Vakre illusjoner og bestialiteten

Heltinnen i vår historie skulle vært vakker. Det er hun ikke. Hun ser seg i speilet, og sukker, og gidder ikke en gang spørre hvem som er vakrest i landet her. Speil svarer ikke uansett. Speilbildet ville bare geipet til henne. Ikke slik å forstå at hun er stygg, men hun er datter av en rik lord; jenter som er døtre av mektige menn skal være vakre, selvfølgelig.

Ingenting med meg er som det skulle vært, tenker hun stille og børster pistrete brunt hår som skulle vært tykt og mykt, kanskje gyllent, kanskje langt nok til å hale gutter til seg, kanskje vakkert nok til å fortrylle en omstreifende prins.

Men nei. Og ikke spinner hun heller. Kan ikke lage mat, lager bare oversvømmelse når hun vasker, ser dårlig, hører dårlig, har ikke sangstemme, har dårlig humor, dog godt humør – så lenge hun slipper bli påmint alt hun ikke har, et faktum de obligatoriske stesøstrene og stemoren hennes elsker å utnytte seg av, selvsagt. Den obligatoriske faren er fraværende, må skjønne. Ellers hadde han gjort noe, det er klart.

«Så vakker du er i dag da, en riktig Skjønnhet!» kniser søstrene, kaster på sine røde, tykke krøller, og ser på henne, umalt, uferdig. Her, et frampek til hvordan det går med de slemme søstrene: de vokser opp, slutter plage andre, gifter seg med hver sin rike kjøpmann, og lever lykkelig med sine respektive familier. Temmelig uortodoks, med andre ord.

Nå forventes det selvsagt i denne historie at vår antiheltinne har en egenskap totalt uovertruffen alt og alle andre, at hun har noe som gjør opp for alt hun ikke er, alt hun mangler.

Historien må skuffe. Vår Skjønnhet, som døtrene spytter så sarkastisk etter henne i gangene, er helt ordinær. Hun raper og fiser. Hun gråter mye. Hun leser bøker, men ikke komplekse, store klassikere, og slett ikke mange, kun nok til å holde kjedsomheten på avstand. Hun går turer, men verdsetter ikke naturen rundt seg. Hun prøvde synge til den en gang, og greide bare skremme vekk alle dyrene. Hun drømmer seg altfor mye vekk fra dette livet.

Det eneste annerledes med henne er at hun desperat ser skjønnhet i det stygge. Ikke fordi hun ser en form for faktisk Indre Skjønnhet ™ – hun tror alt stygt er vakkert fordi hun må, fordi ellers blir hun gal av vissheten om sin egen platthet.

Denne egenskapen – eller tvangstanken – vil ikke bli hennes redning, slik leseren håper. Hun kommer ikke til å plutselig gro fjær som den reneste furry og bosette seg sammen svaner. Det kommer til å bli hennes totale ulykke.

For når en fremmed en dag komme til den vesle landsbyen, et grotesk, heslig, illeluktende spetakkel av et vesen, forelsker hun seg hodestups. Dette veritable uhyret av et menneske gjør henne totalt overbevist om hans Forheksede Kongelighet, og at det er opp til henne å Fikse Ham.

Hun kaster seg ut i oppgaven med liv og lyst, og praktisk talt forfølger ham i dager til ende, trosser all spott han spyr utover henne om hvor kjip og dum hun er. Og hele tiden mens hun fotfølger ham som en lydig hund, overøser ham med komplimenter, oppvarter ham som en konge, prøver han seg på alle byens finere damer. Sleskt og uten skam egler han seg innpå dem alle sammen, snus rennende nedover tenna, ølstinkende ånde og med skitne, tafsende hender. De avslår ham, alle som en.

Han registrerer frustrert at vesenet som henger konstant i ræva på ham også er hunnkjønn, og om ikke direkte deilig å se på, så i alle fall ikke frastøtende. Han tenker det er bedre enn ingenting, og bruker henne på det groveste, bak et par søppelkasser, i byens skitneste bakgate. En bruken som slår over i voldtekt idet han er døv for henne da gleden og lykken hennes transformeres til vill protest om at han går for fort frem.

Han forvandles ikke til noen prins idet han trekker seg ut og sæden renner sakte nedover lårene hennes. Han spytter ut snusen og flirer over hennes sammenkrøpne skikkelse. Så drar han videre, til neste landsby, et rovdyr på jakt etter neste offer.

Det er her, i hennes endelikt, hun oppdager sin eneste ferdighet: hun kan å knytte en renneløkke.

Jeg holder for tida på å lese The Classic Fairy Tales: Norton Critical Editions, en fantastisk bok som tar for seg en del av de klassiske eventyrene (duh), deres mange versjoner, fra opprinnelsen, til de mer kjente utgavene alá Grimm og Disney. Foran hvert eventyr er det et forord som går kritisk gjennom versjonene, og bakerst er det en appendix med masse essays om eventyr av folk som Propp og Gilbert&Gubar. Det er noe av det mest spennende jeg har lest på lenge.

Og noe av det mest inspirerende, for å lese så mange (totalt ulike) versjoner av den samme fortellinga gir meg skrivekløe. Så jeg skreiv en dagen-derpå-versjon av Tornerose:

–
Narkoleptisk kongelighet

Jeg burde visst det fra starten av, jeg burde skjønt faretegnene med en gang. Hvordan kunne jeg unngå se noe så opplagt, hvordan kunne jeg unngå forstå at en fyr som farter rundt for å finne sovende damer å kysse ikke kan være annet enn syk i hodet sitt?

Der lå jeg så uskyldig som bare sovende kan, helt i uvitende tro om at i det øverste tårnet, i en svært godt bevoktet borg, bak en låst dør, med en føkkings drage som vakthund, og et viltvoksende tornekratt atpåtil er man trygg for gærne nekrofile voldtektsmenn med stormannsgalskap. Men neida. Den gang ei.

At både han, i tillegg til kongen – min far, dronningen – min mor, og resten av kongeriket, skulle tro at mitt sjokkerte gisp da jeg våknet av at en fyr presser tunga mellom leppene mine, og befølte meg mens jeg sov, og den påfølgende målløsheten var en form for samtykke til ekteskap er utenfor min forstand. Men jeg har aldri vært en for å skuffe min far og min mor. Jeg tenkte som så at han måtte jo være akseptabel ektemann om de likte ham.

Men at han siden skulle hylles som min redningsmann, bare fordi han vekket meg fra mitt livs beste lur – som dog skulle transformeres til mitt livs verste – er så fornærmende at jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Målløshet og handlingslammelse fører sporenstreks til bryllup og påfølgende bortførelse til et annet slott for å bo sammen nekrofile tullinger, må skjønne.

Jeg trodde jeg hadde opplevd det verste. Nå kunne det ikke bli verre. Det kunne ikke bli verre enn at jeg ikke får lov til å prate, at jeg helst skal late som at jeg sover hele tiden, og at jeg for guds skyld må ligge i ro!! når han puler meg. Nei, verre blir det ikke, forsikret jeg meg selv fornøyd.

Så oppdaget jeg haremet med oppsamlede, narkoleptiske prinsesser. Hu-føkkings-ra.