøker. To. Ja, bare to. Jeg lider.

Men så er ikke alt det der så veldig farlig uansett, for livet – det er herlig.

Siden jeg i bursdagsgave nylig fikk meg verdens lekreste Nikon D3000 speilreflekskamera har jeg flydd rundt og tatt bilder i hytt og gevær. Lillesøster har villig vekk stilt opp som forsøkskanin. “Hva gjør denne innstillinga her? Lese manualer er for pyser! Lillesøster, stå der!” etc. Det har vært gøy. Så nå blir det bildeblogg igjen, yay!

For geeken leser. Maaasse. Nå er ikke dette uvanlig, men på litteraturmaster er det litt ekstra mye lesing (spesielt når jeg i tillegg til pensum tar meg tid til å ligge til fire om morran og lese ikke-pensum… lalala). Anyway, point in case:

Og hva trår til for å hjelpe geeken komme gjennom all lesinga? Kaffe? Cola? Sjokolade? Ritalin? Neinei. Her i gården går det i TE. Te i bøtter og spann, og verdens søteste kanner og kopper:

Mmm te og litterære kopper og pensumbøker på geledd i bakgrunnen. Motivasjonsfaktorer dette, nå når jeg må lese hundrevis av sider med løsark fordi ikke alle bøkene i det ene faget mitt er tilgjengelig lenger, så vi har måttet bruke masse tid, svette, bannord og penger på å kopiere ørtenførten sider. Vet dere hvor utrolig vanskelige matere på kopimaskiner kan være? Hvor gøy det er å få en bunke helt svarte eller helt hvite ark? Har jeg nevnt at jeg foretrekker bøker? At jeg hater løsark? Arg.

Da kommer teen inn og er min store livredder. Alt ordner seg med te. Og litt pauseblogging selvsagt…

Back to the grindstone! Ka-pish!