Jeg elsker barnebøker. Storkoser meg med alt fra Roald Dahl og Michael Ende til folkeeventyr og Ole Brumm. Jeg kunne godt tenkt meg å skrive masteren min om barnelitteratur – da helst om fantastisk barnelitteratur, alá Michael Ende, som er favorittforfatter nummer én.
Da jeg startet å lese dette blogginnlegget av Nicholas D. Kristof fra The New York Times begynte jeg automatisk å liste opp herlige barnebøker jeg har lest opp gjennom tidene. Så kom jeg til den siste setningen.
But if you mention a comic book, I’m going to report you to your school librarian!
Ja, jeg forstår det er sagt spøkefullt. Det skal være en humoristisk avslutning på et sentimentalt, fint innlegg. Greit nok det. Men likevel begynte det å kverne oppe i hodet mitt.
For jeg elsker tegneserier. Jeg er skikkelig litteraturgeek, sluker klassikere rått, leste Sofies Verden da jeg var tolv, storkoser meg med lyriske epos opp og ned og i mente. Og forteller jeg om dette blir jeg som oftest sett litt rart på, men samtidig syns ikke folk det er dumt. Når man går på ungdomsskolen, og leser Lord of the Flies side om side med Stephen King er man en pussig skrue, men det er ikke noe å fnyse av. Det kan være litt imponerende, om enn kanskje irriterende, når jeg setter i gang høylitterære diskusjoner. Velvel.
Men sier jeg at jeg leser tegneserier, får pipa en annen låt. Tegneserier er jo bare møl! Bare for kidsa. Det er jo bare Donald og tiss og bæsj-humor det, er den allmenne tankegangen.
Og det er så langt fra sannheten. Ja, jeg syns også Donald Duck-bladene i hylla på butikken nå er røl. Jeg blir sint når jeg leser dem. Men dra fram Carl Barks eller Don Rosa, og jeg sitter i timesvis. Det er fargesprakende, oppfinnsomme historier fulle av fart og spenning, samtidig som de er spekket med litterære kvaliteter: parodiering, allusjoner, metaforer. Don Rosa driver nådeløs research til hver eneste historie. Få har noen gang vært så kreative som Carl Barks.
Tegneserier er ikke bare bladlefser, med korte historier på kanskje ti sider. Tegneserier er grafiske romaner også. Lange, komplekse historier, med sirlig utført manus og tegninger, med moralske dilemmaer og karakterer som er mer enn bare helt og skurk, slem og snill. Ja, de handler ofte om superhelter. Nei, det tar ikke vekk fra kvaliteten. Da jeg leste Dark Knight Returns, som er en Batman-tegneserie, var jeg helt slått ut på slutten. Der det spekuleres vidt om hvorvidt Batman egentlig er så mye bedre enn Jokeren. Hvor vanskelig det skal være å prøve gjøre noe godt i en verden som gjerne slår tilbake gode handlinger, eller mistolker dem, eller hvor gode mennesker blir korrupte inn i ryggmargen fordi det er det enkleste. Dette er ikke ting forbeholdt Gothams fiksjonelle gater. Dette gjelder også den virkelige verden.
Innenfor norsk tegneserieverden leser jeg både Pondus og Nemi og M. Eon er storfavoritt, og Lauvik tar jo gjerne opp samfunnsaktuelle ting i tegneserien sin, der han er kritisk til det som skjer i det offentlige liv. Av utenlandske tegneserier leser jeg for eksempel Asterix om og om igjen, der Goscinny leker seg så mye med språket at jeg kan sitte og le av noen få replikker i dagesvis etter at jeg har lest dem.
Tegneserier for meg er ikke lav litteratur, som sløver barnesinn, eller drar vekk interessen fra “viktigere” bøker. Tegneserier KAN være dette – men det kan da bøker også være. Og TV. Og internett. Alt er slik. Tegneserier kan være stor tegne- og skrivekunst. At det følger bilder med teksten gjør det ikke mindre stort. Det kan være litterært som pokker.
