Category Archives: Skriblerier

Jernstolper

Posted on by
18

Dagen holder på å dø ut. Den er grønn nederst i kanten, og mens jeg går sakte over den belyste kirkegården forsøker jeg beskrive denne følelsen, forsøker jeg å mykt forme ordene inne i meg, de som skal gripe fatt i hvordan det er å se himmelen være grønn, for så å gå over i blått, en blå som blir mørkere og mørkere, før det over meg er helt svart. Og det er kun noen få stjerner strødd her og der, og når jeg ser ned igjen ser jeg at de fleste stjernene her hviler på toppen av jernstolper, og de lyser opp veien for meg, kun for at jeg skal se hvor jeg er. De er iskalde; hvitt kjølig lys, og de er kunstige, og likevel stopper jeg, ser på dem spredt mellom trærne, ser dem ta forsiktig på den nyfødte natten – jeg kan nesten høre den sutre som et spedbarn, men den vokser seg sterkere, natten. Det grønnere blir sakte blåere, og mens jeg enda forsøker forgjeves å fange hvordan alt dette er, hvordan det spiller på den spente pianostrengen i brystet mitt, ser jeg skyggen min foran meg, atten meter lang – jeg talte, med lange skritt som et barn – og tenker at jernstolpestjernene mine lyser mer enn både stjernene og månen til sammen, og så, på andre siden av kirkegården, kommer jeg til parkeringsplassen med alle bilene, med de vanlige lyktestolpene, og skyggen min er ikke atten meter lang lenger, den er like lang som meg, og så får jeg lyst til å gråte.

Jeg fikk en utfordring

Posted on by
4

Og siden jeg er den jeg er, tok jeg den. Og denne gangen var det en gøy utfordring, sånne ting jeg virkelig liker: En diktutfordring! Oh. Jeg og Storesøster satt nemlig i går og diskuterte dette med dikt, og klisjéer, og hva jeg hater i dikt. Spesifikt hater jeg når ting sies veldig rett ut. Så:

Noe av det vanskeligste å skrive er kjærlighets- og angstdikt, fordi det er vanskelige temaer, og dermed lett å falle tilbake på klisjéene. Roser. Varme. “Jeg elsker deg”. Eller mørke. Kulde. “Jeg har angst”. Jeg nekter bruke slike klisjéer.

Og nå fikk jeg utfordring… bruk ordene sjel, angst, mørke og kulde i ett og samme dikt. Jeg kjente faktisk angsten komme krypende.

Nå nettopp fikk jeg nok en utfordring. Legg det ut på bloggen! Siden jeg gjerne ikke gjør sånt. Men hmft. Her er resultatet, uansett. Så får man se hva godtfolket sier:

–

Inngang eller utgang?

Det er lengden som er vanskeligst.
De grønne, kalde irrgangene
gjengir lydene av skoene mine
som smell fra pistolskudd.

Jeg tar dem av.
Nakne føtter som nakne, myke sjeler:
sementgulvet river dem opp.

Øynene mine flenger opp kinnene mine
og under dem strammer kjeven seg,
neseborene dirrer:
lukta av jern i lufta.

Nå
er jeg ved døra. Det står angst
skrevet med små bokstaver på den.

Åpner likevel.
Går gjennom.

Sylvia Plath

Posted on by
11

Diskuterte dikt med storesøster, etter hun skrev Flyktende tanker, og begynte tenke på Sylvia Plath. Sylvia Plath er en amerikansk poet, som regnes som en av grunnleggerne av “confessional poetry” – bekjennelsespoesi. Poesien hennes går altså ut på hennes eget liv, hennes tanker og følelser, fremstilt intimt, til tider direkte nakent og uflatterende. Det ble svært populært, og er fremdeles populært, spesielt blant angstfylte tenåringer som vil skrive dikt om denne angsten sin. Plath har dermed i nyere tid fått et litt dårlig rykte på seg, da den nye tiden gjerne krever følelsesløs distansering, objektivitet og at man skal si noe allmennt i stedet for det absolutt nære, personlige og kanskje for mange utilgjengelige.

Men Plath har bestandig hatt en spesiell plass i hjertet mitt. Mye av det hun skriver om kan jeg ikke direkte relatere meg til (i Daddy skriver hun om sitt vanskelige forhold til sin tyske far, i Lady Lazarus skriver hun om selvmordsforsøk), men likevel greier hun gi innblikk i dette på en måte som treffer i alle fall meg.

Et av de vakreste diktene av henne syns jeg er Tulips. Det handler om å ligge på sykehuset (antagelig etter et av selvmordsforsøkene hennes), og hun skriver så intenst om det, så vakkert, at jeg tar meg selv i å hele tiden tenke, “Sånn er det, sånn skulle jeg ønske jeg hadde kunnet formulere det.” (dog jeg aldri har forsøkt ta livet av meg da).

Dermed, da jeg selv lå isolert og sengebunden etter jeg brakk beinet, og i det som tidvis virka som uoverkommelige smerter, begynte jeg tenke på Plath, og hennes bekjennende, treffende poesi. Det er ikke for alle, dette med å skrive som en form for terapi, og selv om jeg gjorde det mye før, har jeg i de siste årene så og si gått helt bort fra det. Men så skjer slike ekstreme ting, og det kommer tilbake. Og i blant er det fint. Det hjelper å stå slik utenfor seg selv, og skulle prøve å skrive om noe som bare er vondt på en vakker måte. Å prøve gjøre som et av idolene sine. Så dette er en slags hyllest til en litt misforstått, men dyktig poet, som jeg antagelig aldri kommer til å nå opp mot:

-

Verkebyll

Smaken av ulevd liv
er paracet på tunga
og halsen er en ørken
for slike små, døde biller;
de vil ikke krype ned.

Det levde livet står som et vinglass
fylt til randen med kaldt vann
på toppen av en hylle du ser
men ikke når:

Radbrukken på bunnen
med bitter paracet mellom jekslene

Storm

Posted on by
12

Nå som det har regjert storm og regnvær og vind de siste par ukene denne sommeren begynte jeg bli lei. Og nedtrykt. Humøret mitt er fryktelig klisjé, og påvirkes av vær: mangel på sol gjør meg nedfor. Det som derimot muntrer meg opp er å skrive. Og hva bedre enn å plukke fra hverandre, utforske, snu og vende på stormen, for så å skrive det ned? Aanyway. Tenkte som så at å legge det ut fostrer kanskje litt etterlengtet (og sårt nødvendig) konstruktiv kritikk? Håper i alle fall! Here goes nothing:

-

Storm

Det rager mørk og våt storm
i natten utenfor vinduene mine.

Trærne bøyer hodene for vinden,
han som pisker dem
med glede, pisker fordi pisken
finnes.

Trærne, saktmodige og gamle
har stivnet, de vet de brekker
om bare vinden tar i,
tar i litt for mye, ørlite for mye
i gledesrusen sin.

Men det våte gresset legger seg ikke
overgivende på rygg og venter—

gresset,
lekne, myke ungfole

spretter opp igjen
tåler alt
drikker og drikker og drikker
og overhører trærnes oppgitte rasling,

strekker og tøyer seg
slår ut med albuene
nyter å vite at dette er hennes orgie:
nå skal hun vokse.

Slik siver livets vemodige
nydelige melodi
inn gjennom mitt åpne vindu:

høststorm i juli.

-

Jeg dikter om været. Jeez. Betyr det at jeg har gått tom for andre ting å dikte om…?

Vakre illusjoner og bestialiteten

Posted on by
4

For ei stund sia skreiv jeg Narkoleptisk Kongelighet, en omskriving av et eventyr. Jeg elsker slike omskrivinger, og opplevelsen av å skrive en selv var fryktelig gøy, så jeg prøvde meg en gang til. Dette er bare redigert en gang (først kladdet, og så renskrevet/redigert), så alle kommentarer og kritikk mottas med glede!

Vakre illusjoner og bestialiteten

Heltinnen i vår historie skulle vært vakker. Det er hun ikke. Hun ser seg i speilet, og sukker, og gidder ikke en gang spørre hvem som er vakrest i landet her. Speil svarer ikke uansett. Speilbildet ville bare geipet til henne. Ikke slik å forstå at hun er stygg, men hun er datter av en rik lord; jenter som er døtre av mektige menn skal være vakre, selvfølgelig.

Ingenting med meg er som det skulle vært, tenker hun stille og børster pistrete brunt hår som skulle vært tykt og mykt, kanskje gyllent, kanskje langt nok til å hale gutter til seg, kanskje vakkert nok til å fortrylle en omstreifende prins.

Men nei. Og ikke spinner hun heller. Kan ikke lage mat, lager bare oversvømmelse når hun vasker, ser dårlig, hører dårlig, har ikke sangstemme, har dårlig humor, dog godt humør – så lenge hun slipper bli påmint alt hun ikke har, et faktum de obligatoriske stesøstrene og stemoren hennes elsker å utnytte seg av, selvsagt. Den obligatoriske faren er fraværende, må skjønne. Ellers hadde han gjort noe, det er klart.

«Så vakker du er i dag da, en riktig Skjønnhet!» kniser søstrene, kaster på sine røde, tykke krøller, og ser på henne, umalt, uferdig. Her, et frampek til hvordan det går med de slemme søstrene: de vokser opp, slutter plage andre, gifter seg med hver sin rike kjøpmann, og lever lykkelig med sine respektive familier. Temmelig uortodoks, med andre ord.

Nå forventes det selvsagt i denne historie at vår antiheltinne har en egenskap totalt uovertruffen alt og alle andre, at hun har noe som gjør opp for alt hun ikke er, alt hun mangler.

Historien må skuffe. Vår Skjønnhet, som døtrene spytter så sarkastisk etter henne i gangene, er helt ordinær. Hun raper og fiser. Hun gråter mye. Hun leser bøker, men ikke komplekse, store klassikere, og slett ikke mange, kun nok til å holde kjedsomheten på avstand. Hun går turer, men verdsetter ikke naturen rundt seg. Hun prøvde synge til den en gang, og greide bare skremme vekk alle dyrene. Hun drømmer seg altfor mye vekk fra dette livet.

Det eneste annerledes med henne er at hun desperat ser skjønnhet i det stygge. Ikke fordi hun ser en form for faktisk Indre Skjønnhet ™ – hun tror alt stygt er vakkert fordi hun må, fordi ellers blir hun gal av vissheten om sin egen platthet.

Denne egenskapen – eller tvangstanken – vil ikke bli hennes redning, slik leseren håper. Hun kommer ikke til å plutselig gro fjær som den reneste furry og bosette seg sammen svaner. Det kommer til å bli hennes totale ulykke.

For når en fremmed en dag komme til den vesle landsbyen, et grotesk, heslig, illeluktende spetakkel av et vesen, forelsker hun seg hodestups. Dette veritable uhyret av et menneske gjør henne totalt overbevist om hans Forheksede Kongelighet, og at det er opp til henne å Fikse Ham.

Hun kaster seg ut i oppgaven med liv og lyst, og praktisk talt forfølger ham i dager til ende, trosser all spott han spyr utover henne om hvor kjip og dum hun er. Og hele tiden mens hun fotfølger ham som en lydig hund, overøser ham med komplimenter, oppvarter ham som en konge, prøver han seg på alle byens finere damer. Sleskt og uten skam egler han seg innpå dem alle sammen, snus rennende nedover tenna, ølstinkende ånde og med skitne, tafsende hender. De avslår ham, alle som en.

Han registrerer frustrert at vesenet som henger konstant i ræva på ham også er hunnkjønn, og om ikke direkte deilig å se på, så i alle fall ikke frastøtende. Han tenker det er bedre enn ingenting, og bruker henne på det groveste, bak et par søppelkasser, i byens skitneste bakgate. En bruken som slår over i voldtekt idet han er døv for henne da gleden og lykken hennes transformeres til vill protest om at han går for fort frem.

Han forvandles ikke til noen prins idet han trekker seg ut og sæden renner sakte nedover lårene hennes. Han spytter ut snusen og flirer over hennes sammenkrøpne skikkelse. Så drar han videre, til neste landsby, et rovdyr på jakt etter neste offer.

Det er her, i hennes endelikt, hun oppdager sin eneste ferdighet: hun kan å knytte en renneløkke.

Narkoleptisk kongelighet

Posted on by
11

Det kommer nok til å handle mye om lesing og skriving her, skjønner jeg. Satt og spekulerte på hva den nye bloggposten skulle være om, og alt jeg kom på var bøker og egne skriblerier. Såh, da er det bare og hive seg uti det, vel?

Jeg holder for tida på å lese The Classic Fairy Tales: Norton Critical Editions, en fantastisk bok som tar for seg en del av de klassiske eventyrene (duh), deres mange versjoner, fra opprinnelsen, til de mer kjente utgavene alá Grimm og Disney. Foran hvert eventyr er det et forord som går kritisk gjennom versjonene, og bakerst er det en appendix med masse essays om eventyr av folk som Propp og Gilbert&Gubar. Det er noe av det mest spennende jeg har lest på lenge.

Og noe av det mest inspirerende, for å lese så mange (totalt ulike) versjoner av den samme fortellinga gir meg skrivekløe. Så jeg skreiv en dagen-derpå-versjon av Tornerose:

–
Narkoleptisk kongelighet

Jeg burde visst det fra starten av, jeg burde skjønt faretegnene med en gang. Hvordan kunne jeg unngå se noe så opplagt, hvordan kunne jeg unngå forstå at en fyr som farter rundt for å finne sovende damer å kysse ikke kan være annet enn syk i hodet sitt?

Der lå jeg så uskyldig som bare sovende kan, helt i uvitende tro om at i det øverste tårnet, i en svært godt bevoktet borg, bak en låst dør, med en føkkings drage som vakthund, og et viltvoksende tornekratt atpåtil er man trygg for gærne nekrofile voldtektsmenn med stormannsgalskap. Men neida. Den gang ei.

At både han, i tillegg til kongen – min far, dronningen – min mor, og resten av kongeriket, skulle tro at mitt sjokkerte gisp da jeg våknet av at en fyr presser tunga mellom leppene mine, og befølte meg mens jeg sov, og den påfølgende målløsheten var en form for samtykke til ekteskap er utenfor min forstand. Men jeg har aldri vært en for å skuffe min far og min mor. Jeg tenkte som så at han måtte jo være akseptabel ektemann om de likte ham.

Men at han siden skulle hylles som min redningsmann, bare fordi han vekket meg fra mitt livs beste lur – som dog skulle transformeres til mitt livs verste – er så fornærmende at jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Målløshet og handlingslammelse fører sporenstreks til bryllup og påfølgende bortførelse til et annet slott for å bo sammen nekrofile tullinger, må skjønne.

Jeg trodde jeg hadde opplevd det verste. Nå kunne det ikke bli verre. Det kunne ikke bli verre enn at jeg ikke får lov til å prate, at jeg helst skal late som at jeg sover hele tiden, og at jeg for guds skyld må ligge i ro!! når han puler meg. Nei, verre blir det ikke, forsikret jeg meg selv fornøyd.

Så oppdaget jeg haremet med oppsamlede, narkoleptiske prinsesser. Hu-føkkings-ra.