Eek, A Geek!

Diskuterte nylig med en kompis, der han nevnte i en bisetning at han hadde snakka om meg til noen andre, noen som ikke kjenner meg. Rent uskyldig, men det gjorde at jeg fikk verdens rareste følelse i hodet.

Jeg følte jeg eksisterte flere steder samtidig.

Dette er ikke lettforklarlig, men etter å ha tenkt litt på det, oppdaga jeg at dette er den følelsen jeg alltid har hatt når folk forteller meg de har snakka om meg til andre (nå høres det ut som om det skjer ofte, det gjør det altså ikke). Jeg har alltid følt meg veldig pussig, fått en fornemmelse av svakt ubehag som sitter i ganske lenge. Dette er uavhengig av hvorvidt det som har blitt sagt har vært positivt eller negativt – på en måte pleier det være enklere å takle om det er negativt, jo mer positivt det er, jo mer sjenert og utilpass blir jeg.

Først nå har jeg greid gripe tak i dette: Jeg føler jeg eksisterer andre steder i kroppen min, og at Jeget mitt er i ferd med å flyte vekk fra meg, at dersom folk snakker nok om meg kommer jeg til å bli noen andre enn Meg, jeg kommer til å bli noe som eksisterer primært i relasjonene mellom andre folk, ikke som noe eget MEG, i min kropp, mitt sinn.

Og så greide jeg skremme meg selv. Jeg vil bli utgitt forfatter, og det kommer potensielt til å føre til at folk diskuterer meg, verket mitt, kanskje sidestiller meg med verket mitt eller annet tull – og det vet jeg ikke om jeg vil. Men samtidig er det jo dette kunsten handler om; å ta tak i det flyktige, det endelige, å stadfeste det, gjøre det uendelig, gjøre det til noe mer enn det allerede er.

Ble litt eksistensiell krise på meg her gitt. Jeg tror jeg har lest for mye Adorno. Men samtidig elsker jeg slikt, å utforske min egen bevissthet og mitt eget jeg. I relasjon til forrige innlegg blir jeg rene solipsisten av slikt. Så kanskje det ikke kommer til å føles så ubehagelig lenger, når jeg endelig har greid å gripe tak i hva det er som faktisk skjer når jeg får den følelsen. I tillegg begynte jeg å tenke på Shakespeares nydelige sonette 18, der han påpeker at gjennom poesien blir den han skriver om evig. Og i grunn er det ganske fint:

Sonnet 18

Shall I compare thee to a summer’s day?
Thou art more lovely and more temperate:
Rough winds do shake the darling buds of May,
And summer’s lease hath all too short a date;
Sometime too hot the eye of heaven shines,
And often is his gold complexion dimm’d;
And every fair from fair sometime declines,
By chance or nature’s changing course untrimm’d;
But thy eternal summer shall not fade,
Nor lose possession of that fair thou ow’st;
Nor shall Death brag thou wander’st in his shade,
When in eternal lines to time thou grow’st:

So long as men can breathe or eyes can see,

So long lives this, and this gives life to thee.

Jeg er i ferd med å lese gjennom de bøkene jeg ikke har hatt tid til å lese tidligere. En av disse er en samlebok med to romaner og masse noveller av Ben Bova, Laugh Lines. Det er science fiction, og da jeg fikk boka i bursdagsgave bestemte jeg meg for å lese novellene, siden bursdagen min er i slutten av september, og dermed midt i semesteret, med masse pensum. Da er noveller fint, for det er raskt å lese, og man går gjerne ikke med plottet i hodet like lenge som med romaner – noe som er kjekt når man skal tenke på pensumromaner, ikke andreromaner.

Så gikk det et år, og jeg fikk ikke sjansen til å lese de to romanene i boka. Jeg elska novellene, og hadde store forhåpninger til romanene også. Novellene var sånn som noveller skal være: bra persongallerier, kreative, annerledes, kompakte, og alle hadde dødsbra twist. I tillegg er Ben Bova kjempemorsom. Jeg som selv liker å skriver noveller sikla nesten over hvor godt gjort det hele var.

Så leste jeg nylig The Starcrossed, som er første romanen i boka. Det er en satire og et harselas med underholdningsindustrien i USA, der The Starcrossed er en science fiction-serie som skal produseres.

Og det er jo vel og greit. Når jeg først begynte hadde jeg nettopp lest Stephen Frys The Liar, som var dødsbra, og jeg var helt britisk i hodet, og overgangen til det amerikanske desillusjonerte kapitalistuniverset var… tungt. Men jeg tenkte som så at jeg måtte bare fortsette og lese, så kom jeg til å havne i grooven etterhvert.

Det skjedde ikke. Jeg hadde lyst å hive fra meg boka mellom alle mannsgrisene, de stereotypiske kvinnefremstillingene, og kapitalistånden. Det var rent grusomt å lese. Hver eneste kvinne var vakker, men dum som et brød. Var de ikke vakre var de ondskapsfulle. Og dersom de faktisk var vakre OG ondskapsfulle, var det bare fordi de hadde gjennomgått kraftig plastisk kirurgi. Og nesten ingen av beskrivelsene av damer inneholdt annet enn at “Oi, hun hadde på seg no gjennomsiktig”, eller “Hu hadde lange, sexy bein”, eller “Hu hadde dødsbra kropp”. Etter den femte eller sjette utbrytelsen av at den ene kvinnelige hovedpersonen hadde lange, pene bein hadde jeg lyst å hyle.

Og alle mennene var enten Nerd Som Ikke Får Damer, men er Supersmart, eller Sexdyr, eller Pengegriske Idioter. Heeeerre.

På slutten ga det seg heldigvis litt. De siste kapitlene redda boka for min del (Nerden fikk ei dame, som viste seg å være Pen OG Smart), og forsåvidt funka jo satiren, i og med at jeg ble kvalm av nesten alt som foregikk i boka, men det ble fanken meg litt mye til tider. Det kunne vært gjort bedre mener jeg.

Og nå har jeg begynt på den andre boka, Cyberbooks, som er … en satire over publiseringsindustrien i USA. Og allerede har det blitt etablert, to ganger, at den kvinnelige hovedpersonen er Pen, og den mannlige er en Smart Nerd.

Jeez.

Det er ikke mange dagene før semesteret begynner på igjen; om en uke skal jeg lese pensum pensum pensum, og gru-glede meg til å skrive en masteroppgave som jeg ikke forstår jeg skal greie trykke utav meg (Skrive opp mot hundre sider? Jeg som har slitt med seks? Aida).

Men akkurat nå, disse siste dagene fri, tilbringes i Bøkene. For jeg har et arsenal av uleste Bøker som truer med mytteri, og å hive meg ut av rommet mitt hvis jeg ikke leser dem snart, så jeg bruker all min tid på dem.

Og mens regn og vind og høstkulde sniker seg rundt hushjørnene ute, er ikke jeg i Norge lenger. Jeg er i Tyskland med Mann, jeg er i gudeverdener sammen Gaiman, jeg er i England sammen Fry, jeg er på sinnsykehus, jeg er i en eng med påskeliljer. Jeg drikker te og spiser toast med egg sammen internatgutter som ikke vet hva de vil i livet, men later som, jeg gråter sammen selvmordskandidater, jeg ler sammen karakterer som endelig Vinner.

Timene løper avgårde. Jeg har med meg Bøkene overalt. Leser på bussen, mens jeg er ute og går, på vei opp trappa for å lage mer te, mens jeg lager middag. Plutselig oppdager jeg at jeg må slå på lyset, fordi sola ikke skinner inn gjennom vinduet lenger, og var jeg ikke på side femten i sted? Når ble det hundreogfemten?

Det er natt. Klokka tikker mot tre, alt er stille, alle sover – utenom meg og internatguttene, poetene, liderne, gudene. Og jeg titter opp fra Boka, ut av vinduet, smiler til den sovende verdenen, snur sida, og leser videre.

I natt og i morges leste jeg Paul Austers lille 130 siders bok, Travels in the Scriptorium. Utgangspunktet for boka er fantastisk, for meg som elsker absurd, surrealistisk litteratur. Beskrivelsen bakpå boka er som følger:

An old man sits in a room, with a single door and window, a bed, a desk and a chair. Each day he awakes with no memory, unsure of whether or not he is locked in the room. Then a middle-aged woman called Anna enters and talks of pills and treatment, but also of love and promises. Who is this this “Mr Blank”, and what is his fate? What does Anna represent from his past – and will he have enough time to ever make sense of the clues that arise?

Når jeg sto i bokhandelen og leste dette ble jeg helt yr av glede. For meg hørtes dette ut som en helt fabelaktig bok, med noe Beckettsk over seg. Spesielt fikk den meg til å tenke på Becketts Endgame, et drama jeg simpelthen elsket. Jeg startet å lese boka med iver.

(Spoileradvarsel. Har du tenkt å lese boka, ikke les videre, siden jeg avslører alt. Og sånn.)

Og den begynner så bra. Det er masse uforklarte spørsmål som dukker opp, man blir dratt inn i historien fordi man sammen med Mr Blank har lyst å løse alle de mysteriene som presenterer seg. Er døra låst? Har han lov å gå ut? Hvor kommer alle menneskene fra? Hvilke oppdrag er det de snakker om? Hva er det den såkalte behandlingen går ut på?

I tillegg, som et slags subplot, leser Mr Blank et manuskript som ikke er ferdig, men som han sammen med legen som kommer på besøk blir oppfordret til å avslutte selv.

Men så kommer slutten. Og den kommer så altfor fort. Alle mysteriene, alle spørsmålene forblir ubesvart, og ikke på en positiv måte. Beckett lover aldri leserne sine noe annet en absurdisme og stasis – du går inn i de dramaene og får akkurat det Beckett lover. Om han overrasker er det aldri på en negativ måte.

Auster får ikke til det samme. Han lover leseren svar på alle spørsmålene. Sakte men sikkert rulles det opp flere og flere hint til hva som foregår, og hintene lover en dødsspennende avslutning. …ooog så slutter boka. Og det føles som om noen har kappet av et lem, og du sitter igjen og stirrer på en blodig stump. Parallellen til det uferdige dokumentet Mr Blank leser er selvsagt spennende, men mer enn noe anna er det bare en frustrerende måte å avslutte boka på. Jeg har generelt ikke noe i mot åpne endinger, men dette er ikke åpent, det er maltraktert. Auster sier på slutten noe generelt om bøker og karakterer og skriving og det fungerer bare ikke, selv ikke for ihuga metafiksjonfans som meg.

Visstnok er karakterene i boka, bortsett fra Mr Blank, karakterer fra andre bøker Auster har skrevet. Jeg gjenkjente de som var fra New York Trilogy, fordi den hadde jeg faktisk lest, men dersom hele bokas forståelse og forløselse henger på at jeg må lese alt av Auster, da blir jeg bare sur. Det er ikke kult. Når man vet dette faktum (som jeg ikke oppdaga før etter jeg hadde lest boka), ser man fort at Mr Blank er forfatter, og alle de andre er karakterene hans, og det hele er en parabel over livet og verket til Forfatteren. Og det er dødsartig når forfattere drar inn kjente karakterer, eller til og med seg selv (som Auster faktisk gjorde i New York Trilogy), men jeg har på følelsen av at jeg burde lese alt av ham for å forstå denne ene boka, og det er totalt nekt. Obsternasig geek liker ikke å bli fortalt hva hun burde gjøre…

Jeg har verdens gøyeste haiku-tskjorte. Den påstår at:

Haikus are easy
but sometimes they don’t make sense
Refrigerator.

Det som er morsomt med den er selvsagt at den er skrevet i det som anses som haiku-format, og at den er sin egen vits; den gir ikke mening. Det som gjør den dobbelt morsom for meg dog, er at den er helt latterlig ute å kjøre. Som litteraturnerd og lyrikkfanatiker har jeg lest og studert dette med haiku opp og ned og i mente. Og litt sidelengs.

Skrifta på tskjorta mi er ikke et haiku i det hele tatt.

Første gangen jeg så den holdt jeg på å le meg skakk, og fremdeles gliser jeg bredt hver gang jeg ser den. Og noe av det beste med den er at de aller fleste andre ikke skjønner den i det hele tatt.

Og så får jeg lov til å snakke om haiku.

Haiku må være en av de mer misforståtte diktformene noensinne. Og ingenting er mer frustrerende enn folk som faktisk tror at “Haikus are easy”, og at de kan bare lire av seg tre linjer i 5-7-5 format, og vips har de besjelt store japanske diktere, og skrevet dype, fantastiske ting. Nånei. Så enkelt er det ikke.

En reise i japansk diktkunst:

1. Ja, altså, haiku skal være 17 “stavelser”, i 5-7-5 format. På japansk. Denne regelen gjelder det som kalles japanske mora som vagt kan oversettes til stavelser. VAGT. Det er ikke det samme. Med mindre du kan skrive haiku på japansk så driter du i denne regelen. Den er ikke alfa og omega. Jevnt over er det normalt for vestlige haikudiktere å skrive 17 stavelser eller mindre, og over tre linjer. På japansk skrives haiku over EN linje, der 5-7-5 regelen gjeldes metrisk sammenhørende fraser, ikke linjer. Men den strenge formen er ikke viktig om du vil være vestlig haikudikter, den er mest begrensende, egentlig. Likevel er dette den ene regelen alle tror de kan. Og følger. Sukk.
2. Haiku kan ikke være om hva som helst. Haiku kan ikke være metadiktning (sånn som på tskjorta mi; et dikt om diktning), det skal ikke være en historie, skal ikke omhandle mennesker, helst ikke ha personlige pronomen (dog det forekommer) etc etc. Det er fryktelig strenge regler innen hva haiku kan være om og hva som skal være med. En av disse tingene som skal være med er:
3. Årstidbenevning. Men ikke nødvendigvis noe så enkelt som å faktisk nevne årstiden. Håh nei. Du skal helst bruke ord som får leseren til å forstå hvilken årstid det er. Japanske haikudiktere har lange lister med slike godkjente kigo; ord som gjelder for de ulike årstidene. Under dette med årstidsbenevning må nok også føyes på at haiku helst skal handle om naturen. I moderne tid tror jeg ikke dette er like strengt, men er usikker.
4. Haiku er alltid i nåtid. Den tradisjonelle måten å skrive haiku på var gjerne munker som satte seg ute i naturen og observerte omgivelsene sine, og så skrev ned det de så. Dette anbefales desidert, jeg har selv prøvd det, og det er nydelig, fordi alle reglene (når du virkelig kan dem og slipper tenke på hvorvidt du gjør noe feil) gjør at du observerer på en helt annen måte enn til vanlig. Man ser naturen ikke naturen som om den er for mennesket. Det er fryktelig fint.
5. Det er vanlig med en form for bevegelse eller kontrast i haiku. Det er vanlig at linje en og to (nå har ikke japanske haiku disse linjene, men altså de tre metrisk sammenhørende frasene) presenterer noe, et bilde, og i linje tre får man kontrasten til dette. Dette er noe av det vanskeligste med å skrive haiku. Det er ikke meningen at det skal være noen moral eller slikt tull i linje tre, om man får noe dypt og episk og moralsk utav haiku er det leseren selv som leser det inn. Dikteren skal ikke med vilje legge mer i haikuet sitt enn det han observerer rundt seg (jfr punkt 4).
6. Flertallsformen av haiku er… oi, HAIKU. Ikke haikuer eller haikus. Bare haiku. Hmft.

Så ja. Ganske tydelig at diktet på tskjorta mi ikke er et haiku. Dog det er supermorsomt i sin ikkehaikuhet (selv om det faktisk har kontrasten, haha). Epic fail kaller man slikt. Og epic win, på samme tid! Rene kinderegget, tskjorta mi.

Helt til slutt, en bonus, for om du har gidda lese alt dette så har du kanskje begynt å like haiku litt (eller bare er supertålmodig med gærne geeks), og derfor har jeg tenkt å hive på det som kanskje er verdens mest kjente haiku, av Bashō:

古池や蛙飛込む水の音

Furu ike ya kawazu tobikomu mizu no oto

Gammal dam

Ein frosk hoppar

Lyden av vatnet

(Curtesy of Wikipedia, selvsagt. Og så på nydelig nynorsk da! Gøy!)

Gjerne kom med egenskrevne haiku, det er alltid supergøy! Geeken skal sannelig prøve seg fram litt selv. Hih.

“Rushing was the very last thing his words semed to be doing; indeed, for one whose profession it was to be a writer, he was making miserably slow progress, and no one could have watched him without reaching the conclusion that a writer is a man to whom writing comes harder than to anyone else.”

Thomas Mann, “Tristan”, s. 123 i Death in Venice and Other Stories

Jeg kjenner på disse ordene, og tenker med meg selv hvor ulidelig sant det er. Kjenner hvor kritisk jeg er til meg selv, hvordan jeg vil at hvert ord skal smake honnig, glitre av gull, lyde som nydelig pianospill, at ordene sammen skal danne en symfoni, skal male et tak i en berømt kirke, skal være en kake du aldri får nok av men heller ikke får hull i tennene av…

Og så er ordene bare trassige treåringer som roper “NEI. VIL IKKE.” og uansett hvor mye jeg gråter og ber så legger de seg ikke der de skal, til riktig tid, og de spiser i alle fall ikke brokkolien sin og blir store sterke ord som smiler bredt og får betydning i verden. De vokser opp til å bli bitre, bleke skribenter selv, som sliter over papiret kveld etter kveld og roper til sine egne barn, og så kan jeg som gammel, bitter bestemor si:

“Hah. Der fikk du den.”

Nå som det har regjert storm og regnvær og vind de siste par ukene denne sommeren begynte jeg bli lei. Og nedtrykt. Humøret mitt er fryktelig klisjé, og påvirkes av vær: mangel på sol gjør meg nedfor. Det som derimot muntrer meg opp er å skrive. Og hva bedre enn å plukke fra hverandre, utforske, snu og vende på stormen, for så å skrive det ned? Aanyway. Tenkte som så at å legge det ut fostrer kanskje litt etterlengtet (og sårt nødvendig) konstruktiv kritikk? Håper i alle fall! Here goes nothing:

-

Storm

Det rager mørk og våt storm
i natten utenfor vinduene mine.

Trærne bøyer hodene for vinden,
han som pisker dem
med glede, pisker fordi pisken
finnes.

Trærne, saktmodige og gamle
har stivnet, de vet de brekker
om bare vinden tar i,
tar i litt for mye, ørlite for mye
i gledesrusen sin.

Men det våte gresset legger seg ikke
overgivende på rygg og venter—

gresset,
lekne, myke ungfole

spretter opp igjen
tåler alt
drikker og drikker og drikker
og overhører trærnes oppgitte rasling,

strekker og tøyer seg
slår ut med albuene
nyter å vite at dette er hennes orgie:
nå skal hun vokse.

Slik siver livets vemodige
nydelige melodi
inn gjennom mitt åpne vindu:

høststorm i juli.

-

Jeg dikter om været. Jeez. Betyr det at jeg har gått tom for andre ting å dikte om…?

Jeg elsker bøker, litteratur, og skrift generelt (både den jeg selv og andre produserer). Som sådan er jeg veldig spesifikk på hvordan bøkene mine skal behandles. Hvordan de skal lagres, leses, rekkefølge, alt i mellom.

La meg vise deg tvangstankene til en litteraturgeek:

• Nyinnkjøpte bøker som jeg ikke leser med en gang kan ikke settes i hylle. De kan ligge på pulten, i pulten, i poser, i nattbordet, på nattbordet, i vinduet, hvorsomhelst bortsett fra i hylla (og på det støvete gulvet, fysjom). Kun bøker som er lest, og med nød og neppe pensumbøker som jeg bruker et-to-tre år i slengen får stå i hylle. Sånn er det med den saken. De uleste bøkene behandles pent, men de står ikke i hylle.

• Uleste bøker jeg har kjøpt må beholde prislappen på. De er markert som ulest (nei det holder ikke at de ikke står i hylle. Hysj.), og sånn skal det være. Har jeg først tatt av prislappen får jeg litt angst om jeg ikke får sjansen til å starte på boka med en gang. Det kan være et par sider, aller helst et kapittel, uansett hvor lite. Men jeg må starte på boka. Dette fører til:

• Bøker jeg skal starte på må jeg skrive navnet mitt i. På den første sida (ikke side nr 1 av selve boka, men den første sida du blar opp til når du åpner coveret), uansett hva som står der først. Navnet mitt står øverst i høyre hjørne, bortsett fra i bøker som har en boks eller lignende dedikert til navnetrekket ditt, sånn som A Series of Unfortunate Events-bøkene har. Da går det greit å ha navnet et annet sted. Ja, dette markerer tydelig boka som mi. Jeg er glad i bøkene mine. Jeg er ikke fryktelig materialistisk ellers, klarer meg fint uten nye klær, cder, filmer etc. Men bøkene mine, de må jeg ha.

• Bøker jeg leser får bokmerke. Eselører er fysj. Aller helst skal de ha fine bokmerker. Søte bokmerker som det står ting som “There’s no such thing as too many books” på. For det er jo sant. Mens jeg leser dem legger jeg bokmerket bakerst i boka. Helt bakerst. Ja, like manisk på dette som på navnetrekket. Om boka mot formodning skulle være kort, og bokmerket langt, kan jeg legge bokmerket vekk, for jeg hater at bokmerkene stikker for langt ut (ja, det er bare jeg som vet hva som er “for langt”). Men om jeg legger det vekk må det ligge et sted jeg ikke legger merke til og ikke tenker over det. Ja, tidenes rareste punkt, men om feks bokmerket ligger ved beinet mitt ligger jeg og “kjenner” på det hele tida. Urk.

• Når en bok er lest skal den endelig settes i hylle: den skal hylles! Og de skal sorteres spesifikt i nevnte hylle. Alfabetisk? Neinei. Etter sjanger? Pfff. Etter år da, eller lignende forfattere? Haha – nei. De skal settes i hylle kronologisk etter når jeg leste dem. Oh yes. Det eneste unntaket er at trilogier/serier og lignende settes sammen, og diverse lignende litteratur kan settes sammen, som feks tegneserier. Teoripensum skal stå på en hylle helt for seg selv, og skjønnlitterært pensum for seg, med mindre jeg ved slutten av skoleåret føler bøkene kan oppgraderes, vekk fra “pensum” og til “bøker”. Men alt annet, alle “randoms”, settes kronologisk. Dette punktet fører til opplagte problemer nå, når geeken har alle bøkene sine nedpakka i esker, og ikke husker kronologien på bøker hun leste for årevis siden.

Jeg blir litt andpusten av det, kjenner jeg. Jeg vet at når bøkene får komme i hylle igjen, kommer jeg ikke til å huske rekkefølgen. Det gjør meg trist, stressa, jeg føler jeg skuffer bøkene mine og meg. Jeg har et foreløpig system med at leste bøker ligger i esker, uleste alle andre steder (selv om jeg har uleste i esker, grøss og gru).

Jeg har gått og tenkt på andre system som kanskje kan glede meg. Alfabetisk føles altfor strengt og kaldt. Jeg vil aldri greie bestemme meg for sjanger, bøker er jo mer enn sjangeren sin! Epokemessig vil smake for mye av skole for meg; jeg som sleit som en gal for å huske hva som kom først, romantikken eller renessansen, eller naturalismen, og hvilke bøker er det egentlig som er modernistiske, hvilke er postmoderne? Post-post-moderne? Nei. Kronologisk har alltid vært veien og gå. Jeg leter frenetisk etter bilder av bokhyllene mine.

Har du syke systemer på åssen ting skal være? Del! Har du forslag til en fin, koselig måte å sortere bøker på, som får dem til å føles som gamle venner og ikke soldater på geledd? Giev, plzkthx!!1

Og så har jeg ikke en gang tatt for meg hvor nitidig jeg sorterer notatbøker, kladdebøker, nestenferdigeutkast-bøker, renskrevne dokumenter, og (semi)endelige versjoner av skribleriene mine…

Fredagsportrettet i litteraturbloggen bokmerker.org er et fint, engasjerende tiltak – det er alltid morsomt å lese tankene andre har rundt litteratur, herlig lidenskapelig som de gjerne er. Dette fredagsportrettet derimot likte jeg ikke like godt.

Innlegget starter kjempefint, jeg har en forkjærlighet for bibliotekarer, og er enig i mye av det Monica Hansen sier. I starten. Men kjenner jeg blir ganske provosert, som bokelsker og språknerd, når andre kaller folk som elsker og engasjerer seg i språk for boksnobber:

- Det jeg ser etter er en god fortelling, noe som får deg til å dikte videre, og ønske at boka ikke skal ta slutt. Språket og oversettelseskvaliteten henger jeg meg ikke så mye opp i. Jeg er absolutt ikke den som klager på oversettelsen eller insisterer på å lese en bok på originalspråket. Det syns jeg er boksnobberi.

Jeg har ingen problemer med at folk foretrekker den gode historien framfor å henge seg opp i språket, eller helst vil lese en oversettelse av en eller annen grunn. Samtidig henger jeg meg faktisk opp i godt/dårlig språk – jeg skriver mye selv, og da dette er verktøyet jeg håper å en gang kunne leve av er det jo nødvendigvis en forutsetning at jeg pleier det og bryr meg om det, og at det er kvalitet over det jeg leverer. Da ser jeg helst at det andre også leverer faktisk er kvalitet – jeg setter pris på det, tar lærdom av det og nyter det.

I tillegg er jeg av de som liker best å lese bøker på orginalspråket der det lar seg gjøre – er av den oppfatning at forfatteren har valgt sine ord med omhu, har valgt å ta ulike språkvendinger med overlegg. Dette er ikke noe å kimse av for meg. I tillegg kan mye gå tapt i en dårlig oversettelse, uoversettligheter og diverse.

Men. Jeg syns ikke mindre om andre som ikke er som meg av den grunn. Hva folk velger å gjøre, hvilke bøker de leser og hvorfor de leser dem får være deres personlige valg tenker jeg. Det er unødvendig å stemple eller sette noen i bås over slikt.

Som tegneserieentusiast og -forkjemper følte jeg det var på sin plass å skrive om Watchmen, den grafiske romanen som regnes som en av verdens beste. Men så når jeg skulle begynne å skrive om den, gikk jeg litt tom for ord. Hvor skal jeg begynne? Jeg kunne tatt for meg så utrolig mye:

Selve tegnekunsten, som er helt utrolig, så detaljert og gjennomtenkt, både i bakgrunn og i persongalleri, fargelegging, skyggelegging – alt, rett og slett.

Eller plottet, og de innfletta subplottene, som på slutten la meg igjen måpende og såpass imponert at jeg ikke greide plukke opp noen ny bok eller tegneserie etterpå.

Eller kompleksiteten og ekteheten i en skittenvirkelig historie som omhandler avdanka superhelter av alle ting.

Eller kanskje jeg skulle tatt for meg språket, dialogen, litterariteten.

Til slutt greide jeg aldri bestemme meg. Kanskje jeg gjør det en dag. Det er for mye å ta fatt i. Man kunne skrevet masteroppgave om Watchmen. I stedet skal jeg bare være supergeek og superfan og vise fram Watchmenveska mi, og kanskje rote fram boka og lese den en gang til: