1. Ikke bruk (for mange) repetisjoner av ord og fraser,
2. Ikke bruk (for mange) adjektiver, og
3. Ikke bruk (for mange) farger i dikt

Disse tre retningslinjene er nesten som lysende graler i hodet mitt av PoesiVisdom. Det er mye som tilsier at å følge disse tre tingene kan gjøre god poesi (overdreven adjektivbruk kan tynge et dikt for eksempel), men det er ingenting som tilsier at å bryte disse reglene automatisk gjør dårlig poesi. Så hvorfor er jeg så innbitt på å følge dem?

En gang for mange, mange år siden, da jeg nettopp hadde begynt å skrive dikt, skrev jeg et jeg var veldig stolt av, og et jeg var ganske stolt av, men som hadde noe ved seg jeg ikke likte, men som jeg ikke skjønte hva var. Jeg la veldig stolt disse diktene ut på et diktforum som fokuserte på konstruktiv kritikk, og i min selvsentrerte fjortismentalitet trodde jeg at alle kom til å like diktene, fordi jeg likte dem så godt. Jeg ville ha ros for det jeg likte så godt, og så ville jeg ha hjelp med det jeg ikke skjønte helt hva var galt med. Dette var et forum med godt beleste mennesker, som skrev mye, hadde skrevet lenge, og kunne dette med dikt.

De likte ikke diktene mine. De hatet dem, faktisk. Selv følte jeg diktene var fulle av symbolikk og dybde. Men det eneste de egentlig hadde var: En drøss adjektiver; farger som var valgt litt vilkårlig; og fraser som ble gjentatt et utall ganger fordi jeg syntes frasene var så flotte og sa en hel masse dype, flotte ting.

Jeg fikk grundig beskjed om det motsatte. Diktene var platte, flate, og kjempekjedelige. De repeterte kjedelige fraser, og i stedet for å forsøke komme opp med orginale bilder brukte jeg da altså farger og adjektiver. Diktene hadde ingen substans. De var traurige og klisjé. Det diktet som jeg likte men som jeg følte det var noe litt rart med? Det fikk jeg nøye gjennomgang av hvorfor var dårlig.

Det var ikke fjortishodet mitt helt forberedt på. Først ble jeg lei meg. Så ble jeg irritert. Jeg tenkte “Hva vet vel de!” og lignende ting. Sakte men sikkert oppdaget jeg likevel at dersom jeg gjorde noen få endringer, og kuttet ut noen adjektiver, og roet ned repetisjonene så – ble diktene bedre. De hadde mer substans. Sakte greide jeg å innse at de faktisk hadde rett, og at jeg burde høre på slike mennesker. Det var, på tross av hva jeg syntes da, en uhørt positiv opplevelse. Jeg vokste mye som skribent i løpet av veldig kort tid, fordi de såpass ærlig og direkte fortalte meg hvorfor diktene mine var dårlige. Kritikken var krass, nesten sint, men det var noe jeg virkelig trengte.

Siden har jeg vært litt skeptisk til farger, adjektiver og repetisjoner i dikt. Det var såpass grusende kritikk at det borret seg inn i hjernen min, og har blitt der siden. Jeg bruker nesten aldri farger, og er skeptisk når jeg leser dikt med farger i. Jeg har ikke greid å legge av meg dette, på tross av at jeg nå burde vite at den kritikken de ga var rettet spesifikt mot min (dårlige) bruk av disse elementene, og ikke bruken av disse elementene i poesi generelt. Jeg er skeptisk likevel. Men så er det noen poeter. Noen poeter gjør alt En Ikke Skal Gjøre når en skriver poesi, og får det til å fungere så sabla bra.

Sylvia Plath er en av disse. Hun har dårlig rykte på seg for å være både emo og morbid og det ene og det andre negative adjektivet, men for meg er hun en av de flotteste poetene noensinne. Hun gir meg lyst til å skrive, hver eneste gang jeg leser noe av henne. Og hun tar skepsisen min til disse tre elementene, og knuser den grundig, i et bittelite dikt:

Moonrise

Grub-white mulberries redden among leaves.
I’ll go out and sit in white like they do,
Doing nothing. July’s juice rounds their nubs.

This park is fleshed with idiot petals.
White catalpa flowers tower, topple,
Cast a round white shadow in their dying.

A pigeon rudders down. It’s fantail’s white
Vocation enough: opening, shutting
White petals, white fantails, ten white fingers.

Enough for fingernails to make half-moons
Redden in white palms no labor reddens.
White bruises toward color, else collapses.

Berries redden. A body of whiteness
Rots, and smells of rot under its headstone
Though the body walk out in clean linen.

I smell that whiteness here, beneath the stones
Where small ants roll their eggs, where grubs fatten.
Death may whiten in sun or out of it.

Death whitens in the egg and out of it.
I can see no color for this whiteness.
White: it is a complexion of the mind.

I tire, imagining white Niagaras
Build up from a rock root, as fountains build
Against the weighty image of their fall.

Lucina, bony mother, laboring
Among the socketed white stars, your face
Of candor pares white flesh to the white bone,

Who drag our ancient father at the heel,
White-bearded, weary. The berries purple
And bleed. The white stomach may ripen yet.

–

Jeg har lest diktet titallsganger, både høyt og inne i meg. “Grub-white mulberries redden among leaves.” har satt seg fast i hodet mitt, som en vakker sang på repeat. Dette er et dikt jeg har lyst å memorisere, så jeg alltid kan ta det fram og beundre det for meg selv.

Nå skal jeg skrive dikt med masse farger og adjektiver i seg. Og håpe at jeg finner noen nye, drevne poeter som kan knusekritisere dem, så skrivingen min kan bli enda bedre.

(Har forøvrig lest de to ovenfornevnte diktene mine igjen i senere tid, og de er pinlig dårlige. Måtte både rødme og le av den yngre meg selv på samme tid.)

Det er mye tristhet i verden. Men så er det så mye vakkert også. Og det frusterer meg at jeg ikke greier uttrykke skjønnheten like godt som tristheten. Igjen: det er en form for merkelig skrivesperre. Det er lettere å skrive tristhet enn å skrive lykke – lykken er for flytende, for svevende, for vanskelig å sette fast. Det er lett å skrive smerte; det er vanskelig å skrive… det motsatte av smerte. Ordene stopper opp.

Å skrive i bunden form har den siste uken blitt som en herlig lek for meg. Og dette vil være den bundne forms største utfordring: Vil den greie å endre tematikk-ensformigheten min?

Sonetten er den formen jeg mest assosierer med lykkelig kjærlighetslyrikk. Og shakespeare-sonettens vekslende rimmønster er nesten som dansing, nesten som ballett.

Og jeg – jeg,

Svever

Svever over bakken som en danser
i Kirovs ballett. Er mest som en fjær,
fylles av musikk, i hud, i blod, i alle sanser.
Alt synger, alt vibrerer, er endelig hel, her,

i armene dine, det eneste stedet som finnes.
Gulvet forsvinner idet du løfter meg opp,
lar meg kysse himmelen. Vil alltid minnes,
aldri glemme; gi meg mer, aldri stopp—

Vil kun kjenne den varme huden din under
fingrene mine, de lengter etter mer,
vis vei for leppene mine, du, vidunder!
Du er det eneste øynene mine ser.

Tidlig morgen, mørk natt: Fylles av dans,
iskald vinter, myk vår: Aldri, aldri stans.

Rim.

Som jeg nevnte i forrige post, med høy røst og bitter smak i munnen, hater jeg å rime. Jeg har forsøkt igjen og igjen, laget meg rene lister med ord som rimer, skrevet rimdikt opp og i mente, lest rimdikt i hytt og i pine, og… det går bare ikke. Man rimer ikke går-lår-hår. Det er bare teit. Det er en skam.

Så rim, de er min poetiske versjon av en erkefiende. Jeg får frysninger. Blir litt uvel. Må riktig sette meg ned og puste rolig, dersom noen ber meg om å rime. Jeg ble en gang halvveis spurt om jeg hadde lyst å lage bursdagsdikt for noen – noen som forventet flotte, klingende, rimende linjer. Jeg skiftet tema. Er lur sånn.

Men en skal jo liksom utfordre det som er vanskelig for en. En skal stirre vanskelige problemer i ansiktet og si, deg kan jeg ta. Deg skal jeg eie!

Det ble ikke så mye eiing av rimene fra min side. Det ble mer trygling, i grunn. Vææær så snill å rime skikkelig. For meg? Nei? Vel, fanden ta deg.

Men jeg måtte forsøke, likevel. Og når jeg først forsøker noe, gjør jeg det som regel så vanskelig som mulig. Så når jeg nå skulle skrive i bunden form med rim, da valgte jeg en petrarca-sonette.

For uinnvidde, så er en petrarca-sonette av italiensk opprinnelse. Italiensk er et språk som er lett å rime. Dante kunne skrive en riktig lang bok på rim, fordi italiensk er et så imøtekommende og kjekt språk, når det gjelder ordendinger. De har drøssevis med -ino’er og -ella’er, og så er det jo bare å kjøre på da.

Jeg kan ikke italiensk. Og en petrarca-sonette krever fordømt masse riming. Rimstrukturer defineres av bokstaver – det vil si at et dikt som rimer annahver linje på samme måte vil være a-b-a-b, for eksempel. Deg-ramp-meg-slamp. Jeg måtte tenke i et helt minutt for å komme opp med de fire patetiske rimene i det lille eksempelet forresten. Bare for å illustrere…

En petrarca-sonette består gjerne av tre deler: fire linjer + fire linjer + seks linjer. Eller fire deler: Fire + fire + tre + tre. Det kan variere litt, men det skal i alle fall bli fjorten linjer. Rimstrukturen er som følger:

abba abba cde cde

De siste seks linjene, sestetten, kan varieres til cdd ccd eller cdc cdc, i følge Fry, og cdc dcd, i følge wikipedia. Ikke nok med at man skal rime masse altså, men de er ikke en gang helt enige om hvordan det skal rime. Forvirret enda?

Vel. Jeg tok en sjefsavgjørelse, og bestemte meg for den første der. Jeg tenkte, å ha fem ord å finne på et par-tre rim til må jo være lettere enn å ha fire ord å finne på fire-fem rim til! Det får være måte på hvor vanskelig det skulle bli, liksom.

Men – petrarca-sonetter nøyer seg ikke med å ha en innbitt rar rimstruktur, å neida! Sonetter skal ha en viss bevegelse. En form for dialog, eller dialektikk om du vil. De første tre linjene presenterer noe, gjerne et problem. De neste linjene utforsker problemet. Ved linje ni skal det komme noe så fancy som en volta, en vending. Denne skal ha litt sånn wow-følelse over seg. Om det gir noen som helst mening. De siste linjene skal løse “problemet”. I tillegg skal disse sonettenes verselinjer bestå av elleve stavelser, som på italiensk kalles noe så skremmende som endecasillabo. Jeg blir helt svett.

Jeg ga meg i gang likevel. Nå syntes jeg at rimingen var vanskelig nok i seg selv, og ga derfor blaffen i endecasillabo-tullet og vendingen og alt det andre. Det ble for mye. Jeg ga også opp å prøve finne et sonett-verdig tema (de skal gjerne være litt høystemte og vakre og flotte og det som er), og landet på frustrert metalyrikk. Men Shakespeare skrev også metalyrikk (“Shall I compare thee”-sonetten blant annet), så jeg følte meg litt rettferdiggjort…

(Sammenlignet jeg nettopp meg selv med Shakespeare?)

I alle fall. Fordi jeg fremdeles er en egosentrisk poet som liker å leses, vil jeg nå dele dette vidunderet av en sonette. Jeg håper at, om ingenting annet, så vil kanskje noen inspireres til å prøve seg på en sonette selv. Det var ganske gøy, på tross av hva sonetten min gir uttrykk for:

Petrarca-sonette,
eller: Forsøk på å finne nok rim…

Jeg syns de er skumle, alle rimordene
en sonette skal bestå av.
Jeg føler at jeg drukner i et hav
når jeg oppdager at også endecasillaboene
vil være med! Føler nå at selv sekunder
de snegler seg avgårde. Stemmen min blir lav,
spinkel og sped, cesuraer er bare kav:
At krampa ikke tar meg, er et riktig under.

Og en vending?! Det kan du bare glemme.
Jeg synes slettes ikke noe om dem;
de er meg en fandenivoldsk gåte.

Noen må si det, si det nå! Sonetter er slemme.
De er nok til å gi hvem som helst rent angstproblem;
nå er det like før jeg begynner å gråte!

–

Ser nå at jeg tok med cesuraer, uten å forklare hva det er – og på tross av at de hovedsaklig er et trekk ved shakespeare-sonetter. Vel. Det er mange nok termer til at hvem som helst kan gå i surr fra før av, så cesuraer får vente til en annen gang. Neste utfordring er nemlig nettopp en shakespeare-sonette. De har helt andre regler, bare for å være kule og annerledes og sånn. Petrarcaen min begynner mer og mer å ligne på virkeligheten her altså…

Det var gøyalt likevel.

Dette er veldig ulikt meg. Jeg har i årevis skrevet så godt som hver dag, og når jeg ikke har fått til det, er det som regel fordi noe har kommet i veien; aldri har jeg unnlatt å skrive fordi jeg ikke har lyst til å skrive. Skrivesperre har ikke eksistert i hodet mitt siden jeg var fjortis. En kan ikke få skrivesperre, mente jeg, med mindre noen setter seg på skrivepulten og sperrer for skrivingen din.

Men så ble masteroppgaven min kranglete. Jeg måtte forlenge masteråret med et semester. Jeg begynte å tvile sterkere og sterkere på meg selv og skrivingen min. Jeg fikk det ikke til. Det ville ikke ut. Og plutselig, når fagskrivingen stoppet opp – da stoppet alt opp.

De siste månedene har jeg skrevet mye fagtekst – men nesten ingenting skjønnlitterært. Jeg har noen krampeaktige små tekster skrevet med ukesvis mellomrom mellom hver gang. Det har vært smertefullt – ikke å la være å skrive, som alltid har vært standarden – men å skrive. Det har pleid å være slik at om jeg ikke fikk skrive på noen dager begynte jeg å få abstinenser. Jeg ble grinete, lei meg, jeg følte alt bygget seg opp inni meg og skapte kaos. Skriving har alltid vært så avslappende, så befriende, en måte jeg har kunnet vært fullstendig meg. Jeg elsker følelsen av å skape. Ja, mesteparten av tiden er det bare tull, det er dårlig, det er tekster som jeg ikke en gang vurderer å jobbe videre med, tekster som går rett i glemmeboken. Noen ganger treffer jeg gull, men det er ikke gullkornene som gjør at jeg skriver. Jeg skriver fordi jeg liker å skrive.

Men plutselig mislikte jeg å skrive. Kanskje var jeg ikke ment å skrive. Hverdagen var da mye gøyere uten skrivingen. Det er mye enklere å se en film eller gå en tur enn å forsøke å vrenge et dikt utav seg. Jeg sluttet nesten å lese. Jeg sluttet helt å lese dikt. Det var for vondt. Det var for kjipt.

Så en dag bestemte jeg meg for at masteroppgaven min hadde blitt så vrang at jeg ikke greide jobbe videre med den alene. Så jeg leverte den til veilederen min, og ba ham påpeke alt som er feil, alt jeg burde gjøre, alt som mangler. Det var mye tekst – over 80 sider. Men når den var levert inn til korrektur hos ham… da kunne jeg jo ikke skrive på den. Det ville ikke være noe vits. Enn om jeg plutselig skrev masse som bare måtte strykes? Plutselig var dagene mine fri for fagskriving.

Og så kom skrivelysten snikende igjen. Jeg fikk plutselig behovet. Behovet. Men jeg har kommet ut av trening. Det har sluttet å være naturlig å sette seg ned og bare begynne. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg rotet rundt i bokkassen med uleste bøker, fordi jeg visste at nederst i den, der lå det jeg trengte. The Ode Less Travelled av Stephen Fry (ja, den Stephen Fry): En bok om å skrive dikt i faste former. For jeg skriver ikke dikt i faste former og på rim. Jeg kan ikke å rime. Jeg liker ikke metrikk. Jeg har prøvd det, igjen og igjen. Men jeg liker det ikke.

Det var nøyaktig det jeg trengte nå. Å la være tenke på ordvalg og tema og motiver og metaforer, og i stedet tenke på rim, på jamber og trokéer, tenke på sonnetter og villaneller. Å lese hva andre har skrevet før meg. Studere og øve.Være fersk skribent igjen, være 13 år, ha nettopp oppdaget at det er dikt jeg liker, og å øve øve øve.

Jeg skrev side opp og side ned. Fry lager små skriveøvelser: Ta dette ordet og skriv så mange rim du kommer på. Skriv en villanelle. Skriv et dikt i jambisk pentameter. Det resulterte nødvendigvis i mye tull fra min side, fordi jeg kan som sagt ikke dette. Jeg er horribel på å rime, det er en skandale. Jeg rimer “hjem” med “venn” og “igjen”. Deg-meg-jeg. Milde himmel, sier jeg bare. Metrikk er litt enklere, straks man begynner å høre forskjellen på de ulike føttene (jambe, troké, spondé…). Problemet med Fry sine skriveøvelser er at de fokuserer på jambiske føtter, fordi engelsk er veldig jambisk. Norsk er – såvidt jeg greier skjønne – mer trokeisk (er det noen som er mer språk-/lyrikk-kyndig enn meg som kan bekrefte/avkrefte dette?). Å skrive jambisk pentameter ble veldig unaturlig. Det er relativt enkelt på engelsk – men jeg skriver på norsk.

Så kom det et kapittel som fokuserte på former som ikke hadde fast metrikk. Og en form som hverken hadde fast metrikk eller rim.

Sestinaen.

Jeg har forelsket meg.

Jeg greier ikke finne det norske ordet for sestina (igjen – kan noen opplyse?), men formen er som følger:

Seks strofer med seks linjer i hver, der det siste ordet i hver linje i foregående strofe gjentas i den neste strofen i rekkefølgen 6-1-5-2-4-3. Det vil si at hvis et dikt har i første strofe sluttordene: hus-tre-bil-eple-tekanne-skolesekk, så blir sluttrekkefølgen i strofe to: skolesekk-hus-tekanne-tre-eple-bil, og rekkefølgen i strofe tre blir: bil-skolesekk-eple-hus-tre-tekanne, og så videre, helt til du kommer til sjette strofe, der det siste ordet i strofen vil være det det siste ordet i første linje i første strofe, noe som gjør at dersom du skriver en syvende strofe vil du komme tilbake til den orginale rekkefølgen.

HOI.

Det er vilt å holde styr på. Jeg skjønte ikke en dritt da jeg leste Frys beskrivelse (akkurat som at dere sikkert ikke skjønte en dritt av min beskrivelse). Men så kommer han alltid med eksempler. Og jeg forelsket meg så veldig i det ene eksemplet hans: “Sestina” av Elizabeth Bishop. Jeg digger Bishop fra før av, så at sestinaen hennes var flott var ikke så veldig overraskende. Poenget var at Frys skriveøvelse i det kapittelet var selvfølgelig å skrive en sestina. Så jeg brukte Bishop sin som mal, og satte i gang.

Jeg feilet helt grenseløst masse. I linje 23 og 24 greide jeg å bytte om på ordrekkefølgen (3-4 i stedet for 4-3), noe som gjør at hele resten av diktet slutter å være en skikkelig sestina. Fordi hele poenget er jo at du skal opprettholde den samme rekkefølgen og komme tilbake til utgangspunktet ditt.

Jeg likte nesten-sestinaen min likevel. Det som skjedde når jeg skulle skrive et såpass langt og strengt dikt (det er sannelig heftig å skulle finne på seks ulike linjer å bruke det samme ordet til slutt i – og du har seks ord som skal brukes seks ganger! – samtidig som du prøver å holde orden på en overordnet historie eller tematikk) var at hodet mitt sluttet å fortvile over kvalitet, og bare fokuserte på regler.

Det var befriende. Plutselig fant jeg tilbake til følelsen jeg pleide å ha når jeg skrev dikt. Dette har aldri skjedd de mange, mange andre gangene jeg har øvd på dikt i fast form (alle som vil skrive dikt burde øve seg på faste former, det er nesten obligatorisk…), det har bare vært slitsomt. Jeg har lært meg metrikk og sonetter og dill og dall, men det har ikke vært no gøy. Denne gangen var det gøy. Det var GØY med store bokstaver. Jeg likte riktignok at jeg slapp å tenke på rim, det skal sies, men jeg likte også at jeg måtte forholde meg til et sett ord hele tiden, jeg likte å gå fram og tilbake mellom strofene mine for å sjekke at det ble riktig (det ble jo ikke det, men det er ikke poenget).

Det jeg syns er gøyest er kanskje det faktum at formen tvingte fram en viss historie. Og om jeg skal skrive om den maltrakterte sestinaen min for å bli en skikkelig en – så vil det bli en helt annerledes historie. Jeg vil ha to ulike dikt. Bare ved å endre rekkefølgen på et par ord i et par strofer. Fordi jeg er nødt til å få det til å henge sammen på et vis. Nå er vel ikke alle så store diktnerder som meg, men likevel: hvor kult er ikke det?

Jeg skal skrive om diktet, og se om jeg får det til skikkelig. Jeg lurer på hvilket dikt som ligger og lurer bak denne nesten-sestinaen. Jeg har lyst å bli kjent med det diktet.

Og så skal jeg skaffe meg rimordbok. Fordi jeg trenger det. Jeg mener: hjem-igjen. Patetisk…

Men så leste jeg diktsamlingen You Are Happy av Margaret Atwood, og jeg forsto at om jeg ikke blogget noe som helst annet lyrikkrelatert denne måneden, måtte jeg i alle fall blogge om den.

You are happy er det første skjønnlitterære jeg har lest av Margaret Atwood. Jeg leste nylig hennes Negotiating with the Dead: A Writer on Writing, som er nøyaktig hva tittelen sier, en forfatter som skriver om skriving. Det er en vidunderlig samling essayer, jeg likte den kjempegodt. Anmeldelsen min av den er her, på Goodreads, om noen skulle finne på å ha lyst å lese.

Det var ikke på grunn av den jeg egentlig bestilte You Are Happy. Den bestilte jeg fordi diktsyklusen “Circe/Mud Poems” ble referert til i flere av feministtekstene jeg leser i forbindelse med masteren min, og diktene virket kjempespennende. I tillegg fant jeg dem ikke på nett (det er nesten 30 sider med dikt i min versjon av boken, og de regnes som ett dikt, selv om de er delt opp i bolker), og jeg ville virkelig lese dem, for å få mest utbytte av teorien. Derfor bestilte jeg boken. Og det er jeg glad for.

Circe-syklusen er basert på passasjen fra Homers Odysseen som tar for seg møtet med trollkvinnen Circe (intertekstualitet! alle hjerter fryder seg!), men skrevet utifra et feministisk perspektiv, som sympatiserer med Circe, og beskriver hvordan teksten, med små grep, kunne sett ut. Det er en vidunderlig omskriving.

Likevel var det ikke det i samlingen som traff meg mest. For å være helt ærlig traff alle diktene meg, men jeg er diktjunkie, så jeg skal ikke ramse opp alle jeg virkelig virkelig virkelig likte, men bare noen få (virkelig x 4?).

Generelt sett spenner diktene helt vilt ulike temaer. Det er alt fra det episk-mytologiske til det helt jordnære, som å grave. Hun er innom så mye, det er kjærlighet, liv og død, komprimert ned i noen få, meget velvalgte ord.

Språket er det jeg henger meg mest opp i når jeg leser dikt, og hos Atwood var det ekstremt takknemlig. Man kan se at hun har jobbet innstendig med det, til det passer perfekt for hvert individuelle dikt. Samtidig er det språket som binder alle de ulike diktene sammen, det er språket som får samlingen til å virkelig føles som en enhetlig samling. Det er jordnært og mektig på samme tid. Hun leker seg med språket, og lar dets mangfoldighet skinne. Hun bruker poetiske verktøy for det det er verdt, og lar linjebryt endre et dikts betydning og dybde, et lite skift i persepsjon og hele diktet tar på seg nye dimensjoner. Mange av diktene måtte jeg lese om og om igjen, fordi de var så deilige å oppleve.

Jeg har mange favoritter i samlingen. Jeg har markert alle med et lite hjerte ved tittelen, så jeg ved senere anledninger raskt kan finne dem igjen – jeg vet dette er en bok jeg kommer til å komme tilbake til ofte. Et par skilte seg litt ekstra ut, og har resonnert gjennom kroppen min lenge etter at jeg leste dem. Noen linjer er så vakre at jeg leste dem om og om igjen, mens de skylte over meg i herlige bølger. Hun skriver om kjærlighet på en måte som får meg til å oppleve det hele på nytt, på et annet vis, som et nytt menneske.

Et av aspektene jeg likte aller best ved diktene, var hvordan hun får ordinære og rent ekle aspekter ved livet til å framstå så sabla poetisk. Et eksempel er fra “Digging” som er et av favorittene mine:

In this yard, barnyard,
I dig with a shovel

beside the temple to the goddess
of open mouths: decayed
hay, steaming

Det er gudinner, åpne munner og høy som damper. Jeg satt med åpen munn selv. Plutselig fikk jeg rent lyst å flytte på gård, bare for å kunne grave, og flytte på høy. Diktet er som gjennomsyret av svette og strev, det er et dikt man faktisk kan lukte. Det er sjelden det. Flere individuelle linjer:

filling a box with rotted dung
to feed the melons.
(…) the archeology of manure

Hun bruker farger på en måte som fremhever det konkrete i det abstrakte, som i “How”:

How to tell you
that this means grief,

this white plate, orange on it
in the morning: and the silver knife,

the way they sit on the table
as if they belong there

-

Jeg liker (vanligvis) ikke:

a) Abstrakte begreper i dikt. Det gjør dem store og uhåndterlige. Dikt, synes jeg, skal gjøre det abstrakte og uhåndterlige konkret. Det skal forklare kjærligheten, livet og døden for meg, som fortviler over dette i livet mitt.

b) Farger i dikt. De er også abstrakte. En farge forklarer ingenting. Farger betyr ulike ting for ulike mennesker. Det er vanskelig å få farger til å fungere stående alene i et dikt.

Og Atwood. Atwood bruker dette. I mange av diktene. Og jeg elsker det. Ingenting bedre enn en dikter som kan motbevise det jeg tror jeg vet om dikt.

Så har vi igjen et eksempel på hvordan hun gjør det stygge vakkert. I syklusen “Songs of the Transformed” skriver hun utifra perspektivet til ulike dyr, vanligvis ikke regnet som vakre. Som rotter, griser, kråker. Som det avhogde hodet til en høne. Og hun behandler dem med slik verdighet, slik varsomhet. Jeg blir rent glad i rotta i “Rat Song”, og trist og sint på samme tid:

and you think that I am ugly too
despite my fur and pretty teeth
and my six nipples and snake tail.
All I want is love, you stupid
humanist. (…)

It’s your throat I want, my mate
trapped in your throat.
Though you try to drown him
with your greasy person voice,
he is hiding / between your syllables
I can hear him singing.

Det er nettopp tennene, halen, pelsen, som er vakkert hos Atwood. Det er en rotte som rotte, men samtidig en rotte som noe mer, som noe bedre, bedre enn meg, bedre enn mennesket. “greasy person voice”! Et menneske som rotten ser det. Det er vidunderlig.

Reven i “Song of the Fox” gjør meg uendelig trist. Den er så lykkelig, egentlig, den tror mennesket er en lekekamerat, den tror jakten er gøy, den innser – at det er den ikke. Og reven er trøtt. Det er et relativt langt dikt, men jeg mener likevel det fortjener å gjengis i sin helhet her (jeg fant ingen link til det på nett):

Dear man with the accurate mafia
eyes and dog sidekicks, I’m tired of you,
the chase is no longer fun,
the dispute for this territory
of fences and hidden caverns
will never be won, let’s
leave each other alone.

I saw you as another god
I could play with in this
maze of leaves and lovely blood,
performing hieroglyphs for you
with my teeth and agile feet
and dead hens harmless and jolly
as corpses in a detective story

but you were serious,
you wore gloves and plodded,
you saw me as vermin,
a crook in a fur visor;
the fate you aim at me
is not light literature.

O you misunderstand,
a game is not a law,
this dance is not a whim,
this kill is not a rival.
I crackle through your pastures,
I make no profit / like the sun
I burn and burn, this tounge
licks through your body also.

Mafiaøyne og blod og ild. Leken og litteraturen, og dem som er blind for det vakre og vidunderlige i det. Det er et dikt av perfeksjon for min del.

Diktene beskriver en lengten, og en bedagelighet; en følelse av iherdighet, og av kjærlighet. Det er slik jeg selv vil skrive, det er slik jeg alltid forsøker å skrive. Atwood gjør det med letthet, men det er en letthet man ser hun har arbeidet inderlig med for å skape. Jeg vil avslutte bloggposten med det nestsiste diktet i samlingen, “Late August”. Det er det eneste jeg har å utsette på samlingen faktisk – “Late August” burde vært det aller siste diktet, fordi det er kanskje det aller beste. Det sveller inni meg, til jeg føler jeg kommer til å sprekke, og enten le høyt eller gråte. Og jeg kjenner jeg trenger sommer:

This is the plum season, the nights
blue and distended, the moon
hazed, this is the season of peaches

with their lush lobed bulbs
that glow in the dusk, apples
that drop and rot
sweetly, their brown skins veined as glands

No more the shrill voices
that cried Need Need
from the cold pond, bladed
and urgent as new grass

Now it is the crickets
that say Ripe Ripe
slurred in the darkness, while the plums

dripping on the lawn outside
our window, burst
with a sound like thick syrup
muffled and slow

The air is still
warm, flesh moves over
flesh, there is no

hurry

Så leste jeg resten av bøkene i Ender-serien og ble litt skuffa. De er for det første ikke like godt skrevet. De er ikke like stramme i strukturen, og har ikke den samme overraskende, nydelige slutten som den første boka. I tillegg har de et altfor intenst kristen-budskap, som OSC hamrer i hodet på leseren. Jeg har ingenting i mot religion, men jeg misliker å få prekener når jeg forsøker å lese en historie. Det river meg ut av historien på en ubehagelig måte, fordi plutselig blir forfatteren mye tydeligere enn historien og dens karakterer. Likevel leste jeg alle bøkene i serien, og de to første i oppfølgerserien, fordi på tross av alt er han en temmelig god forfatter. Ingen av de andre bøkene jeg har lest av ham kan måle seg med Ender’s Game, men likevel er jeg stor fan av ham.

Eller jeg var. Når jeg finner forfattere jeg liker har jeg en tendens til å ville lese alt av dem. Det gjelder ikke bare bøker, men blogger også dersom de har det. Neil Gaiman sin blogg er for eksempel en fryd å lese, fra ende til annen. Mannen er så jordnær, og så morsom, og så flink til å skrive at jeg blir rent lykkelig. Han fremstår ikke som en vilt populær forfatter som er elsket over hele verden, men som en helt vanlig fyr, med to hunder, ei datter og ei kone. En helt vanlig fyr som liker å skrive. Og er lei av all snøen. Han skriver overvettes mye om snø. Han poster også bilder på bloggen sin, og prater om alt mellom himmel og jord. Han svarer på mailer og spørsmål lesere sender ham. Han twitrer om alt mulig, og beklager ovenfor leserne sine når han ikke har mulighet til å blogge på en stund. Gaiman fremstår for meg som tidenes mest superkoselige menneske.

Orson Scott Card blogger også. Jeg har lest hele Writing Lessons-serien på bloggen hans, fordi han har noen vidunderlige skrivetips i forhold til lengre prosatekster (som jeg er dårlig på). Jeg leser også den vanlige bloggen hans (som han oppdaterer hyppig).

Men jeg leser den sjeldnere og sjeldnere. For det er synd å si det – men mannen irriterer meg. Han har de rareste meninger om ting, og er generelt nedlatende når det er noe han ikke liker. Og jeg forstår at når man føler sterkt for noe, vil alt som står i kontrast til det fremstå negativt. Det er greit. Og de av bloggpostene hans jeg tror jeg ikke kommer til å like, hopper jeg bare over. Han er George W. Bush-fan. Jeg sier ikke mer.

Foreløpig har ikke dette affektert mitt forhold til skrivingen hans. Jeg mener man må skille mellom verk og forfatter. Noen ganger er det likevel vanskelig. Vi er bare mennesker, vi har lett for å la ting farges av andre ting. Sånn som nå.

Cards siste bloggpost var om poesi. Helt konkret heter den “What is good poetry, and when did it die?”. Og jeg tenkte, “Woo, en post om poesi, hurra! Den er sikkert kjempespennende!”. Tittelen gjorde meg automatisk litt tankefull (er god poesi avgått ved døden?), men jeg la det til side, og begynte å lese. Jeg elsker poesi, og har mange rare meninger om hva som er bra, hva jeg liker, hva jeg ser er bra men som jeg ikke liker, og så videre. Jeg liker også å få idéene mine utfordret, så kanskje denne bloggposten ville vise seg å være en slik utfordring, med tanke på tittelen?

Vel. Jammen meg var det en utfordring. Det var en utfordring å lese hele uten å faktisk bli litt sint.

Han begynner posten med å si at poesien har svært lite å si i dagens samfunn, det er en generelt oversett litteraturform. Det er trist – men sant. Det er kanskje en av de mindre populære sjangrene blant den allmenne populasjonen. Dikt kan være vanskelig tilgjengelig. Man må lese dikt på en annen måte enn romaner – på et vis må man lære seg å lese dikt, for å full utbytte av dem. Ikke alle er interessert nok til å gjøre det. Det er greit.

Men så sier han: “This is no surprise: Academic-literary poetry has long since become mostly encrypted and anti-poetic (…)”. Hva? Dette er faktisk et direkte angrep på akademikere, som jeg syntes var pussig. Dette er ikke slik jeg opplevde poesiforelesningene jeg har hatt på universitetet. Vi har mye eldre poesi, men også mer kontemporær. Akkurat som med epikk. Og dramatikk. Vi får innføring i litteratur gjennom tiden. Egentlig forstår jeg ikke helt hva den kryptiske poesien OSC referer til er. Er det eldre poesi? I grunnskolen er det dessverre vanlig å fokusere på den, men ikke på universitetet. Hvor kommer dette synet fra? Men så igjen, han har en forkjærlighet for rim og rytme, så da er det kanskje det mer moderne han tenker på? Mannen greier jammen meg å være kryptisk selv. Likevel tenkte jeg at dette er en mening, ikke fakta han kommer med. Jeg leste videre. Så kommer dette:

“Teachers these days don’t even try to teach meter and rhyme; usually, if they try to get kids to create poetry at all, they resort to haiku, a poetic form designed for another language, without any particular grace in English; or “slam poetry” that is little more than an unconstructed gush of emotion — rather as if throwing up were an art form.”

Å lære metrikk og rim er vitterlig vanskelige saker, noe OSC poengterer flere ganger gjennom posten. Og at haiku er vanskelig å gjøre i vestlige språk er jeg helt med på (men vi ble aldri lært haiku i grunnskolen, dog). Selv er jeg ikke veldig begeistret for slampoesi (minner for mye om rap), men “as if throwing up were an art form”? I alle dager? Det syntes jeg begynte å bli litt for aggressivt. Men han ser ut til å foretrekke dikt i bunden form, da blir slampoesi rare greier.

Så begynner han å snakke om en poesibok som skal ha samlet det beste av amerikansk poesi. Og presterer å si: “Page after page is devoted to “prose poems,” which are merely extravagant, narcissistic cascades of words with no music or structure to link them to what the words “poetry” and “verse” actually mean. Or meant, anyway.”

Prosadikt er heller ikke av den enkleste sorten, det er en vanskelig line å trå mellom prosadikt og bare ren prosa. Men å si at det ikke er poesi er bare merkelig. Han henger seg også veldig opp i at de ikke har fast rim og rytme, det er viktig for ham. Ok. Og kanskje var ikke diktene i den samlinga så gode? Da har han jo et poeng.

Deretter tar han for seg en spesifikk poet, Grace Noll Crowell. Jeg har ikke hørt om henne før, og syntes det var spennende å lese de diktene han la ut. Men OSC er personlig indignert over det faktum at hun ikke er godt kjent. Han nevner det flere ganger: “I’ll be [sic] you’ve never even heard her name” – så mange ganger at jeg begynner å se for meg at han faktisk er sint over dette faktum. Er mannen klar over hvor mange poeter som ikke er godt kjent, som faller ut av allmennhetens øye med tiden? Det er trist, men så igjen, han sier det jo selv: poesi er ikke populære greier lenger.

Men det er ikke det som irriterer meg (jeg plages også overvettes mye over forfattere jeg elsker som ingen andre ser ut til å lese). Det som virkelig gjorde meg sjokkert (og litt sint, selv. Vi sitter på hver vår kant og er sinte, Orson og jeg), var dette: “I can just hear a literature professor sneering at this poem as “greeting card verse.”"

I can just hear a literature professor sneering. I posten hans får han litterater til å høres ut som små, sinte monstre som ikke liker noe som helst, og bare er ute etter å kritisere alt (ironisk at jeg her sitter og kritiserer ham):

“[Crowell's purpose] was to put a warm feeling of the heart into words that would evoke the same emotion in other people. That is actually a very generous thing to do — a motive rare among the literati, who seem to think that only negative emotions are worth poeticizing.”

Dikt som er glade er en uting altså. Det finnes ingen av dem, som undervises i på universitetsnivå. Jeg liker kun triste ting jeg. Og poesi er slettes ikke om å vekke følelser i leseren. Hørt sånt tull! Vi skriver om dødstriste ting, men leseren skal dæven meg ikke føle disse triste tingene når hun leser. Vær apatisk, apatisk sier jeg!

“During poetry month*, let’s celebrate poems like these — poems that are actually talking to real people with real lives, poems that are offered to us as a gift, as a blessing in our lives.” *April regnes som poesiens måned. Hurra!

Vi litteraturnerder liker ikke vanlige folk med vanlige liv. Vi er bedre enn alle andre! Hører dere! Hvordan våger denne Crowell å skrive om vanlige mennesker. Jeg lever slettes ikke vanlig altså. Livet mitt er en episk sonnette fra ende til annen, og det er kun død og fordervelse i den. Ingenting som er fint. Nope.

Posten er slik gjennomsyret med fordommer og kritikk av litterater; hele bølingen er bare ateistiske elitister. Han tar faktisk for seg det, hvordan ateisme er en av de tingene som har skadet poesien. “There is zero chance that a poem that simply takes Christian faith for granted, and which has as its purpose the comfort of believers in the face of death and loss, can be treated with anything but disdain in most modern university literature programs. Atheism is such an intolerant religion.” Jeg greier ikke gjøre annet enn å le.

I tillegg sier han at ateister ikke liker rim og rytme. De skal være så sabla revolusjonære! Tradisjon er for idioter! “And student poets aren’t taught to write [using meter and rhyme, because] (…) it’s not “experimental” but “traditional,” and everyone knows that only “revolutionary” art is worth paying attention to, even if the “revolution” is a century old and all the “revolutionaries” are imitating each other and communicating with nobody and haven’t had a new idea in a century.”

Moderne poesi er ikke moderne må vite. Men den er heller ikke tradisjonell! I følge kjære Orson er poesien i dag bare tull. Den har jo avgått ved døden. Alle de poetene som blir publisert i dag som våger å skrive i ubunden form skriver bare røl.

Orson må ha hatt noen skikkelig dårlige erfaringer med litteraturprofessorer. Kanskje har en av dem snakket stygt om bøkene hans (som jeg gjorde i sted, sjokk og bevare meg vel!). Føler han seg truet? Litteraturstudenter/professorer kan desidert være elitistiske altså, sier ikke noe på det. Vi leser mye, og vi får sterke meninger om hva vi syns er bra. Merk: syns. I følge Orson derimot sitter vi der og tror at Det Vi Mener Om Litteratur Er Det Eneste Riktige. Se bort i fra det faktum at det innad i litteraturmiljøer (også på universitetet) hersker vilt ulike meninger om hva som er bra og ikke. Vi er som gruppe elitistisk og nedlatende. Men OSC sitter da der med nesen høyt hevet i sky og snakker snerrende om disse menneskene selv. Er ikke det like elitistisk, å slik fordømme en hel gruppe mennesker (og alle dikt som ikke har rim og rytme!)?

Det var irriterende å lese. Vel er jeg ikke professor, men jeg er en del av det miljøet, og jeg vil kunne kalle meg en litterat, når jeg er masterstudent. Og han sitter jo der og praktisk talt fornærmer meg. Men så greide jeg ikke la være le. Slike meninger florerer det av. Høykultur er plutselig blitt en uting, en ting å mislike, noe man kan le av og fornærme. Det er en rar trend. Men jeg liker høykulturen min jeg. Jeg liker å sitte her med mine triste, triste dikt. Og jeg er jo slett ikke et vanlig menneske (hva er jeg egentlig, Orson?)!

Sinte mannen er sint. Jeg kan egentlig ikke oppsummere det bedre.

Skriver et dikt. Eller en prosatekst. Eller noe helt annet.

Men noen setninger. Noen setninger lar seg ikke gjøre noe som helst med. De bare sitter der og er seg selv, og nekter å la seg tilnærmes av noen som helst andre setninger.

Februar er en måned med triste øyne, skriver jeg. Og så blir pennen hengende i luften og dirre. Ja, og? Februar, og øyne, og?

Så skriver jeg tre sider om hvordan februar er en måned med triste øyne, og det eneste av de tre sidene som fungerer er den setningen der. Hva skal jeg gjøre med den da? Se på den. Den fungerer ikke som dikt, og i alle fall ikke som haiku. Det er da slettes ikke en prosatekst, det er ikke flash prosa en gang, og det er heller ikke imaginistpoesi.

Noen setninger er bare setninger som ikke kan brukes til noe som helst. Og likevel har jeg så lyst å beholde dem alle sammen. Kanskje de kan puttes sammen, til slutt, disse løsrevne setningene. Og så på dødsleiet mitt kan jeg komponere mitt mest perfekte dikt, av setninger som ikke hørte hjem noe annet sted.

Inntil da får den lov til å være her, tenker jeg. Neste måned skal jeg finne ut hva slags øyne mars har.

1) Om jeg skulle hatt en føniks, ville jeg hatt en i farger. Og slikt koster penger. Jeg er ikke sikker nok på at det er det jeg vil ha, til at jeg vil bruke tusenvis av kroner på det.

2) Det er blitt altfor Harry Potter-assosiert. Ja, jeg er glad i HP, men jeg vil ikke gå rundt med noe på kroppen som tusen andre har (jeg vil være en unik liten blomst!) og som alle vil ha massemasse meninger om. Jeg er sær. Jeg liker å være sær. Jeg vil fortsette å være sær.

Så fant jeg denne nettsia: The Word Made Flesh

Jeg har alltid vært skeptisk til ordtatoveringer (og da mer spesifikt navn). Folk tatoverer så mye rart på seg. Hippe ord, hele tavler med tekst og navn på kjærester de har hatt i ei uke.

Men etter å ha sett så mange vakre, litterære tatoveringer, slo det meg plutselig. Om jeg noen gang skulle tatovert noe som helst på meg selv måtte det vært den vakreste linjen fra et dikt jeg noen gang har lest:

I would that we were, my beloved, white birds on the foam of the sea

Det er den første linjen fra “The White Birds” av Yeats. Det er få ting her i verden som gjør meg fullt så gråtkvalt og samtidig lykkelig, og som sier så mye, og med så få, vakre ord, som akkurat den linjen. Det er også noe av det eneste jeg noen gang har greid å memorisere (jeg er fryktelig dårlig på å huske ting ordrett), og det skjedde uten at jeg prøvde. Den gravde seg inn i sinnet mitt, og ble der.

Kanskje skal jeg inngravere den i huden min også. Vi får se.

Utenom det har det vært sørgelig lite på dikt-fronten. Jeg har bestemt meg for å lese mer dikt, og særlig litt mer moderne diktning, både fordi det er spennende, og fordi i egoistisk øyemed er det praktisk for meg å se hva som blir utgitt, for så kanskje å kunne legge om skrivinga mi litt. Man lærer av å lese andre, selvfølgelig.

Som regel når jeg finner dikt er det eldre diktning. Jeg har flere diktsamlinger gjennom diverse litteraturfag, og selv om de har herlig mye bra tekst i dem, er det sørgelig lite moderne representert. Og selv når jeg sitter og surfer er det eldre dikt jeg oppdager (er det vanskeligere å få tak i moderne fordi det er dårligere ansett…?). Nå nettopp – i dag, på lesesalen (mens jeg burde lest teori, ahem) – oppdaget jeg Objectivist Poetry. Det kan i grunn ikke kalles en sjanger, det var mer en løst sammensatt gruppe poeter som bestemte seg for at de hadde ganske likt mål for skrivingen sin:

“The basic tenets of Objectivist poetics as defined by Louis Zukofsky were to treat the poem as an object, and to emphasise sincerity, intelligence, and the poet’s ability to look clearly at the world.” - Wikipedia

Jeg snublet helt tilfeldig over det, gjennom en blogg, og jeg forelsket meg sporenstreks. Vel er det fra rundt 1930-tallet, men likevel. Likevel! Plutselig har jeg masse diktsamlinger jeg har lyst å kjøpe, hurra! Og skrivemåten til mange av dem er slik jeg elsker – å finne det poetiske i det svært hverdagslige, nesten nøkterne, sett litt fra sidelinjen. Og så likevel får teksten så mye kraft. Det er så deilig.

Og nå har jeg tenkt å dele et av diktene med dere selvsagt (hva ellers er vel vitsen med å finne nydelig poesi!). Det er, i motsetning til de fleste andre, i fast form, med rim, hvilket gjør det litt pussig at jeg liker det så godt, fordi jeg foretrekker fri form. Men lydene i det er så vakre, og bildene så skjøre, og temaet så vondt og trist og vakkert at jeg blir helt skjelvende.

Det har ikke tittel, men er skrevet av Lorine Niedecker:

What horror to awake at night
and in the dimness see the light.
Time is white
mosquitoes bite
I’ve spent my life on nothing.

The thought that stings. How are you, Nothing,
sitting around with Something’s wife.
Buzz and burn
is all I learn
I’ve spend my life on nothing.

I’m pillowed and padded, pale and puffing
lifting household stuffing–
carpets, dishes
benches, fishes
I’ve spent my life in nothing.

–

Om du blir like geléklump som meg av dette, finner du flere dikt av henne her. Og på Wikipediasiden til Objektivitetspoetene er det flere lenker til flere poeter. Kjør diktlesning!

…og diskusjon?