Eek, A Geek!

Det sitter et troll på tastaturet mitt og kikker på meg, du vet, det er vanskelig å skrive rundt deg og rumpa di med hale og hår. Men du greier det likevel sier han og øynene er søledammer jeg legger meg i og ruller sammen til et spørsmålstegn, noen ganger, sier jeg, noen ganger savner jeg den hinnen jeg la fra meg for alle de årene siden. Og han kikker på meg igjen, mens jeg plasker rundt en fisk i dam som drukner fisken ikke dammen og han sier, noen ganger er det bare sånn, bare bare, bare sånn det er ikke noe å gjøre med, så skjerp deg nå og den brumlende bass-stemmen hans forsøker dytte søvnen over på meg

her er den, hvisker han, her er den, hinnen

jeg vil ikke ha den lenger, sier jeg, sier jeg, sier jeg.

Det er noe med søvnløse netter og skriving. Trangen kommer alltid krypende da. Denne er skrevet for lenge siden, men nylig redigert. Kanskje ble den bedre. Kanskje ikke. Her er den likevel.

—

Stille vann

Ada sover alltid med klærne sine på. Alt føles tryggere med klær på. Hun skjønner ikke hvorfor hun skal bytte fra det ene antrekket til det andre bare fordi hun skal sove. Klærne blir rynkete av at Ada sover i dem, og mamma blir rynkete i fjeset. Men Ada skal jo skifte neste morgen uansett, så hva gjør vel det? Mamma rynker likevel.

Med klær på kan ikke monstrene plage Ada. Monstrene er dumme. De skjønner ikke at det er natt hvis Ada har genser og bukse på. De tror det er dag, og at Ada bare ligger lenge i sengen. Da går monstrene tilbake til skapet, og venter på natten, venter på pysjamas-Ada. Ada kniser stille for seg selv da, for pysjamas-Ada kommer jo ikke.

Om dagen leker Ada med vinden. Ada og mamma bor på et høyt fjell og det er alltid masse vind der. Ada liker vinden. Den er heftig og flyktig og ler og brøler, akkurat som Ada. Mamma syns Ada ligner for mye på vinden. Hun glemmer melken på benken, og kaster sokkene under vasken som om hun var en tornado. Da blir mamma rynkete igjen. Men alt kommer jo på plass igjen til slutt, så Ada forstår ikke hvorfor mamma rynker sånn.

Huset der Ada og mamma bor har mange krinker og kroker. Ada leker gjemsel med katten i krinkene, i krokene. Men katten er slettes ikke flink til å gjemme seg, og slettes ikke flink til å lete. Ada vinner hver eneste gang. Da er det ikke gøy lenger.

Ada ligger utstrakt på gulvet og ser opp på mamma. Mamma er et fjell, og Ada er et teppe. Fjellet vandrer rundt teppet, og prikker det litt i siden nå og da. Teppet vrir på seg og prøver la være le. Da humrer fjellet, buldrer som myk torden, og teppet må gi opp å være teppe og bli Ada igjen. Ada er ofte teppe.

Ada liker bokstaver. Ada ser ofte på at mamma skriver, strekker snirklete bokstaver bortover arket. Når mamma er ferdig tar Ada en fargestift og skriver oppå. Det blir ikke like snirklete og rett, men fargerikt og flott. Da rynker ikke mamma. Mamma samler Ada opp i armene sine, klemmer henne hardt og ler.

I skogen bortenfor fjellet der Ada og mamma bor er det et vann. Det er dypt og blått og veldig stille. Ada er redd for vannet, hun syns det ligger på lur i skogen sånn som monstrene i skapet hennes. Hun syns stille badekarvann er som vannet i skogen, og plasker og bråker og hyler for at vannet ikke skal ligge stille. Men mamma er tålmodig, for mamma er også redd for ting. Mamma er redd for at Ada skal bli redd. Så mamma tar Ada med til havet, og viser Ada at ikke alt vann er stille og ligger på lur. Ada ser på havet, og smiler av de viltre bølgene. Kanskje Ada skal bli som havet også.

Ada går alltid barbent. Hun tusler rundt på katteføtter og er inntrenger på kattens territorier. Katten blir snurt da, og snur rumpa til Ada. Ada ler, og sniker seg videre. Mamma sier Ada er som støvet da, hun dukker opp når mamma minst venter det. Særlig rett etter storvask, og spesielt hvis Ada har lekt i sølepytter hele dagen. Ada ser mamma sukker tungt da, og så hjelper hun mamma vaske på nytt. Ada lager oversvømmelse og får ikke med seg all gjørmen, men mamma bare ler. Mamma løfter Ada høyt opp i luften og snurrer rundt.

Det står et bilde på mammas kommode. Det har stått der så lenge Ada kan huske. Ada liker å se på bildet. Mannen på bildet smiler så lurt, og det er et fly bak ham. Ada liker fly. Hun må stå på en krakk for å se på bildet, men noen ganger vil mamma også se på bildet. Da tar mamma bildet med seg til sofaen. Hun løfter Ada opp på fanget og de ser på bildet sammen. Mannen har Adas grønne øyenfarge.

Om kvelden synger mamma for Ada. I kveld har mamma sunget to sanger, og til og med lest et eventyr. Det var et flott eventyr, med prinser og prinsesser og drager. Mamma kaller Ada sin lille prinsesse, og da sier Ada at mamma må være dronning. Ja, mamma er dronning, svarer hun da. Ada lurer på om mannen på bildet kanskje vil være prins. Mannen på bildet var konge han, sier mamma. Men nå er han langt borte og kjemper mot drager og monstre. Ada sier hun vil at mannen skal komme og slåss mot monstrene i skapet hennes. Da skal hun sove i pysjamas igjen. Ja, sier mamma, da må han komme og kjempe mot dem. Så kysser hun Ada på pannen, og så er det god natt. Innimellom hører mamma at Ada kniser inne på rommet sitt. Mamma skulle ønske kongen også var der for å høre den vesle prinsessa ligge å knise av dumme monstre.

Dagen holder på å dø ut. Den er grønn nederst i kanten, og mens jeg går sakte over den belyste kirkegården forsøker jeg beskrive denne følelsen, forsøker jeg å mykt forme ordene inne i meg, de som skal gripe fatt i hvordan det er å se himmelen være grønn, for så å gå over i blått, en blå som blir mørkere og mørkere, før det over meg er helt svart. Og det er kun noen få stjerner strødd her og der, og når jeg ser ned igjen ser jeg at de fleste stjernene her hviler på toppen av jernstolper, og de lyser opp veien for meg, kun for at jeg skal se hvor jeg er. De er iskalde; hvitt kjølig lys, og de er kunstige, og likevel stopper jeg, ser på dem spredt mellom trærne, ser dem ta forsiktig på den nyfødte natten – jeg kan nesten høre den sutre som et spedbarn, men den vokser seg sterkere, natten. Det grønnere blir sakte blåere, og mens jeg enda forsøker forgjeves å fange hvordan alt dette er, hvordan det spiller på den spente pianostrengen i brystet mitt, ser jeg skyggen min foran meg, atten meter lang – jeg talte, med lange skritt som et barn – og tenker at jernstolpestjernene mine lyser mer enn både stjernene og månen til sammen, og så, på andre siden av kirkegården, kommer jeg til parkeringsplassen med alle bilene, med de vanlige lyktestolpene, og skyggen min er ikke atten meter lang lenger, den er like lang som meg, og så får jeg lyst til å gråte.

Og siden jeg er den jeg er, tok jeg den. Og denne gangen var det en gøy utfordring, sånne ting jeg virkelig liker: En diktutfordring! Oh. Jeg og Storesøster satt nemlig i går og diskuterte dette med dikt, og klisjéer, og hva jeg hater i dikt. Spesifikt hater jeg når ting sies veldig rett ut. Så:

Noe av det vanskeligste å skrive er kjærlighets- og angstdikt, fordi det er vanskelige temaer, og dermed lett å falle tilbake på klisjéene. Roser. Varme. “Jeg elsker deg”. Eller mørke. Kulde. “Jeg har angst”. Jeg nekter bruke slike klisjéer.

Og nå fikk jeg utfordring… bruk ordene sjel, angst, mørke og kulde i ett og samme dikt. Jeg kjente faktisk angsten komme krypende.

Nå nettopp fikk jeg nok en utfordring. Legg det ut på bloggen! Siden jeg gjerne ikke gjør sånt. Men hmft. Her er resultatet, uansett. Så får man se hva godtfolket sier:

–

Inngang eller utgang?

Det er lengden som er vanskeligst.
De grønne, kalde irrgangene
gjengir lydene av skoene mine
som smell fra pistolskudd.

Jeg tar dem av.
Nakne føtter som nakne, myke sjeler:
sementgulvet river dem opp.

Øynene mine flenger opp kinnene mine
og under dem strammer kjeven seg,
neseborene dirrer:
lukta av jern i lufta.

Nå
er jeg ved døra. Det står angst
skrevet med små bokstaver på den.

Åpner likevel.
Går gjennom.

Diskuterte dikt med storesøster, etter hun skrev Flyktende tanker, og begynte tenke på Sylvia Plath. Sylvia Plath er en amerikansk poet, som regnes som en av grunnleggerne av “confessional poetry” – bekjennelsespoesi. Poesien hennes går altså ut på hennes eget liv, hennes tanker og følelser, fremstilt intimt, til tider direkte nakent og uflatterende. Det ble svært populært, og er fremdeles populært, spesielt blant angstfylte tenåringer som vil skrive dikt om denne angsten sin. Plath har dermed i nyere tid fått et litt dårlig rykte på seg, da den nye tiden gjerne krever følelsesløs distansering, objektivitet og at man skal si noe allmennt i stedet for det absolutt nære, personlige og kanskje for mange utilgjengelige.

Men Plath har bestandig hatt en spesiell plass i hjertet mitt. Mye av det hun skriver om kan jeg ikke direkte relatere meg til (i Daddy skriver hun om sitt vanskelige forhold til sin tyske far, i Lady Lazarus skriver hun om selvmordsforsøk), men likevel greier hun gi innblikk i dette på en måte som treffer i alle fall meg.

Et av de vakreste diktene av henne syns jeg er Tulips. Det handler om å ligge på sykehuset (antagelig etter et av selvmordsforsøkene hennes), og hun skriver så intenst om det, så vakkert, at jeg tar meg selv i å hele tiden tenke, “Sånn er det, sånn skulle jeg ønske jeg hadde kunnet formulere det.” (dog jeg aldri har forsøkt ta livet av meg da).

Dermed, da jeg selv lå isolert og sengebunden etter jeg brakk beinet, og i det som tidvis virka som uoverkommelige smerter, begynte jeg tenke på Plath, og hennes bekjennende, treffende poesi. Det er ikke for alle, dette med å skrive som en form for terapi, og selv om jeg gjorde det mye før, har jeg i de siste årene så og si gått helt bort fra det. Men så skjer slike ekstreme ting, og det kommer tilbake. Og i blant er det fint. Det hjelper å stå slik utenfor seg selv, og skulle prøve å skrive om noe som bare er vondt på en vakker måte. Å prøve gjøre som et av idolene sine. Så dette er en slags hyllest til en litt misforstått, men dyktig poet, som jeg antagelig aldri kommer til å nå opp mot:

-

Verkebyll

Smaken av ulevd liv
er paracet på tunga
og halsen er en ørken
for slike små, døde biller;
de vil ikke krype ned.

Det levde livet står som et vinglass
fylt til randen med kaldt vann
på toppen av en hylle du ser
men ikke når:

Radbrukken på bunnen
med bitter paracet mellom jekslene

Nå som det har regjert storm og regnvær og vind de siste par ukene denne sommeren begynte jeg bli lei. Og nedtrykt. Humøret mitt er fryktelig klisjé, og påvirkes av vær: mangel på sol gjør meg nedfor. Det som derimot muntrer meg opp er å skrive. Og hva bedre enn å plukke fra hverandre, utforske, snu og vende på stormen, for så å skrive det ned? Aanyway. Tenkte som så at å legge det ut fostrer kanskje litt etterlengtet (og sårt nødvendig) konstruktiv kritikk? Håper i alle fall! Here goes nothing:

-

Storm

Det rager mørk og våt storm
i natten utenfor vinduene mine.

Trærne bøyer hodene for vinden,
han som pisker dem
med glede, pisker fordi pisken
finnes.

Trærne, saktmodige og gamle
har stivnet, de vet de brekker
om bare vinden tar i,
tar i litt for mye, ørlite for mye
i gledesrusen sin.

Men det våte gresset legger seg ikke
overgivende på rygg og venter—

gresset,
lekne, myke ungfole

spretter opp igjen
tåler alt
drikker og drikker og drikker
og overhører trærnes oppgitte rasling,

strekker og tøyer seg
slår ut med albuene
nyter å vite at dette er hennes orgie:
nå skal hun vokse.

Slik siver livets vemodige
nydelige melodi
inn gjennom mitt åpne vindu:

høststorm i juli.

-

Jeg dikter om været. Jeez. Betyr det at jeg har gått tom for andre ting å dikte om…?

For ei stund sia skreiv jeg Narkoleptisk Kongelighet, en omskriving av et eventyr. Jeg elsker slike omskrivinger, og opplevelsen av å skrive en selv var fryktelig gøy, så jeg prøvde meg en gang til. Dette er bare redigert en gang (først kladdet, og så renskrevet/redigert), så alle kommentarer og kritikk mottas med glede!

Vakre illusjoner og bestialiteten

Heltinnen i vår historie skulle vært vakker. Det er hun ikke. Hun ser seg i speilet, og sukker, og gidder ikke en gang spørre hvem som er vakrest i landet her. Speil svarer ikke uansett. Speilbildet ville bare geipet til henne. Ikke slik å forstå at hun er stygg, men hun er datter av en rik lord; jenter som er døtre av mektige menn skal være vakre, selvfølgelig.

Ingenting med meg er som det skulle vært, tenker hun stille og børster pistrete brunt hår som skulle vært tykt og mykt, kanskje gyllent, kanskje langt nok til å hale gutter til seg, kanskje vakkert nok til å fortrylle en omstreifende prins.

Men nei. Og ikke spinner hun heller. Kan ikke lage mat, lager bare oversvømmelse når hun vasker, ser dårlig, hører dårlig, har ikke sangstemme, har dårlig humor, dog godt humør – så lenge hun slipper bli påmint alt hun ikke har, et faktum de obligatoriske stesøstrene og stemoren hennes elsker å utnytte seg av, selvsagt. Den obligatoriske faren er fraværende, må skjønne. Ellers hadde han gjort noe, det er klart.

«Så vakker du er i dag da, en riktig Skjønnhet!» kniser søstrene, kaster på sine røde, tykke krøller, og ser på henne, umalt, uferdig. Her, et frampek til hvordan det går med de slemme søstrene: de vokser opp, slutter plage andre, gifter seg med hver sin rike kjøpmann, og lever lykkelig med sine respektive familier. Temmelig uortodoks, med andre ord.

Nå forventes det selvsagt i denne historie at vår antiheltinne har en egenskap totalt uovertruffen alt og alle andre, at hun har noe som gjør opp for alt hun ikke er, alt hun mangler.

Historien må skuffe. Vår Skjønnhet, som døtrene spytter så sarkastisk etter henne i gangene, er helt ordinær. Hun raper og fiser. Hun gråter mye. Hun leser bøker, men ikke komplekse, store klassikere, og slett ikke mange, kun nok til å holde kjedsomheten på avstand. Hun går turer, men verdsetter ikke naturen rundt seg. Hun prøvde synge til den en gang, og greide bare skremme vekk alle dyrene. Hun drømmer seg altfor mye vekk fra dette livet.

Det eneste annerledes med henne er at hun desperat ser skjønnhet i det stygge. Ikke fordi hun ser en form for faktisk Indre Skjønnhet ™ – hun tror alt stygt er vakkert fordi hun må, fordi ellers blir hun gal av vissheten om sin egen platthet.

Denne egenskapen – eller tvangstanken – vil ikke bli hennes redning, slik leseren håper. Hun kommer ikke til å plutselig gro fjær som den reneste furry og bosette seg sammen svaner. Det kommer til å bli hennes totale ulykke.

For når en fremmed en dag komme til den vesle landsbyen, et grotesk, heslig, illeluktende spetakkel av et vesen, forelsker hun seg hodestups. Dette veritable uhyret av et menneske gjør henne totalt overbevist om hans Forheksede Kongelighet, og at det er opp til henne å Fikse Ham.

Hun kaster seg ut i oppgaven med liv og lyst, og praktisk talt forfølger ham i dager til ende, trosser all spott han spyr utover henne om hvor kjip og dum hun er. Og hele tiden mens hun fotfølger ham som en lydig hund, overøser ham med komplimenter, oppvarter ham som en konge, prøver han seg på alle byens finere damer. Sleskt og uten skam egler han seg innpå dem alle sammen, snus rennende nedover tenna, ølstinkende ånde og med skitne, tafsende hender. De avslår ham, alle som en.

Han registrerer frustrert at vesenet som henger konstant i ræva på ham også er hunnkjønn, og om ikke direkte deilig å se på, så i alle fall ikke frastøtende. Han tenker det er bedre enn ingenting, og bruker henne på det groveste, bak et par søppelkasser, i byens skitneste bakgate. En bruken som slår over i voldtekt idet han er døv for henne da gleden og lykken hennes transformeres til vill protest om at han går for fort frem.

Han forvandles ikke til noen prins idet han trekker seg ut og sæden renner sakte nedover lårene hennes. Han spytter ut snusen og flirer over hennes sammenkrøpne skikkelse. Så drar han videre, til neste landsby, et rovdyr på jakt etter neste offer.

Det er her, i hennes endelikt, hun oppdager sin eneste ferdighet: hun kan å knytte en renneløkke.

Det kommer nok til å handle mye om lesing og skriving her, skjønner jeg. Satt og spekulerte på hva den nye bloggposten skulle være om, og alt jeg kom på var bøker og egne skriblerier. Såh, da er det bare og hive seg uti det, vel?

Jeg holder for tida på å lese The Classic Fairy Tales: Norton Critical Editions, en fantastisk bok som tar for seg en del av de klassiske eventyrene (duh), deres mange versjoner, fra opprinnelsen, til de mer kjente utgavene alá Grimm og Disney. Foran hvert eventyr er det et forord som går kritisk gjennom versjonene, og bakerst er det en appendix med masse essays om eventyr av folk som Propp og Gilbert&Gubar. Det er noe av det mest spennende jeg har lest på lenge.

Og noe av det mest inspirerende, for å lese så mange (totalt ulike) versjoner av den samme fortellinga gir meg skrivekløe. Så jeg skreiv en dagen-derpå-versjon av Tornerose:

–
Narkoleptisk kongelighet

Jeg burde visst det fra starten av, jeg burde skjønt faretegnene med en gang. Hvordan kunne jeg unngå se noe så opplagt, hvordan kunne jeg unngå forstå at en fyr som farter rundt for å finne sovende damer å kysse ikke kan være annet enn syk i hodet sitt?

Der lå jeg så uskyldig som bare sovende kan, helt i uvitende tro om at i det øverste tårnet, i en svært godt bevoktet borg, bak en låst dør, med en føkkings drage som vakthund, og et viltvoksende tornekratt atpåtil er man trygg for gærne nekrofile voldtektsmenn med stormannsgalskap. Men neida. Den gang ei.

At både han, i tillegg til kongen – min far, dronningen – min mor, og resten av kongeriket, skulle tro at mitt sjokkerte gisp da jeg våknet av at en fyr presser tunga mellom leppene mine, og befølte meg mens jeg sov, og den påfølgende målløsheten var en form for samtykke til ekteskap er utenfor min forstand. Men jeg har aldri vært en for å skuffe min far og min mor. Jeg tenkte som så at han måtte jo være akseptabel ektemann om de likte ham.

Men at han siden skulle hylles som min redningsmann, bare fordi han vekket meg fra mitt livs beste lur – som dog skulle transformeres til mitt livs verste – er så fornærmende at jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Målløshet og handlingslammelse fører sporenstreks til bryllup og påfølgende bortførelse til et annet slott for å bo sammen nekrofile tullinger, må skjønne.

Jeg trodde jeg hadde opplevd det verste. Nå kunne det ikke bli verre. Det kunne ikke bli verre enn at jeg ikke får lov til å prate, at jeg helst skal late som at jeg sover hele tiden, og at jeg for guds skyld må ligge i ro!! når han puler meg. Nei, verre blir det ikke, forsikret jeg meg selv fornøyd.

Så oppdaget jeg haremet med oppsamlede, narkoleptiske prinsesser. Hu-føkkings-ra.