Flytter

…og det er ikke bare-bare.

Vi har fått en tålelig liten (smal) leilighet. Det er en studentleilighet, så de veggene skal være sånn, umalt betong og finér. Jeg liker betongen. Jeg begynner å venne meg på finéren. Vi har planer om å fylle opp med planter, så det blir tre, stein og trær. Det vil si: en liten skog.

Det blir en del rot, når man flytter. Det hører liksom med:

Men det er ikke så lett å la være rote, når man ikke har så mange steder å gjøre av rotet – når alt man har av flater er et bittelite bord, noen få benkeplater, og senga (de to første dagene hadde vi bord, men ikke stoler, og heller ingen sofa (det har vi enda ikke skaffet) så måltidene ble spist i senga).

Det hjelper selvsagt på både rot og humør å ha høyteknologiske vidundre som vaskemaskin (en livredder dette, for studenter som hater oppvask), skikkelig stekeovn, mikrobølgeovn, og sist, men ikke minst, et kjøleskap som har ørtenførten funksjoner, og til og med informerer oss om hvor kaldt det er der inne:

(Trenger jeg vite hvor kaldt det er i kjøleskapet mitt?)

Dette spørsmålet har jeg spurt meg selv flere ganger den siste uken (det er bare tull å ringe noen som faktisk kan svare på nevnte spørsmål). Studentbyen vår er ikke en gang på listen over de som har vaskerier. Så vi må snart ut på utforskningsferd, for det fylles jo selvsagt opp med rot i skittentøyskurven også – som forøvrig var det første vi kjøpte sammen. Jepp. Skittentøyskurv. Og søppelbøtte. Alt det rare man ikke tenker over at trengs i ny heim altså…

Inngangsdøren vår har et digert vindu i seg, så aaaalle som går forbi kan se oss. Og de kikker inn også, selvfølgelig. Det gjør jo vi også, når vi går forbi deres dører, det sier seg selv.

Leiligheten er såpass liten og smal at vi er nødt til å velge ut med hard hånd hva som får bli med. Foreløpig har jeg kun de to viktigste bøkene mine med meg. Kun to bøker. To. Ja, bare to. Jeg lider.

Men så er ikke alt det der så veldig farlig uansett, for livet – det er herlig.

Om spiselige blomster og sånn

Jeg bor på en haug. Nesten øverst (men bare nesten). Så:

Den haugen er dekt i trær. Så:

Jeg gikk tur i dag, og fant ut at jeg ville forsøke meg ned bratte skrenter, fra nevnte haug, som jeg pleide praktisk talt hoppe ned da jeg var liten. Jeg tenkte: Nå faller jeg. Så falt jeg:

I et bittelite skogholt fant jeg noe jeg elsket da jeg var liten. Spiselige blomster. Jeg tok med noen hjem for å ta bilde av:

På hjemveien møtte jeg på en liten gutt som hoppet og sprang rundt på en eng og pratet med noen jeg ikke kunne se. Han klatret opp på et gjerde og begynte balansere. Og mens jeg sto og balanserte på fortauskanten, og han på gjerdet sitt, så vi på hverandre, i to sekunder. Så hoppet han ned og forsvant.

Jeg gikk forbi en bukett halvvisne blomster, bundet sammen av en annen blomst, som lå på gelenderet til en overgang over en vei. Midt på overgangen fikk jeg lyst å leke Brummpinner.

Det landet et glinsende, mørkegrønn bille på meg.

Jeg så en vott trædd på en strømboks. Det satt en diger edderkopp på votten, og solet seg.

Det landet en bitteliten, oval flue på brilleglasset mitt. Jeg måtte blåse på den for å få den til å fly videre.

Jeg plukket en ny bukett spiselige blomster i skogholtet. Og spiste dem.

Skyene ble plutselig romskip og hvaler.

Neste gang tar jeg kanskje med kamera, og dokumenterer alle stedene jeg fant. Alle tingene jeg så.

Men så igjen, kanskje ikke. Kanskje legger jeg igjen både mobil, nøkler, musikk og penger, og løper ut i solskinnet, med spiselige blomster i tankene og grønske på knærne.

Derren Brown

Jeg har i det siste sittet i timesvis på YouTube og sett på videoer. Hvorfor? Fordi jeg gjennom denne bloggposten av AL Kennedy snublet over Derren Brown (forøvrig en flott bloggpost, som anbefales).

Derren Brown er magisk. Han er utrolig. Gjennom sublime beskjeder får han hele folkemengder til å gjøre en bevegelse samtidig, han tryller vekk kort på de sprøeste måter, han forutser hva folk vil gjøre, han vinner alltid i stein saks papir.

Han gir reklamemennesker en smak av egen medisin (hurra!):

Han gir Stephen Fry totalt hakeslepp:

Og han avslører triksene sine, han holder beinhardt på at han IKKE er synsk, bare årvåken, flink til å lese mennesker, fordi vi alltid er så veldig forutsigbare. Han kjenner psykologien bak hvordan folk fungerer. Og så viser han hvordan det gjøres.

Han sier han ikke er magisk. Og det gjør ham så veldig, veldig magisk.

Ingen påskeliljer her,

men mange, mange skyer, en fjord, en kveldssommerhimmel og, ja, et hjerte som fylles av det hele.

William Wordsworth: I Wandered Lonely as a Cloud

I wandered lonely as a cloud
That floats on high o’er vales and hills,
When all at once I saw a crowd,
A host of golden daffodils;
Beside the lake, beneath the trees,
Fluttering and dancing in the breeze.

Continuous as the stars that shine
and twinkle on the Milky Way,
They stretched in never-ending line
along the margin of a bay:
Ten thousand saw I at a glance,
tossing their heads in sprightly dance.

The waves beside them danced; but they
Out-did the sparkling waves in glee:
A poet could not but be gay,
in such a jocund company:
I gazed – and gazed – but little thought
what wealth the show to me had brought:

For oft, when on my couch I lie
In vacant or in pensive mood,
They flash upon that inward eye
Which is the bliss of solitude;
And then my heart with pleasure fills,
And dances with the daffodils.

Eventyrlig musikk

I morgentidlig reiser jeg til Amsterdam, og har følgelig nok reisefeber til ikke å greie sove, på tross av at jeg må opp fem-halv seks. Derfor sitter jeg og leser, surfer på nett og ser på tv. Jeg ser egentlig aldri på tv, men er glad jeg gjorde det i dag, for på svensk tv gikk det et intervju med Leif Ove Andsnes, som er en av verdens beste pianister, en jeg virkelig har sansen for. Han spiller Beethoven så vakkert at jeg får lyst til å gråte eller le av glede. Noen ganger begge deler.

Intervjuet i seg selv var interessant nok det. Det var om Andsnes selv, livet, musikken og følelsene hans rundt det hele. Det var skuffende lite pianospilling, men på et tidspunkt spilte han tre små musikksnutter, for å illustrere et eller annet poeng om musikk.

Slik snublet jeg over “The Hut on Bird’s Legs (Baba Yaga)” av Mussorgsky, en hittils totalt ukjent komponist for meg. Jeg beit meg merke i det først på grunn av tittelen, fordi jeg elsker eventyr, og Baba Yaga er en heks i russisk folkeeventyr, som har en hytte på kyllingføtter, fantastisk nok.

Men ikke bare tittelen på stykket var fabelaktig. Starten er utrolig. Den er en løpende, skrekkinngytende heksehytte. Hele stykket puster og freser og er en illsint heks og hennes syke hytte. Andsnes spilte bare bittelitt av starten, men det var nok til at jeg straks fant fram YouTube og søkte opp stykket. Dessverre fant jeg det ikke en fin versjon med bare piano, men Ravel har komponert en hel orkesterversjon. Og det var sannelig sterke saker:

Fortrollede skoger

Fra essayet On Three Ways of Writing for Children av C. S. Lewis:

It would be much truer to say that fairy land arouses a longing for he knows not what. It stirs and troubles him (to his life-long enrichment) with the dim sense of something beyond his reach and, far from dulling or emptying the actual world, gives it a new dimension of depth. He does not despise real woods because he has read of enchanted woods: the reading makes all real woods a little enchanted.

Pur lykke

Dagen i dag har vært ganske så episk. Etter en lang skoledag dro jeg på kafé og spiste god mat og drakk cappuccino mens jeg leste Trollmannens hatt av Tove Jansson. Jeg elsker Jansson. Har jeg nevnt det før? Eeelsker. I alle fall så forsvant to timer på det viset, fordi jeg ikke greide legge fra meg boka før jeg hadde lest hele. Det som var litt ekstra flott denne gangen – ved siden av alt som alltid er flott med Jansson – var at jeg ble helt sommer i hodet mitt mens jeg leste. Alle bekymringer seilte rolig avgårde, og på slutten av boka, en sen augustkveld feiret slik bare mummier kan feire dem, var jeg helt fortryllet. Såpass fortryllet at når jeg vandra ør og glad ut av kaféen for å finne en buss glemte jeg helt å tulle skjerfet rundt meg, glemte lukke jakka, og mens jeg sto og venta på grønn mann kikka jeg på den røde og gyldne himmelen rundt meg og tenkte hvor fint det var med slike sensommerkvelder.

Oh yes. En bitende kald marskveld var varm og lun for meg der jeg sto helt innkapsla i mummiverden. Det tok temmelig lang tid før det gikk opp for meg at den lille brisen ikke var en fin fønvind, men et ganske iskaldt gufs. Jeg flyter fremdeles på rusen over å ha hatt to timer med sommer, i mars. Det var ganske spesielt.

Men dagens episkhet slutta neimen ikke der, for når jeg kom hjem lå det to bøker å venta på meg. To stykker. Og begge var yndlingsboka mi; Den uendelige historie. En på norsk og en på tysk. Jeg skal skrive master om boka, og må da sitere osv på tysk, derfor har jeg bestilt den tyske. Det var en veldig god unnskyldning til å gjøre noe jeg alltid har hatt lyst til, nettopp det å lese den på orginalspråket. Nå får jeg lov til å gjøre det i halvannet år til ende (høhø), for det er skolearbeid! Åh. Så jeg har tre utgaver: En norsk leseutgave (den gamle, elskede jeg har fra før av), en til å notere masterting i (den nye pocketen jeg bestilte), og den tyske, for å få lese boka slik den skal leses, og ha noe å sitere fra. Jeg har allerede begynt lesingen selvsagt, og lykken ble hakket større da jeg oppdaget at ti sider gikk relativt smertefritt fordi jeg kan boka så godt fra før av! Yay! Kanskje lærer jeg meg tysk skikkelig i prosessen. Man kan drømme.

Nå regner man jo med at det blir ikke bedre enn dette. Men håh joda! Jeg trodde hjertet mitt skulle briste i ren lykkeoverdose da jeg åpna boka og ble møtt av dette:

Antagelig litt uklart for dem som ikke kjenner boka hvorfor jeg skal bli helt svimmel av glede over å se rød og grønn skrift, men det er sånn boka skal være. Den røde skriften signaliserer Den Virkelige Verden, og den grønne signaliserer Fantásia, landet i boken Bastian sitter og leser i – som er trykt i rødt og grønt! Å trykke i to blekkfarger er dog dyrere enn å trykke i bare svart, derfor bruker de aller fleste forlag kursiv for å signalisere Bastians verden, og vanlig skrift for å signalisere Fantásia. Den nye norske jeg fikk i posten nå har faktisk ikke noe skille i det hele tatt! Det er dårlig det.

Men nå har jeg min elskede bok sånn som den skal være. På tysk, i rødt og grønt. Nå må jeg bare finne en hardcoverversjon som er innbundet i kobberfarget silke…

Sære gleder 2

Å være gipsa opp til midt på låret er i seg selv ganske kjipe greier. Spesielt når du ikke har lov å bevege på deg. Jeg kjeda meg temmelig lite, siden mye av det jeg liker er stillesittende aktiviteter – men livet består slettes ikke av mest hvordan-jage-vekk-kjedsomheten momenter. Å neida. Livet består av masse ting du må gjøre. Disse tingene kunne jeg ikke gjøre da jeg var såpass invalidisert at jeg ikke hadde lov å stå/sitte oppreist lenge av gangen.

Det kan jeg nå. Pur lykke:

Det er så fint nå, å kunne sitte ved et bord, på en stol, og spise. Ikke ligge i en seng, ikke stå ved benken, men sette seg ned, begge føttene planta på gulvet, og spise uten å ha vondt eller være redd for å ramle overende.

Å gå på do alene. Å få lov til å dusje er himmelsk. Jeg dusja ikke på ca en måned. Jeg hadde lyst å gråte av glede når jeg endelig kunne gjøre det.

Å kunne ligge på sia, i stedet for kun på ryggen hele dagen og hele natta, i ukesvis. Å faktisk få lov til, og å få til å snu seg! Jeg sover urolig, og jeg foretrekker sove på sia. Akkurat dette aspektet ved gipsen var med andre ord temmelig slitsomt for meg. Snakk om maur i kroppen.

Å komme seg ut av senga uten hjelp. Beinet mitt måtte løftes og svinges ut av senga av noen andre, fordi gipsen var diger og uhåndterlig, og det var altfor vondt til at jeg kunne gjøre det selv. Og så, når man er ute av senga; å ikke trenge stå stille og holde seg fast i noe/noen for ikke å svime av på grunn av alt blodet som går bananas. Fantastisk.

Å slippe ringe/rope på noen for å få hjelp til alt dette med do og mat osv. Man føler seg skikkelig liten og ydmyk etterhvert, tro meg. Det hjelper ikke at jeg er typen som spiser hver tredje time, og må tilsvarende mye på do.

Å kunne gå i trapper. Første gangen jeg kom meg opp trappa uten hjelp føltes som verdens største seier. Det var dødsskummelt, med tanke på hvor lite kontroll og balanse jeg hadde, og hvor lett jeg kunne falle (jeg gikk aldri helt alene, noen var som regel bak meg, eller i det minste i nærheten), men det var så nydelig. Nå kan jeg løpe opp trappene! Og hoppe!

Å slippe være redd for at det skal skje en eller annen ulykke i løpet av natta mens alle andre sover, fordi du ikke har mulighet for å komme deg vekk eller få tak i hjelp på egenhånd. I starten hadde jeg så mye angst at det var ikke til å tro.

Å kunne gå ut, i frisk luft. Å kunne gå fritt, og raskt, uten krykker. Jeg får fremdeles vondt i foten, men jeg er fri. Det teller mest.

Det er med andre ord virkelig noe i dette klisjé med at man verdsetter kun det man mister. Jeg håper jeg aldri glemmer det. Det er ganske fint å sitte ved middagsbordet og kjenne gledesrusen komme strømmende kun fordi man sitter der.

Sære gleder

Siden forrige post var så depressiv, så tenkte jeg en motpart var nødvendig. Det er vel temmelig klisjé dette med små gleder, men de er jo så fine, nettopp fordi de er gleder! Og siden jeg er litt sær vil jeg ha en post med sære ting jeg elsker. Here we go:

  • Tynne islag (gjerne på asfalt) som knekker så fint når du går på dem. Jeg liker is som er tynn nok til å knekke men tykk nok til å lage sånn knakende knekk best. Lyden av isbiter som knaker når du slipper dem i et glass med drikke er også fabelaktig flott.
  • Lukta av nyklipt gress, bøker og solvarm hud. Det er de beste luktene i hele verden for meg. Jeg kan finne på å sitte og sniffe på mine egne armer om sommeren – noe som vitterlig ser ganske mystisk ut…
  • Nye bøker. Eller bøker generelt egentlig, men nye for meg – når jeg får en bok i hendene sitter jeg ofte lenge og bare stryker på den, ser på den, lukter på den. Blir helt sitrete av å åpne en bok jeg ikke har lest før.
  • Skriveblokker og penner. Jeg samler på dem. Jeg elsker dem. Jeg elsker å begynne på dem. Det er bittersøtt å avslutte dem. Jeg elsker bla i gamle skrivebøker og lese hva jeg har skrevet, både bra og dårlige tekster blir som å hilse på gamle venner.
  • Ord. Ord gjør meg så ubegripelig glad (eller hissig, alt ettersom).
  • At drikker blir så fantastisk annerledes med litt tilføyelser. Jeg liker ikke svart kaffe, men elsker cappuccino eller kaffe med fløte. Te med litt sukker og/eller sitron. Vann med is og litt sitron er en hel verden annerledes enn vanlig vann. Jeg liker at noe så lite gjør så stor forskjell.
  • Her en dag oppdaget jeg at et lite havnebasseng hadde frosset til såpass at isen så ut som en isbre. Jeg greide knapt bevege meg vekk. Det var som å falle inn i en magisk verden.
  • Å bli virkelig oppslukt av noe. Det er fabelaktig mens det pågår, selvsagt, med det er også helt nydelig å faktisk komme til overflaten av denne dypdykken igjen. Mens jeg har vært borte er det som om verden har stoppet opp sammen meg, og den starter ikke igjen før jeg er tilbake. Det er magisk.
  • Gress/kornåkre som bølger i vinden. Som grønne og gule hav. Jeg blir helt fjetret.
  • Å være listefri. Det er sjelden, og kanskje det er derfor jeg er så glad i å forsvinne inn i lidenskapen min så verden stopper opp, for da har jeg null lister. Og det er ren lykke det.

Dette er noen av de sære små gledene jeg har, dem mange blir litt lattermilde av å høre om. Jeg har mange mer vanlige også selvsagt. Jeg blir gjerne helt forfjamset og gråtkvalt av fargeeksploderende natur (himmel, blomster, trær, vann). Blir like forundra hver gang jeg våkner frisk, opplagt og uthvilt. Er helt vill etter god mat. Å ha en kveld fri. Gode filmer og serier, gode bøker, god musikk. Skriving og lesing er hele livet mitt og det gjør meg så lykkelig; skriver jeg noe jeg faktisk er fornøyd med blir jeg helt heliumlett i hodet, og alt virker mulig.

Jeg kunne ramset opp i all evighet, egentlig. Men det skal jeg ikke gjøre. Kanskje dere vil tilføye noe?

Hjemmeeksamen, aka: mer Voltaire!

Eksamenstiden er over oss. I alle fall dem av oss som har eksamen langt inn i advendtstida…

Jeg har hjemmeeksamen i 1700-tallslitteratur, og har fått den beste oppgaven fra det beste av alle fakultet (seriøst nerdete litteraturspøk der, la oss se hvem som tar den…)! Geeken får lov å skrive om Candide av Voltaire, og som jeg har nevnt før er jeg fryktelig glad i Voltaire. Candide er i tillegg kjempegøy, så dette er bra saker.

Voltaire er sin samtids SuperKritiker. Han er kjempegøy, og samtidig setter han søkelys på masse ting han ikke liker, og som er kjipe. Vi skulle seriøst hatt en Voltaire i dag også, for hadde han sett åssen tilstanden er i forhold til de tinga han ikke likte i sin samtid… ai. Uansett.

Han som har skrevet introduksjonen til boka elsker tydeligvis Voltaire like mye som meg, for forordet er skrevet skikkelig kjempegøy – nesten litt Voltairesk! Det er fantastisk. Og en av de tinga jeg lo høyest av? Det skal jeg nå dele med dere!

Forordmannen skriver litt om Optimisme-teorien til filosofen Leibniz, en av de tinga Voltaire kritiserer mest i Candide. Den går ut på at det må være en grunn til at verden er som den er, gud er perfekt, må dermed ha skapt tilnærma perfekt verden og blablabla. Det oppsummeres i (her kommer løsninga på litteraturspøken lenger oppe, for dem som lurte på den) “alt er for det beste i den beste av alle verdener”. Voltaire syns det er no tullball. Men det er ikke det som er gøyest. Herr Forordsmann skriver videre:

Finally, as to the question of man’s soul and the nature of the interaction between matter and spirit, Leibniz (…) posited the existence of what he called monads, spiritual units which were in perfect, divinely “pre-established” harmony with the material universe in the manner of two clocks keeping perfect time with each other.

Voltaire thought this completely daft.

Er det rart jeg elsker Voltaire? Og nå også Herr Forordsmann! At hjemmeeksamen kunne være så gøy skulle en aldri tru…