Skriveprosess

Når det kommer til skriving er det en ting jeg liker spesielt godt: Å se utviklingen av en tekst, både egne og andres. Da jeg leste Sylvia Plaths dagbøker var det favorittbitene mine: De som omhandlet skrivingen hennes, der jeg kunne kjenne igjen diktene hun var i ferd med å skrive, før hun hadde skrevet dem. Jeg kunne skimte prosessen hennes. Få ting er så spennende.

Jeg liker å se den samme prosessen hos meg selv. Alle førsteutkastene til diktene mine skrives i en skrivebok som jeg alltid har med meg. Dersom jeg syns et førsteutkast har potensiale, skriver jeg kommentarer til meg selv med blyant. Stryker ut linjer. Skriver ned nye. Om det fremdeles har potensiale skrives det inn i et diktdokument på dataen, hvor det jobbes og flikkes med helt til jeg er fornøyd. Prosessen er noen ganger tydeligere enn andre. Noen ganger bruker jeg kun et par linjer fra et førsteutkast, og stryker resten. Noen ganger bruker jeg en idé, men skriver helt om. Noen ganger blir bare et par ord byttet ut.

Det siste diktet jeg jobbet med nå var et av disse som kun hadde noen få brukbare linjer og idéer. Det var et dikt som ikke ville noen steder. Helt til det plutselig ville et sted. Og det var så merkverdig kraftig forandring at jeg fikk lyst å blogge om det.

Dette er med andre ord for de som er som meg, og ikke bare liker diktene i seg selv, men også skriveprosessen bak, som ofte virker så magisk og utilnærmelig, når en kun leser ferdig tekst.

I skriveboka mi, 18.10 begynte jeg med en linje, tatt fra sangen “Get What’s Coming” av Rival Sons. Sånn begynner mange av diktene mine; jeg aner ikke hva jeg selv har lyst å skrive, så jeg begynner bare et sted, med det mest tilgjengelige. Denne gangen var utgangspunktet linjen “You could’ve been a doctor, but at least you’re not a preacher.”, som hos meg ble:

Er i alle fall ikke en prest,
og heller ikke en lege,

men det er jo ikke linjer jeg kan bruke. Det smaker for mye av plagiat for min del. Jeg begynte å spekulere på hva andre ting jeget ikke var, noe som ledet til:

minst av alt et dyr,
men skulle gjerne

hatt vinger, eller gjeller:
Vannets vinger.

Her likte jeg tanken. Idéen om at en vil ha vinger er klisjé; å ha gjeller er mindre brukt (såvidt jeg vet). Plutselig ble det et “vått” dikt i hodet mitt. Noe som ledet til:

Suger i meg skyene
og tåken, den som legger seg over myra.
En dyne
eller en felle:

Plutselig forsvinner

støvelen.

Det jeg aller mest forbinder med myrer er barndomsminnet mitt om å være på skogtur med klassen min på barneskolen, og at myra sugde til seg støvelen min. Jeg tråkket langt ned i et myrhull og ble gjennomvåt. Dermed ble neste strofe:

og du har myrvann opp til låret.
Ullsokkene suger seg fast i deg,
drar deg videre ned
som om du hadde murstein og kjetting
rundt føttene.

Murstein og kjetting rundt føttene – her har jeg kommet inn i fullt førsteutkastmodus, og bare lar diktet og tankestrømmen dra dit det vil. Bildene slutter å henge sammen. Dermed blir neste strofe dette usammenhengende pjattet:

Myra er en mafiamann,
med hatt på hodet og glis rundt kjeften.
Han har en skinnende colt
i ene hånda og kjettingen bundet fast i livet
ditt i andre.

Dette er bare tull. Jeg visste det bare var tull idet jeg skreiv det. Bildene er dårlige, linjebrytene er helt tilfeldige. Det er klisjé, og har ingenting med gjeller og myrvann og støvler å gjøre i det hele tatt. Jeg forsøkte desperat å hale inn diktet i de to siste linjene:

Og i myrvann hjelper ikke
gjeller.

Det er en interessant tanke. Men i blyant, under diktet, har jeg skrevet til meg selv: “(Hva faen er dette for en tekst egentlig?)” Det er ingen god tekst. Det er en dårlig, dårlig tekst. Men jeg likte veldig godt bildet av myra, og dette ønsket om å ha gjeller. Så, i dag (21.10), satte jeg i gang med å jobbe.

Begge de to første linjene, de tatt fra sangen, ble strøket. Og så ble første strofe endret til dette:

Er minst av alt et dyr,
men skulle gjerne
hatt vinger, eller gjeller:

Vannets vinger.

Jeg likte det. Men første linje er veldig preget av at den ble revet vekk fra de to opprinnelige linjene. Dermed ble det:

Skulle gjerne vært et dyr,
skulle gjerne hatt vinger,
eller gjeller.

Som fungerer mye bedre, ja? Repetisjonen (i dikt kalt en anafor, det vil si gjentagelsen av ord eller fraser, for å oppnå en viss effekt) sementerer hvor viktig dette med å få være dyrisk er for diktets jeg. Jeg strøk “Vannets vinger”, selv om jeg likte frasen veldig godt. Den ble for pompøs. Kill your darlings.

Jeg likte også det opprinnelig “våte” i første utkastet, og bestemte meg for å holde fast i dette. Motivet med en kvelende dyne passet ikke lenger inn, og ble forkastet. Igjen sto dette:

Skulle suget i meg de våte skyene,
svømme i tåken som legger seg

over skogen og myren,
boltre meg i brunt myrvann.

“Boltre” knytter bildet av å være som en fisk sammen med myren, selv om myrer er sted som ikke har fisker. Det er klart her at jeget ikke er en fisk, uansett hvor mye hun har lyst å boltre seg som en. Dermed, i stedet for å hoppe direkte til dette med støvelen, puttet jeg inn en overgang, som gjør bevegelsen fra boltrende fisk til forsvinnende støvel litt mykere:

Men jeg er kvinne,
med tykke gummistøvler på beina,
strømpebukse og knelangt ullskjørt,

Jeget er en kvinne, og fokuset på at denne har gummistøvler og klær på forsterker avstanden til dyrene, fuglene, fiskene. Men, i motsetning til jeget i det opprinnelige diktet som ble tvunget ned i myra av en “mafiamann”, ville jeg her at jeget skulle ønske hun var natur. Hun vil veldig gjerne gå i ett med denne:

mørkegrønn genser som går i ett
med granskogen, med skarpe barnåler,

Men naturen er lunefull. Jeg ønsket å beholde bevegelsen fra å være en fisk til å drukne, som var med i det opprinnelige utkastet. Dermed, i kontrast til de hardføre, skarpe barnålene, er jeget nakent og åpent for skade:

naken hvit hals:
Jeg har ikke gjeller.

Jeg ville altså ha med dette med jeget som slukes av myra hun så gjerne skulle ønske hun kunne svømme i. Men i stedet for å skjene ut i en pussig metafor om mafiamenn med kjettinger, konsentrerte jeg bildet rundt hva en myr er:

Så når støvlene forsvinner
med en sugende, blaut lyd
i myra, da blir jeg med.

Sugende, vått, fullt av slimete, ekle planter. Jeg bruker “blaut” i stedet for “våt” fordi blaut er mye mer onomatopoetisk i hodet mitt. Det høres ut som det som skjer når en støvel forsvinner i myra.

Jeget vil leve i myra. Hun forsøker å gjøre seg selv til myr. Opprinnelig var dermed slutten slik:

Kjenner magen fylles av slimete planter,
gjørme og regnvann,

jeg blir ikke mett, likevel.

Men følte at dette ikke var godt nok knyttet opp mot resten av diktet. For det første kommer dette med magen og mettheten helt løsrevet fra resten, som handler om gjeller, som har med pusting å gjøre. Jeg endret det dermed til dette:

Kjenner lungene fylles av slimete planter,
gjørme og regnvann,

og i myrvann
hjelper ikke gjeller, uansett.

Jeg liker lydene skapt av “hjelper” og “gjeller”. “Lungene” passer bedre inn i det unaturlige med at jeget skulle ønske hun var noe hun ikke kan være. Lunger skal ikke fylles av myrvann. Dette setter en full stopp. Og diktet er på en måte tilbake der det startet. Helhetlig. Jeg liker den bevegelsen. Det komplette diktet er dermed slik:

Myrvann

Skulle gjerne vært et dyr,
skulle gjerne hatt vinger,
eller gjeller.

Skulle suget i meg de våte skyene,
svømme i tåken som legger seg

over skogen og myren,
boltre meg i brunt myrvann.

Men jeg er kvinne,
med tykke gummistøvler på beina,
strømpebukse og knelangt ullskjørt,

mørkegrønn genser som går i ett
med granskogen, med skarpe barnåler,

naken hvit hals:
Jeg har ikke gjeller.

Så når støvlene forsvinner
med en sugende, blaut lyd
i myra, da blir jeg med.

Kjenner lungene fylles av slimete planter,
gjørme og regnvann,

og i myrvann
hjelper ikke gjeller, uansett.

 

Sonettedans

Et trekk ved skrivingen min som jeg hele tiden forsøker å endre eller utbedre er det faktum at alt sammen er veldig dystert. Veldig sjelden handler tekstene mine om noe positivt, og om de begynner fine ender de som regel triste.

Det er mye tristhet i verden. Men så er det så mye vakkert også. Og det frusterer meg at jeg ikke greier uttrykke skjønnheten like godt som tristheten. Igjen: det er en form for merkelig skrivesperre. Det er lettere å skrive tristhet enn å skrive lykke – lykken er for flytende, for svevende, for vanskelig å sette fast. Det er lett å skrive smerte; det er vanskelig å skrive… det motsatte av smerte. Ordene stopper opp.

Å skrive i bunden form har den siste uken blitt som en herlig lek for meg. Og dette vil være den bundne forms største utfordring: Vil den greie å endre tematikk-ensformigheten min?

Sonetten er den formen jeg mest assosierer med lykkelig kjærlighetslyrikk. Og shakespeare-sonettens vekslende rimmønster er nesten som dansing, nesten som ballett.

Og jeg – jeg,

Svever

Svever over bakken som en danser
i Kirovs ballett. Er mest som en fjær,
fylles av musikk, i hud, i blod, i alle sanser.
Alt synger, alt vibrerer, er endelig hel, her,

i armene dine, det eneste stedet som finnes.
Gulvet forsvinner idet du løfter meg opp,
lar meg kysse himmelen. Vil alltid minnes,
aldri glemme; gi meg mer, aldri stopp—

Vil kun kjenne den varme huden din under
fingrene mine, de lengter etter mer,
vis vei for leppene mine, du, vidunder!
Du er det eneste øynene mine ser.

Tidlig morgen, mørk natt: Fylles av dans,
iskald vinter, myk vår: Aldri, aldri stans.

Petrarca-sonette

Fordi jeg hadde det så himla gøy med å løsne opp i den problematiske knuten en sestina er, fikk jeg riktig blod på tann i forhold til disse lukkede, bundne formdiktene. Jeg bestemte meg for å hive meg på det jeg syns er aller vanskeligst i diktning:

Rim.

Som jeg nevnte i forrige post, med høy røst og bitter smak i munnen, hater jeg å rime. Jeg har forsøkt igjen og igjen, laget meg rene lister med ord som rimer, skrevet rimdikt opp og i mente, lest rimdikt i hytt og i pine, og… det går bare ikke. Man rimer ikke går-lår-hår. Det er bare teit. Det er en skam.

Så rim, de er min poetiske versjon av en erkefiende. Jeg får frysninger. Blir litt uvel. Må riktig sette meg ned og puste rolig, dersom noen ber meg om å rime. Jeg ble en gang halvveis spurt om jeg hadde lyst å lage bursdagsdikt for noen – noen som forventet flotte, klingende, rimende linjer. Jeg skiftet tema. Er lur sånn.

Men en skal jo liksom utfordre det som er vanskelig for en. En skal stirre vanskelige problemer i ansiktet og si, deg kan jeg ta. Deg skal jeg eie!

Det ble ikke så mye eiing av rimene fra min side. Det ble mer trygling, i grunn. Vææær så snill å rime skikkelig. For meg? Nei? Vel, fanden ta deg.

Men jeg måtte forsøke, likevel. Og når jeg først forsøker noe, gjør jeg det som regel så vanskelig som mulig. Så når jeg nå skulle skrive i bunden form med rim, da valgte jeg en petrarca-sonette.

For uinnvidde, så er en petrarca-sonette av italiensk opprinnelse. Italiensk er et språk som er lett å rime. Dante kunne skrive en riktig lang bok på rim, fordi italiensk er et så imøtekommende og kjekt språk, når det gjelder ordendinger. De har drøssevis med -ino’er og -ella’er, og så er det jo bare å kjøre på da.

Jeg kan ikke italiensk. Og en petrarca-sonette krever fordømt masse riming. Rimstrukturer defineres av bokstaver – det vil si at et dikt som rimer annahver linje på samme måte vil være a-b-a-b, for eksempel. Deg-ramp-meg-slamp. Jeg måtte tenke i et helt minutt for å komme opp med de fire patetiske rimene i det lille eksempelet forresten. Bare for å illustrere…

En petrarca-sonette består gjerne av tre deler: fire linjer + fire linjer + seks linjer. Eller fire deler: Fire + fire + tre + tre. Det kan variere litt, men det skal i alle fall bli fjorten linjer. Rimstrukturen er som følger:

abba abba cde cde

De siste seks linjene, sestetten, kan varieres til cdd ccd eller cdc cdc, i følge Fry, og cdc dcd, i følge wikipedia. Ikke nok med at man skal rime masse altså, men de er ikke en gang helt enige om hvordan det skal rime. Forvirret enda?

Vel. Jeg tok en sjefsavgjørelse, og bestemte meg for den første der. Jeg tenkte, å ha fem ord å finne på et par-tre rim til må jo være lettere enn å ha fire ord å finne på fire-fem rim til! Det får være måte på hvor vanskelig det skulle bli, liksom.

Men – petrarca-sonetter nøyer seg ikke med å ha en innbitt rar rimstruktur, å neida! Sonetter skal ha en viss bevegelse. En form for dialog, eller dialektikk om du vil. De første tre linjene presenterer noe, gjerne et problem. De neste linjene utforsker problemet. Ved linje ni skal det komme noe så fancy som en volta, en vending. Denne skal ha litt sånn wow-følelse over seg. Om det gir noen som helst mening. De siste linjene skal løse “problemet”. I tillegg skal disse sonettenes verselinjer bestå av elleve stavelser, som på italiensk kalles noe så skremmende som endecasillabo. Jeg blir helt svett.

Jeg ga meg i gang likevel. Nå syntes jeg at rimingen var vanskelig nok i seg selv, og ga derfor blaffen i endecasillabo-tullet og vendingen og alt det andre. Det ble for mye. Jeg ga også opp å prøve finne et sonett-verdig tema (de skal gjerne være litt høystemte og vakre og flotte og det som er), og landet på frustrert metalyrikk. Men Shakespeare skrev også metalyrikk (“Shall I compare thee”-sonetten blant annet), så jeg følte meg litt rettferdiggjort…

(Sammenlignet jeg nettopp meg selv med Shakespeare?)

I alle fall. Fordi jeg fremdeles er en egosentrisk poet som liker å leses, vil jeg nå dele dette vidunderet av en sonette. Jeg håper at, om ingenting annet, så vil kanskje noen inspireres til å prøve seg på en sonette selv. Det var ganske gøy, på tross av hva sonetten min gir uttrykk for:

 

Petrarca-sonette,
eller: Forsøk på å finne nok rim…

Jeg syns de er skumle, alle rimordene
en sonette skal bestå av.
Jeg føler at jeg drukner i et hav
når jeg oppdager at også endecasillaboene
vil være med! Føler nå at selv sekunder
de snegler seg avgårde. Stemmen min blir lav,
spinkel og sped, cesuraer er bare kav:
At krampa ikke tar meg, er et riktig under.

Og en vending?! Det kan du bare glemme.
Jeg synes slettes ikke noe om dem;
de er meg en fandenivoldsk gåte.

Noen må si det, si det nå! Sonetter er slemme.
De er nok til å gi hvem som helst rent angstproblem;
nå er det like før jeg begynner å gråte!

Ser nå at jeg tok med cesuraer, uten å forklare hva det er – og på tross av at de hovedsaklig er et trekk ved shakespeare-sonetter. Vel. Det er mange nok termer til at hvem som helst kan gå i surr fra før av, så cesuraer får vente til en annen gang. Neste utfordring er nemlig nettopp en shakespeare-sonette. De har helt andre regler, bare for å være kule og annerledes og sånn. Petrarcaen min begynner mer og mer å ligne på virkeligheten her altså…

Det var gøyalt likevel.

Sestina: Diktet

Fordi et par stykker ville lese sestinaen min, legger jeg den ut. Det skal ikke så mye til for å overtale meg (jeg er en egosentrisk skribent, tross alt, vi lever for at folk skal lese det vi skriver)… Legger den i en ny post fordi den er litt lang (som sestinaer jo må være).

Det er ikke så høy kvalitet rent lyrikkmessig. Men jeg greide det jeg ville – jeg greide å snu om den maltrakterte halv-sestinaen til å bli en faktisk, skikkelig sestina, med riktige ord på riktige plasser. Skikkelige sestinaer vil ikke komme før formen har blitt naturlig for meg. For nå er det kun øvelsen som teller.

Og som Stephen Fry poengterte i skriveøvelsen sin: “You can do it, believe me you can. And you will be so proud of yourself!”

Og det er jeg. Fordømt stolt. Pompøsitet, ulogiskheter og platte klisjéer til tross.

 

Sestina

Septembers kinn er røde som epler.
Hun vil plukke dem ned fra trærne,
og gi dem til ham, han som har øyne
lik kalde stjerner. Hun vil drikke ordene
hans i seg; hans hud, svette og tårer,
og la ham leve evig, i seg selv.

Men hun vet ikke at selv
er han ikke så tro; hjertet råtner som epler
i kalde november. Det er ikke tårer
hun gråter nå, men hard sevje fra trærne
som han hugger ned med de harde ordene,
som han kapper ned med skarpe øyne.

Så han smuldrer opp, også i hennes øyne,
til hun nesten ikke tror det selv.
Hun samler sammen og tar med seg ordene
som om de var friske, modne epler.
Hun legger seg i skyggen av trærne,
og vanner røttene med tårer.

Liggende slik, blindet av egne tårer,
ser hun ikke at hun følges av milde øyne:
det er som om de ble levende, trærne.
De hvisker til henne at det er seg selv
hun trenger, de er hennes, alle søte epler;
de er hennes, alle de mektigste ordene

Og idet hun reiser seg faller ordene
ut av henne, ikke tårer
denne gangen; faller som modne epler,
alt hun trodde han eide. Med store øyne
ser hun på seg selv,
ser hun vokser, større enn trærne.

Og smilende skimrer det i greinene på trærne,
de som visste hun hadde ordene.
De ser henne finne seg selv,
ser flittige hender og ingen tårer;
ser dansende lepper og glitrende øyne;
og kinn så røde som epler.

Ulveskinn

Jeg liker eventyr. Jeg liker omskrivinger av eventyr. Og jeg liker i alle fall å skrive om eventyr selv – da kan jeg gjøre dem om til de blir slik jeg skulle ønske de var.

Alle versjonene du kjenner til av fortellingen min? Jeg skal fortelle deg noe om dem. De er baklengs. Det startet med at en idiot bestemte seg for at han ikke likte måten det orginalt skjedde på, og snudde dermed opp ned på det hele når han skrev det ned. Så delte han historien med verden. Nå er det ingen som hverken husker eller vil tro på sannheten. Det koker ned til dette med pennen og sverdet, vet du. Men jeg har penn og papir, jeg også.

Han har gjengitt noen aspekter riktig, det skal jeg medgi. Det er ikke jeg som endrer og stryker og lyver, det skal være sagt! Skogen for eksempel, var faktisk en skog. Og skogen var farlig, slik skoger gjerne er. Men det er ikke hovedpoenget, egentlig. Han måtte ha med skogen, fordi det er der ulver bor. Hadde han kunnet snudd opp ned på skogen også, og gjort den til en sjø, et fjell, en by – da hadde han gjort det. Men ulver bor i skoger.

Ja, så skal det sies at det var også ei jente. Det vil si, det var meg. Men han hadde jo selvsagt behov for å endre litt på meg også. Hos ham ble jeg ei jente på ni-ti år. Ung og dum. Egentlig var jeg treogtyve. En kvinne, med andre ord. Men det syntes han ikke var noe kult, det var ikke dramatisk nok. Så jeg ble et hjelpesløst barn i stedet. Men jeg hadde ingen kappe. Og om jeg hadde hatt, ville den ikke vært en så upraktisk farge som rød. Løpe rundt som et signallys i en farlig skog? Det får da vel være måte på.

Og så er det dette med mor, da. Det er kanskje det som gjør meg sintest, egentlig. Hos ham er dette mammaen min: «Her barn, ta disse kakene, og stikk ut i skogen hvor det bor glupske ulver. Besøk bestemor, som er syk og svak og gammel, og som vi derfor har pakket vekk midt i skogen. Så! Avgårde!». Jeg kunne kjølhalt ham.

Uansett bodde jeg ikke hos min mor når jeg var treogtyve. Og bestemor bodde aldeles ikke i skogen. Hvilken gammel dame med vettet i behold bestemmer seg for å bosette seg midt i en skog, når hun ikke en gang greier å skaffe seg mat på egenhånd? Og jeg ble aldri sendt ut i skogen mot min vilje, særlig ikke når jeg var ute av stand til å forsvare meg selv.

Jeg likte å være i skogen. Jeg kunne ta vare på meg selv, fra jeg var ganske liten. Skal jeg være helt korrekt burde det vel være: Jeg liker å være i skogen. Jeg kan ta vare på meg selv. Det er dog mer enn slike menn vil innse. De liker hjelpesløse jenter, som trenger å reddes, selv når det betyr at de først må bli spist av ulver. Kanskje spesielt da.

For det er vel nå blitt innlysende hvorfor ulven i hans versjon av historien slukte meg hel, og ikke tygde meg i fillebiter først. Så denne mannen kunne redde meg på mest mulig heroisk og dramatisk vis. Ja, det har kanskje også blitt klart innen nå at det var tømmerhoggeren som startet alt tullet. Og kjent og æret ble han også! Vel og merke måtte han flytte temmelig langt for å komme unna med en slik urealistisk historie. Ingen i vår by ville trodd noe så frekt om hverken jentene eller kvinnene som bor her.

Som sagt, jeg elsker skogen, elsker å være i den. Jeg, mor og far bodde like ved skogen når jeg var liten, og de lærte meg å respektere både skogen, og alle som lever i og av den. Slik blir alle barn i den vesle landsbyen vår oppdratt. Vi er forsiktige og fornuftige, vi vet hva vi skal gjøre dersom noe uforutsett skjer. Innen vi er tenåringer kan vi forbinde sår, spjelke beinbrudd, lage bål og jakte. Jeg har lært å flå dyr og fiske dersom jeg skulle være i knipe for mat. Jeg vet hvilke bær og sopper som kan spises. Vi lærer å lage buer, og alle bærer jaktkniv når de er i skogen. Når man bor så tett opp mot villmarken lærer man slikt utav nødvendighet. Vi sender ikke uvitende, små barn syngende og trallende inn i skogen, med velduftende mat som tiltrekker seg dyr attpåtil!

Og ulver – ulver snakker ikke. For himmelens skyld, hvordan kunne folk gå på det? Og siden når fikk ulver ferdighetene – og tomlene! – til å være i stand til å kle av gamle damer, og så kle på seg selv? Nåvel. Mennesker liker det fantastiske. Jeg gjør også det. Og han flyttet vitterlig til en storby, der ulver på den tiden var uhørte, skremmende, og fremmede entiteter. Men når man fremlegger en historie som sann, slik han gjorde, da må man i det minste gjøre et forsøk på å holde seg til fakta.

Jeg skal i det minste det.

På tross av alle detaljene han endret – store og små, viktige og uviktige – så er utgangspunktet for historien sann. Jeg var i skogen. Og det var en ulv der. Men jeg skulle ikke på besøk til noen, jeg svinset ikke rundt med kaker og vin, og jeg ville ikke snakket godslig med eventuelle ulver som tilfeldigvis skulle finne på å vandre min vei. Jeg var i skogen fordi jeg alltid har trivdes i skogen. Denne spesifikke dagen var jeg der fordi jeg ville øve meg på bueskyting, da jeg ikke hadde fått skutt noe den siste tiden, og dermed hadde blitt litt rusten.

Jeg var i ferd med å legge opp en ny pil, da jeg hørte et skrik. Det var et skjærende, gjennomtrengende skrik, maken til hva jeg aldri har hørt hverken før eller siden. Jeg kastet buen rundt skulderen og begynte løpe i retning av skrikene. De flyttet kontinuerlig på seg, som om vedkommende løp – løp vekk fra noe. Men jeg er rask, og godt trent i å bedømme hvor lyder kommer fra. Noe man må være, når man ferdes i skoger som alltid er fulle av alskens forskjellige lyder.

Til slutt tok jeg igjen vedkommende – og ble møtt med den største ulven jeg noensinne har sett, som lå i fullt firsprang etter—

tømmerhoggeren.

Hva mannen hadde gjort for å terge på seg et så sky dyr som det en ulv er, fikk jeg aldri vite. Idet jeg tok dem igjen snublet tømmerhoggeren i en rot, og ulven kastet seg over ham. Jeg dro fram pil og bue, og skjøt en pil rett i den massive ryggen på dyret. Ulven virvlet rasende rundt, kjeften frådende av spytt, øynene lynende av raseri – og skrekk.

Egentlig var det synd på ulven.

Men idet den vendte den digre kroppen, og alt sinnet sitt mot meg, hadde jeg allerede spent opp en ny pil, og uten noe mer om og men slapp jeg strengen. Pilen traff ulven midt mellom øynene.

Ingen ble spist. Ingen dramatikk. Ulven falt ganske enkelt død om, med den kraftige pilen dirrende i pannen. Riktignok var tømmerhoggeren noe såret, men ingenting dødelig. Dyret hadde rukket å flerre opp den venstre armen hans med klørne sine, men det var et kjøttsår som ville lege. Mest av alt var han forskrekket, og gikk inn i stumt sjokk. I møte med ren skrekk gjør de fleste det, hvem som helst ville reagert slik han gjorde om de fikk en ulv i hælene. Jeg forbant sårene hans, og lot ham få drikke av vannflasken min. Jeg bestemte meg for å la ham ligge i ro, og bare være der og passe på at det gikk bra. Han var ikke i form til å skulle gå noen steder på en god stund.

Når han greide å endre historien så drastisk, er det et siste punkt han faktisk greide å få med – men det er her historien hans ble baklengs. Der historien hans starter, slutter min. For man sløser ikke vekk de dyrene man feller. Ulvekjøtt er ikke godt, det smaker stramt, nesten harskt. Og jo eldre ulven er, jo verre smaker det. Denne ulven var like gammel som den var diger.

Men ulvepels. Ulvepels er på alle måter utmerket og nyttig. Få pelser er så varme, så vindtette, og så vanntette. Dermed begynte jeg å flå ulven, der og da. Tømmerhoggeren kunne ikke flyttes enda, og ulven var altfor stor og tung til å bæres noen steder. Flåing er hardt og langtekkelig arbeid, men jeg hadde det ikke travelt. Og da pelsen endelig kom av den døde kroppen, formet jeg den grovt til en kappe, en kappe jeg fremdeles bruker. Jeg hev den rundt skuldrene for å sjekke hvordan den føltes, mens tømmerhoggeren så på meg, med vidåpne, glinsende øyne. Men fordi jeg ikke kunne stelle og vaske pelsen ytterlige der og da, var den flekket – nesten dynket – i blod.

Ferskt, rødt ulveblod.

Noen setninger

Noen setninger ramler inn i hodet mitt, noen ganger, og vil ikke forsvinne. Så sitter de der og gnager, til jeg skriver dem ned, og så sitter de på papiret og klager, til jeg gjør noe mer med dem.

Skriver et dikt. Eller en prosatekst. Eller noe helt annet.

Men noen setninger. Noen setninger lar seg ikke gjøre noe som helst med. De bare sitter der og er seg selv, og nekter å la seg tilnærmes av noen som helst andre setninger.

Februar er en måned med triste øyne, skriver jeg. Og så blir pennen hengende i luften og dirre. Ja, og? Februar, og øyne, og?

Så skriver jeg tre sider om hvordan februar er en måned med triste øyne, og det eneste av de tre sidene som fungerer er den setningen der. Hva skal jeg gjøre med den da? Se på den. Den fungerer ikke som dikt, og i alle fall ikke som haiku. Det er da slettes ikke en prosatekst, det er ikke flash prosa en gang, og det er heller ikke imaginistpoesi.

Noen setninger er bare setninger som ikke kan brukes til noe som helst. Og likevel har jeg så lyst å beholde dem alle sammen. Kanskje de kan puttes sammen, til slutt, disse løsrevne setningene. Og så på dødsleiet mitt kan jeg komponere mitt mest perfekte dikt, av setninger som ikke hørte hjem noe annet sted.

Inntil da får den lov til å være her, tenker jeg. Neste måned skal jeg finne ut hva slags øyne mars har.

Publisert?

Det begynner slik:

En setning. Og så en til. Og så -

Det vokser og gror i hodet mitt, slyngplanter, kjøttetende planter, ulende dyr, gryntende dyr, stjernehimmel, overskyet himmel, og jeg vet ikke hva. I meg gror det bilder og ord og ting som aldri har vært og aldri kommer til å være. I meg gror løgnene som jeg liker så godt, disse løgnene som er så fine, de som jeg føler menneskeheten flyter på.

Det er historiene. Diktene. Livene man spinner fram og klipper opp etter eget forgodtbefinnende. Og så godt som jeg liker det! Så godt. Så godt. Og samtidig er det så vondt, så heslig, og noen ganger så tomt, å skulle lete etter disse flyktige ikke-vesnene, ikke-hendelsene som ligger og fniser godt bortgjemt. Jeg savner dem! Og så titter de fram igjen. Og så -

Og så er det noen andre som leser det. Og så er det noen andre som liker det. Og så er det noen andre som hater det. Noen ganger har jeg kontroll. Noen ganger sier jeg: “Her. Vil du lese?” Og så leser de mens jeg sitter hjertebankende og venter på en respons.

Men så -

Så blir noen av diktene mine, skapningene mine, barna mine trykt. De blir – nå må jeg nesten hviske det – publisert. Og så må jeg nesten rope det. Publisert! Jeg! De!

Så kommer den forventede lykkerusen. Så kommer den uventede angsten.

Diktene mine, alene ute i verden? For å bli lest av mennesker jeg ikke kjenner? Mennesker som ikke kan nå tak i meg og si -

ja. Hva vil jeg at de skal si? Kanskje trenger disse barna mine få lov til å ha hemmeligheter med disse skjulte leserne som ligger fnisende bortgjemt og leser uten at jeg kan lokke dem frem. Ord som leserne kan hviske til bare barna mine.

Ja. Det er vel litt fint. Er det ikke?

Nå er fire av dem ute og svinser på egenhånd. De heter “Tapt i tidevannet”, “Tungt”, “Abstinenser”, og “Ras”, sånn i tilfelle du vil bli kjent med dem, og kanskje hviske dem noen ord.

Og så er det mange andre barn der inne, fine, fine barn. Hvisk dem noe, også.

Storebror

Den ene storebroren min giftet seg i helgen, og i den anledning skrev jeg et dikt. Før bryllupet var dette en stor hemmelighet, for det skulle være en overraskelse når jeg under middagen reiste meg og leste det høyt. Han ble overrasket også, så det funket superbra!

Men nå vil jeg dele diktet, fordi alle burde vite hvilken fin storebror jeg har:

Til storebror

Hvor mange bokstaver i et alfabet
hvor mange ord i et språk
hvor mye kjærlighet i et dikt

kan beskrive en bror?

En bror som ønsker å bli
verdens sterkeste—
hvordan sier man
at han allerede er det?

En bror som alltid løfter
sine kjære opp fra avgrunnen
løfter dem med smil,
med ord, med makt i ømhet

En bror som er stor som en bjørn
men snill som en vårdag
som holder rundt deg
og får deg til å forstå at du teller

En bror som kan alt, som klarer alt
med hele sitt hjerte
sitt store sterke hjerte

En bror som i hvert sitt fiber
er en enestående sønn og et barnebarn
en onkel og en nevø
en fetter og en svoger
og nå også—

en enestående ektemann

Hvordan kan ord fange
noe så stort, noe så mektig

noe så sterkt?


Hinne

Det sitter et troll på tastaturet mitt og kikker på meg, du vet, det er vanskelig å skrive rundt deg og rumpa di med hale og hår. Men du greier det likevel sier han og øynene er søledammer jeg legger meg i og ruller sammen til et spørsmålstegn, noen ganger, sier jeg, noen ganger savner jeg den hinnen jeg la fra meg for alle de årene siden. Og han kikker på meg igjen, mens jeg plasker rundt en fisk i dam som drukner fisken ikke dammen og han sier, noen ganger er det bare sånn, bare bare, bare sånn det er ikke noe å gjøre med, så skjerp deg nå og den brumlende bass-stemmen hans forsøker dytte søvnen over på meg

her er den, hvisker han, her er den, hinnen

jeg vil ikke ha den lenger, sier jeg, sier jeg, sier jeg.

Stille vann

Det er noe med søvnløse netter og skriving. Trangen kommer alltid krypende da. Denne er skrevet for lenge siden, men nylig redigert. Kanskje ble den bedre. Kanskje ikke. Her er den likevel.


Stille vann

Ada sover alltid med klærne sine på. Alt føles tryggere med klær på. Hun skjønner ikke hvorfor hun skal bytte fra det ene antrekket til det andre bare fordi hun skal sove. Klærne blir rynkete av at Ada sover i dem, og mamma blir rynkete i fjeset. Men Ada skal jo skifte neste morgen uansett, så hva gjør vel det? Mamma rynker likevel.

Med klær på kan ikke monstrene plage Ada. Monstrene er dumme. De skjønner ikke at det er natt hvis Ada har genser og bukse på. De tror det er dag, og at Ada bare ligger lenge i sengen. Da går monstrene tilbake til skapet, og venter på natten, venter på pysjamas-Ada. Ada kniser stille for seg selv da, for pysjamas-Ada kommer jo ikke.

Om dagen leker Ada med vinden. Ada og mamma bor på et høyt fjell og det er alltid masse vind der. Hun liker vinden. Den er heftig og flyktig og ler og brøler, akkurat som henne. Mamma syns Ada ligner for mye på vinden. Hun glemmer melken på benken, og kaster sokkene under vasken som om hun var en tornado. Da blir mamma rynkete igjen. Men alt kommer jo på plass igjen til slutt, så Ada forstår ikke hvorfor mamma rynker sånn.

Huset der Ada og mamma bor har mange krinker og kroker. Ada leker gjemsel med katten i krinkene, i krokene. Men katten er slettes ikke flink til å gjemme seg, og slettes ikke flink til å lete. Ada vinner hver eneste gang. Da er det ikke gøy lenger.

Ada ligger utstrakt på gulvet og ser opp på mamma. Mamma er et fjell, og Ada er et teppe. Fjellet vandrer rundt teppet, og prikker det litt i siden nå og da. Teppet vrir på seg og prøver la være le. Da humrer fjellet, buldrer som myk torden, og teppet må gi opp å være teppe og bli Ada igjen. Ada er ofte teppe.

Ada liker bokstaver. Hun ser ofte på at mamma skriver, strekker snirklete bokstaver bortover arket. Når mamma er ferdig tar Ada en fargestift og skriver oppå. Det blir ikke like snirklete og rett, men fargerikt og flott! Da rynker ikke mamma. Mamma samler Ada opp i armene sine, klemmer henne hardt og ler.

I skogen bortenfor fjellet der Ada og mamma bor er det et vann. Det er dypt og blått og veldig stille. Ada er redd for vannet, hun syns det ligger på lur i skogen sånn som monstrene i skapet hennes. Hun syns stille badekarvann er som vannet i skogen, og plasker og bråker og hyler for at vannet ikke skal ligge stille. Men mamma er tålmodig, for mamma er også redd for ting. Mamma er redd for at Ada skal bli redd. Så mamma tar Ada med til havet, og viser Ada at ikke alt vann er stille og ligger på lur. Ada ser på havet, og smiler av de viltre bølgene. Kanskje hun skal bli som havet også.

Ada går alltid barbent. Hun tusler rundt på katteføtter og er inntrenger på kattens territorier. Katten blir snurt da, og snur rumpa til Ada. Ada ler, og sniker seg videre. Mamma sier hun er som støvet da, hun dukker opp når mamma minst venter det. Særlig rett etter storvask, og spesielt hvis Ada har lekt i sølepytter hele dagen. Ada ser mamma sukker tungt da, og så hjelper hun mamma vaske på nytt. Ada lager oversvømmelse og får ikke med seg all gjørmen, men mamma bare ler. Mamma løfter Ada høyt opp i luften og snurrer rundt.

Det står et bilde på mammas kommode. Det har stått der så lenge Ada kan huske. Ada liker å se på bildet. Mannen på bildet smiler så lurt, og det er et fly bak ham. Ada liker fly. Hun må stå på en krakk for å se på bildet, men noen ganger vil mamma også se på bildet. Da tar mamma bildet med seg til sofaen. Hun løfter Ada opp på fanget og de ser på bildet sammen. Mannen har Adas grønne øyenfarge.

Om kvelden synger mamma for Ada. I kveld har mamma sunget to sanger, og til og med lest et eventyr. Det var et flott eventyr, med prinser og prinsesser og drager. Mamma kaller Ada sin lille prinsesse, og da sier Ada at mamma må være dronning. Ja, mamma er dronning, svarer hun da. Ada lurer på om mannen på bildet kanskje vil være prins. Mannen på bildet var konge han, sier mamma. Men nå er han langt borte og kjemper mot drager og monstre. Ada sier hun vil at mannen skal komme og slåss mot monstrene i skapet hennes. Da skal hun sove i pysjamas igjen. Ja, sier mamma, da må han komme og kjempe mot dem. Så kysser hun Ada på pannen, og så er det god natt. Innimellom hører mamma at Ada kniser inne på rommet sitt. Mamma skulle ønske kongen også var der for å høre den vesle prinsessa ligge å knise av dumme monstre.