Category Archives: Litteratur

Manuskript

Posted on by
15

Til jul ønsket jeg meg en laserskriver, av en enkel grunn:

Om jeg har skriver har jeg ikke lenger noen unnskyldninger for å ikke sende inn manuskripter til diverse forlag.

Jeg har hatt mange krangler med meg selv på det der:

Det er jo bare å skrive ut og sende inn!

Jo, men hallo, jeg må helt på skolen, og skriverne der er ikke alltid helt gode, og stress og uff og æsj.

Da skaffer vi oss* skriver!

Jamenjamenjamen!

Mwahaha!

Og så endte det opp med at jeg fikk laserskriver til jul, og hjernen min lo triumferende inni skallen min om at nå skulle det bli andre boller og alt mulig anna bakstverk. Jeg brukte en del dager på å kikke skeptisk på nevnte skriver, og være generelt ganske tilbakeholden og det som er i forhold til både det og skulle sette den opp, og å begynne skrive ut ting.

Men i går fikk jeg plutselig ånden over meg. Og mine tidligere erfaringer med denne ånden er at det bare er å hive seg på lasset og la den gjøre som den vil (hvorfor i alle dager jeg alltid er passiv tilskuer og kritiker til alt kroppen/hodet/hjernen/ånden min foretar seg er uvisst). Så jeg satte opp skriver, og skrev ut en testside – og ble helt ellevill! Plutselig hadde jeg maaaasse jeg ville skrive ut, og det var ark overalt.

Men ingen av arkene hadde noe som helst med hverken dikt eller manuskripter eller forlag å gjøre i det hele tatt. Men Ånden min vet hvordan den skal takle uvillige Selv som ikke har lyst å gjøre skumle ting som å sende inn manuskripter. Så Ånden befalte meg å notere ned i planleggeren min hva jeg skulle gjøre neste dag (dvs, i dag). Og fordi jeg lider overvettes av Flink Pike-syndrom betydde det at når jeg sto opp i dag og hadde gjort alt jeg kunne gjøre for å utsette det uunngåelige, måtte jeg rett og slett sette meg ned og gjøre det. Fordi jeg kan ikke gi meg selv en oppgave uten å fullføre den, og når den i tillegg er skrevet ned i boka mi! Åhåhå! Det er dødssynd å ikke gjøre som Boka sier:

Det som var litt fint var at mens jeg fremdeles var i tilnærmingsfasen (dette er en fase der jeg forsiktig nærmer meg det jeg syns er skummelt, nesten inn bakveien, for å lure Panikken, så den ikke kommer og tar knekken på meg) fant jeg i en av skrivebordsskuffene mine masse av diktene mine, ferdig utskrevet! Hurramegrundt tenkte jeg, nå er det i gang før jeg har satt i gang! (Litt svett her, men Ånden befalte meg uti det)

Når jeg har sendt inn manuskripter tidligere (alle, øh, fire-fem gangene. Heh.) har jeg bare skrevet ut masse dikt jeg syns selv er ok, hevet på et minimalt følgebrev (info, her er dikt, tjolahoppoghei) og sendt avgårde. Når jeg skriver tenker jeg nemlig ikke en pøkk på om det passer sammen med noe annet jeg har skrevet, jeg bare peiser på, dermed tilnærmet jeg meg manuskript på samme måte. Men denne gangen. Nånei. Ånden var ikke nådig. Denne gangen skulle jeg kompliere diktsamling. Dette er ikke noe jeg har peiling på i det minste. Jeg aaaner ikke hva forlag går etter, hva de syns er fint, hva som er salgbart, osv osv. I korte trekk: Jeg famler i blinde her. Men det var et blinde som ble famlet i med stor entusiasme. Så jeg satte i gang. Dette er den orginale bunken med dikt jeg fant i skuffen:

Etter nøye gjennomgang var det flere av diktene som fikk kniven. Fåglarna vet hva jeg tenkte da jeg skrev ut disse, men det var sannelig mye rart der. Ja, jeg behandler diktene mine kjempeflott, og hiver dem med pomp og prakt på gulvet:

Da ble det plutselig litt lite dikt, så da måtte jeg gå gjennom de mange mange mange dokumentene jeg har på jakt etter noen fler som var brukanes. Seeee fine skriveren hurra!

Deretter gikk jeg i gang med brask og bram, og forsøkte organisere diktene litt tematisk/motivmessig (kompileringen vet dere). Dette startet som et salig kaos, og jeg endte opp med å ha null oversikt, og måtte, ganske bitter, frustrert og svett, begynne helt på nytt.

Da ble det seende slik ut. Og dette er ikke alt, dette er en form for mellomstadie. Stakkars samboer skjønte relativt lite da han kom inn på soverommet. Hvorfor har ingen fortalt meg for et sabla herk diktskriving er! Og hvorfor finnes det ingen pekepinner på hvordan slikt skal gjøres! Arg.

Innimellom alt dette kaoset måtte jeg skrive følgebrev. Det vises ikke, men jeg har ca fem forskjellige internettsider oppe som beskriver åssen man sender inn manuskripter, åssen følgebrev skal skrives, og åssen formelle brev skal se ut rent detaljmessig. I tillegg ligger det et magasin der med adresse til forlaget jeg vil sende inn til, pluss en diktbok som jeg brukte som ren og skjær mental støtte. Kan jeg bare få si en ting? Jeg hater følgebrev arg arg arg. Ok. Bedre nå.

Enda fikk noen flere dikt kurven da jeg hadde organisert og flyttet og endret og skrevet ut enda flere nye dikt, og skrevet det hersens følgebrevet og alt. Disse fikk ligge på sengen i det minste, i stedet for på gulvet. Men diktsamlingen begynte da vitterlig å virke som en samling og ikke bare en haug tilfeldige dikt!

Og så. SÅ. Så ble det slik:

Der ligger samlingen i en pen liten bunke, med tilhørende følgebrev og tittelside! Tittel var forøvrig også noe jeg sleit og banna og svovla over, så i et riktig grinete og ironisk humør bestemte jeg meg for Uten instruksjoner, siden det virka så sabla passende…

Nå skal jeg pelle meg til butikken og skaffe konvolutt og frimerke og gode greier. Hurra meg rundt for en ettermiddag!

–

*Hvem er denne “oss” jeg referer til spør du? Meg og hjernen min selvsagt! Det burde jo være klinkende klart.

Dette er kun for å si…

Posted on by
4

Nå når det er jul tilbringer jeg mye av tiden hos mine foreldre. Foreldrene mine er glade i mat, og kjøleskapet og fruktfatene og alt er bestandig stappfullt – aller mest i jula.

Akkurat nå satt jeg og skreiv på kjøkkenet, og mamma kom inn for å lage seg lunsj. Hun åpner kjøleskapsdøra, og lurer på hvorfor i alle dager det ligger en eneste enslig plomme der inne (når alle de andre ligger i fruktfatet).

Jeg skylder på William Carlos Williams:

This Is Just To Say

I have eaten
the plums
that were in
the icebox

and which
you were probably
saving
for breakfast

Forgive me
they were delicious
so sweet
and so cold

–

Plommer skal være kalde.

Publisert, igjen!?

Posted on by
16

Her går det unna i svingene skal sies. I år har geeken vært på trykk FIRE ganger. Tre ganger med dikt, og en gang med en artikkel, skrevet sammen flotte Engeline.

Nå ble jeg publisert nok en gang i Kraftverk, som sist. Denne gangen jeg fikk en kortprosa og to dikt på trykk.

Litt i etterkant av mailen som informerte om at jeg var antatt, fikk jeg en mail der redaktøren lurte på om jeg hadde lyst å ha høytlesning, siden jeg skulle komme til Bergen og være med på lanseringen uansett.

Dette sa jeg ja til. Jeg hater å snakke i store forsamlinger.

Seriøst. Jeg blir nervøs av å snakke selv i grupper der jeg kjenner alle sammen. (Og jeg skal kanskje bli lærer? Herrejemini sier jeg bare).

Det var… en opplevelse. For det første så var det ubeskrivelig rart å se diktene mine på trykk i et magasin folk kjøpte og satt og bladde og leste i. Og så gikk det opp for meg at jeg skulle lese dem høyt, med mikrofon, foran disse menneskene. Iiih!

Det var en meget følelsesladet aften. Og fordi Storesøster var med denne gangen, har jeg til og med dokumentasjon i form av bilder! Og så er det dette med bildene og de tusen ordene, vet dere.

Det første her er på vei ut døren. Og her ser jeg jo riktig så fornøyd ut med saken. Kanskje litt vel fornøyd. Nesten så det tipper over i lalaland-fornøyd det der.

Neste bilde derimot. Her har det gått opp for meg hva det er som skal skje, at jeg skal opp og lese, og det foran masse mennesker som kommer til å sitte der og høre på meg! Holymoly! Jeg hadde så mye nerver at jeg trodde jeg skulle krepere. Generelt ser jeg litt ut som en fortapt tolvåring som har mistet mammaen sin:

Her sitter jeg frenetisk og leser egne tekster, og lurer på hva i alle dager det er jeg egentlig har begitt meg ut på (her begynner da også lokalet og fylles litt):

Jeg har høytlesning. Høytlesning! Jeg! Foran masse mennesker! Med MIKROFON. Såvidt jeg husker skalv jeg som et aspeløv og repeterte gang på gang inni hodet mitt at jeg måtte lese sakte (jeg tenderer mot å gallopere gjennom tekster for å bli ferdig). Utover det er denne biten av kvelden litt vag:

Men jeg kom helskinna gjennom det. Her har jeg fått nervene tålelig under kontroll, og jeg har falt tilbake i behagelig litteraturgeekmodus, med cappuccinoen og litteraturmagasinet:

Og det var da så storveis. Jeg tenkte kun “Nei nei nei nei nei” like før jeg skulle opp og lese, men… det var da så kjekt likevel. Jeg døde ikke! Absolutt et pluss i hverdagen, må jeg si.

(Kan jeg kalle meg forfatter nå?)

Bleak House av Dickens

Posted on by
3

Som mange andre er jeg av typen litteraturnerd som kjøper fler bøker enn jeg greier lese. Dette betyr at mange bøker ligger i flere år før jeg plukker dem opp og setter i gang. Noen ganger glemmer jeg hvorfor jeg kjøpte dem, og så ser jeg dem ligge der og så tenker jeg at ånei, nå har jeg slett ikke lyst å lese den boka! Eller de ser tunge ut, og jeg har ikke tid, eller jeg er inne i en periode hvor jeg kun greier lese en viss type litteratur. Du vet, det er sommer og du greier ikke lese tunge, dystre, skitten-virkelige bøker. Eller plutselig har du fått helt dilla på en viss forfatter, eller en viss sjanger, og alle bøker som ikke er av det slaget virkelig plutselig dritkjipe.

Nå nettopp var det flere slike faktorer for meg: Jeg har hatt en ned-periode bipolarmessig sett, og har dermed kun hatt lyst å lese vakre bøker, og de bøkene som ligger og venter på meg har alle sammen sett utrolig tunge ut. Blant annet:

Bleak House av Dickens.

Boka er en murstein av en roman. Den er 740 sider lang, og fordi min versjon er en Wordsworth Classic (de tar stolthet i å lage bøker billigst mulig så det skal være mest mulig tilgjengelig (forøvrig er det aspektet heeelt elsk!)), har den knøttliten, tett skrift. Den er selvsagt skrevet på 1800-talls, tung Dickensiansk engelsk, som krever masse fotnoter (348!) for at man skal henge med på kontekst og språk og referanser som dagens lesere ikke tar. I tillegg er selve skrivemåten til Dickens heftig nok i seg selv, der han har et billedspråk av en anna verden, og han har så lange setninger at mange må jeg lese to ganger for å greie få med meg all infoen som er pakka inn i dem.

Jeg kjøpte boka fordi jeg hadde sett BBCs filmatisering av den, som var ubegripelig bra. Jeg var så oppslukt og så fengslet av den miniserien som jeg sjelden har vært før. Den er episk. Så jeg gikk sporenstreks ut og kjøpte boka. Det var i jula 2008.

Nå har det gått to år, og for noen dager siden satt jeg og kikka gjennom bokkassa med uleste bøker, for å se hva jeg skulle lese, ettersom jeg nettopp hadde blitt ferdig med den forrige boka. Jeg holdt den tunge mursteinen i hånda, veide den, kikka på skriftstørrelsen, kikka på sidetallet, og var generelt skeptisk. Men det var den desidert eldste boka i kassa, og jeg tenkte at, vel, Dickens er jo bra, det vet jeg, og på grunn av miniserien vet jeg at plot og alt mulig rart i denne spesifikke boka er bra. Jeg var skeptisk likevel.

Jeg unngår alltid lange bøker når jeg har skole. Men. Det som er fint med å skrive master er at jeg for en gangs skyld kan tillate meg å lese litteratur utenom pensum, fordi det skjønnlitterære pensumet mitt er jo bare én bok! Og jeg er dypt nok inne i både den og faglitteraturen til at utenomfaglig litteratur ikke er distraherende. Så jeg tenkte, ok. Gi boka en sjanse.

Det var farlig. Jeg satte meg ned og begynte å lese. Det første jeg blir møtt med er:

it would be wonderful to meet a Megalosaurus, forty feet or so, waddling like an elephantine lizard up Holdborn Hill.

og

flakes of soot in it as big as full-grown snow-flakes – gone into mourning, one might imagine, for the death of the sun.

Dette er om været. Været! Det var ikke snakk om å legge vekk den boka igjen.

Nå har jeg bare lest 250 sider, men jeg er så Dickens i hodet mitt at innimellom lurer jeg på om det finnes noe utenfor Bleak House.

En litteraturnerds Dickens-opplevelse og påfølgende virkelighetsomveltning:

  • Hele verden forsvinner, og plutselig er jeg i attenhundretalls London, og når jeg trenger leselys fordi det begynner å bli mørkt på stua, tenner jeg stearinlys i stedet for å skru på ei lampe.
  • Når det så blir kaldt tenker jeg at jeg må tenne opp i peisen. Vi har ikke peis.
  • Språket mitt blir stort og blomstrende og vokser og strekker på seg, til det er nesten så jeg føler behov for å tiltale mennesker med herr, fru eller frøken, og deretter legge ut i det vide og det brede om den andre personens mange kvaliteter, før jeg i det hele tatt kan vurdere å begynne en vanlig samtale.
  • Jeg må i tillegg anstrenge meg for ikke å tiltale folk jeg liker med “O my pet!” (“Å mitt kjæledyr!” klinger ikke like fint).
  • Finnes det litterære, typete karakterer som ikke er morsomme og velskrevne…?
  • Er det mulig å gjøre noe som helst uten å unnskylde seg for at man er til og for at man ikke kan noe som helst?
  • Er det mulig å ikke være uhørt britisk?
  • Det finnes omtrent ikke andre måltider enn ekstravagante teselskaper der man disker opp med alt som finnes av brød og toast og skinke og ost og lekre puddinger og rykende varm te. Te er også den eneste drikken, utenom alkoholholdige drikker, som eksisterer.
  • Og når man faktisk ikke har slike ekstravagante teselskaper har man selvsagt ekstravagante middager med rykende steker og grønnsaker i alle mulige former og fasonger og minst tre typer alkohol.
  • Jeg har fått intenst behov for å gå lange turer.
  • Jeg har lyst på et rom dedikert helt og holdent til ett spesifikt humør, og så gi det kallenavn. Enn å ha et rom som heter The Growlery! Det burde være like selvsagt som stue.
  • Jeg lurer på hvorfor det ikke er et fulldekket frokostbord på kjøkkenet når jeg våkner, med ovenfornevnte obligatoriske te.
  • Jeg syns det er rart at jeg må spise på kjøkkenet i det hele tatt. Alle har jo spisestue, hallo!
  • Inni hodet mitt ser jeg for meg masse mennesker som jeg må minne meg selv på at ikke eksisterer. Men jeg har så lyst å drikke te med Esther… Og filleriste Mr Skimpole. Grr.
  • Noen ganger skifter tankene mine språk, fra norsk til Dickens-engelsk. Komplett med gøyale metaforer og tretten bisetninger.

I tillegg til alt dette sitter jeg samtidig og analyserer boka mens jeg leser, og vil bare poengtere noe som ikke kommer like godt fram i miniserien (for de som har sett den): Esther er sabla morsom. Hun er verdens mest ydmyke karakter, men hun har sånn snert, og kan være så sarkastisk at du ikke vet hva som traff deg før du sitter og ler høyt. Jeg er litt forelska, tror jeg. Åh.

Nå skal jeg lese litt videre, og så skal jeg lese litt på flyet til Bergen, og så skal jeg lese litt på senga og så–

vent nå litt. Hadde jeg ikke noe annen litteratur jeg egentlig skulle jobbet med…?

Nåvel! Kan noen brygge en kanne te?

Om bokmani og lesebrett

Posted on by
12

Bokbloggen til The Guardian er flotte saker. De har alltid spennende innlegg, og ikke rent sjelden snubler jeg over flott ny litteratur i samme slengen. Ofte har de også kvasifilosofiske innlegg rundt dette med litteratur og lesing i tillegg. Nylig ble det lagt ut en slik post.

Den handler om hvordan bloggforfatteren, da han skulle flytte, oppdaget nøyaktig hvor mange bøker han hadde, og hvor problematisk det var å skulle kvitte seg med noen av dem. Hverken bruktbutikker eller diverse former for veldedighetsorganisasjoner ville ha bøker. De er vanskelige å selge – og nevnte bloggforfatter hadde visst et lass uten like å skulle kvitte seg med (et sted rundt 2000 bøker!).

Så da begynner han å fundere: Hva er greia med å kjøpe og eie så sabla mange bøker? Dette er noe jeg har tenkt mye på, særlig i det siste. De aller fleste bokelskere jeg kjenner kjøper flere bøker enn de greier å lese, og det betyr gjerne også at man sjelden leser alle bøkene man faktisk rekker å lese, mer enn en gang. Så da sitter jo bøkene der da, i hylla, og tar opp plass, tiltrekker seg støv og forblir ubrukt.

Men de er så vakre å se på, bøkene. Fylte bokhyller er for meg vel så vakkert som et hvilket som helst maleri eller bilde. Og jeg står ofte og ser på bøkene mine, stryker på dem, minnes hvor fine opplevelser de ga meg. Men er det nok i seg selv? Er det en liten egotripp det med å ville eie – og på et vis vise fram – så mange bøker som mulig? Eller er det en tvangshandling: man greier ikke la være?

Den boka jeg leser nå, Syvsoverskens dystre frokost av Tor Åge Bringsværd, begynner med nøyaktig det dilemmaet. Den ene hovedpersonen bryter sammen og blir gal fordi han innser at han kjøper altfor mange bøker, mange flere enn han noen gang rekker å lese selv om han blir 200 år gammel og leser to bøker i uka. Han greier ikke gå forbi en bokhandel uten å gå inn og kjøpe flere bøker.

Og jeg kjenner så mange som har det likens. Meg selv inkludert. Og det er fint å finne nye bøker, kjøpe nye bøker, åpne og begynne på en ny bok. Det er en utrolig herlig følelse. Samtidig blir jeg stresset av å tenke på at jeg har – la meg telle – 30 bøker liggende (lett tilgjengelig) som er ulest (og tar man med de bøkene som ligger vanskelig tilgjengelig og jeg dermed ikke får til å telle akkurat nå, er vi sikkert oppe i 35-40, faglitteratur ikke inkludert). Og det er på tross av at jeg har tvunget på meg selv bokkjøpediett, der jeg kun får kjøpe en eller to bøker når jeg har lest ut en-tre av de jeg allerede har liggende (faglitteratur nok en gang ikke inkludert, for skulle jeg ikke latt meg selv kjøpe faglitteratur hadde jeg aldri blitt ferdig med masteren…).

Og så, når man legger akkurat dette poenget med får-aldri-lest-alt til side, så er det det faktum at jeg: a) leser det som regel aldri igjen, b) det går med massive mengder papir på at jeg skal ha pene bokhyller, og c) bøker tar uhyre mye plass.

Jeg har i det siste seriøst begynt å vurdere lesebrett. I starten var jeg total motstander. Følelsen av en bok i hendene er noe jeg har vokst opp med, og elsker. Men så er det dette med papiret da, og plassen, og… med et lesebrett vil jeg kunne laste ned og beholde bøker jeg vil beholde, men slette de jeg ikke vil beholde (slipper tråle byen rundt etter steder som vil ta i mot brukte bøker). Men jeg vil vil vil fremdeles ha papirbøkene! De er så vakre… og det er så utrolig deilig å kunne fysisk gå i en bokhandel og se på bøker, lese litt i dem, kikke på covrene osv. Jeg kan bli der inne i den lille bokverdenen i evigheter (gjerne fulgt av lattermilde selgere som har sett meg stå bøyd over hyllene, eller sitte på gulvet i en halvtime og se på bok etter bok, og så kommer med et lass bøker til kassa).

Likevel har jeg jo allerede begynt å flytte det meste av kjøpemanien min over på nettbokhandlere. Det er så enkelt. Jeg leser om en bok jeg vil ha, svinger innom Amazon eller Play, og vips, kjøpt. Men da tar det jo alt fra en til tre uker før jeg har den i postkassa (ikke for det: å få pakke i posten er som jul året rundt. Særlig når jeg glemmer hva jeg har bestilt). Med lesebrett hadde jeg hatt boka på under et minutt. Det høres jo så kjekt ut…

Men – lese på skjerm? Er det egentlig noe særlig? Sitter jeg ikke nok med pc som det er? Jeg liker å bla i bøker! Ikke scrolle eller trykke på en tast for å skifte side. De som er forkjempere av lesebrettet sier dog at det slettes ikke er som å sitte med en skjerm i det hele tatt. Lesebrettblekk er noe helt eget, såvidt jeg har skjønt det. De sier at du glemmer at du leser på et brett, bare det du leser er bra nok. Og det er jo innholdet som er viktigst, eller hva? Men det blir ikke så pene bokhyller av det, og seriøst, et hjem uten bokhyller føles helt rart for meg. Det er ikke et hjem, det er et sted å oppholde seg med vegger og tak.

Men så kjekt lesebrett må være når man skal på ferie da! Avhengig av hvor lenge jeg skal være borte har jeg med meg alt fra en til ti bøker. Jada. Og da tar jeg ikke med i beregninga det faktum at jeg gjerne kjøper bøker når jeg er på ferie. Bøkene mine trenger sin egen koffert: “Ta med ekstra bukse eller ekstra bok…? Ekstra bok!” Lett valg. Men tidvis idioti. Men et slankt lite lesebrett i kofferten… hm.

Så igjen: Hvilket lesebrett skal man kjøpe? Det er jo så mange valg! Og burde man kjøpe førstegenerasjonsbrett? Burde man ikke heller vente et år eller to, til de verste feilene er luket ut, og prisen kanskje har sunket litt, før man kjøper nevnte brett? Det er ikke så lett. Folk rundt meg sier iPad er det mest fantastiske siden oppskjært loff, men for meg virker den mer som en fin gadget med masse spesialeffekter og ekstradill som jeg ikke kommer til å bruke (jeg har jo pc til sånt). Og så er navnet grusomt. Hør på det da: iPad. Herre min juledag sier jeg bare. Kanskje skulle jeg kjøpt en Kindle? Men iPaden er mye penere enn Kindle (hvorfor jeg plutselig har blitt så opptatt av estetikken ved dette er uvisst). Og flere lesebrett har restriksjoner som gjør at man ikke kan laste ned og lese alle format, det er uaktuelt det. Men likevel… likevel.

Jeg heller ærlig talt mer og mer mot å faktisk skaffe meg et lesebrett, jeg skal innrømme det. Papirbøker vil jeg nok fremdeles kjøpe, men kanskje jeg blir mer selektiv. Kanskje kjøper jeg bare vakkert innbundne bøker i hardback (nå kjøper jeg mest mulig pocket for ikke å blakke meg helt på manien min), som får lov til å pynte hyllene. Det er mulig. Det høres jo ikke så altfor dumt ut heller det. Være litt streng med meg selv; kjøpe papirbøker jeg vet jeg kommer til å lese igjen. Og bokdokumenter til lesebrett er tross alt billig. Det er et fint lokkemiddel når ca det eneste man bruker penger på utenom det strengt nødvendige for overlevelse, er bøker. Og så å kunne laste ned bøker fra Project Gutenheim for eksempel, gratis.

Men jeg elsker papirbøkene mine. Jeg elsker dem. Ha dem liggende i hauger rundt meg, i hyllene, se på dem som gamle venner. Et lesebrett er jo bare nok en ansamling elektronikk. Greier jeg å bli bestevenn med det, slik jeg blir med de beste bøkene? Kanskje ikke – men så igjen, kanskje blir jeg det…

Jeg blir helt svett av å tenke på alt dette, kjenner jeg. Ai, de luksusproblem en boknerd går i møte nå om dagen.

Metafiksjon: Six Characters in Search of an Author

Posted on by
4

Metafiksjon er noe av det beste jeg vet innen litteratur. Jeg får en ubeskrivelig boblete glad følelse inni meg av å lese om karakterer som plutselig kommenterer sin egen litterære status, eller forfattere som bryter inn i sitt eget plott, eller forfattere som skriver seg selv inn i plottet sitt!

For de som ikke er like glad i og like stø på hva dette dreier seg om: Metafiksjon er fiksjon som handler om fiksjon. Alt av kunst kan være meta, selvsagt, ikke bare litteratur. Så lenge det er noe som er selvrefleksivt/klar over seg selv som artistisk verk, er det meta-etellerannet. Men som litteraturnerd er det litteraturtypen jeg er gladest i.

Metafiksjon problematiserer forholdet mellom fiksjon og virkelighet, og stiller spørsmål ved den gjennomsiktigheten og enkelheten vi til daglig antar virkeligheten å ha. Kan vi snakke om en felles virkelighet, når det spesifikke menneskesinn er så subjektivt og uforenelig med alle andre sinn? Mine refleksjoner rundt en gitt hendelse er unike og ulik alle andres.

Og hva skjer da når man lager kunst? Hvor blir virkeligheten av når man skaper noe som fra starten av aldri var virkelig, men likevel prøver å gi inntrykk av at det er virkelighet det er? Og kan ikke kunsten ofte berøre Sannheten i større grad enn virkeligheten, med all dens tåkethet, aldri kan? Hva skjer når virkelighet kræsjer med Virkelighet?

Nå i kveld har jeg lest et metaskuespill som gjorde meg så inderlig boblete at jeg nesten sprakk: Six Characters in Search of and Author av Luigi Pirandello.

Stykket er om nøyaktig det tittelen sier det er: seks karakterer som leter etter en forfatter som kan skrive og sette opp det skuespillet de egentlig tilhører, men som de har løsrevet seg fra. Den orginale forfatteren deres skapte dem, men ga opp stykket uten å la det noen gang realiseres – og så drar karakterene ut for å finne en som kan skrive dem og regissere dem.

Det er helt fantastisk. Jeg føler det er et stykke man må se, oppleve på kroppen, med karakterer som kommer vandrende inn fra salen der publikum sitter, skuespill i skuespill, en Regissør og Scenehjelpere og Skuespillere som egentlig skal øve til et annet skuespill – og så kommer disse, og så blir vi vitne til en vill heisatur av realitet i realitet, som samtidig er fiksjon i fiksjon inn i evigheten…

Karakterene greier ikke bryte ut av rollene sine (de er jo ikke mennesker, de er karakterer), og midt innimellom monologer og forsøk på å få regissøren til å regissere dem, bryter deres skuespill gjennom, så vi sakte men sikkert får bygget opp hva deres historie er – samtidig som Skuespillerene skal utøve det skuespillet Karakterene tilhører, men som Karakterene aldri blir fornøyd med… tolkningene blir ikke riktige. Men kan fiksjon noen gang bli noe annet enn tolkninger av noe annet? Igjen, denne subjektiviteten…

Pirandello spekulerer i hva som utgjør fiksjon og hva som utgjør virkelighet på en helt vidunderlig måte, som etterlot meg helt svimmel av glede – og samtidig frustrasjon. Jeg tror det er et stykke som må leses – eller ses – mange ganger for å fullt ut nyte det. Det er så nakent og ekte, og samtidig så påkledd og påtatt og konstruert! Det var en forunderlig opplevelse å lese.

Masterpanikkglede

Posted on by
5

Å ta master i litteraturvitenskap er litt som å skyte seg selv i foten – du gjør ikke ting lett for deg selv, det er tidvis smertefullt, og du må jobbe hardt for å komme deg noe steds som helst.

Likevel er det det jeg holder på med. Og i motsetning til skuddsår i foten, så elsker jeg dette. Samtidig som det skremmer vannet av meg (litt som skuddsår i foten). Jeg veksler lett flere ganger om dagen mellom å tenke, “Åh dette er så gøy!” og “Dette kommer jeg aldri til å få til og jeg kommer til å dø arbeidsløs av sult!”

Noen ganger har jeg lyst å bare drite i hele greia, for ikke å skuffe meg selv, når visjoner av skuffet familie, veileder, venner og forferdelige karakterer flimrer for øynene. Andre ganger skulle jeg ønske jeg kunne skrive tretten masteroppgaver, og er like sikker på at alle blir like fordømt bra!

Ingen sa at dette kom til å bli lett. Og det er det ikke heller. Jeg kan bruke timesvis bare på å stirre på den fordømte blinkende markøren som krever: “Putt inn masterdokumenttekst her!”, og så kommer det ingenting som helst. Andre ganger strømmer linjene på, og jeg får krampe i fingrene av å prøve henge med. Jeg leser fantastisk teori om fantastisk litteratur, og tenker “Dette er så genialt! – Jeg kommer aldri til å greie skrive noe lignende.”

Noen dager spretter jeg ut av senga for å komme meg på lesesalen (eller nei, i hodet mitt gjør jeg det, men kroppen min sleper seg som regel ut på badet mens den protesterer vilt), mens andre dager har jeg total skrekk for å så mye som tenke på pulten på skolen med alle bøkene og papirene og kravene.

Den siste uken har vært en uke med panikk – men produktivitet. Jeg har ikke vært på skolen en eneste dag, men jeg har lest og skrevet masse likevel. Oppgaven tar form i hodet mitt, samtidig som den formen veksler mellom vakre skapninger og fryktelige udyr. Jeg bruker en helt vanlig torsdag til å gjøre absolutt ingenting, men jobber som en gal, trøtt og sliten, på søndag.

Jeg tenker: “Hah, det er bare november.” Og så tenker jeg: “Aaaugh, det er NOVEMBER!” Jeg tenker: “Det er absolutt ingenting jeg kan skrive om romanen min!” Og så tenker: “Åssen i alle dager skal jeg få plass til alt på bare hundre sider!?”

Å skrive masteroppgave føles litt som å være syk i hodet. Du føler deg gal (alle kravene! alle bebreidelsene! alle stemmene i hodet som roper ting om litteratur og teori til deg!).

Noen burde et sted ned veien fortalt meg at å skrive masteroppgave er som å være bipolar ganger to.

Men jeg hadde sikkert skutt meg selv i foten likevel. De gale har det godt.

Publisert?

Posted on by
10

Det begynner slik:

En setning. Og så en til. Og så -

Det vokser og gror i hodet mitt, slyngplanter, kjøttetende planter, ulende dyr, gryntende dyr, stjernehimmel, overskyet himmel, og jeg vet ikke hva. I meg gror det bilder og ord og ting som aldri har vært og aldri kommer til å være. I meg gror løgnene som jeg liker så godt, disse løgnene som er så fine, de som jeg føler menneskeheten flyter på.

Det er historiene. Diktene. Livene man spinner fram og klipper opp etter eget forgodtbefinnende. Og så godt som jeg liker det! Så godt. Så godt. Og samtidig er det så vondt, så heslig, og noen ganger så tomt, å skulle lete etter disse flyktige ikke-vesnene, ikke-hendelsene som ligger og fniser godt bortgjemt. Jeg savner dem! Og så titter de fram igjen. Og så -

Og så er det noen andre som leser det. Og så er det noen andre som liker det. Og så er det noen andre som hater det. Noen ganger har jeg kontroll. Noen ganger sier jeg: “Her. Vil du lese?” Og så leser de mens jeg sitter hjertebankende og venter på en respons.

Men så -

Så blir noen av diktene mine, skapningene mine, barna mine trykt. De blir – nå må jeg nesten hviske det – publisert. Og så må jeg nesten rope det. Publisert! Jeg! De!

Så kommer den forventede lykkerusen. Så kommer den uventede angsten.

Diktene mine, alene ute i verden? For å bli lest av mennesker jeg ikke kjenner? Mennesker som ikke kan nå tak i meg og si -

ja. Hva vil jeg at de skal si? Kanskje trenger disse barna mine få lov til å ha hemmeligheter med disse skjulte leserne som ligger fnisende bortgjemt og leser uten at jeg kan lokke dem frem. Ord som leserne kan hviske til bare barna mine.

Ja. Det er vel litt fint. Er det ikke?

Nå er fire av dem ute og svinser på egenhånd. De heter “Tapt i tidevannet”, “Tungt”, “Abstinenser”, og “Ras”, sånn i tilfelle du vil bli kjent med dem, og kanskje hviske dem noen ord.

Og så er det mange andre barn der inne, fine, fine barn. Hvisk dem noe, også.

Magi og bøker

Posted on by
5

Jeg ble tagget til å svare på noen spørsmål om bøker, av ziarah. Jeg har vært litt treig på å svare, men her kjører vi på i alle fall!

Hvilken bok leser du akkurat nå?

The Fourth Bear av Jasper Fforde, den andre boka i Nursery Crimes-serien. En bok der barnerimene/reglene/eventyrene kommer til live i en moderne virkelighet, og når det skjer drap, da må disse undersøkes av The Nursery Crime Division i politiet. Oh yes. Jeg elsker Fforde. Han er en fantastisk forfatter. Liker du metafiksjon og tullerier med bokens virkelighet leser du Jasper Fforde. Liker du morsomme bøker leser du Jasper Fforde. Liker du spennende bøker leser du Jasper Fforde.

Vet du. Bare les Jasper Fforde.

Hvor liker du best å lese?

Hvor? Hvor liker jeg ikke å lese egentlig! Jeg kan seriøst lese overalt, og jeg gjør det gjerne. Hjemme, selvsagt, men både i senga, i sofaen, ved måltidene, ute, inne – på diverse venteværelser, på jobb, på bussen, mens jeg går… Elsker å sitte på en kafé å lese, med en cappuccino lett tilgjengelig. Det er så lett å stenge hverdagen ute da. Men, så lenge jeg faktisk har muligheten til å lese er jeg fornøyd. Jeg får panikk hvis jeg ikke har minst en bok med meg i veska eller sekken.

Hvilken bok skulle du ønske ble filmatisert?

Akkurat nå, hva som helst av Jasper Fforde (har jeg nevnt at jeg liker Fforde?), siden jeg er helt inne i den verdenen nå. Eller favorittbøkene mine generelt.

Men. Likevel ikke. Fordi jeg er så bokgærning som blir kjempelei meg (og litt hissig) dersom filmen er dårlig (det vil si, ikke sånn som jeg ser for meg den skal være), til venners tennersgnissel. Jeg har gjerne en klar formening om hvordan favorittene mine skal være, og sånn er de selvsagt aldri på film. Bok og film er to ulike media. Det verdsetter jeg. Og tenker på når jeg ser filmer. Men likevel er det vanskelig, noen ganger. Noen ganger mener jeg regissøren tar seg for store friheter. Jeg forstår deler må kuttes ut, men når store, viktige deler av plottet endres, da blir jeg lite blid. Og den karakteren ser da ikke sånn ut! Og sånn var det ikke i boka! Og… vel, dere skjønner. Så ja – alle, men likevel – ingen.

Hva er favorittboken din?

Den uendelige historie av Michael Ende har i alle år rangert høyest. Det er absolutt ikke langt ned til bøkene under den, og noen bøker kommer sågar opp på samme nivå, men det er alltid den jeg kommer tilbake til.

Likevel er det vanskelig å snakke om favorittbøker, syns jeg. Jeg vil heller velge typ, en bok av hver forfatter, en i hver sjanger, en bok fra den siste måneden, osv. Det er så mange. Så altfor, altfor mange. Jeg tenkte jeg skulle gjøre som ziarah og ramse opp favorittforfattere istedet, men så ble lista så insanely lang, og så tenkte jeg hele tida, “Men hun må med! Han må med!”, og ingen gidder lese gjennom de titalls navnene jeg hadde kommet opp med til slutt. Men sjangre da: Fantastisk barnelitteratur og science fiction scorer alltid høyt.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?

Dette aner jeg faktisk ikke. Jeg er veldig opptatt av fine bøker, og forsidene deres. Hater for eksempel forsider som bruker filmplakaten dersom boken er filmatisert. Jeg forstår at det er et salgstriks, som gjør boken raskere og kanskje lettere tilgjengelig for allmennheten (lett å kaste et blikk på boka og tenke “Oi, er ikke det den filmen!”), men det føles likevel som om boken selv nedvurderes, som om den ikke er bra nok til å stå på egne ben. Det liker jeg ikke. Men så er ikke alle som meg, og leser gjennom alle vaskesedlene på alle bøker hun kommer over…

Nå skulle jeg ikke syte over stygge covere da. Hm. Dessverre har jeg ikke mange av bøkene mine lett tilgjengelig, og jeg vet også at de coverene jeg elsker mest ikke egentlig er på grunn av coveret, men boken inni. Alle mulige former og fasonger, nesten uansett hvordan de ser ut, av Den uendelige historie står meg for eksempel svært nære hjertet. Men, det er noen bøker, som jeg har lest siste året, som jeg har tatt meg selv i å rett og slett stirre på.

Den vakre hardcoverversjonen av Inkheart av Cornelia Funke (Blekkhjerte på norsk). Bokens forside illustrerer boken utrolig godt. Slike covere forelsker jeg meg alltid i. Det er magisk.

Howl’s Moving Castle av Diana Wynne Jones. En fabelaktig bok som alle burde lese (og en like fabelaktig animasjonsfilm fra Studio Ghibli som alle burde se! En ypperlig filmatisering, det skal sies). Her er jeg så forelsket i måten bokstavene utgjør bygninger, og karakterene som snor seg innimellom dem. Det er nydelig. Og så fargene da. Magisk dette også.

The Compete Robot av Asimov (alle burde lese Asimov. Gjør det, gjør det nå!). Jeg liker så godt twisten på den kjente skulpturen. Nok et cover som ypperlig illustrerer historiene i boken.

The Minpins av Roald Dahl. Mens jeg satt og tenkte kom jeg på at dette har vært et av favorittcoverene mine helt siden jeg var bittebitteliten, og leste boka for første gang (den første av, tja, ti-tyve-tredve ganger?). Det samme gjelder versjonen jeg har av Alice in Wonderland, et cover jeg ikke har sett mange steder. Jeg lette dødslenge på google uten å finne det. Men det er grått, og viser Alice som faller. En Alice med brunt hår og grønn kjole – den eneste riktige Alice for meg (jeg liker ikke fremstillingene av henne som blond med blå kjole, det er bare feil).

Jeg liker også, som ziarah, bokcovere som strekker seg over både for- og bakside. Det er fint det! The Minpins er et sånt cover. Åh.

Tydeligvis er jeg glad i magiske covere, ser jeg. Akkurat som jeg er glad i magiske bøker. Hih.

Så ja, det var det for denne gang! Kanskje jeg skulle tagge noen jeg også da:

Elisabeth, Susanne, Hege. Og hvem som helst andre som kunne tenke seg å skrive! Det er så spennende å lese slikt.

Storebror

Posted on by
7

Den ene storebroren min giftet seg i helgen, og i den anledning skrev jeg et dikt. Før bryllupet var dette en stor hemmelighet, for det skulle være en overraskelse når jeg under middagen reiste meg og leste det høyt. Han ble overrasket også, så det funket superbra!

Men nå vil jeg dele diktet, fordi alle burde vite hvilken fin storebror jeg har:

Til storebror

Hvor mange bokstaver i et alfabet
hvor mange ord i et språk
hvor mye kjærlighet i et dikt

kan beskrive en bror?

En bror som ønsker å bli
verdens sterkeste—
hvordan sier man
at han allerede er det?

En bror som alltid løfter
sine kjære opp fra avgrunnen
løfter dem med smil,
med ord, med makt i ømhet

En bror som er stor som en bjørn
men snill som en vårdag
som holder rundt deg
og får deg til å forstå at du teller

En bror som kan alt, som klarer alt
med hele sitt hjerte
sitt store sterke hjerte

En bror som i hvert sitt fiber
er en enestående sønn og et barnebarn
en onkel og en nevø
en fetter og en svoger
og nå også—

en enestående ektemann

Hvordan kan ord fange
noe så stort, noe så mektig

noe så sterkt?