Eek, A Geek!

I går leste jeg to bøker på rappen. Det høres kanskje mye ut, men det var korte, fine barnebøker. Begge var av Tove Jansson, skaperen av Mummitrollet. Den ene boken var en liten novellesamling kalt Det usynlige barnet og andre fortellinger, og den andre var en roman kalt Trollvinter. Jeg ble faktisk lamslått over hvor gode, sterke bøker dette er. Jeg har et tett forhold til alt Mummi, siden jeg vokste opp med det på barnetv, og jeg var overbevist om at jeg hadde lest bøkene når jeg var liten også – men nå er jeg ikke så sikker lenger. I alle fall husker jeg det ikke. Så om jeg har lest dem før eller ikke: Dette var som å lese dem for første gang.

Og de er fantastiske. La meg understreke: fantastiske. Både på den ene og den andre måten.

For det første er det fantastisk barnelitteratur, det vil si de faller innunder “fantasy” – men fantasy er i grunn ikke godt nok beskrivende, syns jeg. Fantastisk er mye bedre. Fantastisk barnelitteratur er favorittsjangeren min, så jeg sluker det meste av det, og jeg har lyst å sparke meg selv for ikke å ha lest Tove Jansson tidligere (selv om jeg var overbevist om at jeg hadde gjort det)!

Det som gjør bøkene fantastiske sjangermessig er at sted og karakterer er totalt fremmed for vår verden. Bøkene er satt til Mummidalen (som oftest), et fiktivt sted hvor det bor utrolig mange ulike typer overnaturlige vesner, deriblant mummitroll (selvsagt), mymler, hatifnatter, filifjonker, hemuler og så videre. Åh, selv navnene på alle de ulike vesnene er herlige. Jeg blir varm i hele meg. Det skjer overnaturlige ting; Mummimamma utfører magi, jenter blir usynlige, snøhester blir levende. Dette gjør at boka plasseres i sjangeren fantastisk barnelitteratur.

Men benevnelsen “fantastisk” har selvsagt dobbeltbunn. For bøkene er så himla godt skrevet, de er triste, morsomme, alvorlige, fine – alt man kan tenke seg. De er stappfulle av eventyr og mektige hendelser. Filifjonka som er redd for katastrofer opplever jo at huset hennes blir rystet av en tyfon – og så kommer en skypumpe og tar liksågodt med seg hele sulamitten! Det er action i Mummidalen.

Det aller beste med bøkene for min del dog, er hvor alvorlige de er. De tar opp masse alvorlige, skumle temaer, og det uten å snakke ned til barnet. De snakker til barnet som en likeverdig, en som godt kan tåle å høre om skumle hatifnatter og Hufsa som er så kald at all varme og lys i nærheten av henne slukker (nå skal det sies at jeg var hylende livredd Hufsa da jeg var liten – og da mener jeg hylende). Bøkene tar opp de alvorligste, tristeste ting.

Et eksempel er nettopp Filifjonka som jeg nevnte ovenfor. Filifjonka sitter på fine solværsdager og tenker på hvor grusomt det er at det er så fint og stille og rolig, for det kommer snart til å skje en eller annen form for katastrofe. Hun vet det. Hun har aldri opplevd en katastrofe, men hun vet den kommer. Filifjonka er fatalistisk, vettskremt og paranoid. Hun er så og si venneløs – alt hun har er huset sitt, med tingene sine, som hun tar uendelig godt vare på. En dag forsøker hun fortelle en av sine få venner om denne angsten og redselen og vissheten hun har om den forestående katastrofen. Venninnen blir beklemt og går. Hun tror ikke på Filifjonka. Hun vil ikke trøste henne.

Så skjer det: Det kommer et storm, og som sagt – den tar med seg alt, alt Filifjonka eier og har. Og det ender opp med at Filifjonka sitter på stranden, føler seg lett som en fjær og ler høyt og lenge. Fordi nå trenger hun ikke være redd lenger, nå har det verst tenkelige skjedd, og det var ikke så fryktelig ille likevel, alle tingene er jo bare ting. Venninnen kommer og er oppskjørtet og lei seg for at hun ikke trodde henne, men det er ikke så viktig lenger for Filifjonka. Hun ler, er lykkelig, og slutter være redd.

I omtrent alle historiene sine slår Jansson et slag for frihet, og spesielt frihet fra ting. To historier er spesifikt om hvordan ting tynger en ned, men det er flere som tar opp temaet ved siden av det faktiske plottet. Det er tingene som eier deg, ikke omvendt. Snusmumrikken er det fineste eksempelet på dette: jo lettere sekken hans er, jo gladere er han. Han har klærne sine og et munnspill – og i en historie gir han sågar vekk hatten sin uten noen problemer.

Et annet eksempel er fra Trollvinter. Om vinteren går de fleste vanlige beboerne i Mummidalen i hi, men denne vinteren våkner Mummi og Lille My. Lille My stikker av med et sølvbrett Mummimamma har, som er et arvestykke og aldri blir brukt – det bare henger der til pynt. My bruker det til akebrett. Når Mummimamma våkner smiler hun og funderer over hvor flott det er at ting kan brukes til noe helt annet enn man trodde. Ting er ikke viktige i seg selv, det som er viktig er hva man gjør med dem.

Det er likevel ikke bare frihet som er viktig. Da Mummipappa vil vekk fra det trygge, hjemlige livet på verandaen sin oppdager han etterhvert at eventyret ikke nødvendigvis er så mye bedre. Han syns hatifnattene lever spennende, ville liv, der de bare seiler og seiler uten å svare for noen eller noe, og han greier bli med dem på et av deres seilaser. Men han oppdager til slutt at hatifnattene er følelseskalde, ensomme vesener som trenger en tordenstorm for å vekke noe som helst av følelser i dem. Da oppdager Mummipappa at et trygt og hjemlig liv slett ikke er det dummeste – han har da i det minste følelser, og noen som er glad i ham. Det har ikke hatifnattene.

Hver eneste karakter har sin egen greie, mange av dem illustrerer aspekter ved menneskelige personligheter. Lilly My har for eksempel bare to innstillinger på følelsesspekteret sitt – glad og sint. Likevel er ikke Lille My en flat, statisk karakter. Hun er brå og flyr i taket og tirrer folk og løper rundt helt propell, men hun er også den som fortest forstår at det er unaturlig at Ninni, det usynlige barnet, aldri blir sint. Man trenger være litt sint av og til. Lille My skulle egentlig, som Mummi, ligget i dvale hele vinteren. Mummi blir redd og sint og føler seg alene (selv om han til slutt lærer seg verdsette vinterens mange forunderligheter), men My går vinteren i møte med all sin Myhet. Hun sklir nedover en skråning og skjenner brykst “Jassåja, er det sånn det skal være!”. Så gjør hun det seks ganger til. Hun lager seg akebrett, flere ulike former for skøyter, hun står uredd og lykkelig på ski. Hun tar tak i hele verden, og fillerister den til den gir henne hva hun vil ha.

Slik er det med alle karakterene. De har sterke trekk, men de har mange lag. Jeg kunne skrevet lange bloggposter om hvert eneste aspekt, men det skal jeg ikke gjøre (enda). Det er utrolige bøker. Nå skal jeg skaffe meg dem alle sammen.

Det sitter et troll på tastaturet mitt og kikker på meg, du vet, det er vanskelig å skrive rundt deg og rumpa di med hale og hår. Men du greier det likevel sier han og øynene er søledammer jeg legger meg i og ruller sammen til et spørsmålstegn, noen ganger, sier jeg, noen ganger savner jeg den hinnen jeg la fra meg for alle de årene siden. Og han kikker på meg igjen, mens jeg plasker rundt en fisk i dam som drukner fisken ikke dammen og han sier, noen ganger er det bare sånn, bare bare, bare sånn det er ikke noe å gjøre med, så skjerp deg nå og den brumlende bass-stemmen hans forsøker dytte søvnen over på meg

her er den, hvisker han, her er den, hinnen

jeg vil ikke ha den lenger, sier jeg, sier jeg, sier jeg.

I forrige bloggpost var det flere som plutselig ytret ønske om å lese en post om litterære virkemidler, siden jeg ramset opp en del uten å forklare hva det var. Jeg hadde ikke planlagt å gå videre inn i det, men siden det ble interesse rundt det, og siden jeg virkelig brenner for dette, tenkte jeg det faktisk kunne være artig å ha en liten sånn serie.

Men, sånn for klarhets skyld: Jeg er ikke flink til å lære bort, jeg er ingen god pedagog, og alt jeg vet om skriving er selvlært, så jeg er neimen ingen autoritet på dette. I tillegg kommer alt sammen til å være helt randomly satt sammen. Jeg mener ikke at alt som står i Basics 1 skal brukes og trenes på før Basics 2, neinei. Jeg hadde ingen idé om hvor jeg skulle begynne når jeg starta med skriving, derfor har jeg heller ingen idé om hvilken ende jeg skal starte i med å forklare dette. Ta det hele med en klype salt.

Jeg vil også påpeke at om det virker som om jeg mener at alt jeg har ramset opp er enkle saker å lære seg så er det feil. Det er (eller kan være) kjempevanskelig. Jeg er ikke en spesielt flink skribent: Jeg kan reglene til en viss grad, men det betyr ikke at jeg tar gull i den mektige maratonen som er skriving. Hadde det enda vært så lett som bare å vite, ikke å måtte bruke… men, det er derfor man øver. Det krever, som jeg sa i forrige bloggpost, trening trening trening. Så skriv masse!

Litterære virkemidler, noen kjappe basics innen billedbruk:

Jeg starter med billedbruk fordi jeg liker det, og har en viss kontroll på det. Billedbruk er rett og slett de frasene du bruker som sanseliggjør teksten din (jeg kommer mest til å snakke om dikt, fordi det er der disse virkemidlene brukes mest kompakt). Billedbruk er et litt misledende navn, syns jeg, fordi bilder i dikt handler ikke bare om å se. Det handler også om å føle, høre, smake, lukte. Alt du kan tenke deg av sanselighet.

I (den ene) boka jeg har om lyrikk står det at poetiske bilder “Forskyver, utvider og skaper ny mening. Fortetter betydning og holder betydning tilbake.”, noe som er en temmelig grei oppsummering, syns jeg. Spesielt dette med fortetting, noe jeg, minimalistisk som jeg er, er svært glad i. Dikt skal gjerne si mye på kort tid, og derfor bruker man slike virkemidler innen billedbruken. On with the show:

Metaforer: Jeg begynner i den enden jeg trives best, med metaforer. Har du lest noen av tekstene mine er det en viss sjans for at du har oppdaga at metafor er mitt favorittvirkemiddel, og den regnes også som et av poesiens aller viktigste virkemidler. En metafor er når du sier at noe er noe annet. Eksempel: Hun er en løve. Her er det ikke snakk om en faktisk løvinne, men en kvinne som har egenskapene til en løve; sterk, rask, fryktinngytende, eller andre lignende trekk. Metaforer skaper assosiasjoner, og dermed slipper dikteren å utbrodere alle disse trekkene ved kvinnen, men kan oppsummere dem raskt i å si at hun er en løve. Dette skaper også et spenningsforhold, siden det ikke er en enkel sammenligning, fordi det skaper nye forbindelser som man kanskje ikke hadde tenkt på før. Det er dette som gjør metaforer så utrolig effektivt.

Det finnes mange typer metaforer, og ubegrenset mange måter å bruke dem på. Man kan bruke dem enkelt som i mitt eksempel ovenfor eller svært komplisert og innfløkt som i Vesaas’ Huset i mørket, som er en allegori (en utvidet metafor) over Norge under okkupasjonen. I bibelen brukes en form for metaforer kalt parabler, som er anekdoter som illustrerer et poeng eller en lærdom. Ofte er det mer effektivt å bruke bilder og slike historier, fordi de er lettere å huske, og kanskje lettere å forstå en rent abstrakte begrep. Metaforer er gøy, og så ubegripelig massive, at jeg rett og slett ikke greier ta tak i alt. Jeg anbefaler alle som har lyst å forsøke seg på dette vidstrakte fenomen å google det litt. Metaforer blandes ofte sammen med:

Similer: Similer kan enkelt og greit kalles sammenligninger. En simile er å si at noe er som noe anna. Om man da skulle brukt en simile i stedet for en metafor i det forrige eksempelet ville man sagt: Hun er som en løve. Litt samme effekt som metafor der altså, men mindre fortettet.

Similer er vanligere i dagligtale enn metaforer er, men de er også svært vanlige og effektive i litteratur i tillegg. Jeg for min del liker metaforer mye bedre, fordi jeg syns de har mer slagkraft. Men, et av mine favorittdikt starter med en simile. Den første linja er “I wander’d lonely as a cloud”, og det er fra Wordsworths “Daffodils“. Nydelig. Vel verdt å lese!

Et annet trekk ved similer er at de har det med å bli såpass vanlige at man ikke tenker over dem lenger, og de blir klisjéer. En av mine favoritter på norsk, fordi den forundrer meg sånn, er trøtt som en strømpe. Jeg har aldri helt catcha hvorfor strømper er så mye trøttere enn andre klesplagg… men det er dette som er så gøy med å lære seg disse virkemidlene – du ser plutselig språket fra en helt ny side!

Personifikasjon: Dette er en undertype av metafor. I forrige punkt påpekte jeg at jeg syns metaforer er slagkraftige. Dette er personifikasjon: jeg ga et abstrakt begrep (metafor) en menneskelig egenskap (slagkraftighet). Jeg er kjempeglad i dette også, nettopp fordi det minner om metaforer. Jeg vil tydeligvis ikke la ting være det de er…

Det som er så fint med personifikasjon er nettopp det at de gjør abstrakte begreper litt mer tilnærmerlige. Jeg liker ikke abstraksjon i dikt, fordi begreper som kjærlighet, død, sorg, tid osv er så store, og så vanskelig å forestille seg (de er jo abstrakte!), og jeg syns dikt skal være konkrete og billedlige. Derfor liker jeg at disse begrepene blir mer menneskelige og håndfaste. Noen av de vanligere personifikasjonene er døden som en kappekledd skikkelse med ljå, eller tiden som Far Tid med et timeglass. Den toeggede tvillingen til personifikasjon er:

Besjeling: Nok en metafortype. Å besjele noe er å gi konkrete ting for menneskelige egenskaper. Besjeling og personifikasjon er litt vanskelig å holde styr på siden de ligner sånn (jeg måtte slå det opp for å være sikker på at jeg huska riktig), men poenget er i alle fall at i motsetning til personifikasjon (der du gjør noe håndfast) så tar du i besjeling fatt i noe som allerede er håndfast, og levendegjør det. Eksempel: Trærne synger i kveld. Trær synger vanligvis ikke. Akkurat nå, utenfor vinduet mitt, gjør de det.

Symbol: På dette punktet er jeg svært usikker på hva jeg skal si, egentlig. De aller fleste vet, eller i det minste har et begrep om hva symboler er – når noe betyr/står for noe mer eller noe annet enn bare seg selv. Mange symboler tenker man ikke lenger over som symboler, som for eksempel hjertet som et symbol på kjærligheten (forøvrig en klisjé, men det kan jeg kanskje ta i en annen bloggpost, om det er interessant?). Nettopp det at symboler er så veldig innarbeidet, gjør at jeg har litt vanskelig for å snakke om dem. I tillegg er det ikke et virkemiddel jeg bruker mye (tror jeg!?), men det er garantert mange der ute som har mye å si om dette, og mye bedre enn jeg får til!

Synekdoke: En synekdoke er når en del av noe står for helheten, helhet for en del, eller når noe abstrakt står for noe konkret. Det høres kanskje litt innfløkt ut, men synekdoker bruker man hele tiden. For eksempel, når man sier man teller hoder, bruker man en synekdoke, fordi hodene står jo for en hel person, ikke bare hodet. Man teller personer. Flere kan være å bruke seil for båter eller tangenter for et helt piano. Jeg kommer neimen meg ikke på eksempler for den andre veien, men kanskje en av dere gjør?

~*~

Såh, en basic bloggpost om litterær billedbruk. Som sagt, dette var kjapt og rotete, og jeg kunne tatt med så utrolig mye mer, men dette var de jeg kom på sånn med en gang, og tenkte det var greit å begynne med dem da. Det er vanligst å bruke disse i poesi, men de brukes i hopetall i vanlig prosa også selvfølgelig. Men i poesien hopper de virkelig ut av siden og overfaller deg (sniker inn flere eksempler – dette var personifikasjon!).

Det aller viktigste man kan gjøre for å få grep på disse dog er å lese. Om man vil skrive dikt, les dikt. Noveller, les noveller. Prøv å identifisere hva forfatteren gjør. En grei måte å gjøre på dette er å spørre seg selv spørsmål: Hvorfor likte jeg den linja så godt? Hva tenkte jeg når hun sidestilte de to begrepene? Hva er det med bildene som vekker de spesifikke følelsene? osv. Les mer om skriving og teknikker, ikke bare denne lille bloggposten. Den er ikke på langt nær utfyllende nok. Men den var gøy å skrive.

Jeg skal i en neste post forsøke å ta for meg mer tekniske virkemidler, som rim og rytme – men dette er ting jeg er såpass dårlig på, at dere ikke egentlig kan forvente en veldig utfyllende, god post. Men jeg skal prøve. Om ikke annet kan jeg ta for meg noe jeg elsker – alliterasjon. Det blir kos!

Det er en ting jeg lenge har hatt lyst å skrive bloggpost om. Noe jeg har diskutert med mange, især skribenter. Jeg hadde en minimonolog om dette fenomenet i bloggen til ei venninne, der begge var skjønt enige om at dette i sannhet var merkelige saker. Og jeg har tenkt litt på at dette kanskje fortjener en egen bloggpost. For det er så ubegripelig sært, jeg skjønner det rett og slett ikke. Det er dette:

De aller fleste i Norge – vel, Vesten generelt – kan å skrive, det vil si sette sammen bokstaver til å danne ord, ord til å danne setninger, og setninger til å danne avsnitt osv. Du skjønner hvor jeg vil. Dette har vi kunnet siden førsteklasse på barneskolen. Vi kan å skrive. Så, fra tid til annen, snubler jeg over en type splitter nye skribenter som har en pussig forestilling om at fordi vi alle kan skrive, kan alle Skrive. Og når da disse ferske skribentene (altså, ikke alle ferske skribenter, men denne spesifikke typen) ikke opplever at det ramler gull og grønne skoger ut av hodet deres og ned på papiret, blir de nedfor, oppgitt, og har lyst å slutte totalt å skrive.

Jeg blir så trist når jeg kommer over slike skribenter som har lyst å gi opp hele greia nesten før de har begynt. Jeg ser for meg framtidige Hemingwayer, Woolfer, Austener, Tolkiener som kaster penna fra seg og setter seg til å gråte over at de ikke får det til, at de aldri kommer til å få det til, fordi det ikke funka den første gangen, de ti første gangene, de hundre første gangene. Diktet er ikke på papiret det du har i hodet. Inne i deg har du en fabelaktig roman, og den nekter la seg lokkes ut. Alt går galt. Og så vil de gi opp. De kaller seg selv stygge ting. Og de gjør meg så triste. For de lider av en vrangforestilling. Rett og slett. Den at alle kan å Skrive.

Det jeg da forsøker å få dem til å skjønne er at et ytterst, ytterst fåtall heldige mennesker er belønnet med den gaven at alt som renner ut av dem er fabelaktig bra skriverier. Resten av oss? Vi må lære oss å Skrive.

Ja, nettopp. Lære oss å skrive. Å skrive, virkelig Skrive, krever trening. Og dette har jeg fått masse protester på, fordi det ser da så lett ut! Bøkene til Neil Gaiman flyter så magisk og uproblematisk. Han har bare latt en mytisk muse føre pennen sin, og ut ramlet det verdener og karakterer av ubegripelig skjønnhet (jeg hater den sagnomsuste musen, jeg har lyst å filleriste henne).

Nå nei. Det er når det ser som lettest ut, når det ser ut som ren magi, at det er en stor sjangs for at forfatteren bak har slitt og svetta og grått og hyla over verket sitt. Tolkien brukte elleve år på Ringenes Herre. Vel er det en stor trilogi, men elleve år. Han gjennomgikk revidering etter revidering etter revidering. Han skapte verdenen og språket fra bunnen av. Det rant ikke bare ut av ham. Det krevde trening, hardt arbeid.

Det er ingen (vel, få) som forventer at dersom de har lyst å lære seg å male er det bare å plukke opp en pensel og ut ramler de reneste Rembrandter. Om man vil bli musiker forstår man at man må ta musikktimer, og øve øve øve. Jeg har lest om gitarister, de beste i verden, som spilte fingrene sine til blods for å bli så flinke som de er. Og de aller fleste er enige i at dette må til. Skal man skape kunst må man jobbe for det. Lære seg basics og øve på skalaer, tegne firkanter og trekanter, lære seg skyggelegging, lære seg dur og moll. Du hiver deg ikke på en Beethovensonate med en gang.

Så hvorfor skulle det være annerledes med skriving? Alle former for litteratur og skriving har verktøy man må lære seg å bruke på samme måte som man må lære seg å lese noter, lære seg å blande farger. Du må ha begrep om plotbygging, rim og rytme, karakterutvikling, metaforer og similer, allusjoner, dialoger. Å skrive en roman krever nitidig planlegging. Dikt krever presis nøyaktighet. Det er ikke gjort i en fei. Man må lære seg reglene, lære seg å bruke verktøyene. Gå kurs. Samtale med andre skribenter. Få og gi kritikk. Skrive opp og ned i mente. Les bøker for å se hva andre har gjort. Finn ut hvorfor det de gjør funker så godt.

Når man så har lært seg alt dette kan man hive det hele til vinden. Ikke bruk klisjéer! formanes man når man forsøker lære seg å skrive dikt. Å nei? Når du har et fullstendig begrep om disse klisjéene, hvorfor de oppsto, hvor de kom fra, hva de har blitt bruk til og i – hvorfor da ikke hive seg på den utfordring det er å ta dem tilbake? Lær deg reglene. Etterpå kan du ignorere dem så mye du vil, fordi du har lært. Du vet åssen dette virkemidlet fungerer, derfor vil du ha en idé om hvordan det ville vært å ikke bruke det. Og det er forbanna stilig.

Det er ikke lett dette med å skulle lære seg noe så flyktig som en eller annen kunstform. De er så subjektive, de er så varierte, de er så mektige. De truer med å sluke deg om du ikke passer på. Så du må gå inn i en riktig brytekamp med dem. Men når ting så begynner å lysne, når du begynner se at tåka letner litt, så er det så fint. Det er så ubegripelig nydelig. Man kan aldri bli nok utlært, aaaaldri. Om du føler du har skrevet den perfekte roman kan du liksågodt slutte å skrive romaner. Streven etter perfeksjon har vært drivkraften bak alle store kunstnere.

Skriving er slit. Det krever trening, og side opp og side ned med dritt for hver lille glimmer av gull som titter frem.

Og det er så gøy, så gøy!

Når jeg ikke får sove begynner jeg som regel å tenke. Ofte tenker jeg på skriving. I natt har jeg tenkt på antagonister. For er det en ting som alltid har plaget meg skikkelig, så er det at jeg er helt håpløs på å skrive antagonister. Skurker. Slemmingene i en historie som gir historien driv. For historier er ofte gørrkjedelige uten noe som går galt på et eller annet plan, og til det må man gjerne ha en form for antagonist – indre eller ytre.

Antagonister er det som gjør en historie god mye av tiden – de folka du rett og slett elsker å hate, de du jubler over at brenner. Kjipe antagonister = kjip historie. Protagonisten har ikke noe å bryne seg på, ergo har ikke leseren det heller. Ofte er det jo faktisk slik at skurken er mye mer spennende, fascinerende og minneverdig enn helten i ei bok!

I Faust forelska jeg meg dønn i Mefistofeles – han er superbra. Han er Styggen sjøl, og herre min dag så bra skrevet han er. Jeg fikk helt fiksjoncrush. Faust selv husker jeg mest som en whiny kjiping. Heathcliff fra Wuthering Heights er en av de aller beste skrevne karakterene ever – ikke bare som antagonist, men som karakter helhetlig. Men han er vitterlig en kjempeknall antagonist altså (selv om det kan diskuteres hvorvidt han ikke er både antagonist og protagonist), og for meg er det han som er aller mest minneverdig, ikke noen av Cathrine’ene eller noe som helst. Noen skurker er så bra at jeg får lyst å kaste boka tvers gjennom rommet. Noen er så dårlige at jeg har lyst å gi opp lesinga.

Jeg kunne dratt fram tusenvis av eksempler på både bra og dårlige skurker, men poenget mitt her er at de er virkelig definerende for en god historie. Hva hadde Mio vært uten Kato, Othello uten Iago, Frodo uten Sauron, Luke Skywalker uten Darth Vader? Og dette er bare de lett definerbare, fysiske skurkene. Men bøker om karakterer som kjemper mot en indre demon, eller mot urettferdighet som begrep eller noe helt uidentifiserbart er vel så bra. Om ting går kjempebra får du en kjedelig historie. En eller annen definerte en gang starten på en god historie som “Den dagen som skiller seg ut”. Og i bøker betyr dette gjerne at en skurk har en finger eller ti med i spillet. Heltinna lever lykkelig sammen mannen sin til noen kommer og kidnapper ham. Om ingen kidnapper ham: ingen historie.

Og jeg får ikke til disse forbaskede skurkene. De sitter og ler av meg, langt bak i hodet mitt, peker nese og er teite. Når jeg prøver skrive dem høres de bare ut som sarkastiske, bitre versjoner av meg selv. Jeg har lange samtaler med dem, og forsøker finne utav hvorfor i alle dager de ikke kan bli seg selv i stedet for å være meg, og de bare ler.

Det er nok fordi i dem ligger Historien. Og ingenting er vanskeligere enn det. Så jeg fortsetter å spekulere, og rope til fiksjonelle mennesker om at nå må de skjerpe seg, og om jeg ikke blir tvangsinnlagt på et eller annet tidspunkt, kryper kanskje en av dem fram og får meg til å synge i glede over å finne noen å avsky. Det er rart med det der.

Her inne er det lenge siden jeg har vært gitt. Håper alle sammen har hatt en fin jul og et godt nyttår. At jeg tilbringer lite tid med facebook og blogg og slikt er i alle fall for min del et godt tegn på at jeg har hatt en fin og innholdsrik ferie.

Nå skal jeg ikke plapre masse om ferien min da, anna enn om det aspektet ved den jeg plaprer desidert mest om til enhver tid: bøker. Jeg har greid å pløye meg gjennom fem-seks bøker siden ferien starta (altfor lite for geeken, men som sagt: innholdsrik ferie gir ikke tid til stillesitting). Jeg har tatt et lite tygg av ulest-bunken min med andre ord. Og det gikk kjempefint, med den ene bra boka etter den andre, perler på den berømte snora. Kanskje skal jeg snakke om disse bøkene en gang også. Men nå skal jeg snakke om knuten på tråden. Eller – steinen på tråden? Vel, metaforer som spinner ute av kontroll til side: denne boka er ingen perle: Nick Caves And the Ass Saw the Angel.

Jeg er trist for at jeg ikke liker denne boka. For det første var det en gave, og det er seriøst deprimerende for meg å ikke like gaver. For det andre hadde jeg store forhåpninger, og for det tredje liker jeg mye av musikken til Nick Cave (det er vel på grunn av dette tredje punkt at punkt to eksisterer).

Tydeligvis liker jeg ikke skrivinga hans. Jeg er ikke ferdig med boka enda, og jeg har ganske lyst å gi meg, men samtidig hater jeg å ikke avslutte bøker, så jeg vet den vil plage meg mer om jeg ikke avslutter enn om jeg avslutter. Er på side 194 av 308. Jeg teller ned.

Boka kunne seriøst vært 1-200 sider kortere. Den er så ubegripelig langdryg at jeg blir helt tussete. Prosaen var i starten kjempespennende, og jeg medgir at det er noen fabelaktige setninger og avsnitt og hele kapitler strødd gjennom boka. De kan være poetiske som Nick Cave har bevist han kan være, gjennom musikken. Men så er det så utrolig mye overflødig! Jeg har ikke noe i mot bøker med mye beskrivelser og blomstrende prosa som sådan. Lolita er et erkeeksempel på beskrivende prosa, og det er en av mine favorittbøker. Nick Cave får bare ikke til det Nabokov gjør så glitrende. Mens Nabokov balanserer hårfint på ei stram linje, stuper Cave ut i ei myr av ekkel gjørme og blod og gørr og velter seg i det og skriver så opp og ned, side etter side om det.

For det er det som er hovedproblemet mitt med boka. Den er så ubegripelig ekkel. Det er ikke nødvendig-ekkelt eller vakkert-ekkelt eller tankevekkende-ekkelt en gang. Det er bare ekkelt. Jeg får til vanlig vondt i magen av å lese om vold, incest, voldtekt, drap, religiøse fanatiske tullinger og lignende hver for seg: her tar Cave alle disse temaene og hiver dem alle sammen i ei gryte. Tilsetter gørr og blod og rører heftig rundt (hvor kommer alle disse kjipe metaforene fra?). Plottet aner jeg knapt nok hva er en gang. At hovedpersonen er sinnssyk hjelper ikke. Og Cave har valgt å la førstepersonsskildringene foregå på dialekt. Jeg liker ikke amerikansk sørstatsdialekt. Her blir jeg bombardert med Ah og Mah og Paw og Ma og gudene veit hva. Det er slitsomt, rett og slett.

Innimellom blomstrer boka litt. Det var noen kapitler der jeg faktisk trodde jeg kom til å begynne like den. Men så viser blomsten seg å være et kjøttetende, råtnende monster av ei plante.

Boka har fått haugevis med ros. På alle kanter ser jeg lovord om hvor fabelaktig den er, hvor utrolig språket er, hvor levende karakterene er, hvilken strålende fiksjonsdebut dette er. Og ja, det er temmelig episke greier til å være en debut, det medgir jeg. Men jeg må være stokk dum, for jeg ser ikke alle disse glitrende tingene i den.

Det skal være sagt da: Nå får jeg virkelig øvd meg på speed reading.

Det er noe med søvnløse netter og skriving. Trangen kommer alltid krypende da. Denne er skrevet for lenge siden, men nylig redigert. Kanskje ble den bedre. Kanskje ikke. Her er den likevel.

—

Stille vann

Ada sover alltid med klærne sine på. Alt føles tryggere med klær på. Hun skjønner ikke hvorfor hun skal bytte fra det ene antrekket til det andre bare fordi hun skal sove. Klærne blir rynkete av at Ada sover i dem, og mamma blir rynkete i fjeset. Men Ada skal jo skifte neste morgen uansett, så hva gjør vel det? Mamma rynker likevel.

Med klær på kan ikke monstrene plage Ada. Monstrene er dumme. De skjønner ikke at det er natt hvis Ada har genser og bukse på. De tror det er dag, og at Ada bare ligger lenge i sengen. Da går monstrene tilbake til skapet, og venter på natten, venter på pysjamas-Ada. Ada kniser stille for seg selv da, for pysjamas-Ada kommer jo ikke.

Om dagen leker Ada med vinden. Ada og mamma bor på et høyt fjell og det er alltid masse vind der. Ada liker vinden. Den er heftig og flyktig og ler og brøler, akkurat som Ada. Mamma syns Ada ligner for mye på vinden. Hun glemmer melken på benken, og kaster sokkene under vasken som om hun var en tornado. Da blir mamma rynkete igjen. Men alt kommer jo på plass igjen til slutt, så Ada forstår ikke hvorfor mamma rynker sånn.

Huset der Ada og mamma bor har mange krinker og kroker. Ada leker gjemsel med katten i krinkene, i krokene. Men katten er slettes ikke flink til å gjemme seg, og slettes ikke flink til å lete. Ada vinner hver eneste gang. Da er det ikke gøy lenger.

Ada ligger utstrakt på gulvet og ser opp på mamma. Mamma er et fjell, og Ada er et teppe. Fjellet vandrer rundt teppet, og prikker det litt i siden nå og da. Teppet vrir på seg og prøver la være le. Da humrer fjellet, buldrer som myk torden, og teppet må gi opp å være teppe og bli Ada igjen. Ada er ofte teppe.

Ada liker bokstaver. Ada ser ofte på at mamma skriver, strekker snirklete bokstaver bortover arket. Når mamma er ferdig tar Ada en fargestift og skriver oppå. Det blir ikke like snirklete og rett, men fargerikt og flott. Da rynker ikke mamma. Mamma samler Ada opp i armene sine, klemmer henne hardt og ler.

I skogen bortenfor fjellet der Ada og mamma bor er det et vann. Det er dypt og blått og veldig stille. Ada er redd for vannet, hun syns det ligger på lur i skogen sånn som monstrene i skapet hennes. Hun syns stille badekarvann er som vannet i skogen, og plasker og bråker og hyler for at vannet ikke skal ligge stille. Men mamma er tålmodig, for mamma er også redd for ting. Mamma er redd for at Ada skal bli redd. Så mamma tar Ada med til havet, og viser Ada at ikke alt vann er stille og ligger på lur. Ada ser på havet, og smiler av de viltre bølgene. Kanskje Ada skal bli som havet også.

Ada går alltid barbent. Hun tusler rundt på katteføtter og er inntrenger på kattens territorier. Katten blir snurt da, og snur rumpa til Ada. Ada ler, og sniker seg videre. Mamma sier Ada er som støvet da, hun dukker opp når mamma minst venter det. Særlig rett etter storvask, og spesielt hvis Ada har lekt i sølepytter hele dagen. Ada ser mamma sukker tungt da, og så hjelper hun mamma vaske på nytt. Ada lager oversvømmelse og får ikke med seg all gjørmen, men mamma bare ler. Mamma løfter Ada høyt opp i luften og snurrer rundt.

Det står et bilde på mammas kommode. Det har stått der så lenge Ada kan huske. Ada liker å se på bildet. Mannen på bildet smiler så lurt, og det er et fly bak ham. Ada liker fly. Hun må stå på en krakk for å se på bildet, men noen ganger vil mamma også se på bildet. Da tar mamma bildet med seg til sofaen. Hun løfter Ada opp på fanget og de ser på bildet sammen. Mannen har Adas grønne øyenfarge.

Om kvelden synger mamma for Ada. I kveld har mamma sunget to sanger, og til og med lest et eventyr. Det var et flott eventyr, med prinser og prinsesser og drager. Mamma kaller Ada sin lille prinsesse, og da sier Ada at mamma må være dronning. Ja, mamma er dronning, svarer hun da. Ada lurer på om mannen på bildet kanskje vil være prins. Mannen på bildet var konge han, sier mamma. Men nå er han langt borte og kjemper mot drager og monstre. Ada sier hun vil at mannen skal komme og slåss mot monstrene i skapet hennes. Da skal hun sove i pysjamas igjen. Ja, sier mamma, da må han komme og kjempe mot dem. Så kysser hun Ada på pannen, og så er det god natt. Innimellom hører mamma at Ada kniser inne på rommet sitt. Mamma skulle ønske kongen også var der for å høre den vesle prinsessa ligge å knise av dumme monstre.

Mamma kommenterte i går, etter at jeg fikk nok en bestilt bok i posten, at det koker i postkassa vår. Stakkars postmannen, tenker de alle sammen, han må jo virkelig begynne å lure. For meg er det jul hver uke, for jeg bestiller så masse bøker at jeg glemmer hva jeg bestiller, så når det kommer en pakke aner jeg ikke hva det er, og blir hysterisk glad når jeg skal åpne den. Denne sinnssvake kjøpeorgien startet med at jeg oppdaga hvor billige bøker er på play.com, og at det ikke er noen leveringskostnader. Niks. Nada. Holder jeg prisen på bøkene under 200,- slipper jeg toll også. Oioioi, tenkte jeg. Ok. Bestille noen bøker du har hatt lyst på lenge, som du ikke finner i Norge. Dette er “noen”, som har blitt bestilt siste, tja, to månedene kanskje? Og de fire pensumbøkene jeg bestilte er ikke tatt med.

De øverste fire har jeg lest allerede. De var knall alle som en. I am Legend leste jeg i går, hiih. Anbefales til science fiction-elskere. Neverwhere anbefales til alle, nydelige boka. I tillegg til den bunken der har jeg kjøpt disse to, som ikke lar seg… øh, bunkifisere:

Er totalt avhengig av barnebøker, mmmm. Begge to er topp.

Men geeker kjøper jo ikke bare bøker over nett, hallo. Noe av det koseligste som finnes er jo å gå i en bokhandel i timesvis, og bare kikke på bøker, ta på dem, bla litt i dem. En gang, da jeg begynte å oppdage hvor mye jeg elsker science fiction, satt jeg ved engelskseksjonen på ARK på Torget (som fremdeles er fantastisk, jeg kjøper nesten alle bøkene mine der) i en halvtime. Det var bare meg i butikken. Butikkmannen kikka lattermild på meg, der jeg satt på knær og leste vaskeseddel på vaskeseddel. Jeg hadde armene fulle av bøker når jeg endelig kom til disken, og han spurte leende om jeg hadde funnet noe jeg likte. Vi endte opp med å prate bøker og sf i et kvarter. Herlig. Så virkelige butikker er deilige saker det også (dette er tålelig lite til meg å være på noen måneder, og pensumbøker er igjen ikke tatt med):

Leste nylig The Old Man and The Sea, og jeg hadde lyst å sparke meg selv for ikke å ha lest den tidligere, for boka var noe av det beste jeg har lest. Så det blir mer Hemingway på meg med tiden. This Book Does Not Exist måtte jeg selvsagt ha. Alle bokelskere burde skjønne det. Det er en bok om filosofiske paradokser og eksperimenter.

Jeg tror jeg har noen fler liggende rundt omkring, blant annet Pride and Prejudice and Zombies, men kommer ikke på hvor de er i farta. Dette var de som lå mest lett tilgjengelig i nattbordsskuffene mine. Og jeg har selvsagt et par til på vei i posten…

Dagen holder på å dø ut. Den er grønn nederst i kanten, og mens jeg går sakte over den belyste kirkegården forsøker jeg beskrive denne følelsen, forsøker jeg å mykt forme ordene inne i meg, de som skal gripe fatt i hvordan det er å se himmelen være grønn, for så å gå over i blått, en blå som blir mørkere og mørkere, før det over meg er helt svart. Og det er kun noen få stjerner strødd her og der, og når jeg ser ned igjen ser jeg at de fleste stjernene her hviler på toppen av jernstolper, og de lyser opp veien for meg, kun for at jeg skal se hvor jeg er. De er iskalde; hvitt kjølig lys, og de er kunstige, og likevel stopper jeg, ser på dem spredt mellom trærne, ser dem ta forsiktig på den nyfødte natten – jeg kan nesten høre den sutre som et spedbarn, men den vokser seg sterkere, natten. Det grønnere blir sakte blåere, og mens jeg enda forsøker forgjeves å fange hvordan alt dette er, hvordan det spiller på den spente pianostrengen i brystet mitt, ser jeg skyggen min foran meg, atten meter lang – jeg talte, med lange skritt som et barn – og tenker at jernstolpestjernene mine lyser mer enn både stjernene og månen til sammen, og så, på andre siden av kirkegården, kommer jeg til parkeringsplassen med alle bilene, med de vanlige lyktestolpene, og skyggen min er ikke atten meter lang lenger, den er like lang som meg, og så får jeg lyst til å gråte.

Jeg er superfangirl av William Butler Yeats, en ire som for meg er ca den fineste dikteren som noen gang har eksistert. Et år fikk jeg en av diktsamlingene hans, Romantic Visionary, i julegave av bestevenninna mi. Den er, som man sikkert forstår, bestående hovedsaklig av kjærlighetsdikt, nydelig illustrert og alt.

Yeats forelsket seg intenst i Maud Gonne, men de ble aldri sammen. Hun var irsk aktivist (1880-90-tallet) som ville ha et fritt Irland, mens Yeats var nasjonalist, hvorpå de var for uenige, og kjærligheten hans aldri ble gjengjeldt av henne. Han fridde flere ganger, men hun sa alltid nei, og giftet seg til slutt med en annen. Yeats og Gonne hadde en natt sammen, men det ble aldri mer enn det. Yeats følte også, da han var 51, at han burde gifte seg og få en arving, men han sluttet visstnok aldri å elske Gonne, og han skrev mengder med dikt til og om henne.

Det aller fineste jeg vet av, ikke bare av ham, men av alle dikt, fant jeg i den samlinga jeg fikk: The White Birds. Første linje er noe av det vakreste skrevet, og jeg kan finne på og gå rundt og resitere større deler av diktet for meg selv.

Og siden jeg er sånn litteraturfanatiker som jeg er, og liker at andre får lese fine fine ting, tenkte jeg å dele det! Yay! Without further ado:

The White Birds

I would that we were, my beloved, white birds on the foam of the sea!
We tire of the flame of the meteor, before it can fade and flee;
And the flame of the blue star of twilight, hung low on the rim of the sky,
Has awakened in our hearts, my beloved, a sadness that may not die.

A weariness comes from those dreamers, dew-dabbled, the lily and rose;
Ah, dream not of them, my beloved, the flame of the meteor that goes,
Or the flame of the blue star that lingers hung low in the fall of the dew:
For I would we were changed to white birds on the wandering foam: I and you!

I am haunted by numberless islands, and many a Danaan shore,
Where Time would surely forget us, and Sorrow come near us no more;
Soon far from the rose and the lily, and fret of the flames would we be,
Were we only white birds, my beloved, buoyed out on the foam of the sea!