Category Archives: Litteratur

Sestina: Diktet

Posted on by
10

Fordi et par stykker ville lese sestinaen min, legger jeg den ut. Det skal ikke så mye til for å overtale meg (jeg er en egosentrisk skribent, tross alt, vi lever for at folk skal lese det vi skriver)… Legger den i en ny post fordi den er litt lang (som sestinaer jo må være).

Det er ikke så høy kvalitet rent lyrikkmessig. Men jeg greide det jeg ville – jeg greide å snu om den maltrakterte halv-sestinaen til å bli en faktisk, skikkelig sestina, med riktige ord på riktige plasser. Skikkelige sestinaer vil ikke komme før formen har blitt naturlig for meg. For nå er det kun øvelsen som teller.

Og som Stephen Fry poengterte i skriveøvelsen sin: “You can do it, believe me you can. And you will be so proud of yourself!”

Og det er jeg. Fordømt stolt. Pompøsitet, ulogiskheter og platte klisjéer til tross.

 

Sestina

Septembers kinn er røde som epler.
Hun vil plukke dem ned fra trærne,
og gi dem til ham, han som har øyne
lik kalde stjerner. Hun vil drikke ordene
hans i seg; hans hud, svette og tårer,
og la ham leve evig, i seg selv.

Men hun vet ikke at selv
er han ikke så tro; hjertet råtner som epler
i kalde november. Det er ikke tårer
hun gråter nå, men hard sevje fra trærne
som han hugger ned med de harde ordene,
som han kapper ned med skarpe øyne.

Så han smuldrer opp, også i hennes øyne,
til hun nesten ikke tror det selv.
Hun samler sammen og tar med seg ordene
som om de var friske, modne epler.
Hun legger seg i skyggen av trærne,
og vanner røttene med tårer.

Liggende slik, blindet av egne tårer,
ser hun ikke at hun følges av milde øyne:
det er som om de ble levende, trærne.
De hvisker til henne at det er seg selv
hun trenger, de er hennes, alle søte epler;
de er hennes, alle de mektigste ordene

Og idet hun reiser seg faller ordene
ut av henne, ikke tårer
denne gangen; faller som modne epler,
alt hun trodde han eide. Med store øyne
ser hun på seg selv,
ser hun vokser, større enn trærne.

Og smilende skimrer det i greinene på trærne,
de som visste hun hadde ordene.
De ser henne finne seg selv,
ser flittige hender og ingen tårer;
ser dansende lepper og glitrende øyne;
og kinn så røde som epler.

Sestina

Posted on by
19

Jeg har i lang tid, på grunn av den kranglete masteroppgaven min, ikke hatt overskudd til å skrive noe som helst annet. Jeg har ikke hatt overskudd til så mye som å tenke på å skrive noe en gang.

Dette er veldig ulikt meg. Jeg har i årevis skrevet så godt som hver dag, og når jeg ikke har fått til det, er det som regel fordi noe har kommet i veien; aldri har jeg unnlatt å skrive fordi jeg ikke har lyst til å skrive. Skrivesperre har ikke eksistert i hodet mitt siden jeg var fjortis. En kan ikke få skrivesperre, mente jeg, med mindre noen setter seg på skrivepulten og sperrer for skrivingen din.

Men så ble masteroppgaven min kranglete. Jeg måtte forlenge masteråret med et semester. Jeg begynte å tvile sterkere og sterkere på meg selv og skrivingen min. Jeg fikk det ikke til. Det ville ikke ut. Og plutselig, når fagskrivingen stoppet opp – da stoppet alt opp.

De siste månedene har jeg skrevet mye fagtekst – men nesten ingenting skjønnlitterært. Jeg har noen krampeaktige små tekster skrevet med ukesvis mellomrom mellom hver gang. Det har vært smertefullt – ikke å la være å skrive, som alltid har vært standarden – men å skrive. Det har pleid å være slik at om jeg ikke fikk skrive på noen dager begynte jeg å få abstinenser. Jeg ble grinete, lei meg, jeg følte alt bygget seg opp inni meg og skapte kaos. Skriving har alltid vært så avslappende, så befriende, en måte jeg har kunnet vært fullstendig meg. Jeg elsker følelsen av å skape. Ja, mesteparten av tiden er det bare tull, det er dårlig, det er tekster som jeg ikke en gang vurderer å jobbe videre med, tekster som går rett i glemmeboken. Noen ganger treffer jeg gull, men det er ikke gullkornene som gjør at jeg skriver. Jeg skriver fordi jeg liker å skrive.

Men plutselig mislikte jeg å skrive. Kanskje var jeg ikke ment å skrive. Hverdagen var da mye gøyere uten skrivingen. Det er mye enklere å se en film eller gå en tur enn å forsøke å vrenge et dikt utav seg. Jeg sluttet nesten å lese. Jeg sluttet helt å lese dikt. Det var for vondt. Det var for kjipt.

Så en dag bestemte jeg meg for at masteroppgaven min hadde blitt så vrang at jeg ikke greide jobbe videre med den alene. Så jeg leverte den til veilederen min, og ba ham påpeke alt som er feil, alt jeg burde gjøre, alt som mangler. Det var mye tekst – over 80 sider. Men når den var levert inn til korrektur hos ham… da kunne jeg jo ikke skrive på den. Det ville ikke være noe vits. Enn om jeg plutselig skrev masse som bare måtte strykes? Plutselig var dagene mine fri for fagskriving.

Og så kom skrivelysten snikende igjen. Jeg fikk plutselig behovet. Behovet. Men jeg har kommet ut av trening. Det har sluttet å være naturlig å sette seg ned og bare begynne. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg rotet rundt i bokkassen med uleste bøker, fordi jeg visste at nederst i den, der lå det jeg trengte. The Ode Less Travelled av Stephen Fry (ja, den Stephen Fry): En bok om å skrive dikt i faste former. For jeg skriver ikke dikt i faste former og på rim. Jeg kan ikke å rime. Jeg liker ikke metrikk. Jeg har prøvd det, igjen og igjen. Men jeg liker det ikke.

Det var nøyaktig det jeg trengte nå. Å la være tenke på ordvalg og tema og motiver og metaforer, og i stedet tenke på rim, på jamber og trokéer, tenke på sonnetter og villaneller. Å lese hva andre har skrevet før meg. Studere og øve.Være fersk skribent igjen, være 13 år, ha nettopp oppdaget at det er dikt jeg liker, og å øve øve øve.

Jeg skrev side opp og side ned. Fry lager små skriveøvelser: Ta dette ordet og skriv så mange rim du kommer på. Skriv en villanelle. Skriv et dikt i jambisk pentameter. Det resulterte nødvendigvis i mye tull fra min side, fordi jeg kan som sagt ikke dette. Jeg er horribel på å rime, det er en skandale. Jeg rimer “hjem” med “venn” og “igjen”. Deg-meg-jeg. Milde himmel, sier jeg bare. Metrikk er litt enklere, straks man begynner å høre forskjellen på de ulike føttene (jambe, troké, spondé…). Problemet med Fry sine skriveøvelser er at de fokuserer på jambiske føtter, fordi engelsk er veldig jambisk. Norsk er – såvidt jeg greier skjønne – mer trokeisk (er det noen som er mer språk-/lyrikk-kyndig enn meg som kan bekrefte/avkrefte dette?). Å skrive jambisk pentameter ble veldig unaturlig. Det er relativt enkelt på engelsk – men jeg skriver på norsk.

Så kom det et kapittel som fokuserte på former som ikke hadde fast metrikk. Og en form som hverken hadde fast metrikk eller rim.

Sestinaen.

Jeg har forelsket meg.

Jeg greier ikke finne det norske ordet for sestina (igjen – kan noen opplyse?), men formen er som følger:

Seks strofer med seks linjer i hver, der det siste ordet i hver linje i foregående strofe gjentas i den neste strofen i rekkefølgen 6-1-5-2-4-3. Det vil si at hvis et dikt har i første strofe sluttordene: hus-tre-bil-eple-tekanne-skolesekk, så blir sluttrekkefølgen i strofe to: skolesekk-hus-tekanne-tre-eple-bil, og rekkefølgen i strofe tre blir: bil-skolesekk-eple-hus-tre-tekanne, og så videre, helt til du kommer til sjette strofe, der det siste ordet i strofen vil være det det siste ordet i første linje i første strofe, noe som gjør at dersom du skriver en syvende strofe vil du komme tilbake til den orginale rekkefølgen.

HOI.

Det er vilt å holde styr på. Jeg skjønte ikke en dritt da jeg leste Frys beskrivelse (akkurat som at dere sikkert ikke skjønte en dritt av min beskrivelse). Men så kommer han alltid med eksempler. Og jeg forelsket meg så veldig i det ene eksemplet hans: “Sestina” av Elizabeth Bishop. Jeg digger Bishop fra før av, så at sestinaen hennes var flott var ikke så veldig overraskende. Poenget var at Frys skriveøvelse i det kapittelet var selvfølgelig å skrive en sestina. Så jeg brukte Bishop sin som mal, og satte i gang.

Jeg feilet helt grenseløst masse. I linje 23 og 24 greide jeg å bytte om på ordrekkefølgen (3-4 i stedet for 4-3), noe som gjør at hele resten av diktet slutter å være en skikkelig sestina. Fordi hele poenget er jo at du skal opprettholde den samme rekkefølgen og komme tilbake til utgangspunktet ditt.

Jeg likte nesten-sestinaen min likevel. Det som skjedde når jeg skulle skrive et såpass langt og strengt dikt (det er sannelig heftig å skulle finne på seks ulike linjer å bruke det samme ordet til slutt i – og du har seks ord som skal brukes seks ganger! – samtidig som du prøver å holde orden på en overordnet historie eller tematikk) var at hodet mitt sluttet å fortvile over kvalitet, og bare fokuserte på regler.

Det var befriende. Plutselig fant jeg tilbake til følelsen jeg pleide å ha når jeg skrev dikt. Dette har aldri skjedd de mange, mange andre gangene jeg har øvd på dikt i fast form (alle som vil skrive dikt burde øve seg på faste former, det er nesten obligatorisk…), det har bare vært slitsomt. Jeg har lært meg metrikk og sonetter og dill og dall, men det har ikke vært no gøy. Denne gangen var det gøy. Det var GØY med store bokstaver. Jeg likte riktignok at jeg slapp å tenke på rim, det skal sies, men jeg likte også at jeg måtte forholde meg til et sett ord hele tiden, jeg likte å gå fram og tilbake mellom strofene mine for å sjekke at det ble riktig (det ble jo ikke det, men det er ikke poenget).

Det jeg syns er gøyest er kanskje det faktum at formen tvingte fram en viss historie. Og om jeg skal skrive om den maltrakterte sestinaen min for å bli en skikkelig en – så vil det bli en helt annerledes historie. Jeg vil ha to ulike dikt. Bare ved å endre rekkefølgen på et par ord i et par strofer. Fordi jeg er nødt til å få det til å henge sammen på et vis. Nå er vel ikke alle så store diktnerder som meg, men likevel: hvor kult er ikke det?

Jeg skal skrive om diktet, og se om jeg får det til skikkelig. Jeg lurer på hvilket dikt som ligger og lurer bak denne nesten-sestinaen. Jeg har lyst å bli kjent med det diktet.

Og så skal jeg skaffe meg rimordbok. Fordi jeg trenger det. Jeg mener: hjem-igjen. Patetisk…

Ulveskinn

Posted on by
6

Jeg liker eventyr. Jeg liker omskrivinger av eventyr. Og jeg liker i alle fall å skrive om eventyr selv – da kan jeg gjøre dem om til de blir slik jeg skulle ønske de var.

–

Alle versjonene du kjenner til av fortellingen min? Jeg skal fortelle deg noe om dem. De er baklengs. Det startet med at en idiot bestemte seg for at han ikke likte måten det orginalt skjedde på, og snudde dermed opp ned på det hele når han skrev det ned. Så delte han historien med verden. Nå er det ingen som hverken husker eller vil tro på sannheten. Det koker ned til dette med pennen og sverdet, vet du. Men jeg har penn og papir, jeg også.

Han har gjengitt noen aspekter riktig, det skal jeg medgi. Det er ikke jeg som endrer og stryker og lyver, det skal være sagt! Skogen for eksempel, var faktisk en skog. Og skogen var farlig, slik skoger gjerne er. Men det er ikke hovedpoenget, egentlig. Han måtte ha med skogen, fordi det er der ulver bor. Hadde han kunnet snudd opp ned på skogen også, og gjort den til en sjø, et fjell, en by – da hadde han gjort det. Men ulver bor i skoger.

Ja, så skal det sies at det var også ei jente. Det vil si, det var meg. Men han hadde jo selvsagt behov for å endre litt på meg også. Hos ham ble jeg ei jente på ni-ti år. Ung og dum. Egentlig var jeg treogtyve. En kvinne, med andre ord. Men det syntes han ikke var noe kult, det var ikke dramatisk nok. Så jeg ble et hjelpesløst barn i stedet. Men jeg hadde ingen kappe. Og om jeg hadde hatt, ville den ikke vært en så upraktisk farge som rød. Løpe rundt som et signallys i en farlig skog? Det får da vel være måte på.

Og så er det dette med mor, da. Det er kanskje det som gjør meg sintest, egentlig. Hos ham er dette mammaen min: «Her barn, ta disse kakene, og stikk ut i skogen hvor det bor glupske ulver. Besøk bestemor, som er syk og svak og gammel, og som vi derfor har pakket vekk midt i skogen. Så! Avgårde!». Jeg kunne kjølhalt ham.

Uansett bodde jeg ikke hos min mor når jeg var treogtyve. Og bestemor bodde aldeles ikke i skogen. Hvilken gammel dame med vettet i behold bestemmer seg for å bosette seg midt i en skog, når hun ikke en gang greier å skaffe seg mat på egenhånd? Og jeg ble aldri sendt ut i skogen mot min vilje, særlig ikke når jeg var ute av stand til å forsvare meg selv.

Jeg likte å være i skogen. Jeg kunne ta vare på meg selv, fra jeg var ganske liten. Skal jeg være helt korrekt burde det vel være: Jeg liker å være i skogen. Jeg kan ta vare på meg selv. Det er dog mer enn slike menn vil innse. De liker hjelpesløse jenter, som trenger å reddes, selv når det betyr at de først må bli spist av ulver. Kanskje spesielt da.

For det er vel nå blitt innlysende hvorfor ulven i hans versjon av historien slukte meg hel, og ikke tygde meg i fillebiter først. Så denne mannen kunne redde meg på mest mulig heroisk og dramatisk vis. Ja, det har kanskje også blitt klart innen nå at det var tømmerhoggeren som startet alt tullet. Og kjent og æret ble han også! Vel og merke måtte han flytte temmelig langt for å komme unna med en slik urealistisk historie. Ingen i vår by ville trodd noe så frekt om hverken jentene eller kvinnene som bor her.

Som sagt, jeg elsker skogen, elsker å være i den. Jeg, mor og far bodde like ved skogen når jeg var liten, og de lærte meg å respektere både skogen, og alle som lever i og av den. Slik blir alle barn i den vesle landsbyen vår oppdratt. Vi er forsiktige og fornuftige, vi vet hva vi skal gjøre dersom noe uforutsett skjer. Innen vi er tenåringer kan vi forbinde sår, spjelke beinbrudd, lage bål og jakte. Jeg har lært å flå dyr og fiske dersom jeg skulle være i knipe for mat. Jeg vet hvilke bær og sopper som kan spises. Vi lærer å lage buer, og alle bærer jaktkniv når de er i skogen. Når man bor så tett opp mot villmarken lærer man slikt utav nødvendighet. Vi sender ikke uvitende, små barn syngende og trallende inn i skogen, med velduftende mat som tiltrekker seg dyr attpåtil!

Og ulver – ulver snakker ikke. For himmelens skyld, hvordan kunne folk gå på det? Og siden når fikk ulver ferdighetene – og tomlene! – til å være i stand til å kle av gamle damer, og så kle på seg selv? Nåvel. Mennesker liker det fantastiske. Jeg gjør også det. Og han flyttet vitterlig til en storby, der ulver på den tiden var uhørte, skremmende, og fremmede entiteter. Men når man fremlegger en historie som sann, slik han gjorde, da må man i det minste gjøre et forsøk på å holde seg til fakta.

Jeg skal i det minste det.

På tross av alle detaljene han endret – store og små, viktige og uviktige – så er utgangspunktet for historien sann. Jeg var i skogen. Og det var en ulv der. Men jeg skulle ikke på besøk til noen, jeg svinset ikke rundt med kaker og vin, og jeg ville ikke snakket godslig med eventuelle ulver som tilfeldigvis skulle finne på å vandre min vei. Jeg var i skogen fordi jeg alltid har trivdes i skogen. Denne spesifikke dagen var jeg der fordi jeg ville øve meg på bueskyting, da jeg ikke hadde fått skutt noe den siste tiden, og dermed hadde blitt litt rusten.

Jeg var i ferd med å legge opp en ny pil, da jeg hørte et skrik. Det var et skjærende, gjennomtrengende skrik, maken til hva jeg aldri har hørt hverken før eller siden. Jeg kastet buen rundt skulderen og begynte løpe i retning av skrikene. De flyttet kontinuerlig på seg, som om vedkommende løp – løp vekk fra noe. Men jeg er rask, og godt trent i å bedømme hvor lyder kommer fra. Noe man må være, når man ferdes i skoger som alltid er fulle av alskens forskjellige lyder.

Til slutt tok jeg igjen vedkommende – og ble møtt med den største ulven jeg noensinne har sett, som lå i fullt firsprang etter—

tømmerhoggeren.

Hva mannen hadde gjort for å terge på seg et så sky dyr som det en ulv er, fikk jeg aldri vite. Idet jeg tok dem igjen snublet tømmerhoggeren i en rot, og ulven kastet seg over ham. Jeg dro fram pil og bue, og skjøt en pil rett i den massive ryggen på dyret. Ulven virvlet rasende rundt, kjeften frådende av spytt, øynene lynende av raseri – og skrekk.

Egentlig var det synd på ulven.

Men idet den vendte den digre kroppen, og alt sinnet sitt mot meg, hadde jeg allerede spent opp en ny pil, og uten noe mer om og men slapp jeg strengen. Pilen traff ulven midt mellom øynene.

Ingen ble spist. Ingen dramatikk. Ulven falt ganske enkelt død om, med den kraftige pilen dirrende i pannen. Riktignok var tømmerhoggeren noe såret, men ingenting dødelig. Dyret hadde rukket å flerre opp den venstre armen hans med klørne sine, men det var et kjøttsår som ville lege. Mest av alt var han forskrekket, og gikk inn i stumt sjokk. I møte med ren skrekk gjør de fleste det, hvem som helst ville reagert slik han gjorde om de fikk en ulv i hælene. Jeg forbant sårene hans, og lot ham få drikke av vannflasken min. Jeg bestemte meg for å la ham ligge i ro, og bare være der og passe på at det gikk bra. Han var ikke i form til å skulle gå noen steder på en god stund.

Når han greide å endre historien så drastisk, er det et siste punkt han faktisk greide å få med – men det er her historien hans ble baklengs. Der historien hans starter, slutter min. For man sløser ikke vekk de dyrene man feller. Ulvekjøtt er ikke godt, det smaker stramt, nesten harskt. Og jo eldre ulven er, jo verre smaker det. Denne ulven var like gammel som den var diger.

Men ulvepels. Ulvepels er på alle måter utmerket og nyttig. Få pelser er så varme, så vindtette, og så vanntette. Dermed begynte jeg å flå ulven, der og da. Tømmerhoggeren kunne ikke flyttes enda, og ulven var altfor stor og tung til å bæres noen steder. Flåing er hardt og langtekkelig arbeid, men jeg hadde det ikke travelt. Og da pelsen endelig kom av den døde kroppen, formet jeg den grovt til en kappe, en kappe jeg fremdeles bruker. Jeg hev den rundt skuldrene for å sjekke hvordan den føltes, mens tømmerhoggeren så på meg, med vidåpne, glinsende øyne. Men fordi jeg ikke kunne stelle og vaske pelsen ytterlige der og da, var den flekket – nesten dynket – i blod.

Ferskt, rødt ulveblod.

You Are Happy

Posted on by
8

Siden april er lyrikkens måned, hadde jeg egentlig tenkt jeg skulle blogge ganske ofte denne måneden, med dikt og diskusjon og det ene med det andre. Det ble det dessverre ikke noe av (posten om Orson er vel den eneste), på grunn av en blanding av operasjon, utsettelse, og generell latskap.

Men så leste jeg diktsamlingen You Are Happy av Margaret Atwood, og jeg forsto at om jeg ikke blogget noe som helst annet lyrikkrelatert denne måneden, måtte jeg i alle fall blogge om den.

You are happy er det første skjønnlitterære jeg har lest av Margaret Atwood. Jeg leste nylig hennes Negotiating with the Dead: A Writer on Writing, som er nøyaktig hva tittelen sier, en forfatter som skriver om skriving. Det er en vidunderlig samling essayer, jeg likte den kjempegodt. Anmeldelsen min av den er her, på Goodreads, om noen skulle finne på å ha lyst å lese.

Det var ikke på grunn av den jeg egentlig bestilte You Are Happy. Den bestilte jeg fordi diktsyklusen “Circe/Mud Poems” ble referert til i flere av feministtekstene jeg leser i forbindelse med masteren min, og diktene virket kjempespennende. I tillegg fant jeg dem ikke på nett (det er nesten 30 sider med dikt i min versjon av boken, og de regnes som ett dikt, selv om de er delt opp i bolker), og jeg ville virkelig lese dem, for å få mest utbytte av teorien. Derfor bestilte jeg boken. Og det er jeg glad for.

Circe-syklusen er basert på passasjen fra Homers Odysseen som tar for seg møtet med trollkvinnen Circe (intertekstualitet! alle hjerter fryder seg!), men skrevet utifra et feministisk perspektiv, som sympatiserer med Circe, og beskriver hvordan teksten, med små grep, kunne sett ut. Det er en vidunderlig omskriving.

Likevel var det ikke det i samlingen som traff meg mest. For å være helt ærlig traff alle diktene meg, men jeg er diktjunkie, så jeg skal ikke ramse opp alle jeg virkelig virkelig virkelig likte, men bare noen få (virkelig x 4?).

Generelt sett spenner diktene helt vilt ulike temaer. Det er alt fra det episk-mytologiske til det helt jordnære, som å grave. Hun er innom så mye, det er kjærlighet, liv og død, komprimert ned i noen få, meget velvalgte ord.

Språket er det jeg henger meg mest opp i når jeg leser dikt, og hos Atwood var det ekstremt takknemlig. Man kan se at hun har jobbet innstendig med det, til det passer perfekt for hvert individuelle dikt. Samtidig er det språket som binder alle de ulike diktene sammen, det er språket som får samlingen til å virkelig føles som en enhetlig samling. Det er jordnært og mektig på samme tid. Hun leker seg med språket, og lar dets mangfoldighet skinne. Hun bruker poetiske verktøy for det det er verdt, og lar linjebryt endre et dikts betydning og dybde, et lite skift i persepsjon og hele diktet tar på seg nye dimensjoner. Mange av diktene måtte jeg lese om og om igjen, fordi de var så deilige å oppleve.

Jeg har mange favoritter i samlingen. Jeg har markert alle med et lite hjerte ved tittelen, så jeg ved senere anledninger raskt kan finne dem igjen – jeg vet dette er en bok jeg kommer til å komme tilbake til ofte. Et par skilte seg litt ekstra ut, og har resonnert gjennom kroppen min lenge etter at jeg leste dem. Noen linjer er så vakre at jeg leste dem om og om igjen, mens de skylte over meg i herlige bølger. Hun skriver om kjærlighet på en måte som får meg til å oppleve det hele på nytt, på et annet vis, som et nytt menneske.

Et av aspektene jeg likte aller best ved diktene, var hvordan hun får ordinære og rent ekle aspekter ved livet til å framstå så sabla poetisk. Et eksempel er fra “Digging” som er et av favorittene mine:

In this yard, barnyard,
I dig with a shovel

beside the temple to the goddess
of open mouths: decayed
hay, steaming

Det er gudinner, åpne munner og høy som damper. Jeg satt med åpen munn selv. Plutselig fikk jeg rent lyst å flytte på gård, bare for å kunne grave, og flytte på høy. Diktet er som gjennomsyret av svette og strev, det er et dikt man faktisk kan lukte. Det er sjelden det. Flere individuelle linjer:

filling a box with rotted dung
to feed the melons.
(…) the archeology of manure

Hun bruker farger på en måte som fremhever det konkrete i det abstrakte, som i “How”:

How to tell you
that this means grief,

this white plate, orange on it
in the morning: and the silver knife,

the way they sit on the table
as if they belong there

-

Jeg liker (vanligvis) ikke:

a) Abstrakte begreper i dikt. Det gjør dem store og uhåndterlige. Dikt, synes jeg, skal gjøre det abstrakte og uhåndterlige konkret. Det skal forklare kjærligheten, livet og døden for meg, som fortviler over dette i livet mitt.

b) Farger i dikt. De er også abstrakte. En farge forklarer ingenting. Farger betyr ulike ting for ulike mennesker. Det er vanskelig å få farger til å fungere stående alene i et dikt.

Og Atwood. Atwood bruker dette. I mange av diktene. Og jeg elsker det. Ingenting bedre enn en dikter som kan motbevise det jeg tror jeg vet om dikt.

Så har vi igjen et eksempel på hvordan hun gjør det stygge vakkert. I syklusen “Songs of the Transformed” skriver hun utifra perspektivet til ulike dyr, vanligvis ikke regnet som vakre. Som rotter, griser, kråker. Som det avhogde hodet til en høne. Og hun behandler dem med slik verdighet, slik varsomhet. Jeg blir rent glad i rotta i “Rat Song”, og trist og sint på samme tid:

and you think that I am ugly too
despite my fur and pretty teeth
and my six nipples and snake tail.
All I want is love, you stupid
humanist. (…)

It’s your throat I want, my mate
trapped in your throat.
Though you try to drown him
with your greasy person voice,
he is hiding / between your syllables
I can hear him singing.

Det er nettopp tennene, halen, pelsen, som er vakkert hos Atwood. Det er en rotte som rotte, men samtidig en rotte som noe mer, som noe bedre, bedre enn meg, bedre enn mennesket. “greasy person voice”! Et menneske som rotten ser det. Det er vidunderlig.

Reven i “Song of the Fox” gjør meg uendelig trist. Den er så lykkelig, egentlig, den tror mennesket er en lekekamerat, den tror jakten er gøy, den innser – at det er den ikke. Og reven er trøtt. Det er et relativt langt dikt, men jeg mener likevel det fortjener å gjengis i sin helhet her (jeg fant ingen link til det på nett):

Dear man with the accurate mafia
eyes and dog sidekicks, I’m tired of you,
the chase is no longer fun,
the dispute for this territory
of fences and hidden caverns
will never be won, let’s
leave each other alone.

I saw you as another god
I could play with in this
maze of leaves and lovely blood,
performing hieroglyphs for you
with my teeth and agile feet
and dead hens harmless and jolly
as corpses in a detective story

but you were serious,
you wore gloves and plodded,
you saw me as vermin,
a crook in a fur visor;
the fate you aim at me
is not light literature.

O you misunderstand,
a game is not a law,
this dance is not a whim,
this kill is not a rival.
I crackle through your pastures,
I make no profit / like the sun
I burn and burn, this tounge
licks through your body also.

Mafiaøyne og blod og ild. Leken og litteraturen, og dem som er blind for det vakre og vidunderlige i det. Det er et dikt av perfeksjon for min del.

Diktene beskriver en lengten, og en bedagelighet; en følelse av iherdighet, og av kjærlighet. Det er slik jeg selv vil skrive, det er slik jeg alltid forsøker å skrive. Atwood gjør det med letthet, men det er en letthet man ser hun har arbeidet inderlig med for å skape. Jeg vil avslutte bloggposten med det nestsiste diktet i samlingen, “Late August”. Det er det eneste jeg har å utsette på samlingen faktisk – “Late August” burde vært det aller siste diktet, fordi det er kanskje det aller beste. Det sveller inni meg, til jeg føler jeg kommer til å sprekke, og enten le høyt eller gråte. Og jeg kjenner jeg trenger sommer:

This is the plum season, the nights
blue and distended, the moon
hazed, this is the season of peaches

with their lush lobed bulbs
that glow in the dusk, apples
that drop and rot
sweetly, their brown skins veined as glands

No more the shrill voices
that cried Need Need
from the cold pond, bladed
and urgent as new grass

Now it is the crickets
that say Ripe Ripe
slurred in the darkness, while the plums

dripping on the lawn outside
our window, burst
with a sound like thick syrup
muffled and slow

The air is still
warm, flesh moves over
flesh, there is no

hurry

 

Sinte Orson om poesi

Posted on by
8

Helt siden jeg første gang leste Ender’s Game har jeg vært fan av Orson Scott Card. Romanen er helt fantastisk, og jeg elsker den dypt og inderlig. Jeg har lest den sikkert tre ganger, og fremdeles får jeg helt boblete følelse inni meg av å tenke på den. Liker du science fiction? Les den. Leees den!

Så leste jeg resten av bøkene i Ender-serien og ble litt skuffa. De er for det første ikke like godt skrevet. De er ikke like stramme i strukturen, og har ikke den samme overraskende, nydelige slutten som den første boka. I tillegg har de et altfor intenst kristen-budskap, som OSC hamrer i hodet på leseren. Jeg har ingenting i mot religion, men jeg misliker å få prekener når jeg forsøker å lese en historie. Det river meg ut av historien på en ubehagelig måte, fordi plutselig blir forfatteren mye tydeligere enn historien og dens karakterer. Likevel leste jeg alle bøkene i serien, og de to første i oppfølgerserien, fordi på tross av alt er han en temmelig god forfatter. Ingen av de andre bøkene jeg har lest av ham kan måle seg med Ender’s Game, men likevel er jeg stor fan av ham.

Eller jeg var. Når jeg finner forfattere jeg liker har jeg en tendens til å ville lese alt av dem. Det gjelder ikke bare bøker, men blogger også dersom de har det. Neil Gaiman sin blogg er for eksempel en fryd å lese, fra ende til annen. Mannen er så jordnær, og så morsom, og så flink til å skrive at jeg blir rent lykkelig. Han fremstår ikke som en vilt populær forfatter som er elsket over hele verden, men som en helt vanlig fyr, med to hunder, ei datter og ei kone. En helt vanlig fyr som liker å skrive. Og er lei av all snøen. Han skriver overvettes mye om snø. Han poster også bilder på bloggen sin, og prater om alt mellom himmel og jord. Han svarer på mailer og spørsmål lesere sender ham. Han twitrer om alt mulig, og beklager ovenfor leserne sine når han ikke har mulighet til å blogge på en stund. Gaiman fremstår for meg som tidenes mest superkoselige menneske.

Orson Scott Card blogger også. Jeg har lest hele Writing Lessons-serien på bloggen hans, fordi han har noen vidunderlige skrivetips i forhold til lengre prosatekster (som jeg er dårlig på). Jeg leser også den vanlige bloggen hans (som han oppdaterer hyppig).

Men jeg leser den sjeldnere og sjeldnere. For det er synd å si det – men mannen irriterer meg. Han har de rareste meninger om ting, og er generelt nedlatende når det er noe han ikke liker. Og jeg forstår at når man føler sterkt for noe, vil alt som står i kontrast til det fremstå negativt. Det er greit. Og de av bloggpostene hans jeg tror jeg ikke kommer til å like, hopper jeg bare over. Han er George W. Bush-fan. Jeg sier ikke mer.

Foreløpig har ikke dette affektert mitt forhold til skrivingen hans. Jeg mener man må skille mellom verk og forfatter. Noen ganger er det likevel vanskelig. Vi er bare mennesker, vi har lett for å la ting farges av andre ting. Sånn som nå.

Cards siste bloggpost var om poesi. Helt konkret heter den “What is good poetry, and when did it die?”. Og jeg tenkte, “Woo, en post om poesi, hurra! Den er sikkert kjempespennende!”. Tittelen gjorde meg automatisk litt tankefull (er god poesi avgått ved døden?), men jeg la det til side, og begynte å lese. Jeg elsker poesi, og har mange rare meninger om hva som er bra, hva jeg liker, hva jeg ser er bra men som jeg ikke liker, og så videre. Jeg liker også å få idéene mine utfordret, så kanskje denne bloggposten ville vise seg å være en slik utfordring, med tanke på tittelen?

Vel. Jammen meg var det en utfordring. Det var en utfordring å lese hele uten å faktisk bli litt sint.

Han begynner posten med å si at poesien har svært lite å si i dagens samfunn, det er en generelt oversett litteraturform. Det er trist – men sant. Det er kanskje en av de mindre populære sjangrene blant den allmenne populasjonen. Dikt kan være vanskelig tilgjengelig. Man må lese dikt på en annen måte enn romaner – på et vis må man lære seg å lese dikt, for å full utbytte av dem. Ikke alle er interessert nok til å gjøre det. Det er greit.

Men så sier han: “This is no surprise: Academic-literary poetry has long since become mostly encrypted and anti-poetic (…)”. Hva? Dette er faktisk et direkte angrep på akademikere, som jeg syntes var pussig. Dette er ikke slik jeg opplevde poesiforelesningene jeg har hatt på universitetet. Vi har mye eldre poesi, men også mer kontemporær. Akkurat som med epikk. Og dramatikk. Vi får innføring i litteratur gjennom tiden. Egentlig forstår jeg ikke helt hva den kryptiske poesien OSC referer til er. Er det eldre poesi? I grunnskolen er det dessverre vanlig å fokusere på den, men ikke på universitetet. Hvor kommer dette synet fra? Men så igjen, han har en forkjærlighet for rim og rytme, så da er det kanskje det mer moderne han tenker på? Mannen greier jammen meg å være kryptisk selv. Likevel tenkte jeg at dette er en mening, ikke fakta han kommer med. Jeg leste videre. Så kommer dette:

“Teachers these days don’t even try to teach meter and rhyme; usually, if they try to get kids to create poetry at all, they resort to haiku, a poetic form designed for another language, without any particular grace in English; or “slam poetry” that is little more than an unconstructed gush of emotion — rather as if throwing up were an art form.”

Å lære metrikk og rim er vitterlig vanskelige saker, noe OSC poengterer flere ganger gjennom posten. Og at haiku er vanskelig å gjøre i vestlige språk er jeg helt med på (men vi ble aldri lært haiku i grunnskolen, dog). Selv er jeg ikke veldig begeistret for slampoesi (minner for mye om rap), men “as if throwing up were an art form”? I alle dager? Det syntes jeg begynte å bli litt for aggressivt. Men han ser ut til å foretrekke dikt i bunden form, da blir slampoesi rare greier.

Så begynner han å snakke om en poesibok som skal ha samlet det beste av amerikansk poesi. Og presterer å si: “Page after page is devoted to “prose poems,” which are merely extravagant, narcissistic cascades of words with no music or structure to link them to what the words “poetry” and “verse” actually mean. Or meant, anyway.”

Prosadikt er heller ikke av den enkleste sorten, det er en vanskelig line å trå mellom prosadikt og bare ren prosa. Men å si at det ikke er poesi er bare merkelig. Han henger seg også veldig opp i at de ikke har fast rim og rytme, det er viktig for ham. Ok. Og kanskje var ikke diktene i den samlinga så gode? Da har han jo et poeng.

Deretter tar han for seg en spesifikk poet, Grace Noll Crowell. Jeg har ikke hørt om henne før, og syntes det var spennende å lese de diktene han la ut. Men OSC er personlig indignert over det faktum at hun ikke er godt kjent. Han nevner det flere ganger: “I’ll be [sic] you’ve never even heard her name” – så mange ganger at jeg begynner å se for meg at han faktisk er sint over dette faktum. Er mannen klar over hvor mange poeter som ikke er godt kjent, som faller ut av allmennhetens øye med tiden? Det er trist, men så igjen, han sier det jo selv: poesi er ikke populære greier lenger.

Men det er ikke det som irriterer meg (jeg plages også overvettes mye over forfattere jeg elsker som ingen andre ser ut til å lese). Det som virkelig gjorde meg sjokkert (og litt sint, selv. Vi sitter på hver vår kant og er sinte, Orson og jeg), var dette: “I can just hear a literature professor sneering at this poem as “greeting card verse.”"

I can just hear a literature professor sneering. I posten hans får han litterater til å høres ut som små, sinte monstre som ikke liker noe som helst, og bare er ute etter å kritisere alt (ironisk at jeg her sitter og kritiserer ham):

“[Crowell's purpose] was to put a warm feeling of the heart into words that would evoke the same emotion in other people. That is actually a very generous thing to do — a motive rare among the literati, who seem to think that only negative emotions are worth poeticizing.”

Dikt som er glade er en uting altså. Det finnes ingen av dem, som undervises i på universitetsnivå. Jeg liker kun triste ting jeg. Og poesi er slettes ikke om å vekke følelser i leseren. Hørt sånt tull! Vi skriver om dødstriste ting, men leseren skal dæven meg ikke føle disse triste tingene når hun leser. Vær apatisk, apatisk sier jeg!

“During poetry month*, let’s celebrate poems like these — poems that are actually talking to real people with real lives, poems that are offered to us as a gift, as a blessing in our lives.” *April regnes som poesiens måned. Hurra!

Vi litteraturnerder liker ikke vanlige folk med vanlige liv. Vi er bedre enn alle andre! Hører dere! Hvordan våger denne Crowell å skrive om vanlige mennesker. Jeg lever slettes ikke vanlig altså. Livet mitt er en episk sonnette fra ende til annen, og det er kun død og fordervelse i den. Ingenting som er fint. Nope.

Posten er slik gjennomsyret med fordommer og kritikk av litterater; hele bølingen er bare ateistiske elitister. Han tar faktisk for seg det, hvordan ateisme er en av de tingene som har skadet poesien. “There is zero chance that a poem that simply takes Christian faith for granted, and which has as its purpose the comfort of believers in the face of death and loss, can be treated with anything but disdain in most modern university literature programs. Atheism is such an intolerant religion.” Jeg greier ikke gjøre annet enn å le.

I tillegg sier han at ateister ikke liker rim og rytme. De skal være så sabla revolusjonære! Tradisjon er for idioter! “And student poets aren’t taught to write [using meter and rhyme, because] (…) it’s not “experimental” but “traditional,” and everyone knows that only “revolutionary” art is worth paying attention to, even if the “revolution” is a century old and all the “revolutionaries” are imitating each other and communicating with nobody and haven’t had a new idea in a century.”

Moderne poesi er ikke moderne må vite. Men den er heller ikke tradisjonell! I følge kjære Orson er poesien i dag bare tull. Den har jo avgått ved døden. Alle de poetene som blir publisert i dag som våger å skrive i ubunden form skriver bare røl.

Orson må ha hatt noen skikkelig dårlige erfaringer med litteraturprofessorer. Kanskje har en av dem snakket stygt om bøkene hans (som jeg gjorde i sted, sjokk og bevare meg vel!). Føler han seg truet? Litteraturstudenter/professorer kan desidert være elitistiske altså, sier ikke noe på det. Vi leser mye, og vi får sterke meninger om hva vi syns er bra. Merk: syns. I følge Orson derimot sitter vi der og tror at Det Vi Mener Om Litteratur Er Det Eneste Riktige. Se bort i fra det faktum at det innad i litteraturmiljøer (også på universitetet) hersker vilt ulike meninger om hva som er bra og ikke. Vi er som gruppe elitistisk og nedlatende. Men OSC sitter da der med nesen høyt hevet i sky og snakker snerrende om disse menneskene selv. Er ikke det like elitistisk, å slik fordømme en hel gruppe mennesker (og alle dikt som ikke har rim og rytme!)?

Det var irriterende å lese. Vel er jeg ikke professor, men jeg er en del av det miljøet, og jeg vil kunne kalle meg en litterat, når jeg er masterstudent. Og han sitter jo der og praktisk talt fornærmer meg. Men så greide jeg ikke la være le. Slike meninger florerer det av. Høykultur er plutselig blitt en uting, en ting å mislike, noe man kan le av og fornærme. Det er en rar trend. Men jeg liker høykulturen min jeg. Jeg liker å sitte her med mine triste, triste dikt. Og jeg er jo slett ikke et vanlig menneske (hva er jeg egentlig, Orson?)!

Sinte mannen er sint. Jeg kan egentlig ikke oppsummere det bedre.

Prosten og hans forunderlige tjener

Posted on by
2

Å få bøker gratis mot å skrive en omtale av dem passer meg egentlig ypperlig. Denne gangen fikk jeg Prosten og hans founderlige tjener av Arto Paasilinna tilsendt av Aschehoug.

Paasilinna er en forfatter jeg lenge har tenkt at jeg skal lese noe av. Det jeg har lest og hørt om ham roser ham opp i skyene som underfundig og morsom.

Og han skuffet ikke. Prosten og hans forunderlige tjener er om en prest som får forært en foreldreløs bjørneunge i gave av menigheten sin. Det er en litt passiv agressiv handling fra menighetens side, men det viser seg at presten raskt knytter sterke bånd til bjørneungen, og har den med seg overalt. Absolutt over alt, selv i kirka. Dette faller ikke prestefrua like godt i smak. Det første hun utbryter når hun ser bjørnen er “Dægern!”. Så blir den hetende det. Senere skifter den navn til Faen. Det er ikke så lett å skulle håndteres bjørner må vite.

Romanen er absurdkomikk til fingerspissene. Fokaliseringen skifter lett mellom både mennesker og dyr – første kapittelet er da fortalt frasynspunktet  binna som er moren til Dægern. Og det er et kapittel som etterlot meg hikstende av latter. Paasilinna er så lett og ledig i tonen, og snakker så naturlig om så umulige ting, at det ikke blir annet enn hysterisk morsomt.

Men det er ikke det eneste surrealistiske med romanen. Ikke bare tar den lett på sånne ting som at en prest kan ha en bjørn boende hos seg, å neida. I tillegg lærer presten denne selsamme bjørnen triks: Den danser, ber, stryker klær, går på toalettet på menneskevis og det som er!

Det er kontrastene som gjør romanen så vidunderlig. En passasje, der det skal bygges et hi til bjørnungen, tar for seg hvordan eksperter kommer fra nær og fjern for å bidra, og det er flere sider med absurdvitenskapelige utgreiinger om hvordan best mulig lage et bjørnehi og gjøre det kompatibelt hvis mennesker også vil tilbringe tid der inne. Der spekuleres det vidt og bredt i om ikke mennesker faktisk burde gå i hi, ja det ville vært både sosialt og økonomisk gunstig på alle plan.

Samtidig er det en kritisk roman. Selv om den er skyr den ikke unna alvorligere temaer. I møtepunktet mellom det dyriske og naturlige representert ved bjørnen og det sosiale og menneskelige representert ved presten, oppstår det konflikter som tidvis synes uløselige. Romanen tar for seg tap og sorg og kjærlighet. Og alt i Paasilinnas tørre, finske svartkomikk. Ingenting er så alvorlig at det ikke også kan spøkes med; ingenting er så komisk at det ikke også kan være alvorlig.

For min del var romanen aller best i starten. Paasilinnas stil var så frisk og ny for meg at jeg satt med kulerunde øyne og leste. Første del og midten er desidert mest minneverdig – å følge Dægerns oppvekst og utdanning, og de mange sprelske ferdene de legger ut på er himla fornøyelig. Men så – rundt det punktet der Dægern skifter navn til Faen – er det plutselig ikke like friskt lenger, det blir nesten litt trått. Slutten blir nesten litt anmasende, for min del, og det ser ut som om Paasilinna har nesten sluppet opp for damp her. Som om han ikke ante hvordan romanen skulle ende, og så i desperasjon måtte komme opp med noe – hva som helst. Kanskje gjorde han det. Det er fremdeles morsomt, og det er fremdeles godt skrevet, og jeg vil påstå at Paasilinna er noe av det beste kontemporære jeg har lest på ganske lenge. Men begynnelsen på romanen er desidert mest minneverdig.

Likevel en roman verdt å lese. Og jeg skal definitivt lese mer Paasilinna, det er sikkert.

Noen setninger

Posted on by
6

Noen setninger ramler inn i hodet mitt, noen ganger, og vil ikke forsvinne. Så sitter de der og gnager, til jeg skriver dem ned, og så sitter de på papiret og klager, til jeg gjør noe mer med dem.

Skriver et dikt. Eller en prosatekst. Eller noe helt annet.

Men noen setninger. Noen setninger lar seg ikke gjøre noe som helst med. De bare sitter der og er seg selv, og nekter å la seg tilnærmes av noen som helst andre setninger.

Februar er en måned med triste øyne, skriver jeg. Og så blir pennen hengende i luften og dirre. Ja, og? Februar, og øyne, og?

Så skriver jeg tre sider om hvordan februar er en måned med triste øyne, og det eneste av de tre sidene som fungerer er den setningen der. Hva skal jeg gjøre med den da? Se på den. Den fungerer ikke som dikt, og i alle fall ikke som haiku. Det er da slettes ikke en prosatekst, det er ikke flash prosa en gang, og det er heller ikke imaginistpoesi.

Noen setninger er bare setninger som ikke kan brukes til noe som helst. Og likevel har jeg så lyst å beholde dem alle sammen. Kanskje de kan puttes sammen, til slutt, disse løsrevne setningene. Og så på dødsleiet mitt kan jeg komponere mitt mest perfekte dikt, av setninger som ikke hørte hjem noe annet sted.

Inntil da får den lov til å være her, tenker jeg. Neste måned skal jeg finne ut hva slags øyne mars har.

BookCrossing

Posted on by
26

Jeg har vært medlem av nettsiden bookcrossing.com ganske lenge. Faktisk noen år, tror jeg. Men jeg er ekstrem sløv på slike ting, jeg melder meg på noe jeg syns høres fantastisk artig ut, og så glemmer jeg det. Tanken bak BookCrossing er helt vidunderlig, men jeg glemte helt av det også, helt til i går.

Jeg satt i kantinen og pratet om litteratur med andre litteraturstudenter som følgelig er like intenst opptatt av bøker og lesing som jeg er. Vi kom over på bøker vi ikke liker, og hvorfor vi ikke liker dem. Jeg nevnte at det stresser meg at jeg har bøker jeg ikke har lyst å lese fordi jeg vet jeg ikke kommer til å like dem. Jeg føler bøker SKAL leses, men har samtidig ikke lyst å bruke tid på noe jeg ikke synes er gøy. En slik bok er De dødes båt av Knut Nærum. Nærum er en artig fyr. Jeg leste den første boken, Døde menn går på ski og ble – vel, skuffet. Han er artig, men tydeligvis ikke i parodisk format, for den boken fungerte ikke for meg. De dødes båt endte jeg opp med fordi mamma skulle egentlig gi den i gave til noen andre, men så fikk hun vite at vedkommende hadde boken allerede. Så hun ga den til meg (jeg leser jo alt!). Dette er mange, mange år siden. Det har gjort meg vondt å se på boken ligge der, ulest, samtidig som jeg vet i mitt stille sinn at jeg aldri kommer til å lese den.

Dette fortalte jeg disse fabelaktige vennene mine i går, hvorpå Engeline sier:

“Men du kan jo bare slippe den fri, gjennom BookCrossing!”

Og i dag gikk jeg til verks. Jeg fant fram den støvete boka, børstet av den. Logget så på nettsiden og printet ut BookCrossing-lapper, og spradet ut døren med boka i veska. For første gang hadde jeg all verdens velvilje til den! Jeg ønsket den alt godt her i verden! Jeg hadde tenkt en god del på hvor jeg skulle slippe den fri, og fant ut at en bussholdeplass ville være tingen. En ikke altfor travel en, men samtidig en der jeg vet folk vil kunne finne boka. Den endte opp på Bugges veg-holdeplassen:

Poenget med BookCrossing er rett og slett å legge fra seg bøker der andre kan finne dem, og ta dem med seg. Det er et fabelaktig alternativ til å la bøker støve ned i en eske, og det fyller litteraturnerden i meg med boblete lykke å tenke på at folk sørger for at andre får lese bøker. Litt av poenget er også at man har et sporingssystem på bøkene. Det består av en lapp med en kode på, som den som finner boka kan taste inn på bookcrossing sine sider, og slik fortelle at de fant boka, at de leste den, og om de eventuelt gir den videre. På den måten kan bøker ende opp omtrent hvor som helst i verden! Og DET er kult det. Slik ser en sånn lapp ut, klistret på innsiden av boka:

[Som Elin så fint påpekte til meg som den ferske BC-eren jeg er: Man skal helst ikke legge ut hele BCID-koden, derfor har jeg sensurert den litt. De første tre tallene skal være private: "The full BCID should NOT be posted anywhere other than inside the book; otherwise, pranksters or even spammers might get hold of it and be able to make false and/or annoying journal entries."]

Jeg måtte jo selvfølgelig dra tilbake til bussholdeplassen senere, for å sjekke om boka hadde blitt plukket opp. Jeg gikk en liten runde på Berg, før jeg overivrig dro tilbake til bussholdeplassen, ca et kvarter-tyve minutter senere. Og boka? Den var borte!

Tom bussholdeplass (komplett med skygge av fotografen og alt). Hih! Jeg håper virkelig den som fant den liker boka, og kanskje logger seg på siden og sier i fra til meg. Og så slipper den fri igjen.

Ord på hud

Posted on by
10

Jeg har i ny og ne spekulert på om jeg kanskje skulle fått meg en tatovering, og hva det skulle vært av i såfall. Jeg har ikke så lyst å gå rundt med et bilde som ikke betyr noe som helst for meg for resten av livet, og vil heller ikke hive meg på en av de mange tatoveringstrendene som fluktuerer inn og ut av samfunnet. Jeg har ofte tenkt at en føniks hadde vært fint, fordi det er favorittmytedyret mitt, og det har sterke, underliggende følelser og meninger for meg, men to ting taler i mot:

1) Om jeg skulle hatt en føniks, ville jeg hatt en i farger. Og slikt koster penger. Jeg er ikke sikker nok på at det er det jeg vil ha, til at jeg vil bruke tusenvis av kroner på det.

2) Det er blitt altfor Harry Potter-assosiert. Ja, jeg er glad i HP, men jeg vil ikke gå rundt med noe på kroppen som tusen andre har (jeg vil være en unik liten blomst!) og som alle vil ha massemasse meninger om. Jeg er sær. Jeg liker å være sær. Jeg vil fortsette å være sær.

Så fant jeg denne nettsia: The Word Made Flesh

Jeg har alltid vært skeptisk til ordtatoveringer (og da mer spesifikt navn). Folk tatoverer så mye rart på seg. Hippe ord, hele tavler med tekst og navn på kjærester de har hatt i ei uke.

Men etter å ha sett så mange vakre, litterære tatoveringer, slo det meg plutselig. Om jeg noen gang skulle tatovert noe som helst på meg selv måtte det vært den vakreste linjen fra et dikt jeg noen gang har lest:

I would that we were, my beloved, white birds on the foam of the sea

Det er den første linjen fra “The White Birds” av Yeats. Det er få ting her i verden som gjør meg fullt så gråtkvalt og samtidig lykkelig, og som sier så mye, og med så få, vakre ord, som akkurat den linjen. Det er også noe av det eneste jeg noen gang har greid å memorisere (jeg er fryktelig dårlig på å huske ting ordrett), og det skjedde uten at jeg prøvde. Den gravde seg inn i sinnet mitt, og ble der.

Kanskje skal jeg inngravere den i huden min også. Vi får se.

Objektive Niedecker

Posted on by
2

Til å skrive nesten eksklusivt dikt selv, leser jeg skuffende lite av det. Det er vanskelig å finne syns jeg, i motsetning til f.eks. romaner, der jeg snubler over utdrag og anbefalinger og tips i hytt og gevær overalt hvor jeg snur meg. Men dikt og diktsamlinger? Det er litt vanskeligere å få tak i, å få høre om, å snuble over. Noen ganger skjer det, som da jeg gjennom Cappelen Damms adventskalender (et nytt dikt hver dag i desember) snubla over Isola av John Mangler, en diktsamling om fengselsstraff, og da særlig tid tilbrakt på isolat. Jeg fikk den til jul, og leste sporenstreks hele samlinga på juleaften. I tillegg fikk jeg en nydelig diktsamling (som jeg skammelig nok ikke husker hva heter), med mange ulike diktere, både norske og utenlandske, samlet etter tema. Den er vidunderlig. Jeg elsker den.

Utenom det har det vært sørgelig lite på dikt-fronten. Jeg har bestemt meg for å lese mer dikt, og særlig litt mer moderne diktning, både fordi det er spennende, og fordi i egoistisk øyemed er det praktisk for meg å se hva som blir utgitt, for så kanskje å kunne legge om skrivinga mi litt. Man lærer av å lese andre, selvfølgelig.

Som regel når jeg finner dikt er det eldre diktning. Jeg har flere diktsamlinger gjennom diverse litteraturfag, og selv om de har herlig mye bra tekst i dem, er det sørgelig lite moderne representert. Og selv når jeg sitter og surfer er det eldre dikt jeg oppdager (er det vanskeligere å få tak i moderne fordi det er dårligere ansett…?). Nå nettopp – i dag, på lesesalen (mens jeg burde lest teori, ahem) – oppdaget jeg Objectivist Poetry. Det kan i grunn ikke kalles en sjanger, det var mer en løst sammensatt gruppe poeter som bestemte seg for at de hadde ganske likt mål for skrivingen sin:

“The basic tenets of Objectivist poetics as defined by Louis Zukofsky were to treat the poem as an object, and to emphasise sincerity, intelligence, and the poet’s ability to look clearly at the world.” - Wikipedia

Jeg snublet helt tilfeldig over det, gjennom en blogg, og jeg forelsket meg sporenstreks. Vel er det fra rundt 1930-tallet, men likevel. Likevel! Plutselig har jeg masse diktsamlinger jeg har lyst å kjøpe, hurra! Og skrivemåten til mange av dem er slik jeg elsker – å finne det poetiske i det svært hverdagslige, nesten nøkterne, sett litt fra sidelinjen. Og så likevel får teksten så mye kraft. Det er så deilig.

Og nå har jeg tenkt å dele et av diktene med dere selvsagt (hva ellers er vel vitsen med å finne nydelig poesi!). Det er, i motsetning til de fleste andre, i fast form, med rim, hvilket gjør det litt pussig at jeg liker det så godt, fordi jeg foretrekker fri form. Men lydene i det er så vakre, og bildene så skjøre, og temaet så vondt og trist og vakkert at jeg blir helt skjelvende.

Det har ikke tittel, men er skrevet av Lorine Niedecker:

What horror to awake at night
and in the dimness see the light.
Time is white
mosquitoes bite
I’ve spent my life on nothing.

The thought that stings. How are you, Nothing,
sitting around with Something’s wife.
Buzz and burn
is all I learn
I’ve spend my life on nothing.

I’m pillowed and padded, pale and puffing
lifting household stuffing–
carpets, dishes
benches, fishes
I’ve spent my life in nothing.

–

Om du blir like geléklump som meg av dette, finner du flere dikt av henne her. Og på Wikipediasiden til Objektivitetspoetene er det flere lenker til flere poeter. Kjør diktlesning!

…og diskusjon?