Eek, A Geek!

I forrige bloggpost var det flere som plutselig ytret ønske om å lese en post om litterære virkemidler, siden jeg ramset opp en del uten å forklare hva det var. Jeg hadde ikke planlagt å gå videre inn i det, men siden det ble interesse rundt det, og siden jeg virkelig brenner for dette, tenkte jeg det faktisk kunne være artig å ha en liten sånn serie.

Men, sånn for klarhets skyld: Jeg er ikke flink til å lære bort, jeg er ingen god pedagog, og alt jeg vet om skriving er selvlært, så jeg er neimen ingen autoritet på dette. I tillegg kommer alt sammen til å være helt randomly satt sammen. Jeg mener ikke at alt som står i Basics 1 skal brukes og trenes på før Basics 2, neinei. Jeg hadde ingen idé om hvor jeg skulle begynne når jeg starta med skriving, derfor har jeg heller ingen idé om hvilken ende jeg skal starte i med å forklare dette. Ta det hele med en klype salt.

Jeg vil også påpeke at om det virker som om jeg mener at alt jeg har ramset opp er enkle saker å lære seg så er det feil. Det er (eller kan være) kjempevanskelig. Jeg er ikke en spesielt flink skribent: Jeg kan reglene til en viss grad, men det betyr ikke at jeg tar gull i den mektige maratonen som er skriving. Hadde det enda vært så lett som bare å vite, ikke å måtte bruke… men, det er derfor man øver. Det krever, som jeg sa i forrige bloggpost, trening trening trening. Så skriv masse!

Litterære virkemidler, noen kjappe basics innen billedbruk:

Jeg starter med billedbruk fordi jeg liker det, og har en viss kontroll på det. Billedbruk er rett og slett de frasene du bruker som sanseliggjør teksten din (jeg kommer mest til å snakke om dikt, fordi det er der disse virkemidlene brukes mest kompakt). Billedbruk er et litt misledende navn, syns jeg, fordi bilder i dikt handler ikke bare om å se. Det handler også om å føle, høre, smake, lukte. Alt du kan tenke deg av sanselighet.

I (den ene) boka jeg har om lyrikk står det at poetiske bilder “Forskyver, utvider og skaper ny mening. Fortetter betydning og holder betydning tilbake.”, noe som er en temmelig grei oppsummering, syns jeg. Spesielt dette med fortetting, noe jeg, minimalistisk som jeg er, er svært glad i. Dikt skal gjerne si mye på kort tid, og derfor bruker man slike virkemidler innen billedbruken. On with the show:

Metaforer: Jeg begynner i den enden jeg trives best, med metaforer. Har du lest noen av tekstene mine er det en viss sjans for at du har oppdaga at metafor er mitt favorittvirkemiddel, og den regnes også som et av poesiens aller viktigste virkemidler. En metafor er når du sier at noe er noe annet. Eksempel: Hun er en løve. Her er det ikke snakk om en faktisk løvinne, men en kvinne som har egenskapene til en løve; sterk, rask, fryktinngytende, eller andre lignende trekk. Metaforer skaper assosiasjoner, og dermed slipper dikteren å utbrodere alle disse trekkene ved kvinnen, men kan oppsummere dem raskt i å si at hun er en løve. Dette skaper også et spenningsforhold, siden det ikke er en enkel sammenligning, fordi det skaper nye forbindelser som man kanskje ikke hadde tenkt på før. Det er dette som gjør metaforer så utrolig effektivt.

Det finnes mange typer metaforer, og ubegrenset mange måter å bruke dem på. Man kan bruke dem enkelt som i mitt eksempel ovenfor eller svært komplisert og innfløkt som i Vesaas’ Huset i mørket, som er en allegori (en utvidet metafor) over Norge under okkupasjonen. I bibelen brukes en form for metaforer kalt parabler, som er anekdoter som illustrerer et poeng eller en lærdom. Ofte er det mer effektivt å bruke bilder og slike historier, fordi de er lettere å huske, og kanskje lettere å forstå en rent abstrakte begrep. Metaforer er gøy, og så ubegripelig massive, at jeg rett og slett ikke greier ta tak i alt. Jeg anbefaler alle som har lyst å forsøke seg på dette vidstrakte fenomen å google det litt. Metaforer blandes ofte sammen med:

Similer: Similer kan enkelt og greit kalles sammenligninger. En simile er å si at noe er som noe anna. Om man da skulle brukt en simile i stedet for en metafor i det forrige eksempelet ville man sagt: Hun er som en løve. Litt samme effekt som metafor der altså, men mindre fortettet.

Similer er vanligere i dagligtale enn metaforer er, men de er også svært vanlige og effektive i litteratur i tillegg. Jeg for min del liker metaforer mye bedre, fordi jeg syns de har mer slagkraft. Men, et av mine favorittdikt starter med en simile. Den første linja er “I wander’d lonely as a cloud”, og det er fra Wordsworths “Daffodils“. Nydelig. Vel verdt å lese!

Et annet trekk ved similer er at de har det med å bli såpass vanlige at man ikke tenker over dem lenger, og de blir klisjéer. En av mine favoritter på norsk, fordi den forundrer meg sånn, er trøtt som en strømpe. Jeg har aldri helt catcha hvorfor strømper er så mye trøttere enn andre klesplagg… men det er dette som er så gøy med å lære seg disse virkemidlene – du ser plutselig språket fra en helt ny side!

Personifikasjon: Dette er en undertype av metafor. I forrige punkt påpekte jeg at jeg syns metaforer er slagkraftige. Dette er personifikasjon: jeg ga et abstrakt begrep (metafor) en menneskelig egenskap (slagkraftighet). Jeg er kjempeglad i dette også, nettopp fordi det minner om metaforer. Jeg vil tydeligvis ikke la ting være det de er…

Det som er så fint med personifikasjon er nettopp det at de gjør abstrakte begreper litt mer tilnærmerlige. Jeg liker ikke abstraksjon i dikt, fordi begreper som kjærlighet, død, sorg, tid osv er så store, og så vanskelig å forestille seg (de er jo abstrakte!), og jeg syns dikt skal være konkrete og billedlige. Derfor liker jeg at disse begrepene blir mer menneskelige og håndfaste. Noen av de vanligere personifikasjonene er døden som en kappekledd skikkelse med ljå, eller tiden som Far Tid med et timeglass. Den toeggede tvillingen til personifikasjon er:

Besjeling: Nok en metafortype. Å besjele noe er å gi konkrete ting for menneskelige egenskaper. Besjeling og personifikasjon er litt vanskelig å holde styr på siden de ligner sånn (jeg måtte slå det opp for å være sikker på at jeg huska riktig), men poenget er i alle fall at i motsetning til personifikasjon (der du gjør noe håndfast) så tar du i besjeling fatt i noe som allerede er håndfast, og levendegjør det. Eksempel: Trærne synger i kveld. Trær synger vanligvis ikke. Akkurat nå, utenfor vinduet mitt, gjør de det.

Symbol: På dette punktet er jeg svært usikker på hva jeg skal si, egentlig. De aller fleste vet, eller i det minste har et begrep om hva symboler er – når noe betyr/står for noe mer eller noe annet enn bare seg selv. Mange symboler tenker man ikke lenger over som symboler, som for eksempel hjertet som et symbol på kjærligheten (forøvrig en klisjé, men det kan jeg kanskje ta i en annen bloggpost, om det er interessant?). Nettopp det at symboler er så veldig innarbeidet, gjør at jeg har litt vanskelig for å snakke om dem. I tillegg er det ikke et virkemiddel jeg bruker mye (tror jeg!?), men det er garantert mange der ute som har mye å si om dette, og mye bedre enn jeg får til!

Synekdoke: En synekdoke er når en del av noe står for helheten, helhet for en del, eller når noe abstrakt står for noe konkret. Det høres kanskje litt innfløkt ut, men synekdoker bruker man hele tiden. For eksempel, når man sier man teller hoder, bruker man en synekdoke, fordi hodene står jo for en hel person, ikke bare hodet. Man teller personer. Flere kan være å bruke seil for båter eller tangenter for et helt piano. Jeg kommer neimen meg ikke på eksempler for den andre veien, men kanskje en av dere gjør?

~*~

Såh, en basic bloggpost om litterær billedbruk. Som sagt, dette var kjapt og rotete, og jeg kunne tatt med så utrolig mye mer, men dette var de jeg kom på sånn med en gang, og tenkte det var greit å begynne med dem da. Det er vanligst å bruke disse i poesi, men de brukes i hopetall i vanlig prosa også selvfølgelig. Men i poesien hopper de virkelig ut av siden og overfaller deg (sniker inn flere eksempler – dette var personifikasjon!).

Det aller viktigste man kan gjøre for å få grep på disse dog er å lese. Om man vil skrive dikt, les dikt. Noveller, les noveller. Prøv å identifisere hva forfatteren gjør. En grei måte å gjøre på dette er å spørre seg selv spørsmål: Hvorfor likte jeg den linja så godt? Hva tenkte jeg når hun sidestilte de to begrepene? Hva er det med bildene som vekker de spesifikke følelsene? osv. Les mer om skriving og teknikker, ikke bare denne lille bloggposten. Den er ikke på langt nær utfyllende nok. Men den var gøy å skrive.

Jeg skal i en neste post forsøke å ta for meg mer tekniske virkemidler, som rim og rytme – men dette er ting jeg er såpass dårlig på, at dere ikke egentlig kan forvente en veldig utfyllende, god post. Men jeg skal prøve. Om ikke annet kan jeg ta for meg noe jeg elsker – alliterasjon. Det blir kos!

Det er en ting jeg lenge har hatt lyst å skrive bloggpost om. Noe jeg har diskutert med mange, især skribenter. Jeg hadde en minimonolog om dette fenomenet i bloggen til ei venninne, der begge var skjønt enige om at dette i sannhet var merkelige saker. Og jeg har tenkt litt på at dette kanskje fortjener en egen bloggpost. For det er så ubegripelig sært, jeg skjønner det rett og slett ikke. Det er dette:

De aller fleste i Norge – vel, Vesten generelt – kan å skrive, det vil si sette sammen bokstaver til å danne ord, ord til å danne setninger, og setninger til å danne avsnitt osv. Du skjønner hvor jeg vil. Dette har vi kunnet siden førsteklasse på barneskolen. Vi kan å skrive. Så, fra tid til annen, snubler jeg over en type splitter nye skribenter som har en pussig forestilling om at fordi vi alle kan skrive, kan alle Skrive. Og når da disse ferske skribentene (altså, ikke alle ferske skribenter, men denne spesifikke typen) ikke opplever at det ramler gull og grønne skoger ut av hodet deres og ned på papiret, blir de nedfor, oppgitt, og har lyst å slutte totalt å skrive.

Jeg blir så trist når jeg kommer over slike skribenter som har lyst å gi opp hele greia nesten før de har begynt. Jeg ser for meg framtidige Hemingwayer, Woolfer, Austener, Tolkiener som kaster penna fra seg og setter seg til å gråte over at de ikke får det til, at de aldri kommer til å få det til, fordi det ikke funka den første gangen, de ti første gangene, de hundre første gangene. Diktet er ikke på papiret det du har i hodet. Inne i deg har du en fabelaktig roman, og den nekter la seg lokkes ut. Alt går galt. Og så vil de gi opp. De kaller seg selv stygge ting. Og de gjør meg så triste. For de lider av en vrangforestilling. Rett og slett. Den at alle kan å Skrive.

Det jeg da forsøker å få dem til å skjønne er at et ytterst, ytterst fåtall heldige mennesker er belønnet med den gaven at alt som renner ut av dem er fabelaktig bra skriverier. Resten av oss? Vi må lære oss å Skrive.

Ja, nettopp. Lære oss å skrive. Å skrive, virkelig Skrive, krever trening. Og dette har jeg fått masse protester på, fordi det ser da så lett ut! Bøkene til Neil Gaiman flyter så magisk og uproblematisk. Han har bare latt en mytisk muse føre pennen sin, og ut ramlet det verdener og karakterer av ubegripelig skjønnhet (jeg hater den sagnomsuste musen, jeg har lyst å filleriste henne).

Nå nei. Det er når det ser som lettest ut, når det ser ut som ren magi, at det er en stor sjangs for at forfatteren bak har slitt og svetta og grått og hyla over verket sitt. Tolkien brukte elleve år på Ringenes Herre. Vel er det en stor trilogi, men elleve år. Han gjennomgikk revidering etter revidering etter revidering. Han skapte verdenen og språket fra bunnen av. Det rant ikke bare ut av ham. Det krevde trening, hardt arbeid.

Det er ingen (vel, få) som forventer at dersom de har lyst å lære seg å male er det bare å plukke opp en pensel og ut ramler de reneste Rembrandter. Om man vil bli musiker forstår man at man må ta musikktimer, og øve øve øve. Jeg har lest om gitarister, de beste i verden, som spilte fingrene sine til blods for å bli så flinke som de er. Og de aller fleste er enige i at dette må til. Skal man skape kunst må man jobbe for det. Lære seg basics og øve på skalaer, tegne firkanter og trekanter, lære seg skyggelegging, lære seg dur og moll. Du hiver deg ikke på en Beethovensonate med en gang.

Så hvorfor skulle det være annerledes med skriving? Alle former for litteratur og skriving har verktøy man må lære seg å bruke på samme måte som man må lære seg å lese noter, lære seg å blande farger. Du må ha begrep om plotbygging, rim og rytme, karakterutvikling, metaforer og similer, allusjoner, dialoger. Å skrive en roman krever nitidig planlegging. Dikt krever presis nøyaktighet. Det er ikke gjort i en fei. Man må lære seg reglene, lære seg å bruke verktøyene. Gå kurs. Samtale med andre skribenter. Få og gi kritikk. Skrive opp og ned i mente. Les bøker for å se hva andre har gjort. Finn ut hvorfor det de gjør funker så godt.

Når man så har lært seg alt dette kan man hive det hele til vinden. Ikke bruk klisjéer! formanes man når man forsøker lære seg å skrive dikt. Å nei? Når du har et fullstendig begrep om disse klisjéene, hvorfor de oppsto, hvor de kom fra, hva de har blitt bruk til og i – hvorfor da ikke hive seg på den utfordring det er å ta dem tilbake? Lær deg reglene. Etterpå kan du ignorere dem så mye du vil, fordi du har lært. Du vet åssen dette virkemidlet fungerer, derfor vil du ha en idé om hvordan det ville vært å ikke bruke det. Og det er forbanna stilig.

Det er ikke lett dette med å skulle lære seg noe så flyktig som en eller annen kunstform. De er så subjektive, de er så varierte, de er så mektige. De truer med å sluke deg om du ikke passer på. Så du må gå inn i en riktig brytekamp med dem. Men når ting så begynner å lysne, når du begynner se at tåka letner litt, så er det så fint. Det er så ubegripelig nydelig. Man kan aldri bli nok utlært, aaaaldri. Om du føler du har skrevet den perfekte roman kan du liksågodt slutte å skrive romaner. Streven etter perfeksjon har vært drivkraften bak alle store kunstnere.

Skriving er slit. Det krever trening, og side opp og side ned med dritt for hver lille glimmer av gull som titter frem.

Og det er så gøy, så gøy!