Category Archives: Litteratur

Roman

Posted on by
18

Etter en irriterende lang periode med skrivetørke har jeg endelig skrevet ferdig første utkastet til romanen jeg begynte på under NaNoWriMo.

La meg bare poengtere det en gang til:

Jeg har skrevet en roman.

Det ble mye dansing og hopping og hyling her i sted. Den harde realiteten er dog det faktum at det er et førsteutkast, og det er dårlig. Når jeg sier dårlig er ikke det noen form for falsk ydmykhet. Det er elendig. Det har svakt skrevne karakterer, dårlig forklart og forankret magi, en dårlig utarbeidet verden, det et stappet fullt av ulogiskheter og motsigelser, og på et punkt midt i romanen dropper jeg å skrive om en karakter (jeg glemte at jeg hadde den med…) så denne bare forsvinner uten noen grunn. Plottet er svakt og klisjé. Boken er skrevet i en undersjanger jeg egentlig ikke er særlig fan av – quest-fantastikk som involverer masse reising. Jeg hater reiselitteratur… (og vi trenger et bedre norsk ord for quest enn søken, hallo.) Så nå har jeg to valg – enten forsøke å arbeide med det jeg allerede har i redigeringsprosessen – eller stryke hele greia, planlegge et nytt og bedre utkast, og begynne på nytt. Eller bare stryke alt og skrive en helt ny roman.

Men poenget er likevel:

Jeg har skrevet (nesten) 70,000 ord (151 sider) med sammenhengende historie, som har flere karakterer, som spenner over et større tidsrom, og har et tydelig, gjenkjennelig plott, en start, en midt og en slutt (som jeg liker! slutten er fin!).

Det var noe jeg trodde jeg ikke hadde i meg. Noe jeg trodde var umulig. Og nå er det gjort.

Plutselig er alt mulig.

NaNoWriMo

Posted on by
8

NaNoWriMo – National Novel Writing Month (som egentlig er veldig International) – er noe jeg har hatt lyst til å være med på siden jeg hørte om det for første gang, i 2003. Men jeg har aldri hatt tid. Før nå.

NaNoWriMo er et fenomen startet av Chris Baty som går ut på noe så enkelt – og likevel så vanskelig – som å skrive 50 000 ord på en måned. En liten roman altså. Eller, det vil si, førsteutkastet til en roman. Hovedpoenget med NaNo er nemlig dette: Alle sier de går rundt med en roman i magen. I november skal en hive seg med hundretusenvis av andre rundt omkring i verden som gjør det samme, og skrive romanen sin.

Det er en massivt populær greie, og jeg har, som sagt, hatt lyst å være med i årevis. Hvert år har oktober kommet rullende, jeg har sett på fagmengden min, på jobbingen jeg har, på alle eksamene jeg har, og gått med på at nei, jeg har ikke tid dette året heller.

Men i år. I år har jeg tid. Masteroppgaven min er ferdig (leveres i morgen!!), og jeg har planlagt et plott og et karaktergalleri til denne romanen min siden september. Egentlig kan en vel si at dette er noe jeg har planlagt siden 2003.

Hvorfor hiver så den minimalistiske diktskriveren seg med på dette? Nettopp fordi jeg er en minimalistisk diktskriver. Jeg har alltid gått rundt med en idé om at jeg ikke kan å skrive langt. Jeg har skrevet noen få (dårlige) noveller, og har påbegynte romaner og idéer i hopetall, men jeg har aldri kommet lenger enn 15-20 sider. Og det har vært helt elendige, plottløse, døde saker.

Men denne gangen skulle jeg gå i gang med dødsforakt. Jeg var ganske sikker på at jeg ikke kom til å komme i mål på de 50 000 ordene, men hovedsaklig anså jeg dette som ganske enkel skrivetrening. Skrive mye, skrive hver dag, skrive uten å redigere. Jeg har verdens strengeste, styggeste indre kritiker, men denne måneden er hun bastet, bundet og kneblet etter alle kunstens regler. Litt av greia er at for å komme gjennom 50 000 ord kan du ikke begynne å tvile på deg selv. Og jeg begynner alltid å tvile på meg selv når jeg leser gjennom skrivingen min. Så denne måneden skulle jeg ikke lese noe. Jeg skulle planlegge karakterer, scener, plott, ha et visst blikk framover, og notere hva som har skjedd for å kunne komme meg videre.

Per 13.11.11, klokken 22:44, har jeg:

37,579 ord. I dokumentet mitt er det 83 sider.

Litt over 12,000 ord til, og jeg er ferdig. Da har jeg “vunnet”. Og måneden er ikke halvferdig en gang. Men romanen min er ikke over halvveis, plottet mitt har mye igjen. Jeg har nå begynt å sikte meg inn på 70 000 innen utgangen av november…

Det er et fantastisk konsept. Jeg skriver som en gal. Noterer som en gal. Planlegger som en gal. Jeg hiver alle gøye ting, konsepter og karakterer jeg kan tenke meg inn i romanen min, og bare skriver. Medusa er med. En fe som er ond. En hovedperson som er jente og som er sterk og modig (noe som generelt mangler fra sjangeren ungdomsfantastikk). Jeg skriver det jeg selv har lyst å lese. Snur opp ned på myter, og har et vilt og fargesprakende plott med fæle skurker og masse monstre og flotte vennskap. Selve skrivingen er ikke særlig sterk – jeg ser meg som sagt aldri tilbake – men redigere, det gjør en i desember. I november skal det produseres tekst!

Og jeg gjør knapt nok noe annet. Stakkars Martin får hodet bitt av seg dersom han våger å forstyrre meg mens tastaturet praktisk talt ryker under fingrene mine. Den eneste grunnen til at denne bloggposten skrives er fordi jeg har skrevet nesten 10 000 ord på et par dager, og er sliten, og planlegger hvordan karakterene skal komme seg fra den scenen de er i, til den neste. Jeg tenker kun på romanen. Skriver ned scener og karakterer og planlegger, og det er. Så. Gøy. Det er den beste opplevelsen jeg har hatt på årevis.

Jeg har i tillegg opplevd den ene myten som jeg alltid har misunt alle forfattere som forteller om den: Karakterene mine har tatt over historien. De har totalt kapret den, og jeg får bare lov til å se på og skrive ned det de gjør. Jeg får komme med forslag til retning, og håpe på at de i det minste halvveis holder seg til plottet jeg har satt i gang, men utenom det? Jeg er tilskuer. Og det er verdens artigste opplevelse. Her en morgen hadde jeg stått opp klokken fire om morgenen (frivillig!) for å skrive (før skole og jobb, det ga fullstendig mening for meg, ville jo ikke ha tid til å skrive senere på dagen), og hadde plassert karakterene mine i en skog. Plutselig hoppet det grønnkledde, ninja-aktige skapninger ut av buskene. Og jeg ble like overrasket som karakterene mine. Jeg tenkte helt seriøst “Ninjaer!? Hvor i himmelens navn kom de fra!?” Og mens karakterene mine løp som piska skinn gjennom skogen skrev jeg så fort jeg greide for å vite hva som skjedde. Det var ærlig talt noe av det mest sinnssvake jeg har vært med på. Og Medusa var nødt å forklare hovedkarakteren min (og meg) hvem disse ninjalignende skapningene var og hvor de kom fra.

Jeg kommer til å anbefale NaNo til alle jeg kjenner som har lyst til å skrive roman. Det er en vidunderlig opplevelse. Det er slikt et herlig fellesskap på NaNo-forumene, og på twitter, og å snakke med noen som holder på med det er som å dele en vidunderlig og herlig hemmelighet.

Det beste med det er kanskje dette: Jeg liker romanen min. Det er nesten en litt fy-fy ting å si, for NaNo-romaner er, nettopp fordi de skrives så fort, dårlige, grove førsteutkast. Men jeg driter i det. Jeg liker romanen min, dårlige setninger og plotthull og halvferdige karakterer til tross. Den skal redigeres herifra og inn i himmelen når desember kommer. Så den virkelig kan skinne.

Vintertid

Posted on by
4

Siden klokkene nå har blitt skrudd en time tilbake, tenkte jeg det passet med et dikt om akkurat det. Som også inneholder så mye mer – som all god poesi gjør.

Mean time

The clocks slid back an hour
and stole light from my life
as I walked through the wrong part of town,
mourning our love.

And, of course, unmendable rain
fell to the bleak streets
where I felt my heart gnaw
at all our mistakes.

If the darkening sky could lift
more than one hour from this day
there are words I would never have said
nor have heard you say.

But we will be dead, as we know,
beyond all light.
These are the shortened days
and the endless nights.

- Carol Ann Duffy

Skriveprosess

Posted on by
13

Når det kommer til skriving er det en ting jeg liker spesielt godt: Å se utviklingen av en tekst, både egne og andres. Da jeg leste Sylvia Plaths dagbøker var det favorittbitene mine: De som omhandlet skrivingen hennes, der jeg kunne kjenne igjen diktene hun var i ferd med å skrive, før hun hadde skrevet dem. Jeg kunne skimte prosessen hennes. Få ting er så spennende.

Jeg liker å se den samme prosessen hos meg selv. Alle førsteutkastene til diktene mine skrives i en skrivebok som jeg alltid har med meg. Dersom jeg syns et førsteutkast har potensiale, skriver jeg kommentarer til meg selv med blyant. Stryker ut linjer. Skriver ned nye. Om det fremdeles har potensiale skrives det inn i et diktdokument på dataen, hvor det jobbes og flikkes med helt til jeg er fornøyd. Prosessen er noen ganger tydeligere enn andre. Noen ganger bruker jeg kun et par linjer fra et førsteutkast, og stryker resten. Noen ganger bruker jeg en idé, men skriver helt om. Noen ganger blir bare et par ord byttet ut.

Det siste diktet jeg jobbet med nå var et av disse som kun hadde noen få brukbare linjer og idéer. Det var et dikt som ikke ville noen steder. Helt til det plutselig ville et sted. Og det var så merkverdig kraftig forandring at jeg fikk lyst å blogge om det.

Dette er med andre ord for de som er som meg, og ikke bare liker diktene i seg selv, men også skriveprosessen bak, som ofte virker så magisk og utilnærmelig, når en kun leser ferdig tekst.

I skriveboka mi, 18.10 begynte jeg med en linje, tatt fra sangen “Get What’s Coming” av Rival Sons. Sånn begynner mange av diktene mine; jeg aner ikke hva jeg selv har lyst å skrive, så jeg begynner bare et sted, med det mest tilgjengelige. Denne gangen var utgangspunktet linjen “You could’ve been a doctor, but at least you’re not a preacher.”, som hos meg ble:

Er i alle fall ikke en prest,
og heller ikke en lege,

men det er jo ikke linjer jeg kan bruke. Det smaker for mye av plagiat for min del. Jeg begynte å spekulere på hva andre ting jeget ikke var, noe som ledet til:

minst av alt et dyr,
men skulle gjerne

hatt vinger, eller gjeller:
Vannets vinger.

Her likte jeg tanken. Idéen om at en vil ha vinger er klisjé; å ha gjeller er mindre brukt (såvidt jeg vet). Plutselig ble det et “vått” dikt i hodet mitt. Noe som ledet til:

Suger i meg skyene
og tåken, den som legger seg over myra.
En dyne
eller en felle:

Plutselig forsvinner

støvelen.

Det jeg aller mest forbinder med myrer er barndomsminnet mitt om å være på skogtur med klassen min på barneskolen, og at myra sugde til seg støvelen min. Jeg tråkket langt ned i et myrhull og ble gjennomvåt. Dermed ble neste strofe:

og du har myrvann opp til låret.
Ullsokkene suger seg fast i deg,
drar deg videre ned
som om du hadde murstein og kjetting
rundt føttene.

Murstein og kjetting rundt føttene – her har jeg kommet inn i fullt førsteutkastmodus, og bare lar diktet og tankestrømmen dra dit det vil. Bildene slutter å henge sammen. Dermed blir neste strofe dette usammenhengende pjattet:

Myra er en mafiamann,
med hatt på hodet og glis rundt kjeften.
Han har en skinnende colt
i ene hånda og kjettingen bundet fast i livet
ditt i andre.

Dette er bare tull. Jeg visste det bare var tull idet jeg skreiv det. Bildene er dårlige, linjebrytene er helt tilfeldige. Det er klisjé, og har ingenting med gjeller og myrvann og støvler å gjøre i det hele tatt. Jeg forsøkte desperat å hale inn diktet i de to siste linjene:

Og i myrvann hjelper ikke
gjeller.

Det er en interessant tanke. Men i blyant, under diktet, har jeg skrevet til meg selv: “(Hva faen er dette for en tekst egentlig?)” Det er ingen god tekst. Det er en dårlig, dårlig tekst. Men jeg likte veldig godt bildet av myra, og dette ønsket om å ha gjeller. Så, i dag (21.10), satte jeg i gang med å jobbe.

Begge de to første linjene, de tatt fra sangen, ble strøket. Og så ble første strofe endret til dette:

Er minst av alt et dyr,
men skulle gjerne
hatt vinger, eller gjeller:

Vannets vinger.

Jeg likte det. Men første linje er veldig preget av at den ble revet vekk fra de to opprinnelige linjene. Dermed ble det:

Skulle gjerne vært et dyr,
skulle gjerne hatt vinger,
eller gjeller.

Som fungerer mye bedre, ja? Repetisjonen (i dikt kalt en anafor, det vil si gjentagelsen av ord eller fraser, for å oppnå en viss effekt) sementerer hvor viktig dette med å få være dyrisk er for diktets jeg. Jeg strøk “Vannets vinger”, selv om jeg likte frasen veldig godt. Den ble for pompøs. Kill your darlings.

Jeg likte også det opprinnelig “våte” i første utkastet, og bestemte meg for å holde fast i dette. Motivet med en kvelende dyne passet ikke lenger inn, og ble forkastet. Igjen sto dette:

Skulle suget i meg de våte skyene,
svømme i tåken som legger seg

over skogen og myren,
boltre meg i brunt myrvann.

“Boltre” knytter bildet av å være som en fisk sammen med myren, selv om myrer er sted som ikke har fisker. Det er klart her at jeget ikke er en fisk, uansett hvor mye hun har lyst å boltre seg som en. Dermed, i stedet for å hoppe direkte til dette med støvelen, puttet jeg inn en overgang, som gjør bevegelsen fra boltrende fisk til forsvinnende støvel litt mykere:

Men jeg er kvinne,
med tykke gummistøvler på beina,
strømpebukse og knelangt ullskjørt,

Jeget er en kvinne, og fokuset på at denne har gummistøvler og klær på forsterker avstanden til dyrene, fuglene, fiskene. Men, i motsetning til jeget i det opprinnelige diktet som ble tvunget ned i myra av en “mafiamann”, ville jeg her at jeget skulle ønske hun var natur. Hun vil veldig gjerne gå i ett med denne:

mørkegrønn genser som går i ett
med granskogen, med skarpe barnåler,

Men naturen er lunefull. Jeg ønsket å beholde bevegelsen fra å være en fisk til å drukne, som var med i det opprinnelige utkastet. Dermed, i kontrast til de hardføre, skarpe barnålene, er jeget nakent og åpent for skade:

naken hvit hals:
Jeg har ikke gjeller.

Jeg ville altså ha med dette med jeget som slukes av myra hun så gjerne skulle ønske hun kunne svømme i. Men i stedet for å skjene ut i en pussig metafor om mafiamenn med kjettinger, konsentrerte jeg bildet rundt hva en myr er:

Så når støvlene forsvinner
med en sugende, blaut lyd
i myra, da blir jeg med.

Sugende, vått, fullt av slimete, ekle planter. Jeg bruker “blaut” i stedet for “våt” fordi blaut er mye mer onomatopoetisk i hodet mitt. Det høres ut som det som skjer når en støvel forsvinner i myra.

Jeget vil leve i myra. Hun forsøker å gjøre seg selv til myr. Opprinnelig var dermed slutten slik:

Kjenner magen fylles av slimete planter,
gjørme og regnvann,

jeg blir ikke mett, likevel.

Men følte at dette ikke var godt nok knyttet opp mot resten av diktet. For det første kommer dette med magen og mettheten helt løsrevet fra resten, som handler om gjeller, som har med pusting å gjøre. Jeg endret det dermed til dette:

Kjenner lungene fylles av slimete planter,
gjørme og regnvann,

og i myrvann
hjelper ikke gjeller, uansett.

Jeg liker lydene skapt av “hjelper” og “gjeller”. “Lungene” passer bedre inn i det unaturlige med at jeget skulle ønske hun var noe hun ikke kan være. Lunger skal ikke fylles av myrvann. Dette setter en full stopp. Og diktet er på en måte tilbake der det startet. Helhetlig. Jeg liker den bevegelsen. Det komplette diktet er dermed slik:

Myrvann

Skulle gjerne vært et dyr,
skulle gjerne hatt vinger,
eller gjeller.

Skulle suget i meg de våte skyene,
svømme i tåken som legger seg

over skogen og myren,
boltre meg i brunt myrvann.

Men jeg er kvinne,
med tykke gummistøvler på beina,
strømpebukse og knelangt ullskjørt,

mørkegrønn genser som går i ett
med granskogen, med skarpe barnåler,

naken hvit hals:
Jeg har ikke gjeller.

Så når støvlene forsvinner
med en sugende, blaut lyd
i myra, da blir jeg med.

Kjenner lungene fylles av slimete planter,
gjørme og regnvann,

og i myrvann
hjelper ikke gjeller, uansett.

 

Om farger og poesi

Posted on by
3

Det er tre råd jeg har fått om skriving av dikt, som jeg i årevis har forsøkt å følge:

  1. Ikke bruk (for mange) repetisjoner av ord og fraser,
  2. Ikke bruk (for mange) adjektiver, og
  3. Ikke bruk (for mange) farger i dikt

Disse tre retningslinjene er nesten som lysende graler i hodet mitt av PoesiVisdom. Det er mye som tilsier at å følge disse tre tingene kan gjøre god poesi (overdreven adjektivbruk kan tynge et dikt for eksempel), men det er ingenting som tilsier at å bryte disse reglene automatisk gjør dårlig poesi. Så hvorfor er jeg så innbitt på å følge dem?

En gang for mange, mange år siden, da jeg nettopp hadde begynt å skrive dikt, skrev jeg et jeg var veldig stolt av, og et jeg var ganske stolt av, men som hadde noe ved seg jeg ikke likte, men som jeg ikke skjønte hva var. Jeg la veldig stolt disse diktene ut på et diktforum som fokuserte på konstruktiv kritikk, og i min selvsentrerte fjortismentalitet trodde jeg at alle kom til å like diktene, fordi jeg likte dem så godt. Jeg ville ha ros for det jeg likte så godt, og så ville jeg ha hjelp med det jeg ikke skjønte helt hva var galt med. Dette var et forum med godt beleste mennesker, som skrev mye, hadde skrevet lenge, og kunne dette med dikt.

De likte ikke diktene mine. De hatet dem, faktisk. Selv følte jeg diktene var fulle av symbolikk og dybde. Men det eneste de egentlig hadde var: En drøss adjektiver; farger som var valgt litt vilkårlig; og fraser som ble gjentatt et utall ganger fordi jeg syntes frasene var så flotte og sa en hel masse dype, flotte ting.

Jeg fikk grundig beskjed om det motsatte. Diktene var platte, flate, og kjempekjedelige. De repeterte kjedelige fraser, og i stedet for å forsøke komme opp med orginale bilder brukte jeg da altså farger og adjektiver. Diktene hadde ingen substans. De var traurige og klisjé. Det diktet som jeg likte men som jeg følte det var noe litt rart med? Det fikk jeg nøye gjennomgang av hvorfor var dårlig.

Det var ikke fjortishodet mitt helt forberedt på. Først ble jeg lei meg. Så ble jeg irritert. Jeg tenkte “Hva vet vel de!” og lignende ting. Sakte men sikkert oppdaget jeg likevel at dersom jeg gjorde noen få endringer, og kuttet ut noen adjektiver, og roet ned repetisjonene så – ble diktene bedre. De hadde mer substans. Sakte greide jeg å innse at de faktisk hadde rett, og at jeg burde høre på slike mennesker. Det var, på tross av hva jeg syntes da, en uhørt positiv opplevelse. Jeg vokste mye som skribent i løpet av veldig kort tid, fordi de såpass ærlig og direkte fortalte meg hvorfor diktene mine var dårlige. Kritikken var krass, nesten sint, men det var noe jeg virkelig trengte.

Siden har jeg vært litt skeptisk til farger, adjektiver og repetisjoner i dikt. Det var såpass grusende kritikk at det borret seg inn i hjernen min, og har blitt der siden. Jeg bruker nesten aldri farger, og er skeptisk når jeg leser dikt med farger i. Jeg har ikke greid å legge av meg dette, på tross av at jeg nå burde vite at den kritikken de ga var rettet spesifikt mot min (dårlige) bruk av disse elementene, og ikke bruken av disse elementene i poesi generelt. Jeg er skeptisk likevel. Men så er det noen poeter. Noen poeter gjør alt En Ikke Skal Gjøre når en skriver poesi, og får det til å fungere så sabla bra.

Sylvia Plath er en av disse. Hun har dårlig rykte på seg for å være både emo og morbid og det ene og det andre negative adjektivet, men for meg er hun en av de flotteste poetene noensinne. Hun gir meg lyst til å skrive, hver eneste gang jeg leser noe av henne. Og hun tar skepsisen min til disse tre elementene, og knuser den grundig, i et bittelite dikt:

Moonrise

Grub-white mulberries redden among leaves.
I’ll go out and sit in white like they do,
Doing nothing. July’s juice rounds their nubs.

This park is fleshed with idiot petals.
White catalpa flowers tower, topple,
Cast a round white shadow in their dying.

A pigeon rudders down. It’s fantail’s white
Vocation enough: opening, shutting
White petals, white fantails, ten white fingers.

Enough for fingernails to make half-moons
Redden in white palms no labor reddens.
White bruises toward color, else collapses.

Berries redden. A body of whiteness
Rots, and smells of rot under its headstone
Though the body walk out in clean linen.

I smell that whiteness here, beneath the stones
Where small ants roll their eggs, where grubs fatten.
Death may whiten in sun or out of it.

Death whitens in the egg and out of it.
I can see no color for this whiteness.
White: it is a complexion of the mind.

I tire, imagining white Niagaras
Build up from a rock root, as fountains build
Against the weighty image of their fall.

Lucina, bony mother, laboring
Among the socketed white stars, your face
Of candor pares white flesh to the white bone,

Who drag our ancient father at the heel,
White-bearded, weary. The berries purple
And bleed. The white stomach may ripen yet.

–

Jeg har lest diktet titallsganger, både høyt og inne i meg. “Grub-white mulberries redden among leaves.” har satt seg fast i hodet mitt, som en vakker sang på repeat. Dette er et dikt jeg har lyst å memorisere, så jeg alltid kan ta det fram og beundre det for meg selv.

Nå skal jeg skrive dikt med masse farger og adjektiver i seg. Og håpe at jeg finner noen nye, drevne poeter som kan knusekritisere dem, så skrivingen min kan bli enda bedre.

(Har forøvrig lest de to ovenfornevnte diktene mine igjen i senere tid, og de er pinlig dårlige. Måtte både rødme og le av den yngre meg selv på samme tid.)

Skriftlig galskap

Posted on by
6

Dette er kanskje et av de beste sitatene jeg har lest om skriving (og jeg har lest mange):

“To sum it all up, if you want to write, if you want to create, you must be the most sublime fool that God ever turned out and sent rambling. You must write every single day of your life. You must read dreadful dumb books and glorious books, and let them wrestle in beautiful fights inside your head, vulgar one moment, brilliant the next. You must lurk in libraries and climb the stacks like ladders to sniff books like perfumes and wear books like hats upon your crazy heads. I wish for you a wrestling match with your Creative Muse that will last a lifetime. I wish craziness and foolishness and madness upon you. May you live with hysteria, and out of it make fine stories—science fiction or otherwise. Which finally means, may you be in love every day for the next 20,000 days. And out of that love, remake a world.”

-Ray Bradbury

Ja takk til galskap! I november skal galskapen min få fritt utspill. Jeg planlegger den allerede nå. Og ja, jeg kommer til å snakke mye om romanen min, som skal skrives, kun fordi jeg trenger å huske at alle vet det er det jeg skal gjøre i november, og når november så kommer, blir det vanskeligere å feige ut.

(Nå må jeg bare slutte å lese om andre som skriver, og skriver om skriving, og i stedet faktisk skrive…)

Kate Beaton: Hark! A Vagrant

Posted on by
5

Jeg er den typen litteraturnerd som er kjempeglad i tegneserier i tillegg til vanlige romaner, dikt, noveller. Dette betyr at jeg har flere webcomics som jeg følger fast, og er alltid på utkikk etter nye.

For noen måneder siden oppdaget jeg Hark! A Vagrant av Kate Beaton. Jeg syntes den var kjempegøy, leste massemasse på en gang, og så – glemte jeg å bokmerke sia. Og jeg glemte hele tiden å lete den opp igjen. Men denne uka kom jeg over et intervju med Kate Beaton, og der var den igjen! Nå har jeg brukt de siste tre dagene eller så på å bare lese lese lese hvert frie minutt jeg har (og noen mindre frie minutter – men advarsel: Ikke les på lesesal eller bibliotek, med mindre du har lyst på selvpåført aneurisme…).

Det beste med webcomicen til Beaton er ikke bare det at den er godt skrevet og godt tegnet og morsom: Den er informativ. Beaton har en grad i historie og antropologi, noe som betyr at tegneserien hennes består i stor grad av historie- og litteraturvitser. Sånn som Brontë-panelet ovenfor. Hun harselerer med ting som folk elsker og er engasjert i – og det er dritbra. Beaton har selv sagt at hun får aller best respons fra dem som elsker det hun lager vitser om. Det er fansene som skjønner, kjenner igjen og ler av det. Jeg digger bøkene til Emily og Charlotte Brontë, og ler meg skakk dermed skakk av akkurat denne stripa. Hun tar det så på kornet. Hun har evne til å trekke det mest hysteriske ut av situasjoner, se dem på en ny måte, og lage vitser om dem. Og på samme tid informere om hva det faktisk var som skjedde. Det er rett og slett en webcomic som bedriver sniklæring. Og nerden i meg blir latterlig lykkelig av det.

I tillegg har hun vidunderlig madcap-humor, der karakterene bare oppfører seg utrolig tullete, nesten litt Monty Python-aktig. Noen av stripene er dermed bare absurde, geeky vrier på ting. Dette er hennes Wolverine:

Jeg lo så jeg nesten trilla ut av stolen min. Intertekstuell absurdkomikk, hvor mye bedre kan det bli egentlig? Vitsen i seg selv er morsom; tegningene er hysteriske. Hun er god på dette med kontraster, kontrasten mellom den sterke, sinna Wolverine man kjenner fra X-Men-tegneseriene – og denne. En Wolverine som faktisk oppfører seg som en jerv. Så enkelt, og så hysterisk artig, likevel.

Tidvis er stripene hennes obskure og vanskelige å skjønne. Hun er canadier, og bruker en del canadisk historie som basis, og det har jeg ærlig talt lite peiling på. Men så forklarer hun ofte hva det er hun skriver om, og når en da leser stripa på nytt så blir den kjempegøyal. Og så får jeg lyst å lese mer om det hun vitser om. Webcomic’en hennes gir meg, som syns historie er slitsomt og vanskelig, lyst til å lese mer historie! Og det er en temmelig stor bragd. Kate Beaton ut i skolene, sier jeg bare.

(Tegningene er selvfølgelig (c) Kate Beaton)

Sonettedans

Posted on by
8

Et trekk ved skrivingen min som jeg hele tiden forsøker å endre eller utbedre er det faktum at alt sammen er veldig dystert. Veldig sjelden handler tekstene mine om noe positivt, og om de begynner fine ender de som regel triste.

Det er mye tristhet i verden. Men så er det så mye vakkert også. Og det frusterer meg at jeg ikke greier uttrykke skjønnheten like godt som tristheten. Igjen: det er en form for merkelig skrivesperre. Det er lettere å skrive tristhet enn å skrive lykke – lykken er for flytende, for svevende, for vanskelig å sette fast. Det er lett å skrive smerte; det er vanskelig å skrive… det motsatte av smerte. Ordene stopper opp.

Å skrive i bunden form har den siste uken blitt som en herlig lek for meg. Og dette vil være den bundne forms største utfordring: Vil den greie å endre tematikk-ensformigheten min?

Sonetten er den formen jeg mest assosierer med lykkelig kjærlighetslyrikk. Og shakespeare-sonettens vekslende rimmønster er nesten som dansing, nesten som ballett.

Og jeg – jeg,

Svever

Svever over bakken som en danser
i Kirovs ballett. Er mest som en fjær,
fylles av musikk, i hud, i blod, i alle sanser.
Alt synger, alt vibrerer, er endelig hel, her,

i armene dine, det eneste stedet som finnes.
Gulvet forsvinner idet du løfter meg opp,
lar meg kysse himmelen. Vil alltid minnes,
aldri glemme; gi meg mer, aldri stopp—

Vil kun kjenne den varme huden din under
fingrene mine, de lengter etter mer,
vis vei for leppene mine, du, vidunder!
Du er det eneste øynene mine ser.

Tidlig morgen, mørk natt: Fylles av dans,
iskald vinter, myk vår: Aldri, aldri stans.

Petrarca-sonette

Posted on by
5

Fordi jeg hadde det så himla gøy med å løsne opp i den problematiske knuten en sestina er, fikk jeg riktig blod på tann i forhold til disse lukkede, bundne formdiktene. Jeg bestemte meg for å hive meg på det jeg syns er aller vanskeligst i diktning:

Rim.

Som jeg nevnte i forrige post, med høy røst og bitter smak i munnen, hater jeg å rime. Jeg har forsøkt igjen og igjen, laget meg rene lister med ord som rimer, skrevet rimdikt opp og i mente, lest rimdikt i hytt og i pine, og… det går bare ikke. Man rimer ikke går-lår-hår. Det er bare teit. Det er en skam.

Så rim, de er min poetiske versjon av en erkefiende. Jeg får frysninger. Blir litt uvel. Må riktig sette meg ned og puste rolig, dersom noen ber meg om å rime. Jeg ble en gang halvveis spurt om jeg hadde lyst å lage bursdagsdikt for noen – noen som forventet flotte, klingende, rimende linjer. Jeg skiftet tema. Er lur sånn.

Men en skal jo liksom utfordre det som er vanskelig for en. En skal stirre vanskelige problemer i ansiktet og si, deg kan jeg ta. Deg skal jeg eie!

Det ble ikke så mye eiing av rimene fra min side. Det ble mer trygling, i grunn. Vææær så snill å rime skikkelig. For meg? Nei? Vel, fanden ta deg.

Men jeg måtte forsøke, likevel. Og når jeg først forsøker noe, gjør jeg det som regel så vanskelig som mulig. Så når jeg nå skulle skrive i bunden form med rim, da valgte jeg en petrarca-sonette.

For uinnvidde, så er en petrarca-sonette av italiensk opprinnelse. Italiensk er et språk som er lett å rime. Dante kunne skrive en riktig lang bok på rim, fordi italiensk er et så imøtekommende og kjekt språk, når det gjelder ordendinger. De har drøssevis med -ino’er og -ella’er, og så er det jo bare å kjøre på da.

Jeg kan ikke italiensk. Og en petrarca-sonette krever fordømt masse riming. Rimstrukturer defineres av bokstaver – det vil si at et dikt som rimer annahver linje på samme måte vil være a-b-a-b, for eksempel. Deg-ramp-meg-slamp. Jeg måtte tenke i et helt minutt for å komme opp med de fire patetiske rimene i det lille eksempelet forresten. Bare for å illustrere…

En petrarca-sonette består gjerne av tre deler: fire linjer + fire linjer + seks linjer. Eller fire deler: Fire + fire + tre + tre. Det kan variere litt, men det skal i alle fall bli fjorten linjer. Rimstrukturen er som følger:

abba abba cde cde

De siste seks linjene, sestetten, kan varieres til cdd ccd eller cdc cdc, i følge Fry, og cdc dcd, i følge wikipedia. Ikke nok med at man skal rime masse altså, men de er ikke en gang helt enige om hvordan det skal rime. Forvirret enda?

Vel. Jeg tok en sjefsavgjørelse, og bestemte meg for den første der. Jeg tenkte, å ha fem ord å finne på et par-tre rim til må jo være lettere enn å ha fire ord å finne på fire-fem rim til! Det får være måte på hvor vanskelig det skulle bli, liksom.

Men – petrarca-sonetter nøyer seg ikke med å ha en innbitt rar rimstruktur, å neida! Sonetter skal ha en viss bevegelse. En form for dialog, eller dialektikk om du vil. De første tre linjene presenterer noe, gjerne et problem. De neste linjene utforsker problemet. Ved linje ni skal det komme noe så fancy som en volta, en vending. Denne skal ha litt sånn wow-følelse over seg. Om det gir noen som helst mening. De siste linjene skal løse “problemet”. I tillegg skal disse sonettenes verselinjer bestå av elleve stavelser, som på italiensk kalles noe så skremmende som endecasillabo. Jeg blir helt svett.

Jeg ga meg i gang likevel. Nå syntes jeg at rimingen var vanskelig nok i seg selv, og ga derfor blaffen i endecasillabo-tullet og vendingen og alt det andre. Det ble for mye. Jeg ga også opp å prøve finne et sonett-verdig tema (de skal gjerne være litt høystemte og vakre og flotte og det som er), og landet på frustrert metalyrikk. Men Shakespeare skrev også metalyrikk (“Shall I compare thee”-sonetten blant annet), så jeg følte meg litt rettferdiggjort…

(Sammenlignet jeg nettopp meg selv med Shakespeare?)

I alle fall. Fordi jeg fremdeles er en egosentrisk poet som liker å leses, vil jeg nå dele dette vidunderet av en sonette. Jeg håper at, om ingenting annet, så vil kanskje noen inspireres til å prøve seg på en sonette selv. Det var ganske gøy, på tross av hva sonetten min gir uttrykk for:

 

Petrarca-sonette,
eller: Forsøk på å finne nok rim…

Jeg syns de er skumle, alle rimordene
en sonette skal bestå av.
Jeg føler at jeg drukner i et hav
når jeg oppdager at også endecasillaboene
vil være med! Føler nå at selv sekunder
de snegler seg avgårde. Stemmen min blir lav,
spinkel og sped, cesuraer er bare kav:
At krampa ikke tar meg, er et riktig under.

Og en vending?! Det kan du bare glemme.
Jeg synes slettes ikke noe om dem;
de er meg en fandenivoldsk gåte.

Noen må si det, si det nå! Sonetter er slemme.
De er nok til å gi hvem som helst rent angstproblem;
nå er det like før jeg begynner å gråte!

–

Ser nå at jeg tok med cesuraer, uten å forklare hva det er – og på tross av at de hovedsaklig er et trekk ved shakespeare-sonetter. Vel. Det er mange nok termer til at hvem som helst kan gå i surr fra før av, så cesuraer får vente til en annen gang. Neste utfordring er nemlig nettopp en shakespeare-sonette. De har helt andre regler, bare for å være kule og annerledes og sånn. Petrarcaen min begynner mer og mer å ligne på virkeligheten her altså…

Det var gøyalt likevel.