Men nå vil jeg dele diktet, fordi alle burde vite hvilken fin storebror jeg har:

Til storebror

Hvor mange bokstaver i et alfabet
hvor mange ord i et språk
hvor mye kjærlighet i et dikt

kan beskrive en bror?

En bror som ønsker å bli
verdens sterkeste—
hvordan sier man
at han allerede er det?

En bror som alltid løfter
sine kjære opp fra avgrunnen
løfter dem med smil,
med ord, med makt i ømhet

En bror som er stor som en bjørn
men snill som en vårdag
som holder rundt deg
og får deg til å forstå at du teller

En bror som kan alt, som klarer alt
med hele sitt hjerte
sitt store sterke hjerte

En bror som i hvert sitt fiber
er en enestående sønn og et barnebarn
en onkel og en nevø
en fetter og en svoger
og nå også—

en enestående ektemann

Hvordan kan ord fange
noe så stort, noe så mektig

noe så sterkt?

William Wordsworth: I Wandered Lonely as a Cloud

I wandered lonely as a cloud
That floats on high o’er vales and hills,
When all at once I saw a crowd,
A host of golden daffodils;
Beside the lake, beneath the trees,
Fluttering and dancing in the breeze.

Continuous as the stars that shine
and twinkle on the Milky Way,
They stretched in never-ending line
along the margin of a bay:
Ten thousand saw I at a glance,
tossing their heads in sprightly dance.

The waves beside them danced; but they
Out-did the sparkling waves in glee:
A poet could not but be gay,
in such a jocund company:
I gazed – and gazed – but little thought
what wealth the show to me had brought:

For oft, when on my couch I lie
In vacant or in pensive mood,
They flash upon that inward eye
Which is the bliss of solitude;
And then my heart with pleasure fills,
And dances with the daffodils.

Andre ganger er det ikke bevisst – det bare faller seg ikke sånn. Jeg får ikke med meg ting rundt meg fordi jeg lever i min egen lille verden. Kikker opp innimellom og lurer på hva dette nye folk snakker om er, og glemmer det så igjen.

Slik var det med romanen til John Ajvide Lindqvist; La den rette komme inn. Jeg hadde fått med meg såpass at jeg visste folk flest elsket den, og at det var en vampyrroman, men ikke stort mer enn det. Jeg har som regel utrolig mye å lese selv, og sjelden tid til å få med meg de anbefalingene jeg får, og vampyrlitteratur er ikke favoritten min, så jeg tenkte ikke så mye over boka i grunn.

Men så fikk jeg den i gave til jul et år. Et år for… en del år siden. Det begynner å bli en stund siden. 2008 kanskje. Men sånn er det med bøker hos meg. De hoper seg opp i løpet av året, og så prøver jeg desperat å pløye gjennom dem i ferier, innimellom sommerjobb og sosialisering. Så La den rette komme inn har ligget i nattbordsskuffen og ventet på meg i bokstavelig talt årevis, før jeg nå endelig rotet den fram og fant ut at nå passet det fint med en femhundresiders bok å lese, i sola; på bussen; i pauser på jobb.

Jeg  har ikke rukket å lese den stort på busser og jobben og hvorsomhelst egentlig. Fordi jeg har slukt den. Jeg begynte på den på fredag, rett etter jeg hadde lest ferdig H. P. Lovecraft Omnibus 1: At the Mountains of Madness. Jeg var trist etter Lovecraft-omnibusen, fordi jeg hadde så høye forhåpninger til den, som ble så inderlig skuffet. Jeg trengte noe alle rundt meg sa var bra bra bra. Så jeg begynte rett på med La den rette komme inn. Og så leste jeg da. Jeg leste til langt på natt, selv om jeg måtte opp klokken seks for å dra på jobb. I fire-tiden lå jeg og stirret i taket mens hodet snurret og danset og vrimlet over av alle karakterene og den intense handlingen.Vel hjemme fra jobb kastet jeg meg rett over boken igjen, og jeg vet jeg kommer til å avslutte den i løpet av kvelden.

Du trenger ikke elske vampyrlitteratur for å like denne boka (selv om en forkjærlighet for det overnaturlige antagelig hjelper litt), fordi innimellom all vampyrismegreiene er det et Sverige og et persongalleri som er utrolig godt skildret, og Lindqvist har virkelig peiling på dette med pacing, og synsvinkler. Vi er innom hodene til de aller fleste større karakterene minst en gang, gjerne flere ganger i løpet av et kapittel, og likevel er det ikke forvirrende. Det tar ofte en setning eller to før man skjønner hvem man er hos akkurat nå, men det er minimal forvirring likevel. Herlig.

Og det jeg liker best her er nettopp karakterene. Ja, jeg liker det mystiske ved historien, og det skumle (jeg har i min tid vært totalt grøsser-fanatiker, og det henger igjen), og at det skjer så utrolig mye hele tiden. Men jeg syns altså karakterene er best. Alle sammen er triste sjeler som har et mer eller mindre jævlig liv, og det er så sabla bra skrevet.

Det er så mye jeg skulle skrevet her, om favorittpassasjer, passasjer som fikk meg til å ligge med kulerunde øyne og nesa helt nede i boksida, passasjer som fikk meg til å le høyt (det er faktisk flere av disse, innimellom all horroren og tristheten!), passasjer som fikk meg til å juble, eller nesten gråte. Jeg blir liggende å heie på karakterer, ønske inderlig at alt ordner seg for det beste, at de slemme får sin straff. Sånn skal det være.

Boken har det meste: Grusom virkelighet med tårer, mobbing, pedofili og mord; og fantastisk virkelighet med latter, vampyrer og kjærlighet i alle mulige former og fasonger. Men i stedet for å avsløre alt her skal jeg bare gjøre det andre har gjort før meg: anbefale den videre. Og håpe at folk flest er mer fornuftige, og mindre treige, enn meg, og faktisk tar den anbefalingen.

Og så skal jeg gå og avslutte boka selv.

Oh yes. En bitende kald marskveld var varm og lun for meg der jeg sto helt innkapsla i mummiverden. Det tok temmelig lang tid før det gikk opp for meg at den lille brisen ikke var en fin fønvind, men et ganske iskaldt gufs. Jeg flyter fremdeles på rusen over å ha hatt to timer med sommer, i mars. Det var ganske spesielt.

Men dagens episkhet slutta neimen ikke der, for når jeg kom hjem lå det to bøker å venta på meg. To stykker. Og begge var yndlingsboka mi; Den uendelige historie. En på norsk og en på tysk. Jeg skal skrive master om boka, og må da sitere osv på tysk, derfor har jeg bestilt den tyske. Det var en veldig god unnskyldning til å gjøre noe jeg alltid har hatt lyst til, nettopp det å lese den på orginalspråket. Nå får jeg lov til å gjøre det i halvannet år til ende (høhø), for det er skolearbeid! Åh. Så jeg har tre utgaver: En norsk leseutgave (den gamle, elskede jeg har fra før av), en til å notere masterting i (den nye pocketen jeg bestilte), og den tyske, for å få lese boka slik den skal leses, og ha noe å sitere fra. Jeg har allerede begynt lesingen selvsagt, og lykken ble hakket større da jeg oppdaget at ti sider gikk relativt smertefritt fordi jeg kan boka så godt fra før av! Yay! Kanskje lærer jeg meg tysk skikkelig i prosessen. Man kan drømme.

Nå regner man jo med at det blir ikke bedre enn dette. Men håh joda! Jeg trodde hjertet mitt skulle briste i ren lykkeoverdose da jeg åpna boka og ble møtt av dette:

Antagelig litt uklart for dem som ikke kjenner boka hvorfor jeg skal bli helt svimmel av glede over å se rød og grønn skrift, men det er sånn boka skal være. Den røde skriften signaliserer Den Virkelige Verden, og den grønne signaliserer Fantásia, landet i boken Bastian sitter og leser i – som er trykt i rødt og grønt! Å trykke i to blekkfarger er dog dyrere enn å trykke i bare svart, derfor bruker de aller fleste forlag kursiv for å signalisere Bastians verden, og vanlig skrift for å signalisere Fantásia. Den nye norske jeg fikk i posten nå har faktisk ikke noe skille i det hele tatt! Det er dårlig det.

Men nå har jeg min elskede bok sånn som den skal være. På tysk, i rødt og grønt. Nå må jeg bare finne en hardcoverversjon som er innbundet i kobberfarget silke…

“Gwenni er ikke som andre jenter i den lille walisiske byen. Hun er nysgjerrig, glad i bøker og full av energi, hun kan fly i søvne, og hun elsker å leke detektiv. Så den dagen naboen forsvinner på mystisk vis, og ingen ser ut til å stille de riktige spørsmålene, bestemmer Gwenni seg for å starte sin egen etterforskning.

Hun samler opplysninger og lytter til det som blir sagt. Men trekker hun de riktige slutningene? Forstår hun rekkevidden av hendelsene hun er vitne til? Hva er egentlig sannheten? Og hva vil skje med henne, med familien hennes og de andre rundt henne, hvis hun finner ut hva som faktisk har skjedd?

Jorden nynner sin hemmelige sang handler også om en ung jentes vei mot voksenlivet. Romanen er fylt med herlige skikkelser og skrevet med innsikt og varme.”

Jeg var solgt et den andre setninga av beskrivelsen, og ba om å få den tilsendt. En liten uke senere var den i postkassa mi.

Jeg skulle svært gjerne likt å lest romanen på orginalspråket, for det første som slo meg mens jeg leste var hvor vakkert språket var i oversettelsen, og jeg er temmelig sikker på at det nok er minst like vakkert på engelsk. Bare tittelen er nydelig: The Earth Hums in B Flat.

Det er en roman som har det meste – den er trist, fin, morsom og forunderlig. Det var masse lesedriv i den, og Strachan har greid å skrive en roman som ikke ligner alt annet som finnes på markedet. Den er annerledes. Og det er godt å lese.

Gwenni er en tolv år gammel jente, og jeg ble straks litt kritisk da jeg leste det, fordi det mellomstadiet som er mellom barn og ungdom er vanskelig å skrive troverdig. Men Strachan får det til. Gwenni er akkurat passe smart, men samtidig såpass naiv som tolvåringer gjerne er. Forfatteren har hverken forsøkt å skrive Gwenni som et slags barnegeni, eller undervurdert hvor oppegående en tolvåring faktisk er – Gwenni er tolv år på alle mulige måter:

Hun sliter når bestevenninnen plutselig begynner interessere seg for gutter; de var da skjønt enige om at gutter var ekle, var de ikke? Hun liker absolutt ikke gutter – den rare følelsen i magen hun får når nabogutten plutselig smiler og prater til henne må være det hun kaller “familiemagen”, den hun har arvet av faren, den som kommer når noe ubehagelig skjer.

Når hun drar på besøk til nabokona for å være barnevakt for døtrene hennes, ser Gwenni at hun blør fra munnen og regner hun med at fru Evans har vært hos tannlegen og trukket ei tann. For hun skulle jo det den morgenen. Men det var da en veldig tidlig time hun hadde fått, nå var det jo ingen vits å sitte barnevakt? Og hvor er herr Evans? Men det var jo fryktelig kaotisk på kjøkkenet, med mat på gulvet og knuste kopper og fat – så hun kunne jo hjelpe til med å rydde, siden hun likevel var der.

Hun elsker familien sin over alt i verden, selv om moren oppfører seg direkte slemt mot henne. Hun forstår ikke helt hvor alle de stygge kommentarene kommer fra, samtidig som man får inntrykk av at hun heller ikke synes de er så unaturlige. I den alderen tror man gjerne at ens egen familiesituasjon gjelder alle andre familier, så det var realistisk av Strachan å formidle Gwennis reaksjoner som hun har gjort.

Det hele er skrevet så subtilt at jeg blir varm inne i meg. Gwenni forstår mye, men ikke alt, og hun skal ikke kunne forstå alt. Strachan har skrevet det på en måte som gjør at den voksne leseren ser de tingene en tolvåring naturlig overser, eller ikke forstår. Eller ikke vil forstå. I så måte skjønner man gjerne hva som har skjedd ganske tidlig, og Gwennis detektivarbeid har som sådan ingen spenning for oss – det som er spennende å følge med på er hvordan hun sakte men sikkert begynner å forstå.

Innimellom alle disse svært realistiske skildringene av en tolvårings opplevelser av at hennes verden og dens fasade sakte slår sprekker, kommer alle de magiske elementene. Gwenni flyr. Det lever ansikter i veggene. Jorden nynner. Disse elementene har to lesermåter: Enten kan man tro på at Gwenni virkelig flyr når hun sover, eller man kan tro at hun bare drømmer. Enten kan man tro at de malte figurene på koppene som står på hylla virkelig følger familien interessert, eller man kan tro Gwenni bare har overaktiv fantasi. For meg er begge lesemåtene like fine. Det er ting som tipper i favør for det magiske; en natt Gwenni er ute og flyr ser hun en mann som ligger og flyter i innsjøen ved landsbyen. Senere får vi vite at en av innbyggerne har druknet. Hadde Gwenni virkelig sett ham, eller var det en tilfeldig drøm? Andre ganger tipper det i favør av en realistisk lesning; figurene i koppene på hylla er aktive og levende – så lenge det bare er Gwenni som ser på dem. Når moren ser dit slutter de å røre på seg.

Alle karakterene i boken er godt skildret. Selv om Gwennis personlighetstrekk – smart, nysgjerrig, outsider, kreativ osv – er blitt en liten klisjé i samtidslitteraturen, er hun en fryd å lese. Gwenni har det man ville kalt tvangstanker, selv om hverken hun eller noen rundt henne kaller det akkurat det – de kaller henne rar. Og disse farger alt hun gjør, hvordan hun tenker og opplever verden. Det gjør henne til en veldig allsidig karakter.

Moren er full av angst og sinne, og hun får mer og mer nervesammenbrudd, noe som er beskrevet svært troverdig, og i god takt med alle hemmelighetene som utfoldes og avsløres.

Gwennis søster er på sin side slik tenåringsstoresøstre gjerne er mot småsøsknene sine; brå og sint i all sin usikkerhet, men samtidig trykker hun Gwenni til seg når det stormer som verst rundt dem.

Faren har kjærlighet nok for alle i familien som ellers er så preget av splid og konflikter, samtidig som han tidvis tviholder på en roserød versjon av tilværelsen. Han trår til, men man får også følelsen av at han har mest lyst å dytte fingrene i ørene og knipe igjen øynene.

Slutten på romanen er et lite hopp fram i tid, og er like realistisk som resten av historien. Den fanger karakterene og deres ulike reaksjoner på den turbulente tiden som har vært på en god måte. Dog, om det er noe jeg skulle satt fingeren på så er det at den kanskje er litt brå, og at det er noen tråder jeg skulle ønske ble samlet opp bedre. Men så igjen; tråder blir ikke alltid samlet opp i det virkelige liv heller.

Og de er fantastiske. La meg understreke: fantastiske. Både på den ene og den andre måten.

For det første er det fantastisk barnelitteratur, det vil si de faller innunder “fantasy” – men fantasy er i grunn ikke godt nok beskrivende, syns jeg. Fantastisk er mye bedre. Fantastisk barnelitteratur er favorittsjangeren min, så jeg sluker det meste av det, og jeg har lyst å sparke meg selv for ikke å ha lest Tove Jansson tidligere (selv om jeg var overbevist om at jeg hadde gjort det)!

Det som gjør bøkene fantastiske sjangermessig er at sted og karakterer er totalt fremmed for vår verden. Bøkene er satt til Mummidalen (som oftest), et fiktivt sted hvor det bor utrolig mange ulike typer overnaturlige vesner, deriblant mummitroll (selvsagt), mymler, hatifnatter, filifjonker, hemuler og så videre. Åh, selv navnene på alle de ulike vesnene er herlige. Jeg blir varm i hele meg. Det skjer overnaturlige ting; Mummimamma utfører magi, jenter blir usynlige, snøhester blir levende. Dette gjør at boka plasseres i sjangeren fantastisk barnelitteratur.

Men benevnelsen “fantastisk” har selvsagt dobbeltbunn. For bøkene er så himla godt skrevet, de er triste, morsomme, alvorlige, fine – alt man kan tenke seg. De er stappfulle av eventyr og mektige hendelser. Filifjonka som er redd for katastrofer opplever jo at huset hennes blir rystet av en tyfon – og så kommer en skypumpe og tar liksågodt med seg hele sulamitten! Det er action i Mummidalen.

Det aller beste med bøkene for min del dog, er hvor alvorlige de er. De tar opp masse alvorlige, skumle temaer, og det uten å snakke ned til barnet. De snakker til barnet som en likeverdig, en som godt kan tåle å høre om skumle hatifnatter og Hufsa som er så kald at all varme og lys i nærheten av henne slukker (nå skal det sies at jeg var hylende livredd Hufsa da jeg var liten – og da mener jeg hylende). Bøkene tar opp de alvorligste, tristeste ting.

Et eksempel er nettopp Filifjonka som jeg nevnte ovenfor. Filifjonka sitter på fine solværsdager og tenker på hvor grusomt det er at det er så fint og stille og rolig, for det kommer snart til å skje en eller annen form for katastrofe. Hun vet det. Hun har aldri opplevd en katastrofe, men hun vet den kommer. Filifjonka er fatalistisk, vettskremt og paranoid. Hun er så og si venneløs – alt hun har er huset sitt, med tingene sine, som hun tar uendelig godt vare på. En dag forsøker hun fortelle en av sine få venner om denne angsten og redselen og vissheten hun har om den forestående katastrofen. Venninnen blir beklemt og går. Hun tror ikke på Filifjonka. Hun vil ikke trøste henne.

Så skjer det: Det kommer et storm, og som sagt – den tar med seg alt, alt Filifjonka eier og har. Og det ender opp med at Filifjonka sitter på stranden, føler seg lett som en fjær og ler høyt og lenge. Fordi nå trenger hun ikke være redd lenger, nå har det verst tenkelige skjedd, og det var ikke så fryktelig ille likevel, alle tingene er jo bare ting. Venninnen kommer og er oppskjørtet og lei seg for at hun ikke trodde henne, men det er ikke så viktig lenger for Filifjonka. Hun ler, er lykkelig, og slutter være redd.

I omtrent alle historiene sine slår Jansson et slag for frihet, og spesielt frihet fra ting. To historier er spesifikt om hvordan ting tynger en ned, men det er flere som tar opp temaet ved siden av det faktiske plottet. Det er tingene som eier deg, ikke omvendt. Snusmumrikken er det fineste eksempelet på dette: jo lettere sekken hans er, jo gladere er han. Han har klærne sine og et munnspill – og i en historie gir han sågar vekk hatten sin uten noen problemer.

Et annet eksempel er fra Trollvinter. Om vinteren går de fleste vanlige beboerne i Mummidalen i hi, men denne vinteren våkner Mummi og Lille My. Lille My stikker av med et sølvbrett Mummimamma har, som er et arvestykke og aldri blir brukt – det bare henger der til pynt. My bruker det til akebrett. Når Mummimamma våkner smiler hun og funderer over hvor flott det er at ting kan brukes til noe helt annet enn man trodde. Ting er ikke viktige i seg selv, det som er viktig er hva man gjør med dem.

Det er likevel ikke bare frihet som er viktig. Da Mummipappa vil vekk fra det trygge, hjemlige livet på verandaen sin oppdager han etterhvert at eventyret ikke nødvendigvis er så mye bedre. Han syns hatifnattene lever spennende, ville liv, der de bare seiler og seiler uten å svare for noen eller noe, og han greier bli med dem på et av deres seilaser. Men han oppdager til slutt at hatifnattene er følelseskalde, ensomme vesener som trenger en tordenstorm for å vekke noe som helst av følelser i dem. Da oppdager Mummipappa at et trygt og hjemlig liv slett ikke er det dummeste – han har da i det minste følelser, og noen som er glad i ham. Det har ikke hatifnattene.

Hver eneste karakter har sin egen greie, mange av dem illustrerer aspekter ved menneskelige personligheter. Lilly My har for eksempel bare to innstillinger på følelsesspekteret sitt – glad og sint. Likevel er ikke Lille My en flat, statisk karakter. Hun er brå og flyr i taket og tirrer folk og løper rundt helt propell, men hun er også den som fortest forstår at det er unaturlig at Ninni, det usynlige barnet, aldri blir sint. Man trenger være litt sint av og til. Lille My skulle egentlig, som Mummi, ligget i dvale hele vinteren. Mummi blir redd og sint og føler seg alene (selv om han til slutt lærer seg verdsette vinterens mange forunderligheter), men My går vinteren i møte med all sin Myhet. Hun sklir nedover en skråning og skjenner brykst “Jassåja, er det sånn det skal være!”. Så gjør hun det seks ganger til. Hun lager seg akebrett, flere ulike former for skøyter, hun står uredd og lykkelig på ski. Hun tar tak i hele verden, og fillerister den til den gir henne hva hun vil ha.

Slik er det med alle karakterene. De har sterke trekk, men de har mange lag. Jeg kunne skrevet lange bloggposter om hvert eneste aspekt, men det skal jeg ikke gjøre (enda). Det er utrolige bøker. Nå skal jeg skaffe meg dem alle sammen.

her er den, hvisker han, her er den, hinnen

jeg vil ikke ha den lenger, sier jeg, sier jeg, sier jeg.

Men, sånn for klarhets skyld: Jeg er ikke flink til å lære bort, jeg er ingen god pedagog, og alt jeg vet om skriving er selvlært, så jeg er neimen ingen autoritet på dette. I tillegg kommer alt sammen til å være helt randomly satt sammen. Jeg mener ikke at alt som står i Basics 1 skal brukes og trenes på før Basics 2, neinei. Jeg hadde ingen idé om hvor jeg skulle begynne når jeg starta med skriving, derfor har jeg heller ingen idé om hvilken ende jeg skal starte i med å forklare dette. Ta det hele med en klype salt.

Jeg vil også påpeke at om det virker som om jeg mener at alt jeg har ramset opp er enkle saker å lære seg så er det feil. Det er (eller kan være) kjempevanskelig. Jeg er ikke en spesielt flink skribent: Jeg kan reglene til en viss grad, men det betyr ikke at jeg tar gull i den mektige maratonen som er skriving. Hadde det enda vært så lett som bare å vite, ikke å måtte bruke… men, det er derfor man øver. Det krever, som jeg sa i forrige bloggpost, trening trening trening. Så skriv masse!

Litterære virkemidler, noen kjappe basics innen billedbruk:

Jeg starter med billedbruk fordi jeg liker det, og har en viss kontroll på det. Billedbruk er rett og slett de frasene du bruker som sanseliggjør teksten din (jeg kommer mest til å snakke om dikt, fordi det er der disse virkemidlene brukes mest kompakt). Billedbruk er et litt misledende navn, syns jeg, fordi bilder i dikt handler ikke bare om å se. Det handler også om å føle, høre, smake, lukte. Alt du kan tenke deg av sanselighet.

I (den ene) boka jeg har om lyrikk står det at poetiske bilder “Forskyver, utvider og skaper ny mening. Fortetter betydning og holder betydning tilbake.”, noe som er en temmelig grei oppsummering, syns jeg. Spesielt dette med fortetting, noe jeg, minimalistisk som jeg er, er svært glad i. Dikt skal gjerne si mye på kort tid, og derfor bruker man slike virkemidler innen billedbruken. On with the show:

Metaforer: Jeg begynner i den enden jeg trives best, med metaforer. Har du lest noen av tekstene mine er det en viss sjans for at du har oppdaga at metafor er mitt favorittvirkemiddel, og den regnes også som et av poesiens aller viktigste virkemidler. En metafor er når du sier at noe er noe annet. Eksempel: Hun er en løve. Her er det ikke snakk om en faktisk løvinne, men en kvinne som har egenskapene til en løve; sterk, rask, fryktinngytende, eller andre lignende trekk. Metaforer skaper assosiasjoner, og dermed slipper dikteren å utbrodere alle disse trekkene ved kvinnen, men kan oppsummere dem raskt i å si at hun er en løve. Dette skaper også et spenningsforhold, siden det ikke er en enkel sammenligning, fordi det skaper nye forbindelser som man kanskje ikke hadde tenkt på før. Det er dette som gjør metaforer så utrolig effektivt.

Det finnes mange typer metaforer, og ubegrenset mange måter å bruke dem på. Man kan bruke dem enkelt som i mitt eksempel ovenfor eller svært komplisert og innfløkt som i Vesaas’ Huset i mørket, som er en allegori (en utvidet metafor) over Norge under okkupasjonen. I bibelen brukes en form for metaforer kalt parabler, som er anekdoter som illustrerer et poeng eller en lærdom. Ofte er det mer effektivt å bruke bilder og slike historier, fordi de er lettere å huske, og kanskje lettere å forstå en rent abstrakte begrep. Metaforer er gøy, og så ubegripelig massive, at jeg rett og slett ikke greier ta tak i alt. Jeg anbefaler alle som har lyst å forsøke seg på dette vidstrakte fenomen å google det litt. Metaforer blandes ofte sammen med:

Similer: Similer kan enkelt og greit kalles sammenligninger. En simile er å si at noe er som noe anna. Om man da skulle brukt en simile i stedet for en metafor i det forrige eksempelet ville man sagt: Hun er som en løve. Litt samme effekt som metafor der altså, men mindre fortettet.

Similer er vanligere i dagligtale enn metaforer er, men de er også svært vanlige og effektive i litteratur i tillegg. Jeg for min del liker metaforer mye bedre, fordi jeg syns de har mer slagkraft. Men, et av mine favorittdikt starter med en simile. Den første linja er “I wander’d lonely as a cloud”, og det er fra Wordsworths “Daffodils“. Nydelig. Vel verdt å lese!

Et annet trekk ved similer er at de har det med å bli såpass vanlige at man ikke tenker over dem lenger, og de blir klisjéer. En av mine favoritter på norsk, fordi den forundrer meg sånn, er trøtt som en strømpe. Jeg har aldri helt catcha hvorfor strømper er så mye trøttere enn andre klesplagg… men det er dette som er så gøy med å lære seg disse virkemidlene – du ser plutselig språket fra en helt ny side!

Personifikasjon: Dette er en undertype av metafor. I forrige punkt påpekte jeg at jeg syns metaforer er slagkraftige. Dette er personifikasjon: jeg ga et abstrakt begrep (metafor) en menneskelig egenskap (slagkraftighet). Jeg er kjempeglad i dette også, nettopp fordi det minner om metaforer. Jeg vil tydeligvis ikke la ting være det de er…

Det som er så fint med personifikasjon er nettopp det at de gjør abstrakte begreper litt mer tilnærmerlige. Jeg liker ikke abstraksjon i dikt, fordi begreper som kjærlighet, død, sorg, tid osv er så store, og så vanskelig å forestille seg (de er jo abstrakte!), og jeg syns dikt skal være konkrete og billedlige. Derfor liker jeg at disse begrepene blir mer menneskelige og håndfaste. Noen av de vanligere personifikasjonene er døden som en kappekledd skikkelse med ljå, eller tiden som Far Tid med et timeglass. Den toeggede tvillingen til personifikasjon er:

Besjeling: Nok en metafortype. Å besjele noe er å gi konkrete ting for menneskelige egenskaper. Besjeling og personifikasjon er litt vanskelig å holde styr på siden de ligner sånn (jeg måtte slå det opp for å være sikker på at jeg huska riktig), men poenget er i alle fall at i motsetning til personifikasjon (der du gjør noe håndfast) så tar du i besjeling fatt i noe som allerede er håndfast, og levendegjør det. Eksempel: Trærne synger i kveld. Trær synger vanligvis ikke. Akkurat nå, utenfor vinduet mitt, gjør de det.

Symbol: På dette punktet er jeg svært usikker på hva jeg skal si, egentlig. De aller fleste vet, eller i det minste har et begrep om hva symboler er – når noe betyr/står for noe mer eller noe annet enn bare seg selv. Mange symboler tenker man ikke lenger over som symboler, som for eksempel hjertet som et symbol på kjærligheten (forøvrig en klisjé, men det kan jeg kanskje ta i en annen bloggpost, om det er interessant?). Nettopp det at symboler er så veldig innarbeidet, gjør at jeg har litt vanskelig for å snakke om dem. I tillegg er det ikke et virkemiddel jeg bruker mye (tror jeg!?), men det er garantert mange der ute som har mye å si om dette, og mye bedre enn jeg får til!

Synekdoke: En synekdoke er når en del av noe står for helheten, helhet for en del, eller når noe abstrakt står for noe konkret. Det høres kanskje litt innfløkt ut, men synekdoker bruker man hele tiden. For eksempel, når man sier man teller hoder, bruker man en synekdoke, fordi hodene står jo for en hel person, ikke bare hodet. Man teller personer. Flere kan være å bruke seil for båter eller tangenter for et helt piano. Jeg kommer neimen meg ikke på eksempler for den andre veien, men kanskje en av dere gjør?

~*~

Såh, en basic bloggpost om litterær billedbruk. Som sagt, dette var kjapt og rotete, og jeg kunne tatt med så utrolig mye mer, men dette var de jeg kom på sånn med en gang, og tenkte det var greit å begynne med dem da. Det er vanligst å bruke disse i poesi, men de brukes i hopetall i vanlig prosa også selvfølgelig. Men i poesien hopper de virkelig ut av siden og overfaller deg (sniker inn flere eksempler – dette var personifikasjon!).

Det aller viktigste man kan gjøre for å få grep på disse dog er å lese. Om man vil skrive dikt, les dikt. Noveller, les noveller. Prøv å identifisere hva forfatteren gjør. En grei måte å gjøre på dette er å spørre seg selv spørsmål: Hvorfor likte jeg den linja så godt? Hva tenkte jeg når hun sidestilte de to begrepene? Hva er det med bildene som vekker de spesifikke følelsene? osv. Les mer om skriving og teknikker, ikke bare denne lille bloggposten. Den er ikke på langt nær utfyllende nok. Men den var gøy å skrive.

Jeg skal i en neste post forsøke å ta for meg mer tekniske virkemidler, som rim og rytme – men dette er ting jeg er såpass dårlig på, at dere ikke egentlig kan forvente en veldig utfyllende, god post. Men jeg skal prøve. Om ikke annet kan jeg ta for meg noe jeg elsker – alliterasjon. Det blir kos!

De aller fleste i Norge – vel, Vesten generelt – kan å skrive, det vil si sette sammen bokstaver til å danne ord, ord til å danne setninger, og setninger til å danne avsnitt osv. Du skjønner hvor jeg vil. Dette har vi kunnet siden førsteklasse på barneskolen. Vi kan å skrive. Så, fra tid til annen, snubler jeg over en type splitter nye skribenter som har en pussig forestilling om at fordi vi alle kan skrive, kan alle Skrive. Og når da disse ferske skribentene (altså, ikke alle ferske skribenter, men denne spesifikke typen) ikke opplever at det ramler gull og grønne skoger ut av hodet deres og ned på papiret, blir de nedfor, oppgitt, og har lyst å slutte totalt å skrive.

Jeg blir så trist når jeg kommer over slike skribenter som har lyst å gi opp hele greia nesten før de har begynt. Jeg ser for meg framtidige Hemingwayer, Woolfer, Austener, Tolkiener som kaster penna fra seg og setter seg til å gråte over at de ikke får det til, at de aldri kommer til å få det til, fordi det ikke funka den første gangen, de ti første gangene, de hundre første gangene. Diktet er ikke på papiret det du har i hodet. Inne i deg har du en fabelaktig roman, og den nekter la seg lokkes ut. Alt går galt. Og så vil de gi opp. De kaller seg selv stygge ting. Og de gjør meg så triste. For de lider av en vrangforestilling. Rett og slett. Den at alle kan å Skrive.

Det jeg da forsøker å få dem til å skjønne er at et ytterst, ytterst fåtall heldige mennesker er belønnet med den gaven at alt som renner ut av dem er fabelaktig bra skriverier. Resten av oss? Vi må lære oss å Skrive.

Ja, nettopp. Lære oss å skrive. Å skrive, virkelig Skrive, krever trening. Og dette har jeg fått masse protester på, fordi det ser da så lett ut! Bøkene til Neil Gaiman flyter så magisk og uproblematisk. Han har bare latt en mytisk muse føre pennen sin, og ut ramlet det verdener og karakterer av ubegripelig skjønnhet (jeg hater den sagnomsuste musen, jeg har lyst å filleriste henne).

Nå nei. Det er når det ser som lettest ut, når det ser ut som ren magi, at det er en stor sjangs for at forfatteren bak har slitt og svetta og grått og hyla over verket sitt. Tolkien brukte elleve år på Ringenes Herre. Vel er det en stor trilogi, men elleve år. Han gjennomgikk revidering etter revidering etter revidering. Han skapte verdenen og språket fra bunnen av. Det rant ikke bare ut av ham. Det krevde trening, hardt arbeid.

Det er ingen (vel, få) som forventer at dersom de har lyst å lære seg å male er det bare å plukke opp en pensel og ut ramler de reneste Rembrandter. Om man vil bli musiker forstår man at man må ta musikktimer, og øve øve øve. Jeg har lest om gitarister, de beste i verden, som spilte fingrene sine til blods for å bli så flinke som de er. Og de aller fleste er enige i at dette må til. Skal man skape kunst må man jobbe for det. Lære seg basics og øve på skalaer, tegne firkanter og trekanter, lære seg skyggelegging, lære seg dur og moll. Du hiver deg ikke på en Beethovensonate med en gang.

Så hvorfor skulle det være annerledes med skriving? Alle former for litteratur og skriving har verktøy man må lære seg å bruke på samme måte som man må lære seg å lese noter, lære seg å blande farger. Du må ha begrep om plotbygging, rim og rytme, karakterutvikling, metaforer og similer, allusjoner, dialoger. Å skrive en roman krever nitidig planlegging. Dikt krever presis nøyaktighet. Det er ikke gjort i en fei. Man må lære seg reglene, lære seg å bruke verktøyene. Gå kurs. Samtale med andre skribenter. Få og gi kritikk. Skrive opp og ned i mente. Les bøker for å se hva andre har gjort. Finn ut hvorfor det de gjør funker så godt.

Når man så har lært seg alt dette kan man hive det hele til vinden. Ikke bruk klisjéer! formanes man når man forsøker lære seg å skrive dikt. Å nei? Når du har et fullstendig begrep om disse klisjéene, hvorfor de oppsto, hvor de kom fra, hva de har blitt bruk til og i – hvorfor da ikke hive seg på den utfordring det er å ta dem tilbake? Lær deg reglene. Etterpå kan du ignorere dem så mye du vil, fordi du har lært. Du vet åssen dette virkemidlet fungerer, derfor vil du ha en idé om hvordan det ville vært å ikke bruke det. Og det er forbanna stilig.

Det er ikke lett dette med å skulle lære seg noe så flyktig som en eller annen kunstform. De er så subjektive, de er så varierte, de er så mektige. De truer med å sluke deg om du ikke passer på. Så du må gå inn i en riktig brytekamp med dem. Men når ting så begynner å lysne, når du begynner se at tåka letner litt, så er det så fint. Det er så ubegripelig nydelig. Man kan aldri bli nok utlært, aaaaldri. Om du føler du har skrevet den perfekte roman kan du liksågodt slutte å skrive romaner. Streven etter perfeksjon har vært drivkraften bak alle store kunstnere.

Skriving er slit. Det krever trening, og side opp og side ned med dritt for hver lille glimmer av gull som titter frem.

Og det er så gøy, så gøy!

Antagonister er det som gjør en historie god mye av tiden – de folka du rett og slett elsker å hate, de du jubler over at brenner. Kjipe antagonister = kjip historie. Protagonisten har ikke noe å bryne seg på, ergo har ikke leseren det heller. Ofte er det jo faktisk slik at skurken er mye mer spennende, fascinerende og minneverdig enn helten i ei bok!

I Faust forelska jeg meg dønn i Mefistofeles – han er superbra. Han er Styggen sjøl, og herre min dag så bra skrevet han er. Jeg fikk helt fiksjoncrush. Faust selv husker jeg mest som en whiny kjiping. Heathcliff fra Wuthering Heights er en av de aller beste skrevne karakterene ever – ikke bare som antagonist, men som karakter helhetlig. Men han er vitterlig en kjempeknall antagonist altså (selv om det kan diskuteres hvorvidt han ikke er både antagonist og protagonist), og for meg er det han som er aller mest minneverdig, ikke noen av Cathrine’ene eller noe som helst. Noen skurker er så bra at jeg får lyst å kaste boka tvers gjennom rommet. Noen er så dårlige at jeg har lyst å gi opp lesinga.

Jeg kunne dratt fram tusenvis av eksempler på både bra og dårlige skurker, men poenget mitt her er at de er virkelig definerende for en god historie. Hva hadde Mio vært uten Kato, Othello uten Iago, Frodo uten Sauron, Luke Skywalker uten Darth Vader? Og dette er bare de lett definerbare, fysiske skurkene. Men bøker om karakterer som kjemper mot en indre demon, eller mot urettferdighet som begrep eller noe helt uidentifiserbart er vel så bra. Om ting går kjempebra får du en kjedelig historie. En eller annen definerte en gang starten på en god historie som “Den dagen som skiller seg ut”. Og i bøker betyr dette gjerne at en skurk har en finger eller ti med i spillet. Heltinna lever lykkelig sammen mannen sin til noen kommer og kidnapper ham. Om ingen kidnapper ham: ingen historie.

Og jeg får ikke til disse forbaskede skurkene. De sitter og ler av meg, langt bak i hodet mitt, peker nese og er teite. Når jeg prøver skrive dem høres de bare ut som sarkastiske, bitre versjoner av meg selv. Jeg har lange samtaler med dem, og forsøker finne utav hvorfor i alle dager de ikke kan bli seg selv i stedet for å være meg, og de bare ler.

Det er nok fordi i dem ligger Historien. Og ingenting er vanskeligere enn det. Så jeg fortsetter å spekulere, og rope til fiksjonelle mennesker om at nå må de skjerpe seg, og om jeg ikke blir tvangsinnlagt på et eller annet tidspunkt, kryper kanskje en av dem fram og får meg til å synge i glede over å finne noen å avsky. Det er rart med det der.