Jeg sitter ute i sola og skriver dette. Det er varmt og deilig. Jeg har en myk stol å sitte i, jeg har musikk, jeg har nettopp spist. Følelsen av å ha det så godt får tårene til å velle opp i øyene mine, fordi jeg har fått et ørlite nøkkelhullsblikk inn i hvordan det er å ikke ha det sånn.
På mandag var det konsert med AC/DC i Oslo. Det var ikke en opplevelse jeg hadde tenkt å la gå fra meg, så jeg og han som nå er eksen min kjøpte billetter, og gledet oss stort. Siden jeg og Eksen var sammen da de ble kjøpt tenkte jeg ikke over hotell osv, vi kunne jo potensielt sove hos familien hans. Det kom til å ordne seg. Det gjorde det da altså ikke.
Et par uker før konserten satt jeg uten sted å bo i Oslo mens konserten var. Alle hoteller stappfulle. Ingen kjente med ledig plass i byen. Javel. Heldigvis (for meg) hadde heller ikke en kompis av meg sted å bo; tanken på å være jente og alene i den store, skumle byen var overveldende. Men med en høy, kraftig, litt skummelt utseende rockerkompis sammen meg virka det ikke like skummelt lenger. Bare litt slitsomt tenkte jeg. Tjuefire timer våken er ingen sak for søvnløse nattugler som meg.
Jeg tok bussen nedover klokka 23, natt til mandag. Åtte timer på buss. Kanskje får jeg sove litt, tenkte jeg. Jeg visste det var sittegrupper med bord og strøm og gratis internett om bord i tillegg. Tiden kom til å fly avgårde. Men jeg er en tanketom liten geek til tider, og tenkte at å gå til bussen for innsjekking en halvtime før var tidsnok. Men bussen var nesten full allerede da. Ikkeno bord og internett og god beinplass til meg. Ble sittende forrest i bussen, trangt og kaldt, siden det trakk fra dørene. Jeg hadde sovet ca fire timer natta før. Det ble en spenstig busstur, med kanskje en times dårlig søvn til sammen, strukket over åtte timer. Da jeg kom til Oslo var jeg allerede utslitt. Ramla inn på en kafé, bestilte cappuccino, satte meg til å lese mens jeg venta på Tore, og på at kroppen min skulle rekalibrere seg, som den alltid gjør når jeg ikke har sovet, og ikke får lov til å sove mer. Etter et par-tre timer kom Tore, tålelig frisk og opplagt, og vi begynte bevege oss rundt i byen. Bevegelse gjør underverker for slitenhet, underlig nok, selv om beinet mitt hata meg.
Vi spiste frokost (på Burger King av alle steder, har-di-har), og jeg hadde tenkt å betale. Med kortet mitt. Det var uaktuelt. For første gang noensinne ble kortet mitt avvist. Men jeg har nettopp fått nytt kort, så jeg regna med det bare var noe midlertidig kluss. Da kortet mitt ble avvist etter jeg skulle betale for ei Zeppelin-lommebok jeg fant begynte uroen å melde seg. Fant en minibank. 70 kroner igjen på kortet.
Som sagt. Innimellom er små geeker tanketomme geeker. Heldigvis hadde ikke Tore vært like dum og blakk, så jeg fikk låne av ham, og vi hadde nok til å komme oss fint gjennom et døgn, med tanke på mat og så videre. Vi slo oss til ro på en kafé, og timene gikk. Han ble oppringt av en kompis som meldte fra om gitarkonkurranse med Ronni Le Tekrø utenfor Østbanehallen på Oslo S. Det måtte vi jo få med oss, så vi dro dit. Det var utrolig artige saker, med overraskende flinke gitarister som stilte opp, og sakte men sikkert nærma klokka seg konserttid. Vi spiste middag på et Steak House, og tok en tur på Aker Brygge, før vi endelig satt på bussen på vei opp mot Valle Hovin, sitrende av forventning.
Ventingen på konserten var langdryg for operert bein og utålmodige fans, men jeg storkosa meg i alle fall med det ene oppvarmingsbandet, The Answer. Og så kommer AC/DC på scenen. Det er noe av det mer storslagne jeg har vært borti, med hiter i rask suksesjon etter hverandre, og scenetekke av en annen verden. Vi sto litt langt bak, så publikum rundt oss kunne vært mer gira, men det sto ikke på humøret likevel. Da Angus satte i gang sitt sedvanlige strippeshow til The Jack var det hæla i taket på alle kanter. Både gode gamle hits og låter fra nyskiva var upåklagelig fremført, og avslutninga, med Highway to Hell, For Those About to Rock, kanoner og fyrverkeri var episk, for å si det mildt. En lysende tier av en konsert, alle veier.
Likevel er ikke konserten det jeg har tenkt mest på det siste døgnet.
Da vi gikk ut fra Valle Hovin, begge to med et litt skeptisk øye til de mørke skyene i horisonten, fant vi en annen kompis og to av hans kompiser, og hang oss på dem inn til sentrum. Vi fant oss mat, Tore sov i noen minutter på en kant, og plutselig var klokka mye nok til at vi måtte til bussterminalen for å hente sekkene vi hadde i oppbevaringsbokser, siden terminalen stengte om førti minutter.
Vi var langt unna bussterminalen oppdaga vi, og med meg på krykker går alt sakte. Øverst i Karl Johan ser vi skiltet på terminalen langt unna, og bestemmer oss for at vi må få opp tempoet uansett hva. Det er ti minutter igjen. Karl Johan er ei lang gate. Aldri har jeg vært så rask på de krykkene mine noen gang, men alt har sin pris. På bunnen ser vi at hoveddørene er stengt, men Tore kommer på det å sjekke på andre sia, så han halvløper rundt, mens jeg hinker smertefullt etter, vondt i fot, armer, hender, nakke. Heldigvis var det faktisk åpent på andre sia. Vi finner sekkene våre, og begynner lete etter toalett da vi møter på en vekter som sier vi må ut, for det er stengt. Tydeligvis stenger det klokka ett, ikke ti over halv to. Vi spør pent om vi får gå en tur på do først, og det var greit, så lenge vi var raske. Jeg var først ferdig, om mens jeg venter på Tore, prater jeg litt med den hyggelige, smilende vekteren. Han sier vi kan gå ut en raskere vei enn den vi kom inn, men vi får dessverre ikke være inne altså. Det er jo greit nok, det er ikke hans feil det. Jeg tror han ser på oss at vi ikke kommer til å finne på noe tull. Vi er bare gira fans.
Når vi endelig kommer ut er det kaldt, og Tore har begynt å bli seriøst sliten, trøtt, og verst av alt, dårlig. Kvalm. Han har feber. Bekymra begynner vi se oss om etter innhuk der vi kan være i ly for vinden. Vi ser Thon Hotell på andre sia av gata, og tenker som så at det kan jo være det er rom ledige, det kan jo være vi har råd til det. Sjansene er ørsmå, men de er der. Vi slår oss først ned utenfor en inngang som ikke er i bruk, og får på oss mer klær, slapper litt av etter den strabasiøse turen ned Karl Johan. Tore røyker, jeg tar et par paracet. Det kommer AC/DC-fans forbi, som har tenkt akkurat det samme som oss – kanskje er det ledige rom på hotellet. Vi peker dem ned trappa til den inngangen som faktisk er i bruk, før vi selv tusler ned dit. Utenfor står damene som gikk forbi oss, informerer oss om at det er fullt. Vi går inn likevel; jeg trenger plaster til et brannsår, og kanskje er det andre ledige rom noe sted i byen.
Plaster får jeg, men den hyggelige mannen i resepsjonen måtte dessverre skuffe oss på hotellfronten. De sjekka opp og ned i mente for oss, men de eneste ledige rommene var på hoteller langt nok unna til at vi ikke hadde råd til både transport og hotellregning. Det var jo et skudd i mørke, så skuffelsen var ikke veldig stor. Heldigvis fant vi ut, gjennom nok en hyggelig vekter, at bussterminalen åpner igjen halv fem, og ikke rundt seks-syv som vi hadde trodd, noe som nå betydde at vi kun trengte holde oss varme og i ly i to-tre timer, i stedet for fire-fem. Tore spør om det er greit vi sitter i lobbyen litt, og indikerer beinet mitt. De ser bekymret på meg og krykkene mine og sier at ja, selvsagt er det greit. Tore vandrer litt hvileløst rundt, røyker, og er bekymra over kvalmen som ikke blir bedre. Han forsøker sove ute, men det er altfor kaldt.
Etter en halvtime-time begynner folka i respesjonen bli rastløse. Vi er ikke de eneste AC/DC-fansene der inne. Vi skaper ikke trøbbel, men vi skal heller ikke være der. Vi ser det på dem. Tore spør om vi får lov å sitte der, men det får vi altså ikke. Det var jo heller ikke noe vi regna med, men en halvtime i varmen er bedre enn ingenting. Vi går ut, og det er iskaldt til Tore, som er trøtt og syk. Vi ser gangbrua til Operaen, og håper det er glass rundt den. Uheldigvis var det netting. Men vi vandrer over, holder oss i bevegelse, holder oss varme. Kommer over på andre sia, og begynner gå oppover taket på Operaen. Vel oppe merker vi at her biter vinden i, men i det minste er det ikke så mye folk her – som jente er jeg naturlig nervøs for å vandre rundt i mørke bakgater på nattestid, og jeg føler meg i det minste tryggere. Vi setter oss i et hjørne, i greit nok ly for vinden, pakker oss inn i det vi har. Tore er desidert kaldest og trøttest, så jeg bygger borg rundt ham, med sekkene på ene sida, meg på andre. Han sovner, mens jeg holder våkevakt ved å lese bok, og se på de som vandrer litt fram og tilbake på taket.
For meg er det en helt ok opplevelse. Vinden er kald, ja, men trøttheta tåler jeg, og jeg liker natta, liker den nydelige junihimmelen, farga i rosa, lilla og blått. Jeg har bok, og greier holde meg våken. Når jeg i tillegg hører Tore begynner småsnorke slapper jeg endelig av, for det betyr at han får hvile. Kanskje blir han litt bedre. Klokka er kanskje tre-halv fire. Det er ikke så lenge å vente på at terminalen åpner. Etter å ha sittet der en stund kommer det en fyr vandrende oppover taket. Først går han til motsatt hjørne av der vi sitter. Jeg ser på ham over boka, og håper han ikke kommer hit, håper han ikke vekker Tore, håper han ikke finner på noe mer uhumskt.
Dessverre ser han oss, dessverre kommer han bortover, dessverre begynner han prate. Et blikk på de glinsende øya hans, og det litt halvsleske smilet hans, og jeg greier ikke beklage at han samtidig vekka Tore. I sånne tilfeller hater jeg å være jente. Vi hadde en helt uskyldig samtale, jeg og han, der han spurte opplagte ting som om vi ikke hadde noe sted og bo, og hvor vi kom fra, og hva vi gjorde her. Jeg står for det meste av pratinga, mens Tore bare stirrer på ham, før fyren sier noe om utsikten var jo fin, og Tore svarer at akkurat nå er utsikten på innsida av øyelokkene bedre. Fyren tar hintet, og begynner gå nedover igjen.
Sånne ting får meg til å tenke. Det var en hyggelig fyr, men hadde han vært like hyggelig dersom jeg hadde vært alene? Hva hadde han gjort om han fant ei kald, ensom jente i det bortgjemte hjørnet på Operataket? Hva ville jeg gjort? Nå hadde jeg klær, penger, var ikke syk, og det var ikke fryktelig lenge igjen til terminalen åpnet. Det var juni, det regnet ikke. Vinden var ikke fryktelig ille. Men hva hadde jeg vært villig til å gi i bytte for tak over hodet hadde situasjonen vært litt annerledes?
Tanken gjør meg rastløs. Samtidig kjenner jeg at jeg begynner bli kald. Marmoren vi lener oss opp mot er nådeløs, den varmes ikke opp av kroppsvarmen vår, den bare suger den ut, og gjør oss iskalde. Jeg finner ut at jeg må røre på meg, så jeg tar av meg jakka og brer den over Tore, som ikke har energi til å flytte seg vekk fra den kalde steinen, før jeg begynner hinke opp og ned taket. Det hjelper litt – siden jeg må bruke krykkene betyr det at hele kroppen varmes opp. Det er vondt til beinet mitt som har blitt totalt herpa av timesvis med ståing og gåing, men akkurat nå er det viktigere å holde seg våken, holde seg varm.
Klokka fire kommer det en vekter tuslende oppover taket. Han går ikke rett bort til oss, men jeg skjønner at nå må vi antagelig flytte på oss. Det er likevel bare en halvtime til terminalen åpner, så det er ikke så farlig. Jeg vekker Tore. Vekteren kommer bortover til oss. Han har sett oss sitte der en stund, sier han, og indikerer overvåkningskameraet på bygningen, men tenkte som så at han skulle la oss sove litt. Vi ser på ham med vantro i blikket. Så sier han at vi kan få sitte der en halvtime til om vi vil det, men så må vi flytte på oss, for vi kan egentlig ikke sitte der i det hele tatt, men siden vi ikke har alkohol eller noe, var det greit. Sjokkert takker vi ham for omtenksomheta, og han går. Om jeg noen gang finner ut hvem han var, skal han få en diger bukett blomster.
Her igjen er en tankevekker: hva hadde skjedd med oss om vi hadde hatt alkohol eller dop? Hvor mange steder hadde vi blitt hevet ut fra/vekk fra da? Vi hadde aldri fått lov å varme oss en time på hotellet, det er jeg sikker på. Vi hadde ikke fått sittet i ly for vinden på Operataket heller. Å plutselig stå ansikt til ansikt med hvor heldige vi er som ikke har det sånn hver jævla natt var … målløst. Vi greide ikke fokusere på noe annet enn hvor pussig det var å leve på andres (vekternes) nåde, og hvor takknemlige man blir over å faktisk møte vennlighet. Men han så antagelig på oss, med sekker, nok av klær, og et tålelig friskt utseende, at dette ikke var ting vi vanligvis gjorde. Vi var ikke uteliggere, eller narkomane. Hva hadde skjedd med oss om vi var det?
Når vi endelig kom oss inn på terminalen var det som å komme i paradis. Aldri har varme vært så kjærkomment noen gang. Vi sov på skift på noen harde trebenker, mens vi venta på bussen som skulle gå klokka elleve. Det var lange, harde timer. Nå begynte trøttheta å melde seg hos meg også, og uansett hvor mye jeg ville greide jeg ikke holde meg våken så Tore kunne sove mest, som var syk. I syv-åttetida meldte kvalmen seg for alvor hos ham, og han spydde i tillegg til alt anna. Nå begynte også terminalen å komme til live, og nå måtte vi faktisk vokte oss for ovenfornevnte snille vektere, for nå så de ikke like snilt på sovende folk i hallen full av mennesker. Men timene gikk da på et vis, og til slutt kom vi oss faktisk på den etterlengta varme bussen, med myke seter, og mulighet til å sove så mye vi ville. Og etter noen timer på den måten ville vi være hjemme, med tak over hodet, dusj, senger. Mat og drikke innen rekkevidde. Ingen frykt for å bli hevet ut.
Det har vært tidenes mest tankevekkende tur. Det var slitsomt, kaldt og jævlig, men det kunne vært verre: det var juni, vi hadde ikke nedbør, vi hadde klær og penger. Det var midlertidig, og det var det frivillig. Jeg vil ikke bytte bort den erfaringa og innsikten med noe som helst.
