Paasilinna er en forfatter jeg lenge har tenkt at jeg skal lese noe av. Det jeg har lest og hørt om ham roser ham opp i skyene som underfundig og morsom.

Og han skuffet ikke. Prosten og hans forunderlige tjener er om en prest som får forært en foreldreløs bjørneunge i gave av menigheten sin. Det er en litt passiv agressiv handling fra menighetens side, men det viser seg at presten raskt knytter sterke bånd til bjørneungen, og har den med seg overalt. Absolutt over alt, selv i kirka. Dette faller ikke prestefrua like godt i smak. Det første hun utbryter når hun ser bjørnen er “Dægern!”. Så blir den hetende det. Senere skifter den navn til Faen. Det er ikke så lett å skulle håndteres bjørner må vite.

Romanen er absurdkomikk til fingerspissene. Fokaliseringen skifter lett mellom både mennesker og dyr – første kapittelet er da fortalt frasynspunktet  binna som er moren til Dægern. Og det er et kapittel som etterlot meg hikstende av latter. Paasilinna er så lett og ledig i tonen, og snakker så naturlig om så umulige ting, at det ikke blir annet enn hysterisk morsomt.

Men det er ikke det eneste surrealistiske med romanen. Ikke bare tar den lett på sånne ting som at en prest kan ha en bjørn boende hos seg, å neida. I tillegg lærer presten denne selsamme bjørnen triks: Den danser, ber, stryker klær, går på toalettet på menneskevis og det som er!

Det er kontrastene som gjør romanen så vidunderlig. En passasje, der det skal bygges et hi til bjørnungen, tar for seg hvordan eksperter kommer fra nær og fjern for å bidra, og det er flere sider med absurdvitenskapelige utgreiinger om hvordan best mulig lage et bjørnehi og gjøre det kompatibelt hvis mennesker også vil tilbringe tid der inne. Der spekuleres det vidt og bredt i om ikke mennesker faktisk burde gå i hi, ja det ville vært både sosialt og økonomisk gunstig på alle plan.

Samtidig er det en kritisk roman. Selv om den er skyr den ikke unna alvorligere temaer. I møtepunktet mellom det dyriske og naturlige representert ved bjørnen og det sosiale og menneskelige representert ved presten, oppstår det konflikter som tidvis synes uløselige. Romanen tar for seg tap og sorg og kjærlighet. Og alt i Paasilinnas tørre, finske svartkomikk. Ingenting er så alvorlig at det ikke også kan spøkes med; ingenting er så komisk at det ikke også kan være alvorlig.

For min del var romanen aller best i starten. Paasilinnas stil var så frisk og ny for meg at jeg satt med kulerunde øyne og leste. Første del og midten er desidert mest minneverdig – å følge Dægerns oppvekst og utdanning, og de mange sprelske ferdene de legger ut på er himla fornøyelig. Men så – rundt det punktet der Dægern skifter navn til Faen – er det plutselig ikke like friskt lenger, det blir nesten litt trått. Slutten blir nesten litt anmasende, for min del, og det ser ut som om Paasilinna har nesten sluppet opp for damp her. Som om han ikke ante hvordan romanen skulle ende, og så i desperasjon måtte komme opp med noe – hva som helst. Kanskje gjorde han det. Det er fremdeles morsomt, og det er fremdeles godt skrevet, og jeg vil påstå at Paasilinna er noe av det beste kontemporære jeg har lest på ganske lenge. Men begynnelsen på romanen er desidert mest minneverdig.

Likevel en roman verdt å lese. Og jeg skal definitivt lese mer Paasilinna, det er sikkert.

Nå nettopp var det flere slike faktorer for meg: Jeg har hatt en ned-periode bipolarmessig sett, og har dermed kun hatt lyst å lese vakre bøker, og de bøkene som ligger og venter på meg har alle sammen sett utrolig tunge ut. Blant annet:

Bleak House av Dickens.

Boka er en murstein av en roman. Den er 740 sider lang, og fordi min versjon er en Wordsworth Classic (de tar stolthet i å lage bøker billigst mulig så det skal være mest mulig tilgjengelig (forøvrig er det aspektet heeelt elsk!)), har den knøttliten, tett skrift. Den er selvsagt skrevet på 1800-talls, tung Dickensiansk engelsk, som krever masse fotnoter (348!) for at man skal henge med på kontekst og språk og referanser som dagens lesere ikke tar. I tillegg er selve skrivemåten til Dickens heftig nok i seg selv, der han har et billedspråk av en anna verden, og han har så lange setninger at mange må jeg lese to ganger for å greie få med meg all infoen som er pakka inn i dem.

Jeg kjøpte boka fordi jeg hadde sett BBCs filmatisering av den, som var ubegripelig bra. Jeg var så oppslukt og så fengslet av den miniserien som jeg sjelden har vært før. Den er episk. Så jeg gikk sporenstreks ut og kjøpte boka. Det var i jula 2008.

Nå har det gått to år, og for noen dager siden satt jeg og kikka gjennom bokkassa med uleste bøker, for å se hva jeg skulle lese, ettersom jeg nettopp hadde blitt ferdig med den forrige boka. Jeg holdt den tunge mursteinen i hånda, veide den, kikka på skriftstørrelsen, kikka på sidetallet, og var generelt skeptisk. Men det var den desidert eldste boka i kassa, og jeg tenkte at, vel, Dickens er jo bra, det vet jeg, og på grunn av miniserien vet jeg at plot og alt mulig rart i denne spesifikke boka er bra. Jeg var skeptisk likevel.

Jeg unngår alltid lange bøker når jeg har skole. Men. Det som er fint med å skrive master er at jeg for en gangs skyld kan tillate meg å lese litteratur utenom pensum, fordi det skjønnlitterære pensumet mitt er jo bare én bok! Og jeg er dypt nok inne i både den og faglitteraturen til at utenomfaglig litteratur ikke er distraherende. Så jeg tenkte, ok. Gi boka en sjanse.

Det var farlig. Jeg satte meg ned og begynte å lese. Det første jeg blir møtt med er:

it would be wonderful to meet a Megalosaurus, forty feet or so, waddling like an elephantine lizard up Holdborn Hill.

og

flakes of soot in it as big as full-grown snow-flakes – gone into mourning, one might imagine, for the death of the sun.

Dette er om været. Været! Det var ikke snakk om å legge vekk den boka igjen.

Nå har jeg bare lest 250 sider, men jeg er så Dickens i hodet mitt at innimellom lurer jeg på om det finnes noe utenfor Bleak House.

En litteraturnerds Dickens-opplevelse og påfølgende virkelighetsomveltning:

• Hele verden forsvinner, og plutselig er jeg i attenhundretalls London, og når jeg trenger leselys fordi det begynner å bli mørkt på stua, tenner jeg stearinlys i stedet for å skru på ei lampe.
• Når det så blir kaldt tenker jeg at jeg må tenne opp i peisen. Vi har ikke peis.
• Språket mitt blir stort og blomstrende og vokser og strekker på seg, til det er nesten så jeg føler behov for å tiltale mennesker med herr, fru eller frøken, og deretter legge ut i det vide og det brede om den andre personens mange kvaliteter, før jeg i det hele tatt kan vurdere å begynne en vanlig samtale.
• Jeg må i tillegg anstrenge meg for ikke å tiltale folk jeg liker med “O my pet!” (“Å mitt kjæledyr!” klinger ikke like fint).
• Finnes det litterære, typete karakterer som ikke er morsomme og velskrevne…?
• Er det mulig å gjøre noe som helst uten å unnskylde seg for at man er til og for at man ikke kan noe som helst?
• Er det mulig å ikke være uhørt britisk?
• Det finnes omtrent ikke andre måltider enn ekstravagante teselskaper der man disker opp med alt som finnes av brød og toast og skinke og ost og lekre puddinger og rykende varm te. Te er også den eneste drikken, utenom alkoholholdige drikker, som eksisterer.
• Og når man faktisk ikke har slike ekstravagante teselskaper har man selvsagt ekstravagante middager med rykende steker og grønnsaker i alle mulige former og fasonger og minst tre typer alkohol.
• Jeg har fått intenst behov for å gå lange turer.
• Jeg har lyst på et rom dedikert helt og holdent til ett spesifikt humør, og så gi det kallenavn. Enn å ha et rom som heter The Growlery! Det burde være like selvsagt som stue.
• Jeg lurer på hvorfor det ikke er et fulldekket frokostbord på kjøkkenet når jeg våkner, med ovenfornevnte obligatoriske te.
• Jeg syns det er rart at jeg må spise på kjøkkenet i det hele tatt. Alle har jo spisestue, hallo!
• Inni hodet mitt ser jeg for meg masse mennesker som jeg må minne meg selv på at ikke eksisterer. Men jeg har så lyst å drikke te med Esther… Og filleriste Mr Skimpole. Grr.
• Noen ganger skifter tankene mine språk, fra norsk til Dickens-engelsk. Komplett med gøyale metaforer og tretten bisetninger.

I tillegg til alt dette sitter jeg samtidig og analyserer boka mens jeg leser, og vil bare poengtere noe som ikke kommer like godt fram i miniserien (for de som har sett den): Esther er sabla morsom. Hun er verdens mest ydmyke karakter, men hun har sånn snert, og kan være så sarkastisk at du ikke vet hva som traff deg før du sitter og ler høyt. Jeg er litt forelska, tror jeg. Åh.

Nå skal jeg lese litt videre, og så skal jeg lese litt på flyet til Bergen, og så skal jeg lese litt på senga og så–

vent nå litt. Hadde jeg ikke noe annen litteratur jeg egentlig skulle jobbet med…?

Nåvel! Kan noen brygge en kanne te?

For de som ikke er like glad i og like stø på hva dette dreier seg om: Metafiksjon er fiksjon som handler om fiksjon. Alt av kunst kan være meta, selvsagt, ikke bare litteratur. Så lenge det er noe som er selvrefleksivt/klar over seg selv som artistisk verk, er det meta-etellerannet. Men som litteraturnerd er det litteraturtypen jeg er gladest i.

Metafiksjon problematiserer forholdet mellom fiksjon og virkelighet, og stiller spørsmål ved den gjennomsiktigheten og enkelheten vi til daglig antar virkeligheten å ha. Kan vi snakke om en felles virkelighet, når det spesifikke menneskesinn er så subjektivt og uforenelig med alle andre sinn? Mine refleksjoner rundt en gitt hendelse er unike og ulik alle andres.

Og hva skjer da når man lager kunst? Hvor blir virkeligheten av når man skaper noe som fra starten av aldri var virkelig, men likevel prøver å gi inntrykk av at det er virkelighet det er? Og kan ikke kunsten ofte berøre Sannheten i større grad enn virkeligheten, med all dens tåkethet, aldri kan? Hva skjer når virkelighet kræsjer med Virkelighet?

Nå i kveld har jeg lest et metaskuespill som gjorde meg så inderlig boblete at jeg nesten sprakk: Six Characters in Search of and Author av Luigi Pirandello.

Stykket er om nøyaktig det tittelen sier det er: seks karakterer som leter etter en forfatter som kan skrive og sette opp det skuespillet de egentlig tilhører, men som de har løsrevet seg fra. Den orginale forfatteren deres skapte dem, men ga opp stykket uten å la det noen gang realiseres – og så drar karakterene ut for å finne en som kan skrive dem og regissere dem.

Det er helt fantastisk. Jeg føler det er et stykke man må se, oppleve på kroppen, med karakterer som kommer vandrende inn fra salen der publikum sitter, skuespill i skuespill, en Regissør og Scenehjelpere og Skuespillere som egentlig skal øve til et annet skuespill – og så kommer disse, og så blir vi vitne til en vill heisatur av realitet i realitet, som samtidig er fiksjon i fiksjon inn i evigheten…

Karakterene greier ikke bryte ut av rollene sine (de er jo ikke mennesker, de er karakterer), og midt innimellom monologer og forsøk på å få regissøren til å regissere dem, bryter deres skuespill gjennom, så vi sakte men sikkert får bygget opp hva deres historie er – samtidig som Skuespillerene skal utøve det skuespillet Karakterene tilhører, men som Karakterene aldri blir fornøyd med… tolkningene blir ikke riktige. Men kan fiksjon noen gang bli noe annet enn tolkninger av noe annet? Igjen, denne subjektiviteten…

Pirandello spekulerer i hva som utgjør fiksjon og hva som utgjør virkelighet på en helt vidunderlig måte, som etterlot meg helt svimmel av glede – og samtidig frustrasjon. Jeg tror det er et stykke som må leses – eller ses – mange ganger for å fullt ut nyte det. Det er så nakent og ekte, og samtidig så påkledd og påtatt og konstruert! Det var en forunderlig opplevelse å lese.

Andre ganger er det ikke bevisst – det bare faller seg ikke sånn. Jeg får ikke med meg ting rundt meg fordi jeg lever i min egen lille verden. Kikker opp innimellom og lurer på hva dette nye folk snakker om er, og glemmer det så igjen.

Slik var det med romanen til John Ajvide Lindqvist; La den rette komme inn. Jeg hadde fått med meg såpass at jeg visste folk flest elsket den, og at det var en vampyrroman, men ikke stort mer enn det. Jeg har som regel utrolig mye å lese selv, og sjelden tid til å få med meg de anbefalingene jeg får, og vampyrlitteratur er ikke favoritten min, så jeg tenkte ikke så mye over boka i grunn.

Men så fikk jeg den i gave til jul et år. Et år for… en del år siden. Det begynner å bli en stund siden. 2008 kanskje. Men sånn er det med bøker hos meg. De hoper seg opp i løpet av året, og så prøver jeg desperat å pløye gjennom dem i ferier, innimellom sommerjobb og sosialisering. Så La den rette komme inn har ligget i nattbordsskuffen og ventet på meg i bokstavelig talt årevis, før jeg nå endelig rotet den fram og fant ut at nå passet det fint med en femhundresiders bok å lese, i sola; på bussen; i pauser på jobb.

Jeg  har ikke rukket å lese den stort på busser og jobben og hvorsomhelst egentlig. Fordi jeg har slukt den. Jeg begynte på den på fredag, rett etter jeg hadde lest ferdig H. P. Lovecraft Omnibus 1: At the Mountains of Madness. Jeg var trist etter Lovecraft-omnibusen, fordi jeg hadde så høye forhåpninger til den, som ble så inderlig skuffet. Jeg trengte noe alle rundt meg sa var bra bra bra. Så jeg begynte rett på med La den rette komme inn. Og så leste jeg da. Jeg leste til langt på natt, selv om jeg måtte opp klokken seks for å dra på jobb. I fire-tiden lå jeg og stirret i taket mens hodet snurret og danset og vrimlet over av alle karakterene og den intense handlingen.Vel hjemme fra jobb kastet jeg meg rett over boken igjen, og jeg vet jeg kommer til å avslutte den i løpet av kvelden.

Du trenger ikke elske vampyrlitteratur for å like denne boka (selv om en forkjærlighet for det overnaturlige antagelig hjelper litt), fordi innimellom all vampyrismegreiene er det et Sverige og et persongalleri som er utrolig godt skildret, og Lindqvist har virkelig peiling på dette med pacing, og synsvinkler. Vi er innom hodene til de aller fleste større karakterene minst en gang, gjerne flere ganger i løpet av et kapittel, og likevel er det ikke forvirrende. Det tar ofte en setning eller to før man skjønner hvem man er hos akkurat nå, men det er minimal forvirring likevel. Herlig.

Og det jeg liker best her er nettopp karakterene. Ja, jeg liker det mystiske ved historien, og det skumle (jeg har i min tid vært totalt grøsser-fanatiker, og det henger igjen), og at det skjer så utrolig mye hele tiden. Men jeg syns altså karakterene er best. Alle sammen er triste sjeler som har et mer eller mindre jævlig liv, og det er så sabla bra skrevet.

Det er så mye jeg skulle skrevet her, om favorittpassasjer, passasjer som fikk meg til å ligge med kulerunde øyne og nesa helt nede i boksida, passasjer som fikk meg til å le høyt (det er faktisk flere av disse, innimellom all horroren og tristheten!), passasjer som fikk meg til å juble, eller nesten gråte. Jeg blir liggende å heie på karakterer, ønske inderlig at alt ordner seg for det beste, at de slemme får sin straff. Sånn skal det være.

Boken har det meste: Grusom virkelighet med tårer, mobbing, pedofili og mord; og fantastisk virkelighet med latter, vampyrer og kjærlighet i alle mulige former og fasonger. Men i stedet for å avsløre alt her skal jeg bare gjøre det andre har gjort før meg: anbefale den videre. Og håpe at folk flest er mer fornuftige, og mindre treige, enn meg, og faktisk tar den anbefalingen.

Og så skal jeg gå og avslutte boka selv.

“Gwenni er ikke som andre jenter i den lille walisiske byen. Hun er nysgjerrig, glad i bøker og full av energi, hun kan fly i søvne, og hun elsker å leke detektiv. Så den dagen naboen forsvinner på mystisk vis, og ingen ser ut til å stille de riktige spørsmålene, bestemmer Gwenni seg for å starte sin egen etterforskning.

Hun samler opplysninger og lytter til det som blir sagt. Men trekker hun de riktige slutningene? Forstår hun rekkevidden av hendelsene hun er vitne til? Hva er egentlig sannheten? Og hva vil skje med henne, med familien hennes og de andre rundt henne, hvis hun finner ut hva som faktisk har skjedd?

Jorden nynner sin hemmelige sang handler også om en ung jentes vei mot voksenlivet. Romanen er fylt med herlige skikkelser og skrevet med innsikt og varme.”

Jeg var solgt et den andre setninga av beskrivelsen, og ba om å få den tilsendt. En liten uke senere var den i postkassa mi.

Jeg skulle svært gjerne likt å lest romanen på orginalspråket, for det første som slo meg mens jeg leste var hvor vakkert språket var i oversettelsen, og jeg er temmelig sikker på at det nok er minst like vakkert på engelsk. Bare tittelen er nydelig: The Earth Hums in B Flat.

Det er en roman som har det meste – den er trist, fin, morsom og forunderlig. Det var masse lesedriv i den, og Strachan har greid å skrive en roman som ikke ligner alt annet som finnes på markedet. Den er annerledes. Og det er godt å lese.

Gwenni er en tolv år gammel jente, og jeg ble straks litt kritisk da jeg leste det, fordi det mellomstadiet som er mellom barn og ungdom er vanskelig å skrive troverdig. Men Strachan får det til. Gwenni er akkurat passe smart, men samtidig såpass naiv som tolvåringer gjerne er. Forfatteren har hverken forsøkt å skrive Gwenni som et slags barnegeni, eller undervurdert hvor oppegående en tolvåring faktisk er – Gwenni er tolv år på alle mulige måter:

Hun sliter når bestevenninnen plutselig begynner interessere seg for gutter; de var da skjønt enige om at gutter var ekle, var de ikke? Hun liker absolutt ikke gutter – den rare følelsen i magen hun får når nabogutten plutselig smiler og prater til henne må være det hun kaller “familiemagen”, den hun har arvet av faren, den som kommer når noe ubehagelig skjer.

Når hun drar på besøk til nabokona for å være barnevakt for døtrene hennes, ser Gwenni at hun blør fra munnen og regner hun med at fru Evans har vært hos tannlegen og trukket ei tann. For hun skulle jo det den morgenen. Men det var da en veldig tidlig time hun hadde fått, nå var det jo ingen vits å sitte barnevakt? Og hvor er herr Evans? Men det var jo fryktelig kaotisk på kjøkkenet, med mat på gulvet og knuste kopper og fat – så hun kunne jo hjelpe til med å rydde, siden hun likevel var der.

Hun elsker familien sin over alt i verden, selv om moren oppfører seg direkte slemt mot henne. Hun forstår ikke helt hvor alle de stygge kommentarene kommer fra, samtidig som man får inntrykk av at hun heller ikke synes de er så unaturlige. I den alderen tror man gjerne at ens egen familiesituasjon gjelder alle andre familier, så det var realistisk av Strachan å formidle Gwennis reaksjoner som hun har gjort.

Det hele er skrevet så subtilt at jeg blir varm inne i meg. Gwenni forstår mye, men ikke alt, og hun skal ikke kunne forstå alt. Strachan har skrevet det på en måte som gjør at den voksne leseren ser de tingene en tolvåring naturlig overser, eller ikke forstår. Eller ikke vil forstå. I så måte skjønner man gjerne hva som har skjedd ganske tidlig, og Gwennis detektivarbeid har som sådan ingen spenning for oss – det som er spennende å følge med på er hvordan hun sakte men sikkert begynner å forstå.

Innimellom alle disse svært realistiske skildringene av en tolvårings opplevelser av at hennes verden og dens fasade sakte slår sprekker, kommer alle de magiske elementene. Gwenni flyr. Det lever ansikter i veggene. Jorden nynner. Disse elementene har to lesermåter: Enten kan man tro på at Gwenni virkelig flyr når hun sover, eller man kan tro at hun bare drømmer. Enten kan man tro at de malte figurene på koppene som står på hylla virkelig følger familien interessert, eller man kan tro Gwenni bare har overaktiv fantasi. For meg er begge lesemåtene like fine. Det er ting som tipper i favør for det magiske; en natt Gwenni er ute og flyr ser hun en mann som ligger og flyter i innsjøen ved landsbyen. Senere får vi vite at en av innbyggerne har druknet. Hadde Gwenni virkelig sett ham, eller var det en tilfeldig drøm? Andre ganger tipper det i favør av en realistisk lesning; figurene i koppene på hylla er aktive og levende – så lenge det bare er Gwenni som ser på dem. Når moren ser dit slutter de å røre på seg.

Alle karakterene i boken er godt skildret. Selv om Gwennis personlighetstrekk – smart, nysgjerrig, outsider, kreativ osv – er blitt en liten klisjé i samtidslitteraturen, er hun en fryd å lese. Gwenni har det man ville kalt tvangstanker, selv om hverken hun eller noen rundt henne kaller det akkurat det – de kaller henne rar. Og disse farger alt hun gjør, hvordan hun tenker og opplever verden. Det gjør henne til en veldig allsidig karakter.

Moren er full av angst og sinne, og hun får mer og mer nervesammenbrudd, noe som er beskrevet svært troverdig, og i god takt med alle hemmelighetene som utfoldes og avsløres.

Gwennis søster er på sin side slik tenåringsstoresøstre gjerne er mot småsøsknene sine; brå og sint i all sin usikkerhet, men samtidig trykker hun Gwenni til seg når det stormer som verst rundt dem.

Faren har kjærlighet nok for alle i familien som ellers er så preget av splid og konflikter, samtidig som han tidvis tviholder på en roserød versjon av tilværelsen. Han trår til, men man får også følelsen av at han har mest lyst å dytte fingrene i ørene og knipe igjen øynene.

Slutten på romanen er et lite hopp fram i tid, og er like realistisk som resten av historien. Den fanger karakterene og deres ulike reaksjoner på den turbulente tiden som har vært på en god måte. Dog, om det er noe jeg skulle satt fingeren på så er det at den kanskje er litt brå, og at det er noen tråder jeg skulle ønske ble samlet opp bedre. Men så igjen; tråder blir ikke alltid samlet opp i det virkelige liv heller.

Og de er fantastiske. La meg understreke: fantastiske. Både på den ene og den andre måten.

For det første er det fantastisk barnelitteratur, det vil si de faller innunder “fantasy” – men fantasy er i grunn ikke godt nok beskrivende, syns jeg. Fantastisk er mye bedre. Fantastisk barnelitteratur er favorittsjangeren min, så jeg sluker det meste av det, og jeg har lyst å sparke meg selv for ikke å ha lest Tove Jansson tidligere (selv om jeg var overbevist om at jeg hadde gjort det)!

Det som gjør bøkene fantastiske sjangermessig er at sted og karakterer er totalt fremmed for vår verden. Bøkene er satt til Mummidalen (som oftest), et fiktivt sted hvor det bor utrolig mange ulike typer overnaturlige vesner, deriblant mummitroll (selvsagt), mymler, hatifnatter, filifjonker, hemuler og så videre. Åh, selv navnene på alle de ulike vesnene er herlige. Jeg blir varm i hele meg. Det skjer overnaturlige ting; Mummimamma utfører magi, jenter blir usynlige, snøhester blir levende. Dette gjør at boka plasseres i sjangeren fantastisk barnelitteratur.

Men benevnelsen “fantastisk” har selvsagt dobbeltbunn. For bøkene er så himla godt skrevet, de er triste, morsomme, alvorlige, fine – alt man kan tenke seg. De er stappfulle av eventyr og mektige hendelser. Filifjonka som er redd for katastrofer opplever jo at huset hennes blir rystet av en tyfon – og så kommer en skypumpe og tar liksågodt med seg hele sulamitten! Det er action i Mummidalen.

Det aller beste med bøkene for min del dog, er hvor alvorlige de er. De tar opp masse alvorlige, skumle temaer, og det uten å snakke ned til barnet. De snakker til barnet som en likeverdig, en som godt kan tåle å høre om skumle hatifnatter og Hufsa som er så kald at all varme og lys i nærheten av henne slukker (nå skal det sies at jeg var hylende livredd Hufsa da jeg var liten – og da mener jeg hylende). Bøkene tar opp de alvorligste, tristeste ting.

Et eksempel er nettopp Filifjonka som jeg nevnte ovenfor. Filifjonka sitter på fine solværsdager og tenker på hvor grusomt det er at det er så fint og stille og rolig, for det kommer snart til å skje en eller annen form for katastrofe. Hun vet det. Hun har aldri opplevd en katastrofe, men hun vet den kommer. Filifjonka er fatalistisk, vettskremt og paranoid. Hun er så og si venneløs – alt hun har er huset sitt, med tingene sine, som hun tar uendelig godt vare på. En dag forsøker hun fortelle en av sine få venner om denne angsten og redselen og vissheten hun har om den forestående katastrofen. Venninnen blir beklemt og går. Hun tror ikke på Filifjonka. Hun vil ikke trøste henne.

Så skjer det: Det kommer et storm, og som sagt – den tar med seg alt, alt Filifjonka eier og har. Og det ender opp med at Filifjonka sitter på stranden, føler seg lett som en fjær og ler høyt og lenge. Fordi nå trenger hun ikke være redd lenger, nå har det verst tenkelige skjedd, og det var ikke så fryktelig ille likevel, alle tingene er jo bare ting. Venninnen kommer og er oppskjørtet og lei seg for at hun ikke trodde henne, men det er ikke så viktig lenger for Filifjonka. Hun ler, er lykkelig, og slutter være redd.

I omtrent alle historiene sine slår Jansson et slag for frihet, og spesielt frihet fra ting. To historier er spesifikt om hvordan ting tynger en ned, men det er flere som tar opp temaet ved siden av det faktiske plottet. Det er tingene som eier deg, ikke omvendt. Snusmumrikken er det fineste eksempelet på dette: jo lettere sekken hans er, jo gladere er han. Han har klærne sine og et munnspill – og i en historie gir han sågar vekk hatten sin uten noen problemer.

Et annet eksempel er fra Trollvinter. Om vinteren går de fleste vanlige beboerne i Mummidalen i hi, men denne vinteren våkner Mummi og Lille My. Lille My stikker av med et sølvbrett Mummimamma har, som er et arvestykke og aldri blir brukt – det bare henger der til pynt. My bruker det til akebrett. Når Mummimamma våkner smiler hun og funderer over hvor flott det er at ting kan brukes til noe helt annet enn man trodde. Ting er ikke viktige i seg selv, det som er viktig er hva man gjør med dem.

Det er likevel ikke bare frihet som er viktig. Da Mummipappa vil vekk fra det trygge, hjemlige livet på verandaen sin oppdager han etterhvert at eventyret ikke nødvendigvis er så mye bedre. Han syns hatifnattene lever spennende, ville liv, der de bare seiler og seiler uten å svare for noen eller noe, og han greier bli med dem på et av deres seilaser. Men han oppdager til slutt at hatifnattene er følelseskalde, ensomme vesener som trenger en tordenstorm for å vekke noe som helst av følelser i dem. Da oppdager Mummipappa at et trygt og hjemlig liv slett ikke er det dummeste – han har da i det minste følelser, og noen som er glad i ham. Det har ikke hatifnattene.

Hver eneste karakter har sin egen greie, mange av dem illustrerer aspekter ved menneskelige personligheter. Lilly My har for eksempel bare to innstillinger på følelsesspekteret sitt – glad og sint. Likevel er ikke Lille My en flat, statisk karakter. Hun er brå og flyr i taket og tirrer folk og løper rundt helt propell, men hun er også den som fortest forstår at det er unaturlig at Ninni, det usynlige barnet, aldri blir sint. Man trenger være litt sint av og til. Lille My skulle egentlig, som Mummi, ligget i dvale hele vinteren. Mummi blir redd og sint og føler seg alene (selv om han til slutt lærer seg verdsette vinterens mange forunderligheter), men My går vinteren i møte med all sin Myhet. Hun sklir nedover en skråning og skjenner brykst “Jassåja, er det sånn det skal være!”. Så gjør hun det seks ganger til. Hun lager seg akebrett, flere ulike former for skøyter, hun står uredd og lykkelig på ski. Hun tar tak i hele verden, og fillerister den til den gir henne hva hun vil ha.

Slik er det med alle karakterene. De har sterke trekk, men de har mange lag. Jeg kunne skrevet lange bloggposter om hvert eneste aspekt, men det skal jeg ikke gjøre (enda). Det er utrolige bøker. Nå skal jeg skaffe meg dem alle sammen.

Nå skal jeg ikke plapre masse om ferien min da, anna enn om det aspektet ved den jeg plaprer desidert mest om til enhver tid: bøker. Jeg har greid å pløye meg gjennom fem-seks bøker siden ferien starta (altfor lite for geeken, men som sagt: innholdsrik ferie gir ikke tid til stillesitting). Jeg har tatt et lite tygg av ulest-bunken min med andre ord. Og det gikk kjempefint, med den ene bra boka etter den andre, perler på den berømte snora. Kanskje skal jeg snakke om disse bøkene en gang også. Men nå skal jeg snakke om knuten på tråden. Eller – steinen på tråden? Vel, metaforer som spinner ute av kontroll til side: denne boka er ingen perle: Nick Caves And the Ass Saw the Angel.

Jeg er trist for at jeg ikke liker denne boka. For det første var det en gave, og det er seriøst deprimerende for meg å ikke like gaver. For det andre hadde jeg store forhåpninger, og for det tredje liker jeg mye av musikken til Nick Cave (det er vel på grunn av dette tredje punkt at punkt to eksisterer).

Tydeligvis liker jeg ikke skrivinga hans. Jeg er ikke ferdig med boka enda, og jeg har ganske lyst å gi meg, men samtidig hater jeg å ikke avslutte bøker, så jeg vet den vil plage meg mer om jeg ikke avslutter enn om jeg avslutter. Er på side 194 av 308. Jeg teller ned.

Boka kunne seriøst vært 1-200 sider kortere. Den er så ubegripelig langdryg at jeg blir helt tussete. Prosaen var i starten kjempespennende, og jeg medgir at det er noen fabelaktige setninger og avsnitt og hele kapitler strødd gjennom boka. De kan være poetiske som Nick Cave har bevist han kan være, gjennom musikken. Men så er det så utrolig mye overflødig! Jeg har ikke noe i mot bøker med mye beskrivelser og blomstrende prosa som sådan. Lolita er et erkeeksempel på beskrivende prosa, og det er en av mine favorittbøker. Nick Cave får bare ikke til det Nabokov gjør så glitrende. Mens Nabokov balanserer hårfint på ei stram linje, stuper Cave ut i ei myr av ekkel gjørme og blod og gørr og velter seg i det og skriver så opp og ned, side etter side om det.

For det er det som er hovedproblemet mitt med boka. Den er så ubegripelig ekkel. Det er ikke nødvendig-ekkelt eller vakkert-ekkelt eller tankevekkende-ekkelt en gang. Det er bare ekkelt. Jeg får til vanlig vondt i magen av å lese om vold, incest, voldtekt, drap, religiøse fanatiske tullinger og lignende hver for seg: her tar Cave alle disse temaene og hiver dem alle sammen i ei gryte. Tilsetter gørr og blod og rører heftig rundt (hvor kommer alle disse kjipe metaforene fra?). Plottet aner jeg knapt nok hva er en gang. At hovedpersonen er sinnssyk hjelper ikke. Og Cave har valgt å la førstepersonsskildringene foregå på dialekt. Jeg liker ikke amerikansk sørstatsdialekt. Her blir jeg bombardert med Ah og Mah og Paw og Ma og gudene veit hva. Det er slitsomt, rett og slett.

Innimellom blomstrer boka litt. Det var noen kapitler der jeg faktisk trodde jeg kom til å begynne like den. Men så viser blomsten seg å være et kjøttetende, råtnende monster av ei plante.

Boka har fått haugevis med ros. På alle kanter ser jeg lovord om hvor fabelaktig den er, hvor utrolig språket er, hvor levende karakterene er, hvilken strålende fiksjonsdebut dette er. Og ja, det er temmelig episke greier til å være en debut, det medgir jeg. Men jeg må være stokk dum, for jeg ser ikke alle disse glitrende tingene i den.

Det skal være sagt da: Nå får jeg virkelig øvd meg på speed reading.

Så gikk det et år, og jeg fikk ikke sjansen til å lese de to romanene i boka. Jeg elska novellene, og hadde store forhåpninger til romanene også. Novellene var sånn som noveller skal være: bra persongallerier, kreative, annerledes, kompakte, og alle hadde dødsbra twist. I tillegg er Ben Bova kjempemorsom. Jeg som selv liker å skriver noveller sikla nesten over hvor godt gjort det hele var.

Så leste jeg nylig The Starcrossed, som er første romanen i boka. Det er en satire og et harselas med underholdningsindustrien i USA, der The Starcrossed er en science fiction-serie som skal produseres.

Og det er jo vel og greit. Når jeg først begynte hadde jeg nettopp lest Stephen Frys The Liar, som var dødsbra, og jeg var helt britisk i hodet, og overgangen til det amerikanske desillusjonerte kapitalistuniverset var… tungt. Men jeg tenkte som så at jeg måtte bare fortsette og lese, så kom jeg til å havne i grooven etterhvert.

Det skjedde ikke. Jeg hadde lyst å hive fra meg boka mellom alle mannsgrisene, de stereotypiske kvinnefremstillingene, og kapitalistånden. Det var rent grusomt å lese. Hver eneste kvinne var vakker, men dum som et brød. Var de ikke vakre var de ondskapsfulle. Og dersom de faktisk var vakre OG ondskapsfulle, var det bare fordi de hadde gjennomgått kraftig plastisk kirurgi. Og nesten ingen av beskrivelsene av damer inneholdt annet enn at “Oi, hun hadde på seg no gjennomsiktig”, eller “Hu hadde lange, sexy bein”, eller “Hu hadde dødsbra kropp”. Etter den femte eller sjette utbrytelsen av at den ene kvinnelige hovedpersonen hadde lange, pene bein hadde jeg lyst å hyle.

Og alle mennene var enten Nerd Som Ikke Får Damer, men er Supersmart, eller Sexdyr, eller Pengegriske Idioter. Heeeerre.

På slutten ga det seg heldigvis litt. De siste kapitlene redda boka for min del (Nerden fikk ei dame, som viste seg å være Pen OG Smart), og forsåvidt funka jo satiren, i og med at jeg ble kvalm av nesten alt som foregikk i boka, men det ble fanken meg litt mye til tider. Det kunne vært gjort bedre mener jeg.

Og nå har jeg begynt på den andre boka, Cyberbooks, som er … en satire over publiseringsindustrien i USA. Og allerede har det blitt etablert, to ganger, at den kvinnelige hovedpersonen er Pen, og den mannlige er en Smart Nerd.

Jeez.

I natt og i morges leste jeg Paul Austers lille 130 siders bok, Travels in the Scriptorium. Utgangspunktet for boka er fantastisk, for meg som elsker absurd, surrealistisk litteratur. Beskrivelsen bakpå boka er som følger:

An old man sits in a room, with a single door and window, a bed, a desk and a chair. Each day he awakes with no memory, unsure of whether or not he is locked in the room. Then a middle-aged woman called Anna enters and talks of pills and treatment, but also of love and promises. Who is this this “Mr Blank”, and what is his fate? What does Anna represent from his past – and will he have enough time to ever make sense of the clues that arise?

Når jeg sto i bokhandelen og leste dette ble jeg helt yr av glede. For meg hørtes dette ut som en helt fabelaktig bok, med noe Beckettsk over seg. Spesielt fikk den meg til å tenke på Becketts Endgame, et drama jeg simpelthen elsket. Jeg startet å lese boka med iver.

(Spoileradvarsel. Har du tenkt å lese boka, ikke les videre, siden jeg avslører alt. Og sånn.)

Og den begynner så bra. Det er masse uforklarte spørsmål som dukker opp, man blir dratt inn i historien fordi man sammen med Mr Blank har lyst å løse alle de mysteriene som presenterer seg. Er døra låst? Har han lov å gå ut? Hvor kommer alle menneskene fra? Hvilke oppdrag er det de snakker om? Hva er det den såkalte behandlingen går ut på?

I tillegg, som et slags subplot, leser Mr Blank et manuskript som ikke er ferdig, men som han sammen med legen som kommer på besøk blir oppfordret til å avslutte selv.

Men så kommer slutten. Og den kommer så altfor fort. Alle mysteriene, alle spørsmålene forblir ubesvart, og ikke på en positiv måte. Beckett lover aldri leserne sine noe annet en absurdisme og stasis – du går inn i de dramaene og får akkurat det Beckett lover. Om han overrasker er det aldri på en negativ måte.

Auster får ikke til det samme. Han lover leseren svar på alle spørsmålene. Sakte men sikkert rulles det opp flere og flere hint til hva som foregår, og hintene lover en dødsspennende avslutning. …ooog så slutter boka. Og det føles som om noen har kappet av et lem, og du sitter igjen og stirrer på en blodig stump. Parallellen til det uferdige dokumentet Mr Blank leser er selvsagt spennende, men mer enn noe anna er det bare en frustrerende måte å avslutte boka på. Jeg har generelt ikke noe i mot åpne endinger, men dette er ikke åpent, det er maltraktert. Auster sier på slutten noe generelt om bøker og karakterer og skriving og det fungerer bare ikke, selv ikke for ihuga metafiksjonfans som meg.

Visstnok er karakterene i boka, bortsett fra Mr Blank, karakterer fra andre bøker Auster har skrevet. Jeg gjenkjente de som var fra New York Trilogy, fordi den hadde jeg faktisk lest, men dersom hele bokas forståelse og forløselse henger på at jeg må lese alt av Auster, da blir jeg bare sur. Det er ikke kult. Når man vet dette faktum (som jeg ikke oppdaga før etter jeg hadde lest boka), ser man fort at Mr Blank er forfatter, og alle de andre er karakterene hans, og det hele er en parabel over livet og verket til Forfatteren. Og det er dødsartig når forfattere drar inn kjente karakterer, eller til og med seg selv (som Auster faktisk gjorde i New York Trilogy), men jeg har på følelsen av at jeg burde lese alt av ham for å forstå denne ene boka, og det er totalt nekt. Obsternasig geek liker ikke å bli fortalt hva hun burde gjøre…