Jeg er den typen litteraturnerd som er kjempeglad i tegneserier i tillegg til vanlige romaner, dikt, noveller. Dette betyr at jeg har flere webcomics som jeg følger fast, og er alltid på utkikk etter nye.
For noen måneder siden oppdaget jeg Hark! A Vagrant av Kate Beaton. Jeg syntes den var kjempegøy, leste massemasse på en gang, og så – glemte jeg å bokmerke sia. Og jeg glemte hele tiden å lete den opp igjen. Men denne uka kom jeg over et intervju med Kate Beaton, og der var den igjen! Nå har jeg brukt de siste tre dagene eller så på å bare lese lese lese hvert frie minutt jeg har (og noen mindre frie minutter – men advarsel: Ikke les på lesesal eller bibliotek, med mindre du har lyst på selvpåført aneurisme…).
Det beste med webcomicen til Beaton er ikke bare det at den er godt skrevet og godt tegnet og morsom: Den er informativ. Beaton har en grad i historie og antropologi, noe som betyr at tegneserien hennes består i stor grad av historie- og litteraturvitser. Sånn som Brontë-panelet ovenfor. Hun harselerer med ting som folk elsker og er engasjert i – og det er dritbra. Beaton har selv sagt at hun får aller best respons fra dem som elsker det hun lager vitser om. Det er fansene som skjønner, kjenner igjen og ler av det. Jeg digger bøkene til Emily og Charlotte Brontë, og ler meg skakk dermed skakk av akkurat denne stripa. Hun tar det så på kornet. Hun har evne til å trekke det mest hysteriske ut av situasjoner, se dem på en ny måte, og lage vitser om dem. Og på samme tid informere om hva det faktisk var som skjedde. Det er rett og slett en webcomic som bedriver sniklæring. Og nerden i meg blir latterlig lykkelig av det.
I tillegg har hun vidunderlig madcap-humor, der karakterene bare oppfører seg utrolig tullete, nesten litt Monty Python-aktig. Noen av stripene er dermed bare absurde, geeky vrier på ting. Dette er hennes Wolverine:
Jeg lo så jeg nesten trilla ut av stolen min. Intertekstuell absurdkomikk, hvor mye bedre kan det bli egentlig? Vitsen i seg selv er morsom; tegningene er hysteriske. Hun er god på dette med kontraster, kontrasten mellom den sterke, sinna Wolverine man kjenner fra X-Men-tegneseriene – og denne. En Wolverine som faktisk oppfører seg som en jerv. Så enkelt, og så hysterisk artig, likevel.
Tidvis er stripene hennes obskure og vanskelige å skjønne. Hun er canadier, og bruker en del canadisk historie som basis, og det har jeg ærlig talt lite peiling på. Men så forklarer hun ofte hva det er hun skriver om, og når en da leser stripa på nytt så blir den kjempegøyal. Og så får jeg lyst å lese mer om det hun vitser om. Webcomic’en hennes gir meg, som syns historie er slitsomt og vanskelig, lyst til å lese mer historie! Og det er en temmelig stor bragd. Kate Beaton ut i skolene, sier jeg bare.
(Tegningene er selvfølgelig (c) Kate Beaton)
