Eek, A Geek!

Jeg er superfangirl av William Butler Yeats, en ire som for meg er ca den fineste dikteren som noen gang har eksistert. Et år fikk jeg en av diktsamlingene hans, Romantic Visionary, i julegave av bestevenninna mi. Den er, som man sikkert forstår, bestående hovedsaklig av kjærlighetsdikt, nydelig illustrert og alt.

Yeats forelsket seg intenst i Maud Gonne, men de ble aldri sammen. Hun var irsk aktivist (1880-90-tallet) som ville ha et fritt Irland, mens Yeats var nasjonalist, hvorpå de var for uenige, og kjærligheten hans aldri ble gjengjeldt av henne. Han fridde flere ganger, men hun sa alltid nei, og giftet seg til slutt med en annen. Yeats og Gonne hadde en natt sammen, men det ble aldri mer enn det. Yeats følte også, da han var 51, at han burde gifte seg og få en arving, men han sluttet visstnok aldri å elske Gonne, og han skrev mengder med dikt til og om henne.

Det aller fineste jeg vet av, ikke bare av ham, men av alle dikt, fant jeg i den samlinga jeg fikk: The White Birds. Første linje er noe av det vakreste skrevet, og jeg kan finne på og gå rundt og resitere større deler av diktet for meg selv.

Og siden jeg er sånn litteraturfanatiker som jeg er, og liker at andre får lese fine fine ting, tenkte jeg å dele det! Yay! Without further ado:

The White Birds

I would that we were, my beloved, white birds on the foam of the sea!
We tire of the flame of the meteor, before it can fade and flee;
And the flame of the blue star of twilight, hung low on the rim of the sky,
Has awakened in our hearts, my beloved, a sadness that may not die.

A weariness comes from those dreamers, dew-dabbled, the lily and rose;
Ah, dream not of them, my beloved, the flame of the meteor that goes,
Or the flame of the blue star that lingers hung low in the fall of the dew:
For I would we were changed to white birds on the wandering foam: I and you!

I am haunted by numberless islands, and many a Danaan shore,
Where Time would surely forget us, and Sorrow come near us no more;
Soon far from the rose and the lily, and fret of the flames would we be,
Were we only white birds, my beloved, buoyed out on the foam of the sea!

For en gangs skyld har jeg stått opp tidlig. La meg tidlig i går, sto opp tidlig i morres. Geeken føler seg flink – ja, dette er hverdagskost for folk flest; for søvnløse nattugler er dette en liten seier.

Og hva er det som møter meg når jeg trekker fra gardina? RIM PÅ PLENA! I starten av oktober hadde vi liten snøstorm her. Da var jeg bitter. Det var kaldt og slaps overalt. Gjørmete. Nå derimot, er det sent i oktober, det er tørt, himmelen er isblå, og det er RIM på plena. Nå begynner jeg glede meg til jul og snø. Snømennesker, lange turer, snøballkrig, masse nydelige bilder, ren og skjær glede. Åh. Det er lenge siden jeg har våkna riktig så glad, for oioioi så vakkert det er ute nå.

Jeg lurer på om det er ei sonette som ligger der ute?

Diskuterte nylig med en kompis, der han nevnte i en bisetning at han hadde snakka om meg til noen andre, noen som ikke kjenner meg. Rent uskyldig, men det gjorde at jeg fikk verdens rareste følelse i hodet.

Jeg følte jeg eksisterte flere steder samtidig.

Dette er ikke lettforklarlig, men etter å ha tenkt litt på det, oppdaga jeg at dette er den følelsen jeg alltid har hatt når folk forteller meg de har snakka om meg til andre (nå høres det ut som om det skjer ofte, det gjør det altså ikke). Jeg har alltid følt meg veldig pussig, fått en fornemmelse av svakt ubehag som sitter i ganske lenge. Dette er uavhengig av hvorvidt det som har blitt sagt har vært positivt eller negativt – på en måte pleier det være enklere å takle om det er negativt, jo mer positivt det er, jo mer sjenert og utilpass blir jeg.

Først nå har jeg greid gripe tak i dette: Jeg føler jeg eksisterer andre steder i kroppen min, og at Jeget mitt er i ferd med å flyte vekk fra meg, at dersom folk snakker nok om meg kommer jeg til å bli noen andre enn Meg, jeg kommer til å bli noe som eksisterer primært i relasjonene mellom andre folk, ikke som noe eget MEG, i min kropp, mitt sinn.

Og så greide jeg skremme meg selv. Jeg vil bli utgitt forfatter, og det kommer potensielt til å føre til at folk diskuterer meg, verket mitt, kanskje sidestiller meg med verket mitt eller annet tull – og det vet jeg ikke om jeg vil. Men samtidig er det jo dette kunsten handler om; å ta tak i det flyktige, det endelige, å stadfeste det, gjøre det uendelig, gjøre det til noe mer enn det allerede er.

Ble litt eksistensiell krise på meg her gitt. Jeg tror jeg har lest for mye Adorno. Men samtidig elsker jeg slikt, å utforske min egen bevissthet og mitt eget jeg. I relasjon til forrige innlegg blir jeg rene solipsisten av slikt. Så kanskje det ikke kommer til å føles så ubehagelig lenger, når jeg endelig har greid å gripe tak i hva det er som faktisk skjer når jeg får den følelsen. I tillegg begynte jeg å tenke på Shakespeares nydelige sonette 18, der han påpeker at gjennom poesien blir den han skriver om evig. Og i grunn er det ganske fint:

Sonnet 18

Shall I compare thee to a summer’s day?
Thou art more lovely and more temperate:
Rough winds do shake the darling buds of May,
And summer’s lease hath all too short a date;
Sometime too hot the eye of heaven shines,
And often is his gold complexion dimm’d;
And every fair from fair sometime declines,
By chance or nature’s changing course untrimm’d;
But thy eternal summer shall not fade,
Nor lose possession of that fair thou ow’st;
Nor shall Death brag thou wander’st in his shade,
When in eternal lines to time thou grow’st:

So long as men can breathe or eyes can see,

So long lives this, and this gives life to thee.

Jeg har verdens gøyeste haiku-tskjorte. Den påstår at:

Haikus are easy
but sometimes they don’t make sense
Refrigerator.

Det som er morsomt med den er selvsagt at den er skrevet i det som anses som haiku-format, og at den er sin egen vits; den gir ikke mening. Det som gjør den dobbelt morsom for meg dog, er at den er helt latterlig ute å kjøre. Som litteraturnerd og lyrikkfanatiker har jeg lest og studert dette med haiku opp og ned og i mente. Og litt sidelengs.

Skrifta på tskjorta mi er ikke et haiku i det hele tatt.

Første gangen jeg så den holdt jeg på å le meg skakk, og fremdeles gliser jeg bredt hver gang jeg ser den. Og noe av det beste med den er at de aller fleste andre ikke skjønner den i det hele tatt.

Og så får jeg lov til å snakke om haiku.

Haiku må være en av de mer misforståtte diktformene noensinne. Og ingenting er mer frustrerende enn folk som faktisk tror at “Haikus are easy”, og at de kan bare lire av seg tre linjer i 5-7-5 format, og vips har de besjelt store japanske diktere, og skrevet dype, fantastiske ting. Nånei. Så enkelt er det ikke.

En reise i japansk diktkunst:

1. Ja, altså, haiku skal være 17 “stavelser”, i 5-7-5 format. På japansk. Denne regelen gjelder det som kalles japanske mora som vagt kan oversettes til stavelser. VAGT. Det er ikke det samme. Med mindre du kan skrive haiku på japansk så driter du i denne regelen. Den er ikke alfa og omega. Jevnt over er det normalt for vestlige haikudiktere å skrive 17 stavelser eller mindre, og over tre linjer. På japansk skrives haiku over EN linje, der 5-7-5 regelen gjeldes metrisk sammenhørende fraser, ikke linjer. Men den strenge formen er ikke viktig om du vil være vestlig haikudikter, den er mest begrensende, egentlig. Likevel er dette den ene regelen alle tror de kan. Og følger. Sukk.
2. Haiku kan ikke være om hva som helst. Haiku kan ikke være metadiktning (sånn som på tskjorta mi; et dikt om diktning), det skal ikke være en historie, skal ikke omhandle mennesker, helst ikke ha personlige pronomen (dog det forekommer) etc etc. Det er fryktelig strenge regler innen hva haiku kan være om og hva som skal være med. En av disse tingene som skal være med er:
3. Årstidbenevning. Men ikke nødvendigvis noe så enkelt som å faktisk nevne årstiden. Håh nei. Du skal helst bruke ord som får leseren til å forstå hvilken årstid det er. Japanske haikudiktere har lange lister med slike godkjente kigo; ord som gjelder for de ulike årstidene. Under dette med årstidsbenevning må nok også føyes på at haiku helst skal handle om naturen. I moderne tid tror jeg ikke dette er like strengt, men er usikker.
4. Haiku er alltid i nåtid. Den tradisjonelle måten å skrive haiku på var gjerne munker som satte seg ute i naturen og observerte omgivelsene sine, og så skrev ned det de så. Dette anbefales desidert, jeg har selv prøvd det, og det er nydelig, fordi alle reglene (når du virkelig kan dem og slipper tenke på hvorvidt du gjør noe feil) gjør at du observerer på en helt annen måte enn til vanlig. Man ser naturen ikke naturen som om den er for mennesket. Det er fryktelig fint.
5. Det er vanlig med en form for bevegelse eller kontrast i haiku. Det er vanlig at linje en og to (nå har ikke japanske haiku disse linjene, men altså de tre metrisk sammenhørende frasene) presenterer noe, et bilde, og i linje tre får man kontrasten til dette. Dette er noe av det vanskeligste med å skrive haiku. Det er ikke meningen at det skal være noen moral eller slikt tull i linje tre, om man får noe dypt og episk og moralsk utav haiku er det leseren selv som leser det inn. Dikteren skal ikke med vilje legge mer i haikuet sitt enn det han observerer rundt seg (jfr punkt 4).
6. Flertallsformen av haiku er… oi, HAIKU. Ikke haikuer eller haikus. Bare haiku. Hmft.

Så ja. Ganske tydelig at diktet på tskjorta mi ikke er et haiku. Dog det er supermorsomt i sin ikkehaikuhet (selv om det faktisk har kontrasten, haha). Epic fail kaller man slikt. Og epic win, på samme tid! Rene kinderegget, tskjorta mi.

Helt til slutt, en bonus, for om du har gidda lese alt dette så har du kanskje begynt å like haiku litt (eller bare er supertålmodig med gærne geeks), og derfor har jeg tenkt å hive på det som kanskje er verdens mest kjente haiku, av Bashō:

古池や蛙飛込む水の音

Furu ike ya kawazu tobikomu mizu no oto

Gammal dam

Ein frosk hoppar

Lyden av vatnet

(Curtesy of Wikipedia, selvsagt. Og så på nydelig nynorsk da! Gøy!)

Gjerne kom med egenskrevne haiku, det er alltid supergøy! Geeken skal sannelig prøve seg fram litt selv. Hih.