Eek, A Geek!

I går leste jeg to bøker på rappen. Det høres kanskje mye ut, men det var korte, fine barnebøker. Begge var av Tove Jansson, skaperen av Mummitrollet. Den ene boken var en liten novellesamling kalt Det usynlige barnet og andre fortellinger, og den andre var en roman kalt Trollvinter. Jeg ble faktisk lamslått over hvor gode, sterke bøker dette er. Jeg har et tett forhold til alt Mummi, siden jeg vokste opp med det på barnetv, og jeg var overbevist om at jeg hadde lest bøkene når jeg var liten også – men nå er jeg ikke så sikker lenger. I alle fall husker jeg det ikke. Så om jeg har lest dem før eller ikke: Dette var som å lese dem for første gang.

Og de er fantastiske. La meg understreke: fantastiske. Både på den ene og den andre måten.

For det første er det fantastisk barnelitteratur, det vil si de faller innunder “fantasy” – men fantasy er i grunn ikke godt nok beskrivende, syns jeg. Fantastisk er mye bedre. Fantastisk barnelitteratur er favorittsjangeren min, så jeg sluker det meste av det, og jeg har lyst å sparke meg selv for ikke å ha lest Tove Jansson tidligere (selv om jeg var overbevist om at jeg hadde gjort det)!

Det som gjør bøkene fantastiske sjangermessig er at sted og karakterer er totalt fremmed for vår verden. Bøkene er satt til Mummidalen (som oftest), et fiktivt sted hvor det bor utrolig mange ulike typer overnaturlige vesner, deriblant mummitroll (selvsagt), mymler, hatifnatter, filifjonker, hemuler og så videre. Åh, selv navnene på alle de ulike vesnene er herlige. Jeg blir varm i hele meg. Det skjer overnaturlige ting; Mummimamma utfører magi, jenter blir usynlige, snøhester blir levende. Dette gjør at boka plasseres i sjangeren fantastisk barnelitteratur.

Men benevnelsen “fantastisk” har selvsagt dobbeltbunn. For bøkene er så himla godt skrevet, de er triste, morsomme, alvorlige, fine – alt man kan tenke seg. De er stappfulle av eventyr og mektige hendelser. Filifjonka som er redd for katastrofer opplever jo at huset hennes blir rystet av en tyfon – og så kommer en skypumpe og tar liksågodt med seg hele sulamitten! Det er action i Mummidalen.

Det aller beste med bøkene for min del dog, er hvor alvorlige de er. De tar opp masse alvorlige, skumle temaer, og det uten å snakke ned til barnet. De snakker til barnet som en likeverdig, en som godt kan tåle å høre om skumle hatifnatter og Hufsa som er så kald at all varme og lys i nærheten av henne slukker (nå skal det sies at jeg var hylende livredd Hufsa da jeg var liten – og da mener jeg hylende). Bøkene tar opp de alvorligste, tristeste ting.

Et eksempel er nettopp Filifjonka som jeg nevnte ovenfor. Filifjonka sitter på fine solværsdager og tenker på hvor grusomt det er at det er så fint og stille og rolig, for det kommer snart til å skje en eller annen form for katastrofe. Hun vet det. Hun har aldri opplevd en katastrofe, men hun vet den kommer. Filifjonka er fatalistisk, vettskremt og paranoid. Hun er så og si venneløs – alt hun har er huset sitt, med tingene sine, som hun tar uendelig godt vare på. En dag forsøker hun fortelle en av sine få venner om denne angsten og redselen og vissheten hun har om den forestående katastrofen. Venninnen blir beklemt og går. Hun tror ikke på Filifjonka. Hun vil ikke trøste henne.

Så skjer det: Det kommer et storm, og som sagt – den tar med seg alt, alt Filifjonka eier og har. Og det ender opp med at Filifjonka sitter på stranden, føler seg lett som en fjær og ler høyt og lenge. Fordi nå trenger hun ikke være redd lenger, nå har det verst tenkelige skjedd, og det var ikke så fryktelig ille likevel, alle tingene er jo bare ting. Venninnen kommer og er oppskjørtet og lei seg for at hun ikke trodde henne, men det er ikke så viktig lenger for Filifjonka. Hun ler, er lykkelig, og slutter være redd.

I omtrent alle historiene sine slår Jansson et slag for frihet, og spesielt frihet fra ting. To historier er spesifikt om hvordan ting tynger en ned, men det er flere som tar opp temaet ved siden av det faktiske plottet. Det er tingene som eier deg, ikke omvendt. Snusmumrikken er det fineste eksempelet på dette: jo lettere sekken hans er, jo gladere er han. Han har klærne sine og et munnspill – og i en historie gir han sågar vekk hatten sin uten noen problemer.

Et annet eksempel er fra Trollvinter. Om vinteren går de fleste vanlige beboerne i Mummidalen i hi, men denne vinteren våkner Mummi og Lille My. Lille My stikker av med et sølvbrett Mummimamma har, som er et arvestykke og aldri blir brukt – det bare henger der til pynt. My bruker det til akebrett. Når Mummimamma våkner smiler hun og funderer over hvor flott det er at ting kan brukes til noe helt annet enn man trodde. Ting er ikke viktige i seg selv, det som er viktig er hva man gjør med dem.

Det er likevel ikke bare frihet som er viktig. Da Mummipappa vil vekk fra det trygge, hjemlige livet på verandaen sin oppdager han etterhvert at eventyret ikke nødvendigvis er så mye bedre. Han syns hatifnattene lever spennende, ville liv, der de bare seiler og seiler uten å svare for noen eller noe, og han greier bli med dem på et av deres seilaser. Men han oppdager til slutt at hatifnattene er følelseskalde, ensomme vesener som trenger en tordenstorm for å vekke noe som helst av følelser i dem. Da oppdager Mummipappa at et trygt og hjemlig liv slett ikke er det dummeste – han har da i det minste følelser, og noen som er glad i ham. Det har ikke hatifnattene.

Hver eneste karakter har sin egen greie, mange av dem illustrerer aspekter ved menneskelige personligheter. Lilly My har for eksempel bare to innstillinger på følelsesspekteret sitt – glad og sint. Likevel er ikke Lille My en flat, statisk karakter. Hun er brå og flyr i taket og tirrer folk og løper rundt helt propell, men hun er også den som fortest forstår at det er unaturlig at Ninni, det usynlige barnet, aldri blir sint. Man trenger være litt sint av og til. Lille My skulle egentlig, som Mummi, ligget i dvale hele vinteren. Mummi blir redd og sint og føler seg alene (selv om han til slutt lærer seg verdsette vinterens mange forunderligheter), men My går vinteren i møte med all sin Myhet. Hun sklir nedover en skråning og skjenner brykst “Jassåja, er det sånn det skal være!”. Så gjør hun det seks ganger til. Hun lager seg akebrett, flere ulike former for skøyter, hun står uredd og lykkelig på ski. Hun tar tak i hele verden, og fillerister den til den gir henne hva hun vil ha.

Slik er det med alle karakterene. De har sterke trekk, men de har mange lag. Jeg kunne skrevet lange bloggposter om hvert eneste aspekt, men det skal jeg ikke gjøre (enda). Det er utrolige bøker. Nå skal jeg skaffe meg dem alle sammen.

Her inne er det lenge siden jeg har vært gitt. Håper alle sammen har hatt en fin jul og et godt nyttår. At jeg tilbringer lite tid med facebook og blogg og slikt er i alle fall for min del et godt tegn på at jeg har hatt en fin og innholdsrik ferie.

Nå skal jeg ikke plapre masse om ferien min da, anna enn om det aspektet ved den jeg plaprer desidert mest om til enhver tid: bøker. Jeg har greid å pløye meg gjennom fem-seks bøker siden ferien starta (altfor lite for geeken, men som sagt: innholdsrik ferie gir ikke tid til stillesitting). Jeg har tatt et lite tygg av ulest-bunken min med andre ord. Og det gikk kjempefint, med den ene bra boka etter den andre, perler på den berømte snora. Kanskje skal jeg snakke om disse bøkene en gang også. Men nå skal jeg snakke om knuten på tråden. Eller – steinen på tråden? Vel, metaforer som spinner ute av kontroll til side: denne boka er ingen perle: Nick Caves And the Ass Saw the Angel.

Jeg er trist for at jeg ikke liker denne boka. For det første var det en gave, og det er seriøst deprimerende for meg å ikke like gaver. For det andre hadde jeg store forhåpninger, og for det tredje liker jeg mye av musikken til Nick Cave (det er vel på grunn av dette tredje punkt at punkt to eksisterer).

Tydeligvis liker jeg ikke skrivinga hans. Jeg er ikke ferdig med boka enda, og jeg har ganske lyst å gi meg, men samtidig hater jeg å ikke avslutte bøker, så jeg vet den vil plage meg mer om jeg ikke avslutter enn om jeg avslutter. Er på side 194 av 308. Jeg teller ned.

Boka kunne seriøst vært 1-200 sider kortere. Den er så ubegripelig langdryg at jeg blir helt tussete. Prosaen var i starten kjempespennende, og jeg medgir at det er noen fabelaktige setninger og avsnitt og hele kapitler strødd gjennom boka. De kan være poetiske som Nick Cave har bevist han kan være, gjennom musikken. Men så er det så utrolig mye overflødig! Jeg har ikke noe i mot bøker med mye beskrivelser og blomstrende prosa som sådan. Lolita er et erkeeksempel på beskrivende prosa, og det er en av mine favorittbøker. Nick Cave får bare ikke til det Nabokov gjør så glitrende. Mens Nabokov balanserer hårfint på ei stram linje, stuper Cave ut i ei myr av ekkel gjørme og blod og gørr og velter seg i det og skriver så opp og ned, side etter side om det.

For det er det som er hovedproblemet mitt med boka. Den er så ubegripelig ekkel. Det er ikke nødvendig-ekkelt eller vakkert-ekkelt eller tankevekkende-ekkelt en gang. Det er bare ekkelt. Jeg får til vanlig vondt i magen av å lese om vold, incest, voldtekt, drap, religiøse fanatiske tullinger og lignende hver for seg: her tar Cave alle disse temaene og hiver dem alle sammen i ei gryte. Tilsetter gørr og blod og rører heftig rundt (hvor kommer alle disse kjipe metaforene fra?). Plottet aner jeg knapt nok hva er en gang. At hovedpersonen er sinnssyk hjelper ikke. Og Cave har valgt å la førstepersonsskildringene foregå på dialekt. Jeg liker ikke amerikansk sørstatsdialekt. Her blir jeg bombardert med Ah og Mah og Paw og Ma og gudene veit hva. Det er slitsomt, rett og slett.

Innimellom blomstrer boka litt. Det var noen kapitler der jeg faktisk trodde jeg kom til å begynne like den. Men så viser blomsten seg å være et kjøttetende, råtnende monster av ei plante.

Boka har fått haugevis med ros. På alle kanter ser jeg lovord om hvor fabelaktig den er, hvor utrolig språket er, hvor levende karakterene er, hvilken strålende fiksjonsdebut dette er. Og ja, det er temmelig episke greier til å være en debut, det medgir jeg. Men jeg må være stokk dum, for jeg ser ikke alle disse glitrende tingene i den.

Det skal være sagt da: Nå får jeg virkelig øvd meg på speed reading.

Jeg er i ferd med å lese gjennom de bøkene jeg ikke har hatt tid til å lese tidligere. En av disse er en samlebok med to romaner og masse noveller av Ben Bova, Laugh Lines. Det er science fiction, og da jeg fikk boka i bursdagsgave bestemte jeg meg for å lese novellene, siden bursdagen min er i slutten av september, og dermed midt i semesteret, med masse pensum. Da er noveller fint, for det er raskt å lese, og man går gjerne ikke med plottet i hodet like lenge som med romaner – noe som er kjekt når man skal tenke på pensumromaner, ikke andreromaner.

Så gikk det et år, og jeg fikk ikke sjansen til å lese de to romanene i boka. Jeg elska novellene, og hadde store forhåpninger til romanene også. Novellene var sånn som noveller skal være: bra persongallerier, kreative, annerledes, kompakte, og alle hadde dødsbra twist. I tillegg er Ben Bova kjempemorsom. Jeg som selv liker å skriver noveller sikla nesten over hvor godt gjort det hele var.

Så leste jeg nylig The Starcrossed, som er første romanen i boka. Det er en satire og et harselas med underholdningsindustrien i USA, der The Starcrossed er en science fiction-serie som skal produseres.

Og det er jo vel og greit. Når jeg først begynte hadde jeg nettopp lest Stephen Frys The Liar, som var dødsbra, og jeg var helt britisk i hodet, og overgangen til det amerikanske desillusjonerte kapitalistuniverset var… tungt. Men jeg tenkte som så at jeg måtte bare fortsette og lese, så kom jeg til å havne i grooven etterhvert.

Det skjedde ikke. Jeg hadde lyst å hive fra meg boka mellom alle mannsgrisene, de stereotypiske kvinnefremstillingene, og kapitalistånden. Det var rent grusomt å lese. Hver eneste kvinne var vakker, men dum som et brød. Var de ikke vakre var de ondskapsfulle. Og dersom de faktisk var vakre OG ondskapsfulle, var det bare fordi de hadde gjennomgått kraftig plastisk kirurgi. Og nesten ingen av beskrivelsene av damer inneholdt annet enn at “Oi, hun hadde på seg no gjennomsiktig”, eller “Hu hadde lange, sexy bein”, eller “Hu hadde dødsbra kropp”. Etter den femte eller sjette utbrytelsen av at den ene kvinnelige hovedpersonen hadde lange, pene bein hadde jeg lyst å hyle.

Og alle mennene var enten Nerd Som Ikke Får Damer, men er Supersmart, eller Sexdyr, eller Pengegriske Idioter. Heeeerre.

På slutten ga det seg heldigvis litt. De siste kapitlene redda boka for min del (Nerden fikk ei dame, som viste seg å være Pen OG Smart), og forsåvidt funka jo satiren, i og med at jeg ble kvalm av nesten alt som foregikk i boka, men det ble fanken meg litt mye til tider. Det kunne vært gjort bedre mener jeg.

Og nå har jeg begynt på den andre boka, Cyberbooks, som er … en satire over publiseringsindustrien i USA. Og allerede har det blitt etablert, to ganger, at den kvinnelige hovedpersonen er Pen, og den mannlige er en Smart Nerd.

Jeez.

I natt og i morges leste jeg Paul Austers lille 130 siders bok, Travels in the Scriptorium. Utgangspunktet for boka er fantastisk, for meg som elsker absurd, surrealistisk litteratur. Beskrivelsen bakpå boka er som følger:

An old man sits in a room, with a single door and window, a bed, a desk and a chair. Each day he awakes with no memory, unsure of whether or not he is locked in the room. Then a middle-aged woman called Anna enters and talks of pills and treatment, but also of love and promises. Who is this this “Mr Blank”, and what is his fate? What does Anna represent from his past – and will he have enough time to ever make sense of the clues that arise?

Når jeg sto i bokhandelen og leste dette ble jeg helt yr av glede. For meg hørtes dette ut som en helt fabelaktig bok, med noe Beckettsk over seg. Spesielt fikk den meg til å tenke på Becketts Endgame, et drama jeg simpelthen elsket. Jeg startet å lese boka med iver.

(Spoileradvarsel. Har du tenkt å lese boka, ikke les videre, siden jeg avslører alt. Og sånn.)

Og den begynner så bra. Det er masse uforklarte spørsmål som dukker opp, man blir dratt inn i historien fordi man sammen med Mr Blank har lyst å løse alle de mysteriene som presenterer seg. Er døra låst? Har han lov å gå ut? Hvor kommer alle menneskene fra? Hvilke oppdrag er det de snakker om? Hva er det den såkalte behandlingen går ut på?

I tillegg, som et slags subplot, leser Mr Blank et manuskript som ikke er ferdig, men som han sammen med legen som kommer på besøk blir oppfordret til å avslutte selv.

Men så kommer slutten. Og den kommer så altfor fort. Alle mysteriene, alle spørsmålene forblir ubesvart, og ikke på en positiv måte. Beckett lover aldri leserne sine noe annet en absurdisme og stasis – du går inn i de dramaene og får akkurat det Beckett lover. Om han overrasker er det aldri på en negativ måte.

Auster får ikke til det samme. Han lover leseren svar på alle spørsmålene. Sakte men sikkert rulles det opp flere og flere hint til hva som foregår, og hintene lover en dødsspennende avslutning. …ooog så slutter boka. Og det føles som om noen har kappet av et lem, og du sitter igjen og stirrer på en blodig stump. Parallellen til det uferdige dokumentet Mr Blank leser er selvsagt spennende, men mer enn noe anna er det bare en frustrerende måte å avslutte boka på. Jeg har generelt ikke noe i mot åpne endinger, men dette er ikke åpent, det er maltraktert. Auster sier på slutten noe generelt om bøker og karakterer og skriving og det fungerer bare ikke, selv ikke for ihuga metafiksjonfans som meg.

Visstnok er karakterene i boka, bortsett fra Mr Blank, karakterer fra andre bøker Auster har skrevet. Jeg gjenkjente de som var fra New York Trilogy, fordi den hadde jeg faktisk lest, men dersom hele bokas forståelse og forløselse henger på at jeg må lese alt av Auster, da blir jeg bare sur. Det er ikke kult. Når man vet dette faktum (som jeg ikke oppdaga før etter jeg hadde lest boka), ser man fort at Mr Blank er forfatter, og alle de andre er karakterene hans, og det hele er en parabel over livet og verket til Forfatteren. Og det er dødsartig når forfattere drar inn kjente karakterer, eller til og med seg selv (som Auster faktisk gjorde i New York Trilogy), men jeg har på følelsen av at jeg burde lese alt av ham for å forstå denne ene boka, og det er totalt nekt. Obsternasig geek liker ikke å bli fortalt hva hun burde gjøre…